Strandkrabben er havbunnens Cæsar

«Veni, vidi, vici.»

«Jeg kom, jeg så, jeg vant.»

Sitatet tilhører Julius Cæsar – antikkens store erobrer.

Men i havet kunne sitatet like gjerne kommet fra strandkrabben. Du vet, den lille krabben i fjæresteinene som barn fisker om sommeren.

Haiket med ballastvann

– Vår europeiske strandkrabbe er en av verdens mest beryktede invasjonsarter. Den er en skikkelig tøffing, sier havforsker Gro van der Meeren.

Ved hjelp av ballasttanker har den lille krabben haiket fra Europa til Nord-Amerika, Sør-Amerika, Sør-Afrika, sørkysten av Australia og til og med Japan.

Bunnslo på fem kontinenter

Strandkrabbens første invasjon fant sted i 1817 da den kom til kysten sør for Chesapeake Bay i USA. Hvordan den kom seg over Atlanterhavet, er det egentlig ingen som vet.

Så tok det drøye 150 år før havets Cæsar fortsatte erobringen. De aller fleste strandkrabbe-invasjonene skjedde på 1970- og 80-tallet, og de skyldes et spesielt sammentreff. For det første var det ikke like strenge regler for ballastvann på den tiden. Vannet ble dumpet ukontrollert hvor som helst. For det andre hadde skipene blitt så raske at strandkrabbe-larvene ikke rakk å bunnslå i ballasttankene.

– Så de fikk haik med skipene og rakk å komme ut av tankene i tide til å bunnslå på sine nye landområder, sier van der Meeren.

Som med Cæsar og andre erobrere, har også strandkrabbene kommet over havet i bølger.

– Ved å se på genene til strandkrabbene på nordøstkysten av USA og østkysten av Canada, ser vi at det har vært to forskjellige invasjonsbølger, sier van der Meeren.

Vant kampen om maten

Når strandkrabben først har kommet til et sted, så blir den værende. Det har vist seg å være vanskelig å bli kvitt den nye okkupanten.

– I Australia har de prøvd å utrydde den, men de har bare klart å få ned antallet. Strandkrabben lever der fortsatt, sier van der Meeren.

Som alltid med invaderende arter, er det mange negative konsekvenser for det opprinnelige økosystemet. Og det er ikke noe unntak med strandkrabben.

– Den stokker om på styrkeforholdene der den kommer, sier van der Meeren.

– Og den er blitt mye større enn den er her i Norge fordi den har fått tilgang på mer mat, legger hun til.

Ikke alle kommer som invasjonsarter

Når arter kommer til nye områder, betyr ikke det at de er invaderende arter. Forskerne skiller mellom invasjonsarter og migranter.

Arter som har kommet til et nytt sted ved hjelp av mennesker, er invasjonsarter. Strandkrabber fikk hjelp av menneskenes ballasttanker, mens kongekrabben kom til vår del av verden da russerne satte den ut nær Norskekysten.

Snøkrabben er derimot ikke en invasjonsart.

– Den har gått selv. Miljøendringer gjør at noen finner nye steder der de trives. De følger maten. De artene kaller vi for migranter, sier van ser Meeren.