Revisjon av indikatorer for tilstandsvurdering av miljø og økosystem i norske havområder

Gruppen for overvåking av de marine økosystemene (OVG), også kalt Overvåkingsgruppen, er en rådgivende gruppe for de norske havforvaltningsplanene. Formålet med havforvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystemtjenester, og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanene er derfor et verktøy for både å tilrettelegge for verdiskaping og matsikkerhet, og for å opprettholde god tilstand i havområdene. Det er OVG sitt mandat å vurdere miljøtilstanden i havområdene og bidra til god samordning og utvikling av overvåkingen i de norske delene av havområdene Barentshavet–Lofoten, Norskehavet og Nordsjøen–Skagerrak.

De norske havforvaltningsplanene ble etablert for Barentshavet i 2006 (St. meld. 8 (2005-2006)), Norskehavet (Meld. St. 37 (2008-2009)) og Nordsjøen og Skagerrak (Meld. St. 37 (2012-2013)). Allerede i de første forvaltningsplanene ble det innført et sett med indikatorer til bruk for å vurdere havøkosystemenes tilstand, om menneskelig påvirkning var innenfor bærekraftige rammer, samt for å besvare om forvaltningsplanens forvaltningsmål ble nådd eller ikke (von Quillfeldt og Dommasnes 2005; Dommasnes mfl. 2008, van der Meeren mfl. 2012). Det har siden vært noe utskifting av indikatorer. Mens det i 2014 ble gjort en vurdering av indikatorene som er brukt i Barentshavet og Norskehavet (Overvåkingsgruppen 2014), har det i løpet av disse årene likevel ikke vært gjennomført noen samlet vurdering og revisjon av indikatorsettet som ser alle tre havområdene i sammenheng. Det er flere årsaker til at en slik revisjon nå er betimelig. Vår kunnskap om økosystemene har økt siden planene ble etablert, og havklima, økosystemene og menneskelig aktivitet i økosystemene har endret seg betraktelig. Havtemperaturen er økende, marine arter forflyttes nordover, og økosystemenes struktur og dynamikk er i endring (videre beskrevet i Kap. 2) . Skipstrafikk og akvakulturnæring øker, nye næringer som havvind og havbruk til havs er i oppstart , og fiskeriaktiviteten flytter nordover med fiskebestandene (Fauchald mfl. 2021, Faglig forum 2023a).

En rekke nasjonale og internasjonale arbeid har konkretisert hvilke egenskaper gode indikatorer bør ha (von Quillfeldt og Dommasnes 2005, ICES 2005, Frantzen mfl. 2022). Slike indikatorer bør være

• Målbare, entydige og presise med tanke på å unngå feilkilder

• Sensitive for endringer i miljøet (tilstandsindikatorer), til endringer i påvirkninger (påvirkningsindikatorer) eller konsekvenser av disse (responsindikatorer)

• Bygget på overvåking med en anerkjent metodikk

• Bygget på god teoretisk forståelse om systemet

• Knyttet til nøkkelkomponenter i økosystemene og mulig påvirkning av disse

• Knyttet til konkrete responser til forvaltningstiltak

• Knyttet til forvaltningsmål og gjerne med tiltaksgrenser, der dette er relevant eller mulig

• Lette å kommunisere og gyldige for et større område

• Sammenlignbare på tvers av havområdene

• Kostnadseffektive

Det er likevel sjelden indikatorene oppfyller alle disse krav. Lindenmayer og Likens (2009) trekker også frem viktigheten av at økosystemovervåking og tilhørende utvalg indikatorer er en del av en adaptiv prosess, og tilpasses de gjeldende spørsmål en ønsker å få besvart (Fig. 1.1). Det samme prinsippet ligger også til grunn for MOSJ (Miljøovervåking av Svalbard og Jan Mayen, Fig. 1.1). En revisjon av indikatorsettet basert på ny kunnskap og nye observasjoner er i tråd med en slik adaptiv tilnærming.

Dagens indikatorsett benyttet av OVG domineres av tilstandsindikatorer, samt noen påvirkningsindikatorer knyttet til langtransportert forurensning, petroleum og fiskedødelighet. Nye indikatorer ble tatt i bruk i en nylig, omfattende forskerpanel-basert vurdering av havøkosystemenes økologiske tilstand (Arneberg mfl. 2023a,b, Siwertsson mfl. 2023). Arbeidet er en oppfølging av stortingsmeldingen «Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold» (St. Meld. 14 (2015-2016)), og vurderingene inngår nå som en del av OVG sitt mandat. Forskerpanelene utførte i denne sammenheng også en grundig evaluering av tilgjengelige indikatorer og kvaliteten på disse, i hvilken grad indikatorene kan knyttes til konkrete prosesser og påvirkninger, samt identifiserte mangler ved tilgjengelige indikatorsett og hvordan disse bidrar til usikkerhet i vurderingen av økosystemenes tilstand.

Det har vært et ønske om å inkludere flere påvirkningsindikatorer, dette ble flagget allerede i Stortingsmeldingen om forvaltningsplan for Barentshavet i 2015 (Meld. St. 20 (2014–2015)). Gjennom nye vitenskapelige vurderinger av miljøverdiers sårbarhet til antropogene påvirkningsfaktorer og risiko for samlet påvirkning i forvaltningsplanområdene (Hansen mfl. 2022a,b) er det skaffet til veie mer kunnskap om hvilke sektorer og påvirkningsfaktorer som er viktige og som bør prioriteres i forhold til indikatorutvikling.

Det benyttes også havindikatorer i flere andre nasjonale og internasjonale overvåkingssystem og prosesser, som Miljøovervåking på Jan Mayen og Svalbard (MOSJ), OSPAR og i ICES arbeidsgrupper på helhetlig økosystemvurdering (HØV). Koordinert utvikling og bruk av indikatorer er viktig både for å sikre faglig konsistens og effektivitet. Bruk av indikatorer i internasjonale prosesser må vurderes både fra et faglig ståsted og med utgangspunkt i om Norge er forpliktet i henhold til de reglene som indikatorene er utviklet for. Mange av indikatorene utviklet for OSPAR skal for eksempel støtte partenes implementering av EU sitt Marine Strategy Framework Directive, MSFD. I denne prosessen vurderer vi kun i hvilken grad eksisterende og foreslåtte OVG-indikatorer overlapper tematisk med OSPAR-indikatorene, og gir en faglig anbefaling om hvorvidt de OSPAR-indikatorene bør inkluderes eller ikke som OVG-indikatorer, uavhengig av eventuelle andre forpliktelser.

Videre har norsk deltakelse i Europeiske Copernicus med tilhørende marine tjenester gitt norske institusjoner ansvar for å utvikle indikatorer for norske havområder, samt for Polhavet. Dette gir betydelig tilgang til integrerte in situ, satellitt og modellbaserte data og tilhørende indikatorer. Det utvikles også verktøy for klimaprediksjoner for tidsperioder fra sesong (6 til 12 måneder) til tiår (Bethke mfl., 2021). Slike modell- og observasjons-baserte verktøy gir også mulighet for indikatorer som peker fremover i tid og varsling om fremtidige endringer. Dette er en type indikatorer som ikke tidligere har vært diskutert i OVG-sammenheng.

Indikatorene bør være sentrale for vurdering av måloppnåelse for forvaltningen, både de spesifikke forvaltningsmål for havforvaltningsplanene, for nasjonale og internasjonale miljømål samt for FNs bærekraftsmål. Det er spesielt ønskelig at indikatorene knyttes tett opp mot målene for havforvaltningsplanene for effektiv og best mulig vurdering av måloppnåelse. Faglig forum har igangsatt et arbeid på å omstrukturere målene, og vil etter hvert også jobbe videre med målenes formuleringer og innhold. Dette er et arbeid som dermed kan få konsekvenser også for utvalget av indikatorer i OVG.

