Tema: Havert

I Europa finnes arten fra Biscaya i sør til kysten av Kola i nord, inkludert i Østersjøen. 

Haverten er en utpreget fiskespiser med en rekke kystnære arter på menyen, særlig steinbit, torsk, sei og hyse.  

Haverten er flokkdyr som danner kolonier, særlig i forbindelse med ungekasting (fødsel) og parring (september–desember) og hårfelling (februar–april). Selen er hovedvert for parasitten torskekveis som er et betydelig problem for kystfiskerier. Haverten kan også skape problemer for fiskeoppdrettere ved at den kan spesialisere seg på å hente mat i merdene.

Hannene kan bli 2,3 m lange, og veie over 300 kg, hunnene er betydelig mindre, opptil 1,9 m og 190 kg. De blir kjønnsmodne når de er 5–7 år, og dyrene kan bli rundt 35 år gamle.

Både havert og steinkobbe leiter etter mat i og utenfor skjærgården og i fjordene. Begge artene beiter ofte på bunnfisk, og beiteområdene er gjerne gode fiskeplasser. Selene er derfor utsatt for å sette seg fast og drukne i fiskeredskap. Særlig to fiskerier er viktige med hensyn til bifangst av sjøpattedyr: bunngarn etter torskefisk og bunngarn etter breiflabb. Fra 2006 har Havforskningsinstituttet registrert antall havert og steinkobbe som har druknet i slike bunngarn med hjelp av data fra instituttets kystreferanseflåte. Analyser tyder på at det årlig drukner vel 500 steinkobber og 400 havert i garn langs kysten. Noe av grunnen til at det drukner færre haverter enn steinkobber er at haverten er stor og robust og klarer dermed i større grad å rive seg løs.

Havert blir forvaltet regionalt innenfor om rådene Lista–Stad, Stad–Lofoten og Vesterålen–Varanger. DNA-undersøkelser viser klar genetisk forskjell mellom de tre forvaltningsområdene, i tillegg kan havert i Troms også  være en egen bestand.

Status, råd og fangst

Havert og steinkobbe betegnes som kystsel og lever i kolonier langs norskekysten. Det er vedtatt politisk at bestandene skal reguleres gjennom jakt, slik at antall steinkobber skal være ca. 7000 dyr og at havertbestanden skal ha en årlig produksjon av ca. 1200 unger. I de nye forvaltningsplanene er det lagt opp til strategier for hvordan fangsten skal reguleres iht. om bestandene er større eller mindre enn de politiske målnivåene.

Havertenes årlige ungeproduksjon finnes ved å telle unger i alle kastekoloniene langs norskekysten. I tillegg har også flyfotografering vært brukt i noen områder. Tellingene og registrerte fangster i perioden 1979–2010 er viktige data i en bestandsmodell for havert i Norge. Modellen inkluderer også alder ved kjønnsmodning, drektighetsrate, naturlig dødelighet og beregnet bifangst av havert i fiskeredskaper.

Havertbestanden i Norge ble i 1960–70-årene anslått til å være mellom 3000 og 4000 dyr. Modellkjøringene tyder på at bestanden har økt i løpet av de siste 30 årene til en totalbestand på ca. 8700 dyr i 2011. Nye tellinger i området Sør-Trøndelag til Lofoten i september–oktober 2014 og 2015 viste imidlertid en betydelig nedgang i ungeproduksjonen. Antall unger som ble født i dette området i 2014–2015 var kun ca. 40 % sammenlignet med forrige telling i 2007–2008. Forvaltningsmyndighetene stoppet dermed jakt på havert innenfor det aktuelle området. I november–desember 2015 ble det gjennomført tellinger av havertunger også i Finnmark. Ungeproduksjonen var i overkant av 200, noe som var omtrent på samme nivå som i 2006. Det samme gjelder for Troms, hvor det ble registrert 65 unger i november 2016.

I 2021 foregikk telletoktet på havert i Troms og Finnmark. Der kaster haverten ungene utpå senhøsten. I tillegg til å gå i land for å gjøre fysiske tellinger, bruker forskerne også droner med infrarødt kamera.

Til nå har instituttet anbefalt jaktkvoter på 5 % av bestandsanslagene for både steinkobbe og havert (tilnærmet likevektsbeskatning), og som tar hensyn til at det er en betydelig bifangst av kystsel i fiskeriene. I områder med konflikter mellom sel og fiskerier har det vært tilrådd inntil 30 % økning av den anbefalte kvoten. Dokumenterte konflikter i fiskerier som følge av kystselenes tilstedeværelse mangler imidlertid langs norskekysten.

Fangst og bifangst

I 1973 ble det innført totalfredning av kystsel fra svenskegrensen til og med Sogn og Fjordane, og fredning fra 1. mai til 30. november fra Møre og Romsdal til Finnmark som følge av sterk beskatning og fare for utryddelse i noen områder. Lokale fredninger av begge arter har også vært innført i samband med områdefredninger (naturreservater). “Forskrift for forvaltning av sel på norskekysten” av 1996 skal sikre livskraftige selbestander langs kysten. Sel beskattes som en fornybar ressurs, og bestandene reguleres ut fra økologiske og samfunnsmessige hensyn. I 1997 ble det innført kvoter for fangst av kystsel.

I perioden 1997–2002 var det rimelig samsvar mellom anbefalte og fastsatte kvoter, men i 2003 økte Fiskeri- og kystdepartementet kvotene betydelig i forhold til tidligere. I tillegg ble det innført kompensasjon for fangst av havert langs hele utbredelsesområdet og for steinkobbe i Troms og Finnmark, og senere sør til Møre og Romsdal. Dette har ført til en økning i fangsten av begge artene, men den rapporterte fangsten er likevel noenlunde innenfor nivåene for Havforskningsinstituttets anbefalte kvoter, med unntak av steinkobbe fanget i 2006–2009.

Fra 2006 har Havforskningsinstituttet registrert antall havert og steinkobbe som drukner i fiskegarn med hjelp av data fra instituttets kystreferanseflåte. Foreløpige analyser tyder på at det årlig drukner 300–500 steinkobber og 100–200 havert i garn langs kysten.

Les mer om seltelling her.