Skremmende tall om dyreforsøk er storm i vannglass

Når vi forsker på fisk for å gi bedre liv for artene som brukes i oppdrett, bidrar vi også til statistikken over dyreforsøk. Vi vil gjerne forklare noe om den statistikken, men la oss starte med å fastslå: Fisk er høytstående dyr, selv om de svømmer i dypet. Den ser ikke bedende på deg når den er sulten, skriker ikke hvis den får vondt og klynker ikke når den er redd. Men det betyr ikke at fisken ikke opplever sult, smerte og frykt.

Dyrs følelser er ikke direkte målbare, men vi kan måle stresshormoner og studere motivasjonssystem, og ut fra det si noe om hvordan dyrene opplever situasjoner. Fisken har en hjerne som minner om vår, den har hjerte, lever, og nyrer, den blir sulten og må spise, den har et immunforsvar og kan bli syk – det er de samme biologiske mekanismene i en fisk som i en katt eller hund.

Likevel blir det misvisende når fisk inngår i statistikken for forsøksdyr uten videre nyansering. Det er behov for forsøk i ulik skala: Fra labforsøk på få individer, til forsøk under forhold som tilsvarer de laksen opplever i kommersielle merder. Laks drettes normalt opp med svært mange fisk per enhet. Derfor vil forskning som rettes mot ny merd-teknologi eller sensorer for bedre overvåking miljø, fort kreve 100 000 fisk for at forsøket skal gi et realistisk bilde av for eksempel atferd og samspill mellom fisk og teknologi. Å sammenligne tall om individer fra denne forsøksarenaen med tall fra et laboratorium eller fjøs, blir som å sammenligne rosiner og vannmeloner.

Det siste tiårets mange forsøk som har vist at nye merdkonsept er like gode som tidligere merder, har ikke gitt forsøksdyrene negative konsekvenser fra forsøkene, men likevel gitt skyhøye tall i statistikken. Belastningen på dyrene er viktig her, ikke å se blindt på antallet. Metoder og teknologi bør testes ut i kontrollerte, realistiske forsøk før de tas i bruk på millioner av fisk.

På femti år har norsk fisk gått fra å være noe som må fanges til å bli et husdyr som blir alet opp for matproduksjon. Selv om fiskene lever i et annet element enn pattedyr, og selv om innhengninga deres er under vann, skal disse dyras velferd ivaretas etter samme prinsipp som dyr i landbruket.

I praksis ser det likevel annerledes ut for dyr i fjøset, der kua føder én kalv. Hver fisk gyter mange tusen egg. I naturen vokser de færreste fiskene opp. I et anlegg der de blir fôret og skjermet fra farer, overlever også de svake individene. Fiskeoppdrett er, tallmessig, en annen verden enn dyrehold på land.

Å sørge for velferd for hvert individ når 200 000 fisk svømmer sammen, er vanskelig, men vi må finne bedre løsninger enn i dag. I jakten på løsninger er en het kandidat eksponerte lokaliteter – steder som har mer friskt vann og mye vind, strøm og bølger. Hvis anleggene ligger lengre fra hverandre, vil lakselus og smitte ikke så lett spre seg. Men hvordan vil fisken få det i slike anlegg? Det har vi, som en del av forskningssenteret SFI Exposed, forsket på.

Først trodde man at sterk vannstrøm ville bli den største utfordringa for fisken. Ved hjelp av forsøk i svømmetunnel – som en tredemølle for fisk – har vi funnet ut at det ikke er tilfellet. Vi har testet ut varighet og styrke på vannstrømmen, temperatur og oksygeninnhold i vannet. Vi har kartlagt kapasiteten og hvor lenge fisken kan svømme før den blir utmattet. Hvordan reagerer den når den blir sliten? Slik kan vi definere grenseverdier for hvor sterke strømforhold det kan være i et oppdrettsanlegg innenfor rammene av forsvarlig dyrevelferd.

Våre forsøk avdekket for øvrig at laksen vil tåle strømforholdene under eksponert oppdrett godt, men at rensefisken ikke vil det. Dette er relevant informasjon i diskusjonen om det er etisk forsvarlig å benytte rensefisk. Nyttig kunnskap er det også at oksygentilførsel ikke løser seg selv i store enheter ved eksponert oppdrett – stikk i strid med de opprinnelige antakelsene om at åpent hav gir nok frisk vannstrøm.

Videre har forsøk i kommersiell skala hjulpet oss til å kartlegge fiskens adferd i bølger. Ved å instrumentere forskningskonsesjoner har vi også utviklet målemetoder for å forutsi hvordan fisk, teknologi og operasjoner skal håndteres. Godt designede vitenskapelige forsøk gir mer pålitelige svar enn «prøving og feiling» i vanlig drift – og trenger langt færre fisk for å komme frem til svaret.

Forsøk for å forstå fiskens biologi er en forutsetning for god velferd. Et forslag om nullvisjon for alle typer dyreforsøk viser ikke forståelse for fiskens biologi. På dette fagfeltet må teorier alltid kontrolleres mot en komplisert virkelighet. Gjør vi ikke det, kan det bære virkelig galt av sted. Med feil beslutningsgrunnlag kan millioner av fisk bli utsatt for miljø eller teknologi som gir dårlig dyrevelferd.

Velferd handler grunnleggende sett om et individs tolkning av sin omverden. Hvis fisken ikke opplever belastninger som overgår dens evner, kan den ha et godt liv i et oppdrettsanlegg. Det gjelder å forstå dyrets kapasitet, og så utforme miljøet etter den. Skal vi få til det, trenger vi å forske på faktisk fisk. Forhåpentligvis slipper vi å møte skjær i sjøen på grunn av statistikk som ser sjokkerende ut når den blir lest uten helhetsforståelse.