Endelig har indikatorene OVG benytter jevnlig blitt oppdatert og publisert på Miljøstatus.no. Miljøstatus.no er et felles nettsted for miljøforvaltningen med flere, med Miljødirektoratet som hovedredaktør. Nettstedet har hatt som mål å være den viktigste kilden til kunnskap om miljøets tilstand og utvikling for blant andre beslutningstakere og befolkningen generelt, og gjennom dette bidra til offentlighetens rett til miljøinformasjon ( e.g., Århuskonvensjonen fra 1998, Miljøinformasjonsloven mm). Derfor har også interesse fra allmennheten hatt en betydning for endelig utvalg av indikatorer. Tilgjengelig kapasitet for analyser av data, vitenskapelig vurdering og publisering på Miljøstatus har satt rammene for a ntall OVG-indikatorer. Da Menon Economics i 2023 gjennomførte en evaluering av Miljøstatus.no, ble det likevel pekt på at mål og målgrupper i liten grad nås med dagens nettsted. Som oppfølging av evalueringen anbefaler Miljødirektoratet at nettstedet endres og spisses mot å presentere mål og indikatorer, med fokus på Norges klima- og miljømål (se Kap.3). Mål for havforvaltningsplanene presenteres på Faglig forum sitt nettsted. Per mai 2024 er det ikke tatt noen endelig beslutning om Miljøstatus’ framtidige innhold og plassering av OVGs indikatorer, også kalt "havindikatorene". Det ligger imidlertid an til at presentasjonene av indikatorene kan bli en del av "nye Miljøstatus" med flere typer mål og indikatorer. Dette vil trolig være mer avklart når arbeidet med implementeringsplanen startes opp høsten 2024. OVG legger til grunn at indikatorene fortsatt skal tilgjengeliggjøres på nett, enten på «nye Miljøstatus» eller på en annen egnet plattform.

I denne rapporten vurderes indikatorer for de tre havområdene Barentshavet (norsk sektor), Norskehavet og Nordsjøen og Skagerrak, ut fra de ovennevnte perspektiv og hensyn. Det blir først gitt en overordnet oversikt over økosystemene (Kap. 2) før miljømålene som er satt i forvaltningsplanen diskuteres i forhold til dagens indikatorsett (Kap. 3). Videre kommer en mer detaljert gjennomgang som vurderer indikatorer brukt til vurdering av forurensning (Kap. 4) og økologisk tilstand (Kap. 5), med tilhørende anbefalinger om revisjon av indikatorsettet. I Kapittel 6 vurderes OVG sine indikatorer som blir benyttet i dag, men som ikke er tatt inn i vurdering av økologisk tilstand, med tilhørende anbefalinger om videreføringer. Kapittel 7 vurderer indikatorer knyttet til menneskelig påvirkning. Til slutt blir indikatorer brukt i andre nasjonale og internasjonale system og prosesser vurdert (Kap. 8), for å sikre at indikatorrevisjonen også samsvarer med disse. Her evaluerer vi også muligheter for å benytte modeller for å gi prediksjoner om systemenes utvikling. I Kapittel 9 følger en drøfting og endelig anbefaling av indikatorsett til bruk for OVG.

Målet med gjennomgangen er å peke på et sett med indikatorer som bør jevnlig oppdateres og publiseres av OVG, for å følge tilstanden i havområdene og for en bedre evaluering av om forvaltningsplanenes mål nås eller ikke. Vurdering av økologisk tilstand vil typisk bygge på OVG-indikatorer, men også stå fritt til å benytte andre dataserier som ekspertpanelene ønsker å trekke inn. Økologisk tilstand i havforvaltningsplanområdene vurderes av forskerpaneler med særlig fokus på syv økosystemegenskaper, mens økologisk tilstand for klassifisering av vannforekomstene i kystvann (innenfor 1 nautisk mil fra grunnlinja) vurderes i tråd med vannforskriften (Forskrift om rammer for vannforvaltningen). OVG erkjenner at det i skrivende stund er usikkerhet rundt hvor indikatorene skal publiseres, samt at forvaltningsmålene også er i endring, noe som kan påvirke både kapasitet til å forvalte endelig indikatorsett og prioriteter i en implementeringsfase. Dette vil følges opp i en egen implementeringsplan.

De norske havområdene som dekkes av havforvaltningsplanene for Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen med Skagerrak strekker seg fra 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen langs fastlandet, og utgjør til sammen ca. 1,87 millioner km² (Fig. 2.1). Områdene strekker seg over 25 breddegrader og ulike klimasoner, har ulike vannmasser (kystvann, atlantisk vann, arktisk vann) og går fra grunne områder til flere tusen meters dyp. Det kreves en god forståelse for økosystemenes struktur og sentrale prosesser og påvirkninger for å utvikle et sett av indikatorer som gir en god representasjon av økosystemenes tilstand og utvikling. Revisjon av et indikatorsett bør derfor starte med å utarbeide en oppdatert konseptuell modell eller forståelse av økosystemet. I dette arbeidet bygger beskrivelsen av økosystemene på tidligere arbeid, hovedsakelig på økosystembeskrivelse i Arneberg mfl. (2017), samt vurderingene av økologisk tilstand (Arneberg mfl. 2023a,b, Siwertsson mfl. 2023). Her følger en kortfattet oppsummering av disse rapportene oppdatert med noe ny kunnskap og nye referanser. En full gjennomgang av nyere litteratur ble ikke gjennomført på grunn av kapasitetsbegrensninger.

2.1 Fysiske forhold, havklima og klimaendringer

De tre havøkosystemene Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet er knyttet sammen av havstrømmer (Fig. 2.2). Varmt og næringsrikt atlantisk vann strømmer nordover med den nord-atlantiske strømmen og preger alle tre områdene. I Nordsjøen strømmer det atlantiske vannet inn fra nord, og relativt ferskt vann fra Østersjøen som strømmer inn fra øst. Det ferske vannet danner sammen med avrenning fra kysten Kyststrømmen, som går nordover langs hele norskekysten. Norskehavet domineres av Atlanterhavsvannet, som også strømmer inn i det sørlige Barentshavet. Nord i Barentshavet og vest i Norskehavet strømmer kalde Arktiske vannmasser inn fra nord, og møter de atlantiske vannmassene i produktive frontsystemer. Temperaturen er økende i alle tre økosystemer, og selv om temperaturen avtar mot nord er det her temperaturøkningen er størst, på grunn av svekket avkjøling med en varmere atmosfære (Skagseth mfl. 2020, Ma mfl. 2024, Fig. 2.2). Kyststrømmen er også i endring, med høyere temperatur og mørkere vann (Albretsen mfl. 2012; Frigstad mfl. 2023), delvis som følge av endringer i nedbørsmønstre og mer avrenning fra land. Det er sterke koblinger mellom fysiske forhold og biologi, der fysiske forhold styrer planteplankton-produksjonen (f.eks. Sandø mfl. 2022) og transport av gyteprodukter fra de store kommersielle fiskebestandene (Röhrs mfl. 2014; Strand mfl. 2017). Mørkere kystvann kan redusere planeplanktonproduksjonen og dermed også produksjonen oppover i næringskjeden (Franze mfl. 2023).

En tydelig trend når det gjelder de hydrografiske forhold i Barentshavet er “Atlantifiseringen”, der innstrømming av varmere atlantiske vannmasser og redusert kjøling av vannet i nord gir en reduksjon i isutbredelse i Barentshavet både sommer og vinter (Lind mfl. 2018, Lavergne mfl. 2019; Isaksen mfl. 2022; se Fig. 2.3).

De globale klimamodellene gir betydelig variasjon i projeksjoner om fremtidig temperaturøkning i våre havområder, der Barentshavet i gjennomsnitt er blant områdene med størst forventet temperaturøkning globalt sett (Kwiatkowski mfl. 2020). Sandø mfl. (2022) nedskalerte projeksjoner fra en av de globale klimamodellene (NorESM2-MM) ved å bruke den regionale modellen NEMO-NA10km, for klimascenarier SSP1-2.6, SSP2-4.5 og SSP5-8.5. Det mest ekstreme scenariet (SSP5-8.5) gir en gradvis økning på opp mot 2 grader til 2100, mens de andre scenariene gir en varmetopp rundt år 2060 på rundt 1 grad før systemet avkjøles igjen mot 2100 (Fig. 2.4). Det må her nevnes at NorESM2-MM gir vesentlig lavere temperaturøkninger på våre breddegrader enn andre globale klimamodeller (Seland mfl. 2020), og nedskaleringer av andre klimamodeller er igangsatt. Langehaug mfl. (2023) har sammenliknet projeksjoner i temperatur og saltholdighet for Polhavet for perioden 2025-2055 fra klimamodeller som inngår i det såkalte Coupled Model Intercomparison Project 6th phase (CMIP6), som er sentrale for IPCC sine vurderinger. De finner stor spredning imellom de forskjellige modellresultatene, og endringene fram mot 2055 er størst i den Eurasiske delen av Polhavet. Den norske NorESM2-MM er blant de modellene med størst avvik i forhold til observerte målinger. Langehaug mfl. (2023) anbefaler forsiktighet i bruk av CMIP6 modellene for fremtidige temperaturendringer i de nordlige havområdene.

