Hvorfor brenner manetene?

De fantastiske neslecellene

Maneter er rovdyr og spiser små dyreplankton som for eksempel hoppekreps, men de største manetene kan fange både fiskelarver og reker. Maneter har verken hjerne eller sentralnervesystem, og består av 97 % vann. De har heller ikke klør eller tenner for å fange byttedyrene sine. Til tross for den primitive kroppsbygningen, er manetene vellykkede rovdyr ved hjelp av et svært effektivt jaktvåpen: nesleceller.

Hver brenntråd inneholder millioner av nesleceller (nematocyster) som brennmaneten bruker for å lamme byttedyret sitt. Neslecellene inneholder en gift som er sammensatt av forskjellige stoffer. Det er dette som svir når vi kommer i kontakt med maneten. Selve neslecellen er en komplisert, men elegant fysisk og biokjemisk struktur. Den er oval og har en liten avtrekkerpigg. Veggen er armert med proteintråder for å motstå det indre trykket på utrolige ca. 150 atmosfærer. Dette er mellom 5 og 10 ganger så stort trykk som i et bildekk! Inne i neslecellen ligger en oppkveilet, harpunliknende struktur (knidocyst). Dette er spiss pigg med mothaker i enden på en lang, hul nesletråd. 

Nesletråden slynges ut hvis noe (et byttedyr eller et menneske) kommer i kontakt med neslecellen. Neslecellen kan også utløses ved kjemisk stimuli («lukt»). Når denne nesletråden slynges ut, er det en av de raskeste bevegelsene i dyreverdenen. Ved hjelp av spesialkamera har en beregnet at første delen av prosessen skjer i løpet av 700 nanosekund (ett nanosekund er et milliardtedels sekund). Akselerasjonen er mellom én og fem millioner ganger tyngdeakselerasjon, og genererer nok kraft til å trenge gjennom hudskallet til et typisk byttedyr slik som hoppekreps eller gjennom huden til et menneske.

Når «harpunen» har trengt inn i huden, kan giftstoffet i neslecellen strømme inn i byttet gjennom piggen. Denne piggen har to funksjoner: transportere gift og bidra til å holde byttet fast. Derfor kan vi også oppleve at brenntråder kleber seg litt til huden. Giftblandingen i neslecellene er svært kompleks, den inneholder opptil 400 forskjellige komponenter. Giften har oftest to hovedtrekk: den lammer nerveimpulser og inneholder enzymer som bryter ned vev og bindevev.

Yngel av hvitting og hestmakrell gjemmer seg ofte blant brennmanetens tentakler uten å ta skade. Normalt sett vil en fisk bli drept og spist av brennmanetene, men hvitting og noen andre arter har et slimlag som gjør den immun mot giften fra brennmanetens nesleceller. Hvittingen får beskyttelse mot fiender og maneten blir til gjengjeld renset for parasitter. 

Det er ikke bare brennmaneten som brenner. På verdensbasis finnes det rundt 10 000 nålevende arter av nesledyr. Felles for alle er at de har nesleceller med gift, men styrken på giftstoffene varierer fra art til art. Hos oss er det først og fremst rød brennmanet (Cyanea capillata) og blå brennmanet (C. lamarckii) som har forholdsvis kraftig gift. Den lille klamremaneten (Gonionemus vertens) er mer sjelden, men brenner ekstra kraftig, og kan forårsake mer alvorlige symptomer hos enkelte. Også glassmanet (Aurelia aurita) har gift, men den er svak og kan kun merkes hvis vi brenner oss på steder med svært tynn hud, for eksempel øyelokk.

Hvordan spiser manetene?

Maneter innenfor nesledyrene (Cnidaria) bruker nesleceller for å lamme byttedyr. Men hvordan foregår selve inntaket av mat? På undersiden av maneten henger fire munnarmer. Hos noen arter kan munnarmene ligne lange, bølgende gardiner (brennmanet), mens hos andre arter er de korte og stive (glassmanet). Maneten bruker munnarmene for å «slikke» vekk byttedyr som har festet seg på klokken, og for å skyve byttedyrene mot kroppsåpningen som sitter på undersiden av klokken. Denne kroppsåpningen fungerer både som munn-, tarm- og kjønnsåpning. Maneter har ikke et «tarmsystem», men fordøyelsen foregår ved at fordøyelsesenzymer skilles ut i kroppshulen, der næringen tas opp av cellene. Ufordøyde avfallsrester går så ut igjen gjennom samme åpning.