Hvorfor er det så mye maneter?

Det er særlig temperatur og mattilgang som styrer hvilken dybde de oppholder seg i, og dermed kan de veksle mellom ulike strømretninger på ulike dybder.

Masseforekomster og manetår 

Maneter lever som plankton og driver med havstrømmene. Derfor kan det bli store opphopninger av maneter i «bakevjer» inne i bukter, eller at de skylles opp på strender. Men selv om manetene ikke kan svømme mot strømmen, kan de bevege seg relativt raskt opp og ned i vannsøylen. Det er særlig temperatur og mattilgang som styrer hvilken dybde de oppholder seg i, og dermed kan de veksle mellom ulike strømretninger på ulike dybder.

Brennmanet (Cyanea capillata) trives ikke i temperaturer over 20 grader. Dersom overflaten varmes opp i løpet av sommeren, kan brennmaneten trekke nedover i dypet der temperaturene er lavere. Vi får da inntrykk av at manetene plutselig har forsvunnet. Men fralandsvind og oppstrømming av vann fra dypere vannlag kan bringe manetene opp til overflaten igjen, og i løpet av noen timer vil badeplassen da være «invadert» av brennmaneter.

Naturlig variasjon

Plutselige masseforekomster ligger i manetenes natur. Maneter er mestere i å overleve store variasjoner i miljøforhold. De kan overleve lange perioder med dårlige forhold, for deretter å raskt formere seg når forholdene blir gunstige. Men vi har relativt liten kunnskap om hvilke faktorer som faktisk bidrar til oppblomstring av maneter. Mens en frittsvømmende brennmanet vanligvis bare lever i ett år, kan polyppen på havbunnen klare seg gjennom flere dårlige år, mens den venter på bedre tider der den kan lage nye maneter. Produksjonen av maneter påvirkes derfor både av miljøforhold i vannsøylen gjennom sommeren, og av forholdene ved bunnen gjennom vinteren. Polyppene kan dele seg i flere polypper, og produsere hvilecyster som klekker ut i hopetall under gunstige forhold. Strobilasjonen – prosessen der små «manetlarver» avsnøres fra polyppene – kan bli påvirket av både temperatur og fødetilgang. Jo flere og mer fornøyde polypper det finnes, jo flere maneter produserer de. De bunnlevende polyppene må konkurrere om plassen med andre bunnlevende dyr og alger, og de blir også beitet på av f.eks. nakensnegler. Paradoksalt nok vet vi aller minst om økologien til dette polyppstadiet, som til syvende og sist er ansvarlig for hvor mange, eller få, maneter som produseres fra år til år.

Blir det mer maneter?

Badestrender fulle av maneter og mange oppslag i media, kan gi inntrykk av at det blir mer maneter både i Norge og i resten av verden. Men det finnes lite data og få lange tidsserier på maneter, og det er derfor vanskelig å finne bevis på at forekomster av maneter har økt i norske havområder. I den vitenskapelige litteraturen har det vært delte meninger om de globale trendene i manetforekomster. Maneter har ofte kraftige, raske oppblomstringer og lokalt høye tettheter. Mange mener at disse oppblomstringene har økt i frekvens og kommer hyppigere flere steder i verden. 

En hypotese er at menneskelige aktiviteter fører til  manetoppblomstringer. Dette er kun teorier som er vanskelig å påvise. I tillegg vil ulike arter av maneter respondere ulikt på miljøendringer. 

• Global oppvarming: Økte havtemperaturer som følge av menneskeskapte klimaendringer vil bedre forholdene for enkelte arter (men ikke alle) og gir økt reproduksjon og vekst.
• Havforsuring: Lavere pH som følge av økt CO₂-opptak av havet, vil gi maneter konkurransefortrinn i forhold til organismer med kalkskall. Denne sammenhengen er komplisert og er ikke påvist.
• Eutrofiering og mørkere vann: Det er en sammenheng mellom høy eutrofiering og økende manetforekomster i enkelte kystområder. Redusert sikt gir bl.a. maneter et konkurransefortrinn i forhold til fisk. Maneter tåler også lavere oksygenkonsentrasjoner enn fisk. I tillegg fører ofte eutrofiering til relativt flere små dyreplankton, som er bedre egnet føde for maneter enn for fisk.
• Overfiske: Fisk er både predator på og konkurrent med maneter. Høyt uttak av fisk i et økosystem vil derfor gi maneter bedre fødetilgang.
• Konstruksjoner: Kunstige rev, brygger, oppdrettsanlegg, plattformer etc. øker områder med harde bunnsubstrat der polypper kan feste seg. Dette gjelder maneter av gruppen Cnidaria (f.eks. brennmanet og glassmanet) som har et polyppstadium som er festet til hardbunn. Flere konstruksjoner kan derfor i teorien gi økt mengde av slike maneter. Dette gjelder ikke maneter som savner polyppstadium (kronemanet og ribbemaneter).
• Fremmede arter: Introduksjon av nye arter som ikke hører naturlig hjemme i et økosystem kan føre til kraftige oppblomstringer av disse artene. Et eksempel på dette er amerikansk lobemanet (Mnemiopsis leidyi) som er introdusert til Svartehavet, Østersjøen og Skagerrak/Nordsjøen.