Marine hetebølger (MHB) øker i frekvens, styrke og varighet (Fox-Kemper mfl. 2021), og kan ha omfattende konsekvenser for både enkeltarter, marine økosystem og økosystemtjenester. I Barentshavet har frekvensen økt med 62% fra perioden 1982-2003 til 2004-2020, og antall dager med hetebølger har økt med 73% (Mohamed mfl. 2022). MHB har blant annet medført tap av tareskoger med tilhørende tap av biologisk mangfold langs sørlandskysten (Filbee-Dexter mfl. 2020), og gir også umiddelbare responser i fiskesamfunn i Barentshavet. Så langt ser det ut til at disse responsene er midlertidige og avtar når MHB avtar (Husson mfl. 2022). Fordi det er usikkerhet rundt mekanismene som fører til marine hetebølger er det i dag ikke noen gode regionale prediksjoner eller projeksjoner av MHB (videre diskutert i Kap. 8).

Økt CO₂-opptak i havene fører til havforsuring, der sjøvannets pH reduseres. Sandø mfl. (2022) viser liten endring i forsuring frem mot 2100 for SSP1-2.6, -0.1 for SSP1-4.5 og opp mot -0.3 for SSP1-8.5. Havforsuring kan bli en svært viktig påvirkning for organismer med kalkstrukturer, som koraller, planteplankton og marine snegl, som er sentrale for økosystemenes struktur og produksjon. Det er likevel stor usikkerhet knyttet til hvor sårbare de ulike økosystemkomponentene er (Sandø mfl. 2022), og hva mulige konsekvenser av havforsuring vil bli.

Et varmere hav gir også reduksjon i oksygeninnhold (Sandø mfl. 2022). Denne reduksjonen forventes å ha liten påvirkning på marine økosystem på våre breddegrader, men kan ha betydning i varmere områder (Sandø mfl. 2022).

2.2 Økosystem Barentshavet

Denne beskrivelsen av økosystem Barentshavet bygger primært på rapporter skrevet i forbindelse med utvikling av fagsystemet for vurdering av økologisk tilstand, med tilhørende referanser. Arneberg mfl. (2017) beskriver generelle fysiske og biologiske trekk og tilhørende inndeling i ulike økosystemtyper. Siwertsson mfl. (2023) oppsummerer kunnskap om Barentshavets struktur, dynamikk og påvirkning fra klimaendringer og annen menneskelig aktivitet, og gjennomfører deretter en vurdering av i hvilken grad økosystemet er påvirket eller ikke. Funnene er oppsummert i Figur 2.5. Der vi har benyttet annen litteratur som kilde er disse referert til i teksten.

Barentshavet er et sokkelhav med gjennomsnittsdybde på 230 meter. Dette er grunt nok til at de pelagiske og bentiske delene av økosystemet er tett sammenkoblet. Store deler av området er dekket av is vinterhalvåret, mens kun de nordlige delene er dekket av is hele året. Atlantisk vann med relativt høy temperatur strømmer inn i området fra sørvest, mens kaldere arktiske vannmasser strømmer inn fra nord (Fig. 2.2). Disse vannmassene møtes i polarfronten, og her oppstår det et miljø med høy biologisk produksjon og tilhørende høyt artsmangfold. Iskantsonen er et annet område hvor biologisk produksjon og diversitet er konsentrert. Sentrale grupper av organismer i økosystemet er planteplankton, isalger (tilknyttet havisen), dyreplankton, bentiske evertebrater, fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. Det er store fiskebestander i området, både pelagiske arter som lodde, polartorsk, kolmule og sei, og bunntilknyttede arter som torsk, hyse, gapeflyndre, uer og blåkveite. Barentshavet huser noen av verdens største sjøfuglbestander, med lomvi, krykkje, polarlomvi og alkekonge som viktige arter. Sjøpattedyrene er representert med en rekke arter av hval og sel, samt isbjørn. Mange av artene er avhengige av havis som habitat, som isalger, en rekke dyreplanktonarter, polartorsk, ringsel og isbjørn. Både isalger og planteplankton står for primærproduksjonen. Dyreplanktonet beiter på planteplankton og isalger og utgjør en viktig forbindelse til resten av økosystemet. En del planteplankton og isalger synker også til bunnen og gir næring til bunndyr. Pelagisk fisk, som lodde, sild og polartorsk, er planktonspisende fisk som også er sentrale byttedyr for toppredatorer som torsk, sjøpattedyr og sjøfugl. Kongekrabbe og snøkrabbe har etablert seg som relativt nye arter i økosystemet. Mens kongekrabbe er en fremmedart som ble satt ut i russisk sone på 60-tallet, har snøkrabben sannsynligvis vandret inn fra øst.

Basert på geografisk variasjon i struktur, dynamikk samt drivere og påvirkninger i Barentshavet foreslo Arneberg mfl. (2017) å dele inn økosystemet i 4 økosystemtyper:

• Vannmasser sør for polarfronten med tilhørende havbunn

• Vannmasser nord for polarfronten med tilhørende havbunn

• Vannmasser over sokkelskråning og tilhørende havbunn

• Vannmasser i kyststrømmen utenfor grunnlinjen langs fastlandet, med tilhørende havbunn

Økosystemet i Barentshavet er naturlig svært dynamisk og har gjennomgått betydelige endringer de siste tiårene. Noe av disse endringene kan knyttes direkte til naturlig variabilitet i fysiske og biologiske prosesser. De viktigste menneskeskapte driverne for endring er klimaendring, fiskeri og langtransportert forurensning.

Fra 1970 har temperaturen økt med omtrent 1 ^o C i den sørlige atlantiske delen og rundt 1,2 ^o C i den arktiske delen (Ma mfl. 2024, Fig. 2.2). Samtidig er areal med isdekke redusert (Fig. 2.3). I nord har mindre is og dermed redusert issmelting også redusert ferskvannsinnholdet i øvre vannlag, noe som destabiliserer vannsøylen. Dette gir økt omrøring som igjen virvler opp varmere og mer saltholdige vannmasser i en selvforsterkende prosess (Lind mfl. 2018). Varmere hav og mer lys gir økt primærproduksjon. Dette følges av et skifte fra isalger og den arktiske is-assosierte næringskjeden til planteplankton og produksjon i den pelagiske næringskjeden. Det er også observert en reduksjon i arktiske fettrike dyreplankton, en økning i mindre fettrike atlantiske dyreplankton. Mindre og tynnere is fører til at iskanten trekker seg nordover, og gir en tidligere start for våroppblomstringen. Redusert isalge-produksjon forventes også å gi reduksjon i bunndyrsamfunn, siden mye av isalgenes produksjon synker ned og gir næring til bunndyrene.

0-gruppefisk, det vil si årsrekrutter, til de store atlantiske fiskebestandene som torsk, hyse, sild og lodde og til den arktiske arten polartorsk, er en viktig komponent i økosystemet. De er sentrale både for rekruttering til fiskebestander og å sikre fiskeriene, men også som mat for toppredatorer som sjøfugl og sjøpattedyr. I et varmere klima forventes det økt rekruttering og økt mengde 0-gruppefisk av lodde, torsk, sild, og hyse, mens nullgruppe polartorsk er forventet å avta siden disse er knyttet til arktiske vannmasser og havis. Det er derfor uvisst hvorfor rekruttering for flere av disse bestandene har vært på et lavt nivå de siste 20 årene (Ma mfl. 2024). Mengde bunnfisk har derimot avtatt, både blant små arktiske arter og større subarktiske fisk som torsk og hyse. Det er også en pågående nedgang i mange sjøfuglbestander. Årsakene er sannsynligvis flere og sammensatte, og delvis knyttet til rekrutteringssvikt på grunn av matmangel. Det forventes nedgang i arktiske sjøpattedyr med et varmere klima på grunn av tap av ishabitat. Dette er først og fremst knyttet til mulig nedgang i grønlandssel, ringsel og hvithval, mens bestandene av hvalross, isbjørn og grønlandshval er stabile eller økende. En mulig forklaring på dette er at disse bestandene fortsatt er under økosystemenes bærekraft på grunn av tidligere overbeskatning. Bestandene av subarktiske sjøpattedyr øker, noe som kan skyldes både pågående gjenoppbygging etter tidligere overhøsting og forhold i økosystemet.

Fiskeri og uttak av biomasse har historisk vært en viktig påvirkning på økosystemet. Fiskepresset er nå betydelig lavere enn for noen tiår siden, men økende. Lavere fiskedødelighet har resultert i større fiskebestander som stort sett er høstet innenfor bærekraftige rammer. Dette er vurdert ut fra at bestandene stort sett er over gitte referansepunkt for biomasse og under gitte referansepunkt for fiskedødelighet, med mål om optimalt langtidsutbytte. Fiskeri påvirker også bunnfauna i områder der det fiskes med bunntrål og annen redskap med bunnkontakt, samt utgjør en signifikant påvirkning på sjøfugl og nise i form av bifangst, primært i kystnære områder. Mens antall bunntråltimer gikk ned frem til rundt 2011, har det i de senere år vært en økning og en nordlig forflytning av trålaktivitet.

