Effekter av lakselus på vill laksefisk

Selv om også villfisk er verter for lakselus, har den store økningen i oppdrett gitt betydelig flere verter langs norskekysten. Pr. i dag settes det årlig ut nær 400 millioner laks og regnbueørret i norske oppdrettsanlegg, mens det returnerer om lag 0,5 millioner villaks. I tillegg står det antagelig noen få millioner sjøørret og sjørøye langs kysten på sommerstid som også er vert for lakselusen. Antall oppdrettslaks og regnbueørret overgår langt bestandene av vill laksefisk langs kysten, og oppdrettsfisk er antatt å være den dominerende bidragsyter til smittepress av lakselus langs vesentlige deler av kysten.

Lakselus spiser av fisken den infesterer, noe som kan føre til skader på verten. I laboratorieforsøk med eksperimentelt infestert laksefisk og på naturlig infestert postsmolt laks og sjøørret er det vist at de fysiologiske effektene av lakselus inkluderer høye nivåer av stresshormonet kortisol, problemer med vann- og saltbalansen og nedsatt immunologisk kapasitet, spesielt når lusa utvikler seg fra fastsittende larve til bevegelig lus. Seneffekter som redusert vekst, svømmeevne og reproduksjon samt økt dødelighet har også blitt påvist.

For at lakselus skal infestere vill laksefisk fordrer det at fisk og lus overlapper i tid og rom. For laks som vandrer ut fra elvene om våren anses den kritiske perioden å være fra fisken forlater elven til den er i åpent hav. Vandringen til laks er ikke godt beskrevet, men de undersøkelsene som finnes viser at når fisken er klar for å leve i saltvann (smoltifisert) styrer miljøfaktorer i elva når den går ut (vannstand, lys, temperatur), og en ser at fisken fra de sørligste elvene vandrer ut tidligere på våren enn fra de nordlige. Gjennom fjorden vandrer fisken relativt raskt, ofte ser en at den forflytter seg ca. 1 kroppslengde i sekundet, dvs. at den forflytter seg i overkant av 10 km i døgnet, men med store variasjoner. Laksen svømmer også høyt i sjøen, ofte under 1 meters dyp. Det kan også se ut som at vannstrømmene i fjordene påvirker retningen den forflytter seg. Ved ett jevnt smittepress kan en se for seg at fisk som har en lang vandring mellom elv og åpnet hav, fisk som vandrer sakte, og fisk som vandrer sent i sesongen (pga. økende smittepress utover våren-sommeren) er mer utsatt for smitte.

Lakselus kan påvirke atferd og svømmeevne negativt, og øke predasjonsrisikoen. Det antas at fisken er mest sårbar i den første fasen av utvandringen, både på grunn av de fysiologiske utfordringene overgangen fra ferskvann til sjøvann medfører og på grunn av tetthet av predatorer og at liten fisk er mer utsatt for predasjon. Å dokumentere dødelighet i populasjoner av vill laksefisk basert på antall tilbakevandrende fisk er vanskelig på grunn av store naturlige variasjoner i overlevelse. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning konkluderte med at «Vitenskapsrådet har for første gang vist en sannsynlig effekt av lakselus på bestandsnivå i en nasjonal analyse. Beregnet årlig tap av villaks på grunn av lakselus var ca. 50 000 laks per år for årene 2010-2014, det vil si et tap av 10 % av villaksen grunnet lakselus». De fant også at effektene av lakselus i smoltårene 2007-2013 trolig var store i Hordaland og moderate videre nordover til Sør-Helgeland og generelt små eller fraværende i resten av landet. Data indikerer også at det for laks er en sammenheng mellom tetthet av gytefisk og avstand til åpen sjø for elver i Hardanger, mens det ikke ble funnet noen slik sammenheng for sjøørret. I en 26 år lang tidsserie fra elven Erriff i Irland var det etter høye lusetall i nærliggende oppdrettsanlegg > 50% lavere antall returnerende 1-sjøvinter laks. Analysene har derfor sannsynliggjort at lakselus kan øke dødeligheten til utvandrende postsmolt laks.

