Samarbeid løser problemet med lakselus

Selv om lakselus finnes naturlig i våre havområder, er det udiskutabelt at den store mengden lakselus langs kysten stammer fra oppdrettsnæringen. Jo flere oppdrettsanlegg i et område, jo mer lus på villaks, sjøørret og sjørøye.

Regelverket redder oppdrettslaksen – eller?

For oppdrettsfisken finnes det regler for hvor mye lus den kan ha – får den mer, blir fisken avluset. Men avlusingsprosessen er tøff, den medfører både skader og økt dødelighet.

Villaks, sjøørret og røye som får lus, må klare seg selv.

Den samlende påvirkningen på oppdrettsfisk og villfisk er ikke forsvarlig verken velferdsmessig eller i et bærekraftperspektiv.

Lakselus styrer veksten i næringen

Mengden lakselus på villaks er indikatoren som avgjør om oppdrettsnæringen får øke produksjonen – eller må redusere den. Dette kalles Trafikklyssystemet. Nå er hele Vestland farget rødt, det innebærer kutt i produksjonen.

Samtidig ser vi at problemet med lakselus sakte trekker nordover. Når vi også vet at produksjonen av oppdrettslaks etter alle solemerker skal øke i den nordlige delen av landet vårt, er det stor sannsynlighet for at lakselusa (og problemene) følger etter.

Også i nord vil trolig en økt mengde lakselus gå hardt utover villfisken. I tillegg kommer lidelsene til oppdrettsfisken som må avluses.

Problemet kan løses

Kan vi unngå at luseproblemet trekker nordover? Og samtidig redusere problemet på Vestlandet og gjøre næringen mer bærekraftig?

Vi tror svaret er ja. Det kommer til å kreve innsats fra alle; både forskere, næring og forvaltning. Vi har så stor tro på at problemet kan løses at vi er i gang med et dypdykk på Vestlandet for å se hva som er mulig å få til.

Stikkordene for denne piloten er modeller, ny teknologi og tverrfaglighet.

Tre store forskningspartnere er inkludert: Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet og Universitetet i Stavanger. I tillegg kommer næringen og forvaltningen. Næringen ønsker selv en løsning på problemene. God dyrevelferd og økonomi går hånd i hånd. Også forvaltningen må være med; for å teste ut nye løsninger må det legges til rette også i regelverket.

Modellene viser veien

Akkurat nå ser vi på situasjonen på Vestlandet i detalj. Hvordan driver de ørsmå luselarvene med strømmen før de er store nok til å feste seg på en fisk? Og hvor er lusene når det skjer?

Omtrent slik som meteorologene melder været, viser modellene våre hvordan strømmene frakter lakselus rundt. Når vi modellerer kan vi også legge inn hindringer for lusene, for eksempel et lukket anlegg som ikke slipper lus verken inn eller ut.

Svaret fra modellene er tydelig: Det bør være mulig å stoppe lusene med felles innsats.

Ny teknologi gir nye muligheter

Ny teknologi utvikles i høyt tempo. Miljøteknologi har blitt en samlebetegnelse på nye løsninger som skal bidra til en mer miljøvennlig næring.

For å stoppe lakselusa må vi hindre at den får kontakt med oppdrettslaksen. Her finnes det etter hvert flere metoder:

• Ulike typer nedsenkete merder
• Merder med skjørt
• Lukkede anlegg som flyter i sjøen

Nye løsninger – bedre dyrevelferd

En av de store fordelene med åpne oppdrettsmerder i sjøen er at vannet driver rett gjennom dem. Det sikrer fisken god vannkvalitet, samtidig som avfall fjernes fortløpende.

Dersom merdene blir mer eller mindre lukkede, så forsvinner denne fordelen. Da må nye tekniske løsninger inn for å sikre at fisken har det bra.

Ny teknologi betyr ofte større utgifter. Men ikke bare. Om den nye teknologien stopper lusene, vil det medføre lavere utgifter til avlusning. Og ikke minst vil det gi bedre dyrevelferd for fisken – forutsatt at oppdretterne lykkes med innføring av slik ny teknologi.

Dessuten dukker det opp en tilleggsgevinst.  Klarer vi å hindre spredning av lakselus mellom oppdrettsanlegg, vil de samme tiltakene sannsynligvis bidra til å hindre eller redusere spredning av andre smittestoff som kan gjøre fisken syk.

Løsningene finnes – men de må gjennomføres

Flere negative miljøpåvirkninger fra oppdrettsnæringen kan reduseres kraftig dersom vi kobler ulike løsninger og fagmiljøer. Regelverket må også oppdateres og tilpasses i tråd med nye løsninger. Det krever mye innsats og bredt og langsiktig samarbeid – men vil være til det beste for både fisk, samfunn og miljø.