Langtransporterte miljøgifter, som tungmetaller og persistente organiske forbindelser (POPs), er til stede i økosystemet (Frantzen mfl. 2022). Disse utgjør liten risiko for organismer på lavere trofiske nivå. Flere miljøgifter øker i konsentrasjon oppover i næringskjeden, og kan potensielt påvirke overlevelse og reproduksjon i toppredatorer som isbjørn, polarmåke og spekkhoggere.

Aragonittmetning og pH i vannmassene avtar, og viser dermed en pågående forsuring av Barentshavet. Det er stor usikkerhet om økosystempåvirkninger fra forsuring.

I en vurdering av risiko fra samlet påvirkning peker Hansen mfl. (2022b) på at forurensning fra skipstrafikk og annen aktivitet i økosystemene, og menneskeskapt støy også kan påvirke økosystemet, særlig inn mot kyst.

2.3 Økosystem Norskehavet

Beskrivelsen av økosystem Norskehavet bygger primært på rapporter skrevet i forbindelse med utvikling av fagsystemet for vurdering av økologisk tilstand, med tilhørende referanser. Arneberg mfl. (2017) beskriver generelle fysiske og biologiske trekk og tilhørende inndeling i ulike økosystemtyper. Arneberg mfl. (2023a) oppsummerer kunnskap om Norskehavets struktur, dynamikk og påvirkning fra klimaendringer og annen menneskelig aktivitet, og gjennomfører deretter en vurdering av i hvilken grad økosystemet er påvirket eller ikke. Der vi har benyttet annen litteratur som kilde er disse referert i teksten.

Store deler av Norskehavet er mellom 1000 og 4000 meter dypt. I disse områdene er det begrenset kobling mellom de pelagiske og de bentiske delene av økosystemet. Norskehavet dekker også grunnere sokkelhav langs kysten av Norge fra Møre til Tromsøflaket, og sokkelskråningen ned til dyphavet. Varme atlantiske vannmasser strømmer inn fra sør og vest og ut nord i området. De aller nordligste delene har sesongmessig isdekke eller isdekke hele året.

Basert på geografisk variasjon i struktur, dynamikk samt drivere og påvirkninger i Norskehavet foreslår Arneberg mfl. (2017) derfor å dele inn økosystemet i 12 økosystemtyper, i tillegg til kyst:

• Norskehavet (dypt havområde)

• Pelagiske vannmasser sør for den arktiske fronten (i dype områder)

• Pelagiske vannmasser nord for den arktiske fronten (i dype områder)

• Mesopelagiske vannmasser

• Vannmasser i sokkelområder utenfor grunnlinjen, med tilhørende havbunn

• Vannmasser over sokkelskråning og tilhørende havbunn

• Dyphavssletter

• Kløfter

• Dyphavsfjell (sjøfjell, minst 1000 meter over havbunnen)

• Midtatlantisk rygg (ikke hydrothermal)

• Utstrømningsområder

• Kaldtvannskorallrev

Figur 2.6 oppsummerer observerte og forventede endringer for det pelagiske systemet i Norskehavet, slik rapportert i Arneberg mfl. (2023). Det er ikke gjennomført en vurdering av økologisk tilstand for de andre økosystemtypene. De viktigste gruppene i det pelagiske økosystemet er planteplankton, dyreplankton og pelagisk fisk. De tre store pelagiske fiskebestandene i området er norsk vårgytende sild, kolmule og makrell.

Det er stor naturlig variasjon i rekruttering i de pelagiske fiskebestandene, noe som bidrar til betydelig dynamikk i systemene. For eksempel har det i de siste årene vært en nedgang i bestanden av norsk vårgytende sild på grunn av redusert rekruttering og høyt fiskepress. Makrellbestanden hadde stor vekst og økt utbredelse fra rundt 2000 til 2016 som følge av flere år med god rekruttering. Deretter har bestanden vært nedadgående på grunn av høyt fiskepress. Det er klare tegn på negativ tetthetsavhengighet i populasjonsdynamikken til de tre pelagiske bestandene. Det er også noe tegn på konkurranse mellom makrell og sild, der makrell ser ut til å være den dominerende arten. Det er viktige gytefelt på sokkelen, blant annet for sild og torsk. Fiskelarvene driver med havstrømmer nordover og inn i Barentshavet, og gir mat til hekkende sjøfugl langs kysten.

Det finnes en rekke arter av hval og sel og store bestander av sjøfugl i Norskehavet. Enkelte arter er avhengige av havis, som klappmyss og grønlandssel. Mange arter av sjøpattedyr har historisk blitt redusert gjennom jakt og fangst, og er nå fredet og økende i antall. Mange av sjøfuglbestandene har derimot vært i tilbakegang over flere tiår. Årsakene til dette er trolig sammensatte, men delvis knyttet til rekrutteringssvikt på grunn av svikt i næringstilgang.

I det mesopelagiske vannlaget (ca. 400−800 meters dyp) finnes det betydelig biomasse, bestående av blant annet blekksprut, krill og diverse fiskearter. På havbunnen finnes en rekke ulike naturtyper, som kaldtvannskorallrev, svampsamfunn, dyphavsfjell, utstrømningsområder og muddervulkaner. Av havbunnstypene i Norskehavet er deler av kontinentalsokkelen og eggakanten godt kartlagt gjennom Mareano ( www.mareano.no ). Særlig i tilknytning til korallrev er det høy diversitet av både fisk og bunnlevende organismer. Her finnes fiskearter som uer, brosme, lange, torsk, sei og hyse. Bunnfisk, som ulike torskefisk, er viktige komponenter i økosystemene på sokkel og inn mot kyst.

Temperaturen i Norskehavet har variert med typiske tiårs-svingninger, og den har økt med rundt 1.2 grader siden 1970 (Ma mfl. 2024). Endring i klima, knyttet til naturlig variabilitet, har stor betydning for dynamikken i Norskehavet. Et kaldere klima med tilhørende fall i produksjon av dyreplankton bidro sannsynligvis til kollapsen i bestanden av norsk vårgytende sild på 1960-tallet, selv om kollapsen hovedsakelig var drevet av overfiske. Økende innstrømming av Arktisk vann er knyttet til en økning i mesozooplankton, som igjen er sentrale byttedyr både for pelagisk fisk og sjøfugl. Det er usikkert hvordan den pågående oppvarmingen vil påvirke det pelagiske systemet i Norskehavet. Det forventes økende stratifisering, økt ferskvannsinnhold på grunn av økt nedbør og issmelting, endret innhold av arktisk vann (usikkert i hvilken retning, avhengig av styrken på ulike prosesser), samt redusert innstrømning av atlantiske vannmasser. Temperaturøkningen forventes å redusere mengde C. finmarchicus, særlig i de sørlige delene av Norskehavet. Temperaturøkningen forventes likevel ikke å påvirke de pelagiske fiskebestandene negativt i særlig grad. Oppvarmingen kan ha bidratt til den gode rekrutteringen hos makrell de senere år, mens den nordlige forflytningen av bestanden skyldes sannsynligvis både en stor bestand og klimatiske forhold. Endringer i fordeling av fiskelarver knyttet til klima har gitt redusert mattilgang og redusert rekruttering hos sjøfugl.

pH og aragonittmetning er avtagende, og viser dermed en pågående forsuring av Norskehavet. Det er ikke knyttet noen økosystempåvirkninger til forsuring enda. Havforsuring kan bli en viktig påvirkningsfaktor i fremtiden slik som i Barentshavet og Nordsjøen. Mineralutvinning i dyphavet kan bli en påvirkningsfaktor for havbunnen og vannmasser i berørte områder i fremtiden (Kutti mfl. 2021).

