Sildesopp kan flytte seg nordover med makrellen

Sildesopp er en parasitt som forståelig nok ofte forbindes nettopp med sild. Utbrudd av sildesopp eller ichthyophonose, som vi også kaller sykdommen, i de norske sildebestandene har opp gjennom årene ført til at store mengder død sild har flytt i land langs kysten. På 90-tallet ble det rapportert om flere utbrudd både i Nordsjøen og Skagerrak, og mellom 2008 og 2014 var det et større utbrudd i de islandske bestandene. Det er ikke rapportert om store utbrudd i norske farvann de siste årene, men rutineundersøkelser viser at rundt én prosent av både nordsjøsild og NVG-sild har varierende grad av infeksjon.

Infisert sild vil ha ulike grader av parasittvekst på de indre organene. Hos lett infisert sild kjenner vi igjen infeksjonen på små, hvite prikker eller på et tynt hvitt belegg enkelte steder på hjertet. Hvis fisken ellers virker frisk, er infeksjonen ofte ikke synlig med mindre du leter helt spesifikt etter den. Hos kraftig infisert sild har parasitten trengt inn i andre organer og i muskelvevet. Fisken er da ofte tynn og underernært, og ved filetering vil du kunne se svarte områder eller puss-fylte byller i muskelvevet. Fisk med denne graden av infeksjonsnivå synger sannsynligvis på siste verset.

Men sildesopp er ikke bare sildesopp. Strengt tatt er den ikke en sopp heller, men en protist – en encellet organisme som lager trådlignende strukturer som gjorde at den tidligere ble forvekslet med sopp. I Norge har det ikke vært store utfordringer med denne parasitten andre steder enn hos sild, og det har derfor vært lite fokus på sykdommen hos andre fiskearter, selv om vi finner sildesopp blant annet i knurr, kolmule, taggmakrell og makrell.

På Havforskningsinstituttet har vi de senere årene fulgt mer med på parasitter i makrell, og vi fant nylig ut at sildesopp er veldig vanlig i blodrike organer som milt, nyre og hjerte hos denne fisken. Makrell-sildesoppen skiller seg både genetisk og utseendemessig fra den «vanlige» sildesoppen vi finner i sild, så makrellen blir sannsynligvis infisert med en annen art av sildesopp enn sild.

Sykdomsbildet ser også ut til å være forskjellig. Selv ganske infisert makrell ser tilsynelatende frisk ut, og er verken tynnere eller i dårligere form enn uinfisert makrell. Så makrellen takler tilsynelatende sykdommen forholdsvis bra i motsetning til sild. Om dette skyldes forskjeller i de forskjellige typene sildesopp, eller om makrellen er mer motstandsdyktig enn silda, vet vi foreløpig ikke.

Vi vet heller ikke om makrelltypen av sildesopp er i stand til å infisere annen fisk enn makrell, men ettersom sildetypen er kjent for å hoppe mellom fiskearter, er det ikke usannsynlig at makrelltypen gjør det samme.  Det er rett og slett mye vi ikke vet om hvordan sildesopp smitter fra en fisk til en annen. Flere studier har vist at fisk som spiser annen infisert fisk kan bli infisert selv, men det er fremdeles uklart om det også finnes andre smitteveier. Når fiskestimer vandrer mellom havområder kan vi derfor risikere at de bringer med seg smitte. Dette er spesielt aktuelt med tanke på makrellen som de senere årene har vandret stadig lenger nord og vest.

I andre land har det vært utfordringer med infeksjon hos flere fiskeslag, spesielt laksefisk har fått mye oppmerksomhet. Laksefisk i Canada kan være tungt infisert, og sildesopp er et økende problem hos ørret i Peru. Flyndrefisk med alvorlige infeksjoner har også blitt funnet, spesielt langs østkysten av USA og Canada.

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål rundt denne parasitten. Fremover ønsker vi derfor å finne ut hvor mange arter vi har av sildesopp, hvordan fisken blir smittet, og hvor lett parasitten smitter mellom forskjellige fiskearter.