Hvordan telle sel på driftende is?

I vinter ventet eventyret de har sett frem til i fem år. Nøye planlagt, men likevel svært uforutsigbart.

Isbryter, helikopter og småfly er parat og klare for avgang. Men forskerne vet altfor godt at vær, vind og bølgehøyde kan sette hele toktet i fare.

Vi skal til Vesterisen og telle grønlandssel, og forhåpentlig også klappmyss, på isflak som er i stadig bevegelse.

På jakt etter blod

Det første forskerne gjør, når været tillater det, er å fly frem og tilbake over isen i systematiske øst-vest linjer for å lokalisere isflak med sel på.

Toktet gjennomføres i mars når selen kaster ungene, derfor letes det både etter sel og blodspor etter fødsel (kasting som det kalles for sel).

– Været har vært på vår side de første dagene og vi har dekket opp det nordligste området som er fra iskanten i nordøst på 75°N og helt ned til fast is i sørvest, på 74°. Som forventet er det ikke mange sel å se så langt nord, men området må uansett dekkes slik at vi ikke går glipp av kasteområder, forteller toktleder Martin Biuw.

Det er en eksotisk reise, og selv om det ikke ble mange observasjoner av sel i starten var det andre spennende opplevelser i sikte.

– Vi fikk se flere grupper av narhval som hvilte seg i overflaten med spydene godt synlig, det er jo ikke hverdagskost, sier Biuw.

1/5

Øde, islagt og værutsatt

Mens isbryteren Kronprins Haakon tar seg gjennom tett drivis sørover mot 73°N, er forskerne om bord i full gang med å kartlegge isødet. De speider etter sel og kasteområder, fra helikopter og fra fartøyet. Samtidig gjør et annet team seg klare til avgang.

Helt øst på Grønland er et småfly ankommet fra Norge, via Island. To forskere fra HI gjør seg klare til å fly over øde, islagte og værutsatte områder.

– Dette er et variabelt område hvor været kan skifte raskt. En stor utfordring er at det er langt mellom alternative flyplasser, dersom forholdene skulle endre seg mens vi er i lufta. Om vi ikke kan lande på Grønland, må vi fly til Island, så flytiden må hele tiden beregnes slik at drivstoffet holder til det, forklarer forsker Kjell Tormod Nilssen.

Flyet brukes først til å kartlegge om det finnes kasteområder lengst sør i Vesterisen, helt sør til 70°N.

Rød snø

Nærmere 72°N finner forskerne om bord på Kronprins Haakon endelig tegn på større kasteområder.

– Det er klappmyss tett i tett, og tydelige tegn på nylige fødsler. Den ellers så snøhvite isen er rødfarget over store områder, og tross duringen fra helikopteret er det ikke vanskelig å forestille seg kakofonien av hylende sel under oss, forteller Biuw.

Lengre sør ble et enda større kasteområde for grønlandssel lokalisert.

– På tross av at vi som er om bord alle har sett denne scenen utspille seg før, er det alltid et syn som imponerer. Det er sel overalt, og spesielt langs en 50 kilometer lang stripe med is omgitt av litt mer åpent vann.

1/5

Perfect timing

Det er mye som skal klaffe når selve tellingen skal utføres. Da skal hele kasteområdet fotograferes med et kamera som er fastmontert på flyet, og det helst på samme dag.

Men før forskerne kommer så langt må de følge nøye med i utviklingen i kasteområdene.

– Alle selunger fødes jo ikke på samme dag, og det er viktig at tellingen skjer når flest mulig selunger er kommet til verden, men før de eldste ungene er store nok til å gå i vannet, forklarer Biuw.

For å finne det perfekte tidspunkt for å telle flyr helikopteret i lav høyde over kasteområdene, mens antall unger i ulike aldersgrupper telles.

– Det gjør vi 3–5 ganger med 2–3 dagers mellomrom. Basert på aldersfordelingen av ungene velger vi dag for telling. Men det er flere faktorer som spiller inn på den store telledagen, fortsetter han.

1/5

Is i farta

På den store telledagen viser værgudene seg å spille på lag, med strålende flyvær. Hele kasteområdet er kartlagt, tidspunktet er satt og det er klart for fotografering. Men hvor befinner egentlig kasteområdene seg nå?

Isen er i kontinuerlig bevegelse, isflak driver med havstrømmen og forflytter seg.

Men forskerne er godt forberedt og har markert flere isflak i kasteområdene med GPS-sendere. Slik kan de følge med hvor isflakene drifter, og planlegge flyruta etter det.

– Etter noen dager med sterk nordavind har kasteområdene med overraskende fart drevet mot sør-sørvest. Uten GPS ville jobben vært nærmest umulig, sier Biuw.

Vel hjemme

Takket være teknologi og værgudenes nåde fikk forskerne fotografert hele kasteområdet, både for grønlandssel og klappmyss i Vesterisen, også denne gangen.

Begge team er trygt tilbake etter den lange reisen, og nå har forskerne flere måneder med bildeanalyser foran seg.

– Alle selunger på bildene som ble tatt fra flyet, skal telles, og resultatet brukes til å beregne hvor mange klappmyss og grønlandssel som ble født i Vesterisen i år, og til å estimere størrelsen på bestanden.

Resultatene er grunnlag for HI sin rådgivning om fangstkvoter på sel i Vesterisen.