De viktigste menneskelige påvirkningene på det pelagiske økosystemet i Norskehavet er klimaendringer og fiskerier. Siden fiskeriene i hovedsak skjer med pelagiske fiskeredskaper i de dypere områdene er det liten påvirkning på bunnfauna her. Fiske med trål eller garn i de grunnere områdene utenfor norskekysten og langs Eggakanten kan påvirke sårbare bunnsamfunn som korallrev og svampsamfunn. Kjente korallrev er fredet, og det er ikke tillatt å fiske med trål over disse. Det tas også en del truede arter som bifangst, som for eksempel vanlig uer og blålange, samt nise og sjøfugl. Det er gjennomgående høyere nivåer av forurensing i Norskehavet sammenlignet med Barentshavet (Frantzen mfl. 2022) men det er usikkert hvordan dette påvirker organismer oppover i næringskjeden på grunn av manglende overvåking. Forurensning og støy fra aktiviteter på sokkel og nær kyst (e.g., petroleum, skipstrafikk) gir også en risiko for økosystempåvirkning (Frantzen mfl. 2022, Hansen mfl. 2022b, Haanes mfl. 2023, Kap. 4).

2.4 Økosystem Nordsjøen og Skagerrak

Beskrivelsen av økosystem Nordsjøen og Skagerrak bygger primært på rapporter skrevet i forbindelse med utvikling av fagsystemet for vurdering av økologisk tilstand, med tilhørende referanser. Arneberg mfl. (2017) beskriver generelle fysiske og biologiske trekk og tilhørende inndeling i ulike økosystemtyper. Arneberg mfl. (2023b) oppsummerer kunnskap om Nordsjøens struktur, dynamikk og påvirkning fra klimaendringer og annen menneskelig aktivitet, og gjennomfører deretter en vurdering av i hvilken grad økosystemet er påvirket eller ikke. Der vi har benyttet annen litteratur som kilde er disse referert til i teksten.

Nordsjøen er dominert av grunne områder, og er under 100 m dyp i større områder. De bentiske og pelagiske delene av økosystemet er derfor tett koblet sammen. Sirkulasjonen er preget av næringsrikt atlantisk vann som strømmer inn fra nord, og relativt ferskt vann fra Østersjøen som strømmer inn fra øst. Det ferske vannet danner sammen med avrenning fra kysten Kyststrømmen, som går nordover langs hele norskekysten. Norskerenna langs norskekysten har en dybde på opp mot 700 m. Primærproduksjonen skjer i stor grad i planteplankton. Planteplanktonet beites hovedsakelig av dyreplankton, men blir også spist av bunndyr. Viktige fiskebestander inkluderer nordsjøsild, makrell, brisling, torsk, hyse, sei, tobis og øyepål. Det er stor naturlig variasjon i fiskebestandenes rekruttering, noe som bidrar betydelig til dynamikken i systemet. Det er en stor tetthet av sjøfugl i nordlige Nordsjøen, som domineres av måker, terner, skarv og ærfugl, samt store kolonier av lunde, lomvi, krykkje, havhest og havsule på britisk side. Nordsjøen er også et viktig overvintringsområde for sjøfugl som holder til i kolonier lenger nord. Sjøpattedyrene domineres av de mindre hvalartene som vågehval, nise og kvitnos, samt kystselene havert og steinkobbe. Dyreplankton er et viktig bindeledd til de øvrige delene av økosystemet.

Basert på geografisk variasjon i struktur, dynamikk samt drivere og påvirkninger i Nordsjøen foreslår Arneberg mfl. (2017) å dele inn økosystemet i 4 regioner, hvorav tre er relevante for områder dekket av forvaltningsplaner:

• Vannmasser i Skagerrak og grunne områder av Nordsjøen utenfor Norskerenna, med tilhørende havbunn

• Vannmasser i kystnære områder utenfor grunnlinjen og innenfor Norskerenna, med tilhørende havbunn

• Norskerenna

• Kaldtvannskorallrev

Hele den norske delen av Nordsjøen, med unntak av de dypere områdene i Norskerenna, er inkludert i vurdering av økologisk tilstand Arneberg mfl. (2023b). Figur 2.7 viser en oppsummering av forventede og observerte endringer fra dette arbeidet.

Klima har stor betydning for dynamikken i Nordsjøen, blant annet gjennom påvirkning på lavere trofisk nivå som forplanter seg opp gjennom næringskjeden. Temperaturen har økt med ca. 1 °C siden 1970-tallet (Fig. 2.2). Temperaturøkning fører også med seg en økning i frekvens av marine hetebølger (Borgman mfl., 2022), som har hatt stor påvirkning på bentiske arter og bunnsamfunn, for eksempel tareskog (Filbee-Dexter 2020). Det er ikke observert noen endring i stratifisering eller innstrømming av atlantisk vann, som forventes å avta med klimaendringer på grunn av endringer i atmosfæriske prosesser. Tidsseriene for stratifisering og innstrømming er midlertid korte.

Det er forventet at temperaturøkningen vil øke primærproduksjonen og gi en tidligere start på våroppblomstringen. Formørking av Nordsjøen på grunn av økt nedbør og dermed avrenning fra land kan derimot ha motsatt effekt og forsinke våroppblomstringen. Så langt er det ikke observert tidsforskyvninger i våroppblomstring, men tidsserien er kort (satellittdata fra 2000). Det er imidlertid observert vesentlige endringer i dyreplanktonsamfunnet. Temperaturøkningen de siste 20 årene har bidratt til at dyreplanktonarten raudåte, C. finmarchicus, i perioder har blitt erstattet av den mer varmekjære C. helgolandicus, samt reduksjon i gruppene Pseudocalanus og Paracalanus. Også geleplankton forventes å øke med varmere hav og økt formørkning.

C. finmarchicus er størst og mest fettrik av de to artene. Den gyter på våren og er en viktig matkilde for fiskelarvene. Likeledes er Pseudocalanus og Paracalanus viktige byttedyr for fiskelarver. C. helgolandicus gyter derimot på sensommeren og gir i mindre grad næring for fiskelarvene. Endringene i dyreplanktonsamfunnet har dermed bidratt til dårlig rekruttering hos flere fiskearter i Nordsjøen, som torsk, tobis og sild, og forsinket gjenoppbygging av bestander som torsk og sild som ble overbeskattet frem til rundt 1990.

pH og aragonittmetning er avtagende, og viser dermed en pågående forsuring av Nordsjøen. Det er ikke knyttet noen økosystempåvirkninger til forsuring enda.

Nordsjøen og særlig Skagerrak har tidligere vært utsatt for eutrofiering blant annet på grunn av avrenning fra elver. Dette har i store trekk opphørt, og eutrofiering er nå et problem kun i enkelte områder nær kysten.

I tillegg til klimaendringer, er Nordsjøen mer påvirket av menneskelig aktivitet enn de andre to havområdene. Viktige påvirkningsfaktorer inkluderer fiskerienes uttak av biomasse og påvirkning på bunnhabitat gjennom bunntråling, installasjoner for petroleum og vindkraft . Tobis, reker og bunndyrsamfunn er sårbare for slik bunnpåvirkning (Hansen mfl. 2022b) . Forurensing i form av miljøgifter og radioaktive stoffer er redusert i Nordsjøen de senere årene. Nordsjøen med Skagerrak er likevel det mest forurensede av havområdene våre med hensyn til miljøgifter (Frantzen mfl. 2022). Dette skyldes at det i tillegg til langtransportert forurensing er større grad av lokale tilførsler grunnet høyere befolkningstetthet og mer industri, sammenlignet med Norskehavet og Barentshavet. S ærlig hyse og tobis samt reker er sårbare for forurensning fra petroleum (Hansen mfl. 2022b). Mange miljøgifter øker i konsentrasjon oppover i næringskjeden, og toppredatorer som sjøpattedyr kan ha høye nok nivåer til å gi redusert overlevelse og reproduksjon (Hansen mfl. 2022b), men her mangler vi overvåking og kunnskap (Frantzen mfl. 2022).

Videre bidrar omfattende skipstrafikk- og seismikk-aktivitet til undervannsstøy, mens skipstrafikk knyttes til innføring av nye arter (Hansen mfl. 2022b). Marin forsøpling er et økende globalt miljøproblem. Det er mye søppel i Nordsjøen, både på grunn transport med havstrømmer, men også fordi mye aktivitet i havområdet bidrar til forsøpling (Hansen mfl. 2022b).

Siden vedtaket av første havforvaltningsplan for Barentshavet (St. meld. nr. 8 (2005-2006)), samt de påfølgende for Norskehavet (St. meld nr. 37 (2008-2009)) samt Nordsjøen og Skagerak (Meld.st. nr. 37 (2012-2013), har det vært definerte mål for forvaltningen av de norske havområdene. Målene gjelder miljøtilstand, verdiskapning, sameksistens, bevaring og bærekraftig bruk. Den underliggende kunnskapen for etablering av havforvaltningsplanene ble sammenstilt av en egen arbeidsgruppe for hvert av havområdene. Fra 2014 ble målevaluering samlet under Faglig forum for norske havområder, som da ble gjennomført for ett havområde om gangen. Den første forvaltningsplanen som omhandler alle tre havområdene samtidig ble vedtatt i 2020 (Meld. St. 20 (2019-2020)).

