Hva skal vi gjøre med rørledningene på havbunnen etter oljen?

På Havforskningsinstituttet overvåker vi kjente mulige kilder til havforurensing: Fedje-ubåten og kvikksølv og Komsomolets-ubåten og radioaktivitet.

Vi overvåker også kjente industriområder med gammel forurensing, blant annet i Hardangerfjorden. I tillegg leverer det store nasjonale programmet for kartlegging av havbunnen, MAREANO, data om forurensning på havbunnen.

Områdene som er planlagt for havvind-utbygging og dyphavs-områdene hvor det kan komme mineralutvinning står for tur for Mareanos kartlegging de kommende årene.

Nedgravd forurensning får ofte negative følger på sikt. Men av og til er det kanskje best å la noe ligge der det er.

Ulemper vektes mot fordeler

Petroleumsindustrien har vært en suksesshistorie i Norge.

Vi har kanskje et av de beste forvaltningssystemene for overvåking av aktivitet, ulykker og forurensing fra næringen. Selv om det fortsatt bygges nytt og det blir fortsatt delt ut konsesjoner, er planen en gradvis utfasing av oljenæringen i fremtiden.

Det finnes gode reguleringer og lovverk i Norge når petroleumsvirksomheten skal avvikles. Blant annet stilles det krav til hvordan avviklingen skal foregå.

I Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR), som skal beskytte det marine miljøet i Nordøst-Atlanteren, er det etablert spesielle kriterier for hva som skal skje med overflødige petroleumsinnretninger til havs.

Det er blant annet forbudt å dumpe overflødige innretninger som ikke har noen videre funksjon. Men, det kan gjøres unntak – av tekniske, sikkerhetsmessige eller miljømessige grunner.

Nedgraving ikke alltid lurt

For nedgravde rørledninger og kabler er det en generell praksis at de kan etterlates, så lenge de ligger stabilt og ikke vil medføre vesentlige ulemper på kort og lang sikt. Disse rørledninger består ofte av stål med en utvendig isolasjon av hardplast.

På bare noen få kilometer med slike rørledninger kan det være flere tonn med plast. Vi vet at selv den rør-typen med minst plast, ser ut til å inneholde cirka to tonn plast per kilometer. Samtidig inneholder hardplast ukjente blandinger av tilsetningsstoffer.

Hvordan kan vi vite at dette ikke vil medføre vesentlige ulemper for marint liv?

Forurensningen som eventuelt lekker ut til sedimentene kan bli tatt opp av sedimentspisende organismer eller annen fauna nede på havbunnen. Da vil den også komme inn i næringskjeden. Men, dette vet vi fortsatt ikke nok om.

Det er flere historier fra fastlandet som viser at storskala nedgraving av forurensing ikke var så lurt. Med tiden vil det lekke ut og forurense vann, elver og det marine miljøet.

Vi vet ikke om dette vil være tilfelle for olje- og gassrørledningene, men vi vet at Norge er en viktig eksportør av gass til Europa, og 95 prosent av gassen transporteres i et omfattende rørledningsnett som er mer enn 8800 kilometer langt.

Noe er det nok lurt å la ligge

Det som blir etterlatt i havet, selv om det er nedgravd, bør ikke bli en fremtidig forurensningskilde. Plast er et materiale som inneholder tilsetningsstoffer som med tiden vil lekke ut.

Det er store kunnskapshull knyttet til hvordan disse tilsetningsstoffene fra plast påvirker marint liv.

Hormonforstyrrende stoffer som bisfenoler er særlig bekymringsfullt, siden de kan påvirke reproduksjonen til organismer.

Også selve plasten kan utgjøre en miljøfare når den med tiden omdannes til mikroplast, mikroskopiske plastpartikler som er skadelige for marine organismer.

Samtidig er vi også opptatt av at en nytte-risiko-tilnærming er nødvendig. For det kan være mange ulemper med å grave opp og flytte på utstyr fra havbunnen.