Det er også gjort studier hvor vekst, alder ved tilbakevandring og overlevelse for utvandrende kultivert (1. generasjon oppdrettsfisk) smolt beskyttet medikamentelt mot lakselus er sammenlignet med ubeskyttet smolt. Undersøkelser har bekreftet stor variasjon i naturlig dødelighet mellom år, og også innen år. I tillegg var effekten av lakselus påvirket av den generelle overlevelsen til utsettingsgruppene i sjø. Når overlevelsen var høy, hadde ikke lakselus noen statistisk negativ effekt, men når overlevelsen til smolt i sjø var lav, økte overlevelsen i de beskyttede gruppene. I tillegg er det vist at påslag av lakselus kan føre til at laksen utsetter alder ved kjønnsmodning og kommer senere tilbake fra havet. Dette skyldes muligens at noen smolt får lakselus og overlever, men bruker ett ekstra år på å oppnå energioverskudd for å bli kjønnsmoden på grunn av redusert veksthastighet.

Det gjennomsnittlige tapet av smolten fra klekkeriet i Daleelva (i Osterfjorden) forårsaket av lakselus ble estimert til ca. 15 % i perioden 1997 til 2009. Dette er sammenlignbart med anslaget på 18 % i den større metaanalysen gjort i ettertid med data fra flere forsøk. I nesten alle årene var tendensen at ubehandlet smolt var litt mindre (~0,1 kg) når den kom tilbake som smålaks etter ett år i sjø. Dette antyder at det har vært lakselus til stede i utvandringsruten de fleste årene, også når det ikke har vært noen signifikant forskjell i overlevelse mellom gruppene. Samtidig tyder dette på at mange smolt har overlevd påslaget av lakselus, men hatt dårligere vekst i havet. Da lakselusmidlenes virketid er begrenset til noen uker eller måneder, antas det at forskjeller i overlevelsen i sjø er forårsaket av at kontrollfisken blir infisert av lakselus i løpet av den første delen av vandringen. Det kan være en rekke feilkilder eller metodefeil man ikke kan kontrollere i denne type forsøk slik som at virkestoffet ikke har 100 % effekt, eller at lakselus har utviklet lavere følsomhet eller resistens mot virkestoffet slik at effekten av lakselus blir underestimert. Samtidig har beskyttelsen mot lakselus begrenset varighet, og behandlingen vil kun ha effekt den første delen av vandringen mot havet. I tillegg er det en rekke grunner til at forsøk med kultiverte smolt ikke er 100 % overførbare til villfisk i en gitt region og år. Dette kan for eksempel komme av at kultivert smolt blir sluppet og vandrer på et annet tidspunkt enn villfisk, at effekten av lus er størrelsesavhengig (kultivert smolt er vanligvis større enn vill smolt), eller at atferden avviker vesentlig. Studier indikerer at kultivert laksesmolt virker til å ha en normal og sammenlignbar vandringsatferd gjennom fjorder. Derimot er det vanligvis ikke unormalt at overlevelsen og tidspunktet for vandring avviker. Utsett av kultivert smolt er en viktig tilnærming for å gi innsikt i hvordan parasitter påvirker overlevelsen i sjø hos villsmolt, men man skal være forsiktig med å overføre resultatene direkte fra kultivert fisk til villfisk.

I motsetning til laks, hvor smolten vandrer til oppvekstområder i havet og først returnerer til kysten når de er kjønnsmodne, oppholder sjøørret og sjørøye seg i fjordene og på kysten gjennom en lengre periode. De er derfor mer utsatt for luseinfestasjon enn laksesmolten.

Veksten til sjøørret er normalt betydelig bedre i sjø enn i ferskvann, og økt vekst medfører at fisken blir større og har høyere reproduktiv suksess. Tapt tilvekst, økt dødelighet og manglende forutsigbarhet i risiko for parasittindusert dødelighet kan medføre at fordelen med å beite i sjø avtar. En større studie av sjøørret i Irland og Skottland indikerte at sjøørret fanget nær oppdrettsanlegg hadde dårligere kondisjon. Lakselus vil aktivt unngå vann med saltholdighet under ca. 20 promille, og overlevelsen til lakselus faller ved lavere salinitet. Sjøørret kan derfor oppsøke ferskere vann for å kvitte seg med lus. Prematur tilbakevandring av sjøørret med betydelige infestasjoner og hudskader er observert. De siste årene er det gjort flere adferdsforsøk med akustisk merket sjøørret. I Etne er det gjort undersøkelser av atferden til sjøørret beskyttet mot lakselus i 2012-2014. Generelt brukte ørreten et større beiteområde og tilbragte mer tid i sjøen i år med lavt infestasjonspress, men det ble ikke funnet noen effekt på dødelighet på sjøørret mellom 190-302 g. Ett annet pilotforsøk med begrenset antall undersøkt fisk indikerte noe forskjell i dødelighet, men også her var adferdsendringer mellom gruppene mye tydeligere.