Med egne prosesser for hvert av de tre havområdene har formuleringen av målene vært til dels ulike, og noen mål var gjeldende i kun ett havområde. I meldingen fra 2020 ble til gjengjeld alle 38 forvaltningsmål likelydende og gjeldende for alle havområder (Meld. St. 20 (2019-2020)). Under arbeidet med vurdering av måloppnåelse i 2022 (Faglig forum, 2022) konkluderer en arbeidsgruppe med at dagens mål har ulik karakter, som operasjonelle, strategiske eller visjonære mål, og flere er formulert slik at evaluering av måloppnåelse er vanskelig. Det arbeides nå med å organisere målene hierarkisk i henhold til målenes karakter og etter hvert få frem målbare operasjonelle mål som understøtter visjonære og strategiske hovedmål. Forslag til ny målstruktur med visjonære, strategiske og operasjonelle mål ble oversendt styringsgruppen for havforvaltningsplanene høsten 2023 (Faglig forum 2023a). De operasjonelle målene bør formuleres klart og være målbare, og samlet bør disse målene svare opp mer overordnede strategiske og visjonære mål. Mens ansvaret for målevaluering, samt arbeidet med ny målstruktur, har ligget hos Faglig forum, har OVG hatt ansvaret for å foreslå og følge opp indikatorer for økologisk tilstand og utvikling. Som nevnt har forvaltningsmålene endret seg over tid mens indikatorsettet til OVG har vært relativt konstant.

Indikatorene for Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen og Skagerrak har primært blitt valgt ut fra det som er sentral økologisk kunnskap for hvert havområde, basert på kunnskap om arter, oseanografi og økosystemets prosesser, samt påvirkning fra klima, forurensing og fiskeri. Indikatorene benyttes for forvaltningsplanenes målevaluering, men det har likevel vært mindre fokus på å evaluere hvor godt indikatorene faktisk informerer om måloppnåelse. I denne indikator-revisjonen blir det derfor sentralt å evaluere, og eventuelt styrke, sammenhengen mellom mål og indikatorer. Ambisjonen bør være å definere et fast indikatorsett for evaluering av relevante operasjonelle mål slik at målevalueringene blir gode, transparente og repeterbare. I det videre arbeidet kan det vurderes hvorvidt det er behov for å utvikle flere referanseverdier for indikatorene knyttet ønsket tilstand. Slike referanseverdier eksisterer allerede for noen forurensningsindikatorer og høstede fiskebestander, men er tidligere foreslått også for andre indikatorer (von Quillfeldt og Dommasnes 2005; Dommasnes mfl. 2008, van der Meeren mfl. 2012, Arneberg mfl. 2015, Kap. 4). Dette er et tema som ikke tas videre i denne revisjonen, men som bør diskuteres videre i lys av ny metode for vurdering av økologisk tilstand (Kap. 5).

3.1 Forvaltningsmål og målbarhet

Det er i gjeldende forvaltningsplan oppgitt 38 forvaltningsmål fordelt på temaene:

• Verdiskaping, næring og samfunn (9 mål)

• Naturmangfold og økosystem (med flere underkategorier, 15 mål)

• Klimaendring og forsuring (2 mål)

• Forurensning, forsøpling og risiko for akutt forurensning (12 mål)

Målene er gjengitt i Tabell 3.1.

Det utføres en målevaluering hvert 4. år og så langt det lar seg gjøre, bør den samme, men oppdatert, informasjon ligge til grunn for de gjentatte vurderingene. Under målevalueringene blir det i tillegg til OVG sine indikatorer også brukt mange andre informasjonskilder og dataserier. I dette kapittelet ser vi på hvordan de nåværende indikatorene har blitt brukt til målevalueringen og mangler ved dagens indikatorsett, mens hvordan nye forslag til indikatorsett knyttes til de ulike mål blir inkludert i forslag som vurderes i de påfølgende kapitlene.

I 2022 vurderte Faglig forum måloppnåelse for hvert av de gjeldende målene for alle havområder (Faglig forum, 2022). En gjennomgang viser at indikatorer fra OVG ble benyttet i evalueringen av 19 av de 38 målene (Tab. 3.1). Det er i utgangspunktet ikke alle målene som kan eller skal besvares med OVG sitt indikatorsett. Mens de aller fleste OVG-indikatorer er tilstandsindikatorer, knyttes kun to indikatorer til påvirkning fra fiskerier (fiskedødelighet og antall tråltimer). Fire OVG-indikatorer er rettet mot petroleumssektoren (oljepåvirket fisk i Nordsjøen, sjøbunn påvirket av hydrokarboner (THC) og barium, tilførsel av olje fra petroleumsinstallasjoner samt utslipp av radioaktive stoffer fra olje og gass). Tre indikatorer kan knyttes til langtransportert forurensning; søppel, radioaktivitet og lufttilført forurensning. I tillegg kommer en stor gruppe av indikatorer for forurensning i biota (Kap. 4).

To mål er identifisert som overordnede, visjonære mål, som omhandler bærekraftig bruk av de marine økosystemene gjennom både å legge til rette for bærekraftig verdiskapning (mål 1) og å opprettholde økosystemenes mangfold, funksjon, struktur og produktivitet (mål 10). Mål 1 vurderes indirekte med OVG-indikatorer via andre mål, mens det brukes ikke OVG-indikatorer til evaluering av mål 10. Hverken mål 1 eller mål 10 er besvart i målevalueringen, fordi det er utfordrende å gi et svar på om målene er nådd eller ikke.

Det er 8 mål knyttet til naturmangfold og økosystem som alle besvares med OVG-indikatorer, sammen med annen informasjon. Dette gjelder målene om aktsomhet, vern og beskyttelse i SVO-ene (mål 11 og 12), levedyktige bestander av naturlig forekommende arter (mål 13), nøkkelarter i økosystemene må kunne ivareta sine roller (mål 14 og 18), truede og sårbare arter og nasjonale ansvarsarter skal opprettholdes eller gjenoppbygges (mål 16), introduksjon og spredning av fremmede organismer skal unngås (mål 17), og endelig at skade på truede eller sårbare marine naturtyper skal unngås (mål 19). Typisk for disse målene er at det benyttes indikatorer på alt fra planktonsamfunn og bunnsamfunn til bestandsindikatorer på sjøfugl, fisk og sjøpattedyr. Her benyttes også oppsummering og utvikling i rødlistede arter og naturtyper. Det er generelt utfordrende å gi et overordnet svar på om disse målene er nådd eller ikke. For mål knyttet til SVO-ene er det utfordrende at overvåkingsprogrammene og OVG-indikatorene er utvalgt med fokus på hele havområder. Indikatorene gir derfor ofte begrenset informasjon om tilstand og påvirkning i spesifikke SVO-er og tilhørende miljøverdier. Faglig forum anbefaler å utføre kartleggingsarbeid i SVO-er samt å øke kunnskapen om stedsspesifikke effekter av menneskelig aktivitet og klimaendringer på økologisk funksjon og biologisk mangfold i disse områdene (Faglig forum, 2022). I denne sammenheng bør det vurderes om indikatorer også kan utvikles for SVO-ene.

Der er 6 mål (2, 3, 6, 7, 8, 9) knyttet til bærekraftig utvikling av de ulike næringene. Indikatorer knyttet til næringsaktivitet og verdiskapning dekkes av Faglig forum, men det faller inn under OVG sitt mandat å vurdere påvirkning på økosystem i forhold til økologisk bærekraft. For målene knyttet til fiskeri (mål 4 og 6) benyttes til dels samme datasett for målevaluering som også benyttes for OVG sine indikatorer, men ikke for de andre næringene. Det er i tillegg 4 mål knyttet til bærekraftig fiskeriforvaltning som sier at arter skal høstes innenfor biologisk sikre grenser (mål 15), prinsipper for bærekraftig høsting skal legges til grunn (mål 20), høsting skal ikke påvirke andre deler av økosystemet (mål 21) og fiskeriforvaltning skal tilpasses endringer i klima (mål 24). OVG-indikatorer er benyttet til evaluering av mål 15, men det fremkommer ikke om det er benyttet OVG-indikatorer eller annen informasjon i evaluering av de andre målene.

