Marint vern – vi må se på helheten

Marine verneområder er på dagsorden både her til lands og i verden ellers. De er et viktig bidrag til bevaring av marin natur og det finnes over 18 000 marine verneområder i verden. Graden av vern varierer fra mild til streng. Vel fire prosent av havområdene i Norge er definert som marine verneområder etter miljølovgivningen. Norske havområder utgjør over to millioner kvadratkilometer, så selv små prosentandeler monner. Fire prosent havområdene utgjør et areal tilsvarende en firedel av Fastlands-Norge.

En nylig stortingsmelding signaliserer at Norge skal etablere en rekke nye verneområder de kommende årene. Til nå er det etablert 15 slike utenfor fastlandet, hvorav fire i Trøndelag. Her er det i tillegg også flere nye verneområder under utredning: Froan-Sularevet, Kråkvåg og Bjugnfjorden, Børgin og Borgan-Frelsøy. Hovedformålet med de marine verneområdene er å bevare et representativt utvalg av naturtyper. Eksisterende virksomheter kan som oftest fortsette så lenge de ikke er strid med verneformålet.

Bevaringsmål kan også oppnås med andre forvaltningstiltak enn vern. Det overordnete internasjonale målet er bevaring av marin natur, og her kan både verneområder og andre arealbaserte tiltak bidra. I Norge har vi lang tradisjon med arealbaserte reguleringer i fiskeriforvaltningen i tillegg til fiskekvoter og redskapstekniske reguleringer.

Havressursloven tillater ikke fiske med trål innenfor territorialgrensen på 12 nautiske mil – med noen unntak, blant annet for rekefiske. Loven krever også at effekten forvaltningstiltak i fiskeriene har for biologisk mangfold vektlegges og den hjemler også opprettelse av beskyttede områder som i praksis fungerer som marine verneområder. Blant annet har korallområder særskilt beskyttelse mot fiske.

Permanente marine verneområder har begrenset verdi som forvaltningstiltak for våre kommersielt viktigste bestander som skrei, sild og makrell. Disse bestandene fordeler seg over store arealer, og vandrer langt for å gyte og beite. Når det gjelder arter som flytter lite på seg, som hummer, viser forskning fra Havforskningsinstituttet at slike fredningsområder – selv med begrenset utstrekning – er effektive for bevaringsformål. Det er viktig å få bedre kunnskap om hvordan slike områder kan innrettes for å bidra til styrking av ressursforekomstene utenfor fredningsområdene.

Det har – enkelt forklart – vært et internasjonalt mål at innen 2020 skulle ti prosent av kyst- og havområdene være bevart gjennom verneområder og andre arealbaserte forvaltningstiltak. Nå drøftes en heving av målet til 30 prosent bevaring av områder i verdenshavene frem mot 2030. Slike mål er politiske ambisjoner og ikke rettslige forpliktelser for statene.

Målene gjelder både statenes soner og internasjonale farvann. Det pågår også drøftinger om en gjennomføringsavtale under Havrettskonvensjonen om bevaring og bruk av biologisk mangfold utenfor 200 mils grensene. Også her står spørsmål rundt arealbaserte forvaltningstiltak sentralt. I regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner har en allerede etablert mange bevaringsområder utenfor 200 mils grensene.

Er prosentmål en god idé? Bevaringsmål kan nås både med marine verneområder og gjennom andre arealbaserte tiltak. En rekke fiskerireguleringer som vi praktiserer i Norge, kan bidra til å oppnå mål om både ti og 30 prosent bevaring av havområder. Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet vurderte i 2020 at nesten halvparten av norske havområder er gjenstand for bevaring gjennom arealbaserte fiskerireguleringer.

Effekten av marine verneområder avhenger av målsettingen med vern og grad av vern. Forskning viser at det er lettere å se effekt av vern i områder der vernet er strengt sammenlignet med områder med mindre strengt vern. Vi må bruke vitenskapelige kriterier til å vurdere reelle bevaringsbehov i ulike områder. Forvaltningstiltakene må bygge på slike vitenskapelige vurderinger og gjelde for hele økosystem og ikke bare utvalgte deler.

Det er uklart hvilken merverdi verneområder har der det er en fungerende forvalting av aktiviteten i havene. Og etablering av verneområder kan resultere i at menneskelig påvirkning forskyves til andre områder. Det er også viktig å forvalte alle havområder på bærekraftig vis og ikke begrense dette til noen prosenter.

Vi må bruke vitenskapelige kriterier til å vurdere reelle bevaringsbehov i ulike områder. Forvaltningstiltakene må bygge på slike vitenskapelige vurderinger og gjelde for hele økosystem og ikke bare utvalgte deler. Vi må også se på helheten av tiltak, og ikke bare arealbaserte reguleringer, når vi skal vurdere effekten av forvaltningstiltak.