Maneter som ”problem”

Selv om manetoppblomstringer oftest er begrenset i tid og rom, kan dette forårsake problemer for menneskelig virksomhet langs kysten, som for eksempel fiskeri, akvakultur og turisme, ofte med økonomiske følger. Hvis slike masseforekomster øker i frekvens eller vedvarer, vil det også kunne få økologiske konsekvenser.

Maneter er rovdyr som lever av dyreplankton, og kan derfor konkurrere med fiskelarver og planktonspisende voksen fisk (makrell, brisling og sild) om den samme føden. I tillegg konsumerer maneter fiskelarver og -egg, og kan derfor påvirke rekruttering av fisk. I områder med store konsentrasjoner kan maneter derfor ha negativ innvirkning på fiskebestander.

Masseforekomst av geléplankton kan også være et direkte hinder for industri, båttrafikk og fiskeri, ved at maneter tetter igjen kjølevannsinntak og nettredskap som garn, ruser og trål.

Ulike arter av maneter har i flere tilfeller forårsaket massedød i oppdrettsanlegg både i Norge og andre land. I Norge har det vært flere tilfeller av massedød på grunn av kolonimaneter. Senest høsten 2023 døde 3 millioner oppdrettslaks på grunn av perlesnormanet, Apolemia uvaria. Denne arten har forårsaket fiskedød også tidligere i norske oppdrettsanlegg (600 tonn i 2001 og 12 tonn i 1997/98). Et annet eksempel er kolonimaneten Muggiaea atlantica som tok livet av 1000 tonn norsk laks i 2002. 

Andre arter som har skapt problemer for oppdrettsfisk i for eksempel Irland og Skottland er lysmanet (Pelagia noctiluca), glassmanet (Aurelia aurita) og de små hydromedusene Phialella quadrata og Solmaris corona.

Hva skal vi med maneter?

I likhet med de fleste organismer, er også manetene viktige brikker i næringskjeden. De er rovdyr som spiser dyreplankton og andre små dyr, men samtidig er de mat for større dyr som fisk, sjøfugl og skilpadder. Maneter står på menyen hos mange flere arter enn det vi er klar over. Maneter består av 95 % vann og brytes raskt ned, og blir derfor ofte oversett når man studerer mageinnhold hos f.eks. fisk. 

Yngel av hvitting og hestmakrell har stor nytte av brennmanet – disse småfiskene gjemmer seg blant tentaklene til brennmaneten uten å ta skade. Der får de beskyttelse mot å bli spist av større rovdyr, og drar nytte av maten som brennmaneten fanger. Manetoppblomstringer spiller dessuten en rolle i karbonkretsløpet: når store mengder døde maneter synker, fører de med seg karbonet fra overflaten og ned til havbunnen.

Samtidig som maneter skaper problemer for næringsvirksomhet i kystsonen, finnes det et marked for maneter til konsum. Maneter inneholder kollagen som er en godt betalt råvare for bl.a. farmasi- og næringsmiddelindustri. Maneter kan derfor også ses på som en uutnyttet ressurs. I en rekke asiatiske land utnyttes maneter som delikatesse og som helsekost. Over 35 ulike arter av maneter blir i dag brukt i matproduksjon, som er basert på et omfattende fiskeri på maneter. Dette er et marked som øker i omfang, med fiskeri på 750 000 tonn maneter per år, tilsvarende en verdi på 20–100 millioner USD. I tillegg til fiskeri, dyrkes maneter i akvakultur i Kina, der oppdrett av maneter er en voksende industri.