OVG sine forurensningsindikatorer brukes til å besvare måloppnåelse for de mer operasjonelle målene 5, 29 og 31 , som sier at havområdene skal være kilde til trygg og sunn sjømat, farlige stoffer skal til bakgrunnsnivå, samt at utslipp ikke skal skade miljøet eller gi forhøyede nivåer i sjømat, mens det mer strategiske mål 28 om at utslipp av forurensende stoffer ikke skal medføre helseskader eller skade på natur vurderes indirekte gjennom de operasjonelle målene . Målene 22, 23, 32, 33 og 35 er direkte knyttet til påvirkningsfaktorer fra næringsaktivitet, som bifangst i fiskerier, bunnpåvirkning fra fiskeri, tilførsel av mikroplast og næringssalter samt undervannsstøy. Her brukes det ikke OVG-indikatorer for målevaluering, til tross for at indikatorer for antall tråltimer, plastforurensning og forsøpling er på plass. Mål 23 om å minimere bunnpåvirking fra fiskeri har kun mål om at fiskeriene skal benytte best mulige teknikker, men ingen mål knyttet til omfang av bunntråling, som OVG sin indikator viser. OVG har ingen indikatorer for bifangst, næringssalter og støy. Der er derfor behov for utvikling av påvirkningsindikatorer for å kunne foreta gode vurderinger av måloppnåelse for mål knyttet til at menneskelig aktiviteter ikke skal påvirke økosystemenes struktur eller funksjon. Dette er videre diskutert i Kapittel 7.

Målene 26 og 27 er på ulike måter knyttet til klimaendringer. Mål 26 omhandler bruk av marine økosystem som karbonlagre. Det er ikke igangsatt konkrete aktiviteter for karbonlagring, og det er heller ikke utviklet noen indikatorer for dette. Mål 27 sier at for naturtyper og arter som påvirkes negativt av klimaendringer skal annen menneskelig påvirkning minimeres. Her inngår OVG-indikatorer på blant annet havklima og havforsuring og på fiskebestander. I målevalueringen fremheves det utfordringer knyttet både til manglende klimaindikatorer, og manglende indikatorer på klimapåvirkninger og indikatorer knyttet til annen menneskelig aktivitet. Det er ingen mål knyttet til å redusere klimaendringer i form av redusert utslipp av klimagasser eller begrense temperaturøkning i havene.

Mål som faller utenfor OVG sitt mandat og dermed ikke er relevante for indikatorutvikling er mål om sammenhengende verneområder og beskyttede områder (mål 25), mål om reduksjon i bruk av kjemikalier (mål 30), samt målene knyttet til risiko for akuttutslipp (36-38).

* Det er benyttet OVG-indikatorer, men dette fremkommer ikke i målevalueringsrapporten

** Målet er ikke evaluert

3.2 Samlet vurdering

I alt ble 19 av 38 forvaltningsmål evaluert helt eller delvis ved bruk av OVG sitt indikatorsett, mens kun 4 av målene ble identifisert til å være utenfor OVG sitt mandat. Dette viser at det er et stort potensial for å styrke sammenhengen mellom OVG sine indikatorer og tilhørende statusvurderinger av de marine økosystemene og evalueringer av forvaltningsplanenes mål. Gjennomgangen tyder på at det har utviklet seg til et sprik mellom indikatorer som nyttes av OVG til statusvurdering av økosystemtilstandene og hvilke kilder som nyttes til å vurdere måloppnåelsen. Årsakene til dette er gjerne flere, blant annet at forvaltningsplanene ble utarbeidet for ett og ett hav og over tid i en stadig utvikling av planene, og mangel på samhandling mellom Faglig forum og OVG. Det er Faglig forum sitt ansvar å gjennomføre målevalueringene. Vi vil likevel foreslå at dette gjøres i tett samarbeid med OVG for å sikre koordinert utvikling og best mulig bruk av indikatorene med tilhørende kunnskap. Videre viser gjennomgangen at mange mål vurderes med identiske indikatorsett. Dette kan signalisere overlapp mellom flere mål som bør vurderes i en revisjon av målformuleringene, i tillegg til den strukturendringen som nå blir foreslått (Faglig forum 2023).

OVG sine indikatorer ble brukt til evaluering av alle 8 mål om naturmangfold og økosystem, samt 4 mål knyttet til forurensning. Her fremkommer det utfordringer knyttet til vurderinger av påvirkning på SVO-ene, siden OVG primært fokuserer på hele havområder og ikke de enkelte SVO-er. Dette er et tema som bør drøftes i fellesskap mellom OVG og Faglig forum. Det vil være faglig utfordrende og kreve kapasitet for å utvikle indikatorer for hver av de 19 SVO-ene for miljøtilstand, men kanskje mindre krevende for utvikling av indikatorer for næringsaktivitet og påvirkningsindikatorer (se Kap. 7).

OVG sine indikatorer ble ikke direkte benyttet for evaluering av mål om bærekraftig næringsaktivitet. Dette til tross for at vi har indikatorer som er tett knyttet opp til både fiskeri (fiskedødelighet og tråltimer) og petroleum (ulike forurensningsindikatorer). Vi ser også at flere påvirkningsindikatorer bør vurderes utviklet for å bedre fange opp mål knyttet til bifangst, bunnpåvirkning, mikroplast, næringssalter, forurensning fra andre aktiviteter enn petroleum, og undervannsstøy. Dette er videre diskutert i Kapittel 7.

Noen mål omhandler tema som er sentrale for økosystemtilstand og -påvirkning, men er likevel formulert slik at det er utfordrende å bruke indikatorer i målevalueringene. Dette gjelder for flere mål knyttet til fiskeri. For bunntråling gjelder dette målet om å bruke best mulige teknikker og ikke knyttet til omfang i form av tråltimer eller areal bunntrålt. Det er mål om å redusere bifangst til ‘lavest mulige nivå’, men ikke konkretisert hva dette nivået er og om bifangst bør reduseres i forhold til dagens nivå.

Det er ingen mål knyttet til å redusere klimaendringer og påvirkninger på de marine økosystemene fra klimaendringer, som er en av de sterkeste driverne av endring i havøkosystemene. Klimaendringer er også fremhevet med bekymring i målevalueringen (mål 1). Det bør vurderes om effekter av klimaendring kan inkluderes i nye mål, og hvilke klimapåvirkninger det er viktig å få mer informasjon om. Dette diskuteres videre i Kapittel 5 om økologisk tilstand, og Kapittel 8 med koordinering med andre prosesser.

De to visjonære, overordnete målene som omhandler bærekraftig bruk av de marine økosystemene gjennom både å legge til rette for bærekraftig verdiskapning (mål 1) og å opprettholde økosystemenes mangfold, funksjon, struktur og produktivitet (mål 10) står ubesvarte i målevalueringen. Disse målene omfavner hele formålet med havforvaltningsplanene for en bærekraftig balanse mellom bruk av og påvirkning på havøkosystemene. Evaluering av disse målene må bygge på alle de andre målevalueringene, og hele indikatorsettet til OVG. En strukturert tilnærming til å besvare disse målene, samt hvordan definere begrep som bærekraft i denne sammenheng, bør utvikles i samarbeid med Faglig forum.

4.1 Innledning

Indikatorene som gjelder tilførsler og nivåer av forurensning i Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen, inkluderer før revisjonen til sammen 43 indikatorer. Av de gjelder 30 indikatorer miljøgifter i biota, og 13 indikatorer dekker abiotiske målinger. Indikatorene for forurensning i abiotisk miljø beskriver både tilførsler (6 indikatorer) og nivåer (7 indikatorer). Hovedmålet med indikatorene er å vurdere om Norges miljømål relatert til begrensing av forurensing er nådd. Miljømålene som er inkludert er forvaltningsmålene for de norske havområdene, som vist i Tabell 3.1 og i Meld. St. 20 (2019-2020). I denne rapporten er det sett på om og i hvilken grad indikatorene er egnet til å vurdere måloppnåelse for relevante mål. Overordnede kriterier for egnete indikatorer er at de enten viser nivåer av miljøgifter i miljøet, nivåer i sjømat eller kan indikere effekter på biota. For å kunne svare på miljømålene er indikatorsettet satt sammen for å dekke ulike deler av økosystemet i hvert av de tre havområdene, og det er ønskelig å ha indikatorer som representerer nivåer av miljøgifter i abiotisk miljø samt nivåer av miljøgifter i arter på ulike nivåer i næringskjeden, fra ulike habitater. I denne gjennomgangen er hver enkelt indikator beskrevet med hensyn til om den er abiotisk eller biotisk, og hvilke prøvetyper som inngår i datagrunnlaget. For de biotiske indikatorene er videre artens trofiske nivå, habitat og utbredelse beskrevet (Se Appendiks 1a, 1.b og 1.c). Fra den informasjonen er det vurdert hvorvidt ulike deler av økosystemet er dekket i de ulike havområdene, og hvilke komponenter som eventuelt mangler eller er overflødige.

