Klimaet i Barentshavet

Havklima-variasjoner gjennom året 2024

Overflatetemperaturene i både det sørlige og nordlige Barentshavet lå nær eller litt under sesongmiddelet i første halvdel av 2024 (figur 1). I juni/juli økte imidlertid overflatetemperaturene raskt, og i august–september hadde de steget til 3–3,5 ^oC over sesongmiddelet. Dette var knyttet til en marin varmebølge (se lenger nede). Havoverflaten forble varmere enn sesongmiddelet i resten av 2024 og i hvert fall frem til februar 2025.

Sjøtemperatur og saltholdighet i Barentshavet overvåkes i to faste snitt: Fugløya–Bjørnøya og Vardø–Nord. Disse snittene fanger opp atlanterhavsvannet som går inn i Barentshavet fra sørvest. Sjøtemperaturen fra de faste snittene bekrefter sesongvariasjonen som vises i overflatetemperaturen. Atlanterhavsvannet lå 0,3–0,5 ^oC under langtidsmiddelet (1991–2020) i januar, og 0,7–1,2 ^oC over langtidsmiddelet i september.

Arealet av sjøis i det sørlige Barentshavet lå under eller nær langtidsmiddelet i hele 2024 (figur 1). I det nordlige Barentshavet var isdekket svært variabelt i starten av 2024, men fra juni av lå det godt under langtidsmiddelet.

Marin varmebølge i overflaten

De høye overflatetemperaturene i Barentshavet i august–september (figur 1) skyldes en ekstrem marin varmebølge. Varmebølgen var på sitt sterkeste i andre halvdel av august, med overflatetemperaturer 4–5 ^oC over langtidsmiddelet i store deler av Barentshavet (figur 2). I det østlige Barentshavet varte varmebølgen helt til september.

Til tross for svært høye overflatetemperaturer, rakk ikke varmebølgen langt ned i havet. Observasjoner fra hele vannsøylen i Barentshavet fra august–september viser at varmebølgen var begrenset til de øverste vel 30 meterne av havet. Under dette var temperaturene bare vel 0,5–1 ^oC over langtidsmiddelet (figur 3), med unntak av noen mindre områder rundt Svalbard som var varmere.
 

Langtidssendringer i Barentshavet

Tidsseriene fra snittene Fugløya–Bjørnøya og Vardø–Nord viser at atlanterhavsvannet på sensommeren i Barentshavet har hatt en generell oppadgående trend siden slutten av 1970-tallet (figur 4). Totalt sett har økningen vært på mellom én og to grader. Slutten av 1970-tallet var en ganske kald periode, så deler av økningen i sjøtemperatur etter dette kan knyttes til naturlig klimavariabilitet.

Også i 1930- og 1950-årene var det varmt i Barentshavet, men ikke fullt så varmt som i årene etter 2006. Temperaturen i det innstrømmende atlanterhavsvannet var spesielt høy i 2006 og 2015. Etter 2015 minket temperaturene frem mot 2019, men i de siste fire–fem årene har temperaturene igjen økt, spesielt om sommeren. På sensommeren 2024 var atlanterhavsvannet omkring 0,7–1,2 ^oC varmere enn langtidsmiddelet. Variasjonen i temperatur i atlanterhavsvannet i det sørlige Barentshavet bestemmes i stor grad av temperaturene i Norskehavet og mengden innstrømmende atlanterhavsvann.

Saltholdigheten i atlanterhavsvannet økte fra 1977 og mot 2010–2011, men falt så kraftig igjen frem mot 2018–2019 (figur 4). I det vestlige Barentshavet var den da nesten på samme nivå som den var under den kalde (og ferske) perioden på slutten av 1970-tallet. Saltholdigheten har økt noe de siste fem årene, men den er fremdeles godt under langtidsmiddelet.

Det er ingen trend i mengden atlanterhavsvann som strømmer inn i området, men tydelige variasjoner og endringer i perioder (figur 5). Perioden 1997–2006 hadde svært varierende innstrømming. Perioden 2007–2020 hadde ganske stabil innstrømming om vi ser bort fra ekstremårene 2015–2016. Fra 2021 har innstrømmingen vært svak, spesielt tidlig om sommeren og på høsten. 
 

I 2012–2014 ble overvåkningen av det nordvestlige Barentshavet styrket med et nytt fast snitt nord av Svalbard, Hinlopensnittet, og en forlengelse av Vardø–Nord-snittet helt opp til 81^oN (figur 5). Hinlopensnittet viser at området nord av Svalbard hadde høye temperaturer i årene 2016–2019, og var noe kaldere i årene 2020–2022. Sensommeren 2023 var temperaturene omtrent som middelet for 10-årsperioden 2014–2023.

Den nordlige forlengelsen av Vardø–Nord-snittet dekker de arktiske delene av det nordlige Barentshavet. Også i disse områdene ser vi tydelige endringer i temperaturforholdene i perioden 2016–2018 (figur 5). Temperaturen endrer seg fra maksimum i 2016 og 2018 til ganske kalde forhold i 2019–2023. Det er altså klart at det nordlige Barentshavet fremdeles er ganske kaldt, til tross for økende temperaturer i sør.

Havklima og is

Mye varme i det innstrømmende atlanterhavsvannet fører vanligvis til større områder dekket av varmt atlanterhavsvann, som igjen ofte fører til store isfrie områder i Barentshavet. Det er en tydelig sammenheng mellom den økende trenden i temperatur i atlanterhavsvannet over de siste nesten 50 årene og en tilsvarende nedadgående trend i isdekket om vinteren (figur 6). Det er også en klar sammenheng mellom variasjoner i temperatur og isdekke på mellomårlig skala. Nedgangen i temperatur i atlanterhavsvannet fra 2015–2016 til 2021 speiles i en økning i isdekket areal i samme periode, og økningen i temperatur i 2022–2023 førte til en tilsvarende nedgang i mengde sjøis. Vinteren 2024 var det lavere temperaturer og mer is enn årene før.