Klimaet i Nordsjøen og Skagerrak

Overflatetemperaturen i Nordsjøen og Skagerrak er sterkt påvirket av værsituasjonen, og var høyere enn langtidsmiddelet (1971–93) i store deler av 2024. Dette er samme tendens som i foregående år. Spesielt varmt i forhold til langtidsmidlet var det i Skagerrak og sørøstlige deler av Nordsjøen i siste halvdel av 2024 fra august til desember. Også mai 2024 skilte seg ut med svært høye overflatetemperaturer med 3–4 grader over langtidsmidlet. Starten av året var derimot relativt kjølig med lavere temperaturer enn langtidsmidlet i Skagerrak og hele nordlige Nordsjøen. De sentrale og sørlige Nordsjø-områdene var varmere enn langtidsmidlet i alle månedene i 2024.

Kilde: BSH, Bundesamt für Seeschifffahrt und Hydrographie, der overflatetemperaturer basert på skips- og stasjonsdata er lagt på regulært grid, anomalier basert på perioden 1971–93, se https://www.bsh.de/EN/DATA/Climate-and-Sea/Sea_temperatures/Sea_surface_temperatures/sea_surface_temperatures_node.html.

Dypvannet i Skagerrak (100–200 m) er stort sett karakterisert av atlantiske vannmasser. Temperaturen gjenspeiler ofte de storstilte trendene som registreres i Nord-Atlanteren, men dersom saltholdigheten registreres som spesielt lav kan dette indikere at det har vært en sterkere lokal nedblanding av andre, mer lokale vannmasser. I slike tilfeller vil man da ofte se en midlertidig påvirkning på temperaturen også. 

Temperaturen i atlanterhavsvannet utenfor Torungen (Arendal) startet i 2024 med høye verdier, men de lave vintertemperaturene i overflatevannet ga også utslag i februar der mye vind blandet ned kalde og mindre salte vannmasser. Resten av året lå dypvannstemperaturene i Skagerrak på et relativt likt nivå i forhold til referanseperioden 1991–2020. Saltholdigheten i dypvannet lå litt lavere enn langtidsmidlet i hele 2024 med unntak av januar (figur 2). 

Norskerenna i Skagerrak strekker seg langs hele Sørvest-Norge og inn mot Oslofjorden, er over 700 m dyp utenfor Arendal og har en terskel på ca. 270 m utenfor Stavanger. Av den grunn kan bunnvannet i Skagerrak betraktes på samme måte som i en fjord der man har stagnerende vannmasser under terskelnivå og med mer eller mindre jevnlig utskiftning av tyngre vann. Utskiftningen i Skagerrak skjer med ett eller flere (opptil 4–5) års mellomrom og normalt i perioden mars–april. Etter 1990 er det nå registrert 16 utskiftninger, der den siste skjedde våren 2021 (figur 3). Det hadde da gått tre år siden forrige utskiftning, mens det før det hadde gått fem år uten en ordentlig bunnvannsutskiftning i Norskerenna.

Bunnvannsutskiftningene er enten kjennetegnet ved at tyngre atlanterhavsvann dukker ned etter å ha passert terskelen til Norskerenna vest for Stavanger, eller at avkjølingen i Nordsjøen er så sterk gjennom vinteren at kaldt vann synker ned i Skagerrak-bassenget. Den sistnevnte mekanismen har vært mindre vanlig de siste 30 årene, selv om målingene indikerer slik avkjøling av bunnvannet i Skagerrak i forbindelse med vintrene 1996 og 2010.

Oksygennivået i bunnvannet var både i 2016 og 2020 på noe av de laveste nivåene som er registrert siden 1970. Selv om der var noen delvise utskiftninger i 2017, var det først i løpet av våren 2018 at bunnvannet ble helt byttet ut med mer oksygenrike vannmasser. Våren 2018 ble det nye bunnvannet karakterisert med noe lavere saltholdighet enn det gamle og en vesentlig lavere temperatur, i begge tilfeller med verdier nær langtidsgjennomsnittet. Det er derfor sannsynlig at kaldt, overflate-avkjølt nordsjøvann hjalp til med en full bunnvannsutskiftning senvinteren 2018.

I forbindelse med bunnvannsutskiftningen våren 2021 ble det ikke registrert særlig endring i hydrografien i bunnvannet, så denne utskiftningen ble mest sannsynlig forårsaket av innstrømmende atlanterhavsvann langs Norskerenna. Denne utskiftningen medførte at oksygenverdiene økte fra veldig lave verdier til normal tilstand.

Utover i 2022, 2023 og 2024 er det ikke registrert noen større utskiftning, og oksygennivået har gått nedover, med unntak av noen små hopp mot høyere verdi som indikerer en begrenset utskifting. Mens saltholdigheten har holdt seg nær konstant rundt langtidsmidlet de siste tre årene, så stiger temperaturen jevnt, og har i slutten av 2024 nådd sitt høyeste nivå for alle årene fra 1952, dvs. nesten 1,5 ^oC over langtidsmidlet. Ettersom tettheten til bunnvannet da har nådd sitt laveste nivå siden 1950-tallet, er det nærliggende å tro at vi vil få se en bunnvannsutskiftning snart (figur 3).

Havsirkulasjonsmodellen NORWECOM er brukt for å beregne transport av atlanterhavsvann gjennom et tverrsnitt mellom Utsira og Orknøyene samt varmeinnholdet i Nordsjøen. Modellberegningene viser at atlanterhavsinnstrømningen til Nordsjøen mellom Utsira og Orknøyene lå under middelverdien første halvdel av 2024 i forhold til referanseperioden 1991–2020 tilsvarende slik forholdene var i hele 2023. I august 2024 var det derimot forholdsmessig stor innstrømming i forhold til årstiden, mens det resten av året var mer normale forhold. Innstrømningen totalt for 2024 er beregnet som blant de svakeste blant alle årene etter 1985 og føyer seg inn i mønsteret vi har sett fra rundt 2006 der innstrømningen til nordlige Nordsjøen stort sett ligger under langtidsmiddelet (figur 4).

Av det modellerte varmeinnholdet for hele Nordsjøen for perioden 1985–2024 vises både sesongvariasjoner (økt varmeinnhold om sommeren samt tap av varme og derfor varmeinnholdsminimum om vinteren) og langperiodiske svingninger (figur 5). Mens det i 2022 totalt sett var et stort varmeoverskudd, hovedsakelig forårsaket av en mild vinter med relativt høye temperaturer, var varmeoverskuddet omtrent null både i 2023 og 2024. Grunnen er at varmetapet gjennom den relativt milde vintrene ble balansert av varmeøkningen om somrene.