Disse "utlendingene" har besøkt norske farvann i sommer

Om sommeren bruker folk mye tid med sjøen. Samtidig bugner det av liv under havflaten. Dermed er det duket for «jeg fant, jeg fant».

– Folk har gjennom alle tider fortalt om snåle fisker og skapninger som de har kommet over. Men nå har de også gode kameraer på seg til enhver tid – til vår glede, sier havforsker Otte Bjelland, ekspert på snåle arter.

I sommer har flere eksotiske gjester fått øyenbryn til å heve seg:

Laksestørja ved Stad

Fisker Øystein Færestrand og lærling Marius Borgund fikk denne iøyefallende laksestørjen ved Stad, da de egentlig fisket etter den langt mer nøkterne breiflabben.

Laksestørje er i slekt med sildekonge og sølvkveite – store, skinnende, mesopelagiske arter.

– De lever i den mesopelagiske sonen, mellom 200 og 1000 meter der de spiser mesopelagiske fisker, krepsdyr og blekkspruter, sier Otte Bjelland.

Arten er knyttet til varmere hav, men blir observert i våre farvann med jevne mellomrom.

– På slutten av 90-tallet var det noen japanske linebåter som fanget relativt mange laksestørjer mens de drev et prøvefiske etter makrellstørje. Det får meg til å tro at de kanskje er vanligere enn vi vet, men at de opptrer på plasser og dyp der de vanligste fiskeredskapene ikke når dem, sier Bjelland.

I likhet med makrellstørja har laksestørja også en kroppstemperatur som er høyere enn omgivelsene.

– Dermed er den også rustet til å overleve i våre kaldere farvann, sier Otte Bjelland.

Månefisken i Ålesund sentrum

Thomas Flem fikk øye på en månefisk som svømte i overflaten like ved Ålesund sentrum, og fikk filmet det uvanlige synet.

Månefisken er en fisk vi får årlige rapporter om. Den er likevel vanskelig å ikke la seg fascinere av.

– Månefisken er en utrolig spesiell fisk, sier Otte Bjelland.

– Det er det virveldyret med færrest virvler. Det er den beinfisken som blir aller størst målt i vekt. Den har framdrift ved hjelp av rygg- og gattfinne. Den har stiv kropp og mangler nærmest halefinne fullstendig. Det er nok den desidert snåleste fisken vi kjenner, fortsetter han.

Månefisken er knyttet til mer tempererte farvann. Men siden den spiser maneter, vil den trolig være mer utsatt for å følge overflatestrømmer, for eksempel til Norge. Av samme grunn er den også lettere å observere.

Stripet pelamide ved hovedstaden

Makrellens "storebror" og makrellstørjas "lillebror". Pelamide, også kalt bonito, er en ettertraktet sportsfisk. Du har kanskje også fått tørkede bonitoflak strødd over pizzaen på din lokale hipsterrestaurant?

– Det ble fanget flere pelamider rundt år 2010. Siden har det gått litt i bølger – noen år med og noen år uten pelamider, sier Otte Bjelland.

– Dette kan tyde på at det har sammenheng med store og små årsklasser («kull») for fisken lengre sør i Europa, der den kommer fra.

Pelamiden er en rovfisk som går i stim, på jakt etter mindre byttefisk.

Torbjørn Rønning fanget nylig en på stang da han fisket med wobbler i Bunnefjorden i Oslofjorden – en kjent «hotspot» for observasjoner av arten.

Flygefisken på Helgeroa

Morten Wegner Lønning skulle fiske makrell da han i stedet fikk øye på en vinget skapning som fulgte agnet.

Som kanskje første nordmann, skulle Lønning få flygefisk på stang.

– Dette er uvanlig kost! Denne hører mest sannsynlig til flygefiskene med med hovedområde i Middelhavet, men det er umulig å si nøyaktig art ut fra bilder, sier Otte Bjelland.

Flygefiskene er mange, nærstående arter – og er generelt vanskelige å artsbestemme. Stangfisker Morten har heldigvis tatt vare på hode og vinger, til forskningens tjeneste.

Flygefiskene er spesielle ved at de kan ta fart, skyte ut av havflata og sveve i lufta for å unnvike rovdyr. Den forlengede, nederste halefinnefliken gjør at de kan piske i havflata og ta fart på nytt i det de går inn for landing.

Flygefiskene er beslektet med horngjelen, en fast sommergjest i Norge.

Makrellgjedde nærmer seg?

Og apropos horngjelfisker, kommer vi ikke utenom makrellgjedda.

– Denne har jeg ikke hørt rapporter om fra i år enda, men jeg ventar på dem, sier Bjelland.

– Makrellgjedde har blitt tatt som bifangst i notfiske etter makrell de siste årene. Og de har kommet nærmere og nærmere kysten. Det er nok bare et tidsspørsmål før også fritidsfiskere kan fortelle om makrellgjedde, spår han.

Makrellgjedda har sin utbredelse i tempererte deler av Atlanterhavet, men tar gjerne avstikkere lengre nord.

– Det er spennende, fordi den er også yndlingsretten til verdens største tunfisk, makrellstørja, som nå kommer på årlig sommerbeite til våre farvann, sier Bjelland.

Makrellgjedda er helst brukt som agn.

– Men den ser egentlig ut som noe man kan steke og kose seg med, mener Bjelland.