Indikatorene må oppdateres regelmessig om de skal benyttes til å vurdere om miljømålene nås. Derfor er planlagt, regelmessig prøvetakingsintervall og hvorvidt det blir fulgt, viktige kriterier for indikatorenes kvalitet. I arbeidet her er det sett på når siste datainnsamling ble gjort. Hvis det er lenge siden sist oppdatering, er det sett på hvordan muligheten er for at data for indikatoren vil bli samlet inn fremover.

For hver indikator er det også sett på hvilke forurensningsparametere (stoffer eller eventuelt effekter) som rapporteres, og vurdert hvorvidt parameterne som rapporteres er dekkende for å svare på miljømålene, eller om det er ønskelig og eventuelt mulig å inkludere flere stoffer enn de som rapporteres per i dag.

Til slutt er det gjort en vurdering av hvilket bidrag den enkelte indikatoren gir til indikatorsettet og hvorfor den eventuelt er viktig, fulgt av forslag til revisjon som inkluderer 1) beholde, 2) beholde med foreslåtte endringer eller 3) forkaste. For noen av indikatorene som det er klart ønskelig å beholde, er det også gitt forslag til endringer av selve indikatoren.

4.2 Indikatorvurdering

Mange av indikatorene er i utgangspunktet ment å svare opp havforvaltningsplanens Mål 5: De norske havområdene skal være en kilde til trygg sjømat (von Quillfeldt og Dommasnes 2005; Dommasnes mfl. 2008; van der Meeren, mfl. 2012). Indikatorene som har vært brukt til å svare opp Mål 5 er indikatorene for forurensning i blåskjell (alle havområdene), reker (alle havområdene), torsk (alle havområdene), sild (Norskehavet og Nordsjøen), brosme (kun Norskehavet), blåkveite (kun Norskehavet), samt rødspette (kun Nordsjøen). Alle disse bidrar samtidig til å svare på havforvaltningsplanenes Mål 29 Konsentrasjonen av helse- og miljøfarlige kjemikalier og radioaktive stoffer i miljøet skal bringes ned mot bakgrunnsnivået for naturlig forekommende stoffer, og tilnærmet null for menneskeskapte forbindelser. Utslipp og tilførsler av helse- og miljøfarlige kjemikalier eller radioaktive stoffer skal ikke bidra til overskridelser av disse nivåene (Faglig forum, 2022).

Indikatorer som har vært brukt til å svare opp mål 29, uten å svare opp mål 5 fordi de ikke er relevant som mat per i dag, er indikatorene for forurensning i isbjørn (kun BH), lodde (kun BH, mulig relevant for mål 5), polarlomvi (kun BH), polartorsk (BH), tang (alle havområder, kun radioaktivitet), kolmule (NH), toppskarvegg (NH), tobis (NS), samt imposex i purpursnegl (kysten av Nordsjøen og Skagerrak), forurensning i sedimenter (BH og NH), lufttilførsler av miljøgifter (alle havområder), radioaktiv forurensning i sjøvann (alle havområder) og tilførsel av forurensning fra elver og kystnære områder (alle havområder).

Havforvaltningsplanens mål 31: Operasjonelle utslipp fra virksomhet i havområdene skal ikke medføre skade på miljøet, forhøyede nivåer av forurensende stoffer i sjømat, eller bidra til økninger i bakgrunnsnivåene av olje, naturlig forekommende radioaktive stoffer eller andre miljøfarlige stoffer over tid, svares kun opp av indikatorene Oljepåvirket fisk i Nordsjøen og Sjøbunn i Nordsjøen påvirket av hydrokarboner (THC) og barium (Faglig forum, 2022). Begge disse indikatorene gjelder Nordsjøen, og det finnes ikke tilsvarende indikatorer for Norskehavet og Barentshavet (men se menneskelig påvirkning). Det finnes imidlertid to indikatorer for forurensning i sediment i Norskehavet og Barentshavet, som begge svarer opp miljømål 29.

Som det diskuteres i Kapittel 3, pågår det et arbeid med å sette målene i havforvaltningsplanen inn i en målstruktur. I det foreløpige arbeidet er det identifisert noen overordnede og strategiske mål, som vil svares ut via underliggende operasjonelle mål. Alle indikatorene bidrar samlet til å svare opp det overordnede visjonære målet, Mål 1: Forvaltningen av norske havområder skal legge til rette for bærekraftig bruk av økosystemene, arealene og ressursene som sikrer langsiktig verdiskaping, sysselsetting og velferd til beste for regionene og samfunnet som helhet er nådd. Innunder dette ligger også de strategiske målene, Mål 3: Virksomhet innenfor planområdene skal forvaltes i sammenheng, slik at ulike næringer kan sameksistere og slik at den samlede virksomheten tilpasses hensynet til miljøet, og Mål 28: Utslipp og tilførsler av forurensende stoffer til de norske havområdene skal ikke føre til helseskader eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Virksomhet i havområdene skal ikke bidra til forhøyede nivåer av forurensende stoffer (se også Kap. 3 for beskrivelse av visjonære, strategiske og operasjonelle mål).

4.2.1. Indikatorer for tilførsler av forurensning og nivåer av forurensende stoffer i abiotisk miljø

Indikatorene for tilførsler av forurensning og nivåer av forurensende stoffer i abiotisk miljø bidrar alle til å svare opp miljømål 29.

Lufttilførsler av miljøgifter har blitt overvåket i alle havområdene, oppdateres jevnlig, og er grunnleggende viktig fordi en stor del av miljøgiftene som forekommer i våre havområder er tilført havområdene utenfra nettopp via atmosfærisk transport. Det er nødvendig å kunne se nivåene som måles i miljøet i sammenheng med tilførslene utenfra, og disse indikatorene gir både et øyeblikksbilde på det som tilføres og kan vise til lange tidstrender. Dette er åpne data som rapporteres til flere internasjonale programmer og konvensjoner, som EMEP, AMAP og OSPAR. I tillegg brukes de av mange forskningsmiljøer. Dataene er tilgjengelige i EBAS-databasen hos NILU ( https://ebas.nilu.no ) . Disse indikatorene anbefales beholdt. Overvåkingen av miljøgifter ved målestasjonen på Andøya (Norskehavet) er imidlertid avsluttet, og denne indikatoren vil måtte utgå fordi den ikke kan oppdateres. Navnet på indikatorene bør endres slik at de er likelydende for de to havområdene Barentshavet og Nordsjøen.

Tilførsler fra elver og kystnære områder blir overvåket i alle tre havområdene, oppdateres jevnlig og gir informasjon om forurensning som tilføres fra land og som kan ende opp ute i forvaltningsplanområdet. Indikatorene gir viktig informasjon og bør beholdes. Stoffene som rapporteres i indikatoren er i stor grad andre stoffer enn de som rapporteres i biota, og det hadde vært ønskelig å også rapportere på de miljøgiftene som akkumuleres og overvåkes i biota, som kvikksølv, kadmium og evt. også organiske miljøgifter. Navnet på indikatorene bør endres slik at de er likelydende i alle de tre havområdene.

Radioaktiv forurensning i sjøvann overvåkes i alle tre havområdene og oppdateres jevnlig. Indikatorene rapporterer på analyser av radioaktive stoffer i sjøvann, med fokus på cesium-137 (Cs-137), og gir et øyeblikksbilde og tidsserier for påvirkning fra kjernekraft, prøvesprengninger og annen aktivitet som medfører radioaktiv forurensning. Overvåkingen følger internasjonale forpliktelser og dataene rapporteres også til OSPAR og Arctic monitoring and assessment programme (AMAP). Disse indikatorene bør beholdes siden de er de eneste indikatorene som rapporterer på forurensning i sjøvann i forvaltningsplanområdene. Det hadde vært ønskelig å få analysert også for andre stoffer (ikke-radioaktive tungmetaller som kadmium, kvikksølv og evt. organiske miljøgifter) i sjøvann. En analysemetode for metaller i vann er utviklet ved HI og kan tas i bruk, mens organiske miljøgifter ville være en større utfordring på grunn av lave konsentrasjoner i vann. Det er imidlertid ikke noe program for overvåking av miljøgifter i sjøvann per i dag. Navnet på indikatorene bør endres slik at de er likelydende i alle de tre havområdene. Indikatorene kan enkelt og med fordel slås sammen til en felles indikator som dekker alle tre havområdene.

Forurensning i sedimenter rapporteres i indikatorer for Barentshavet og Norskehavet basert på flere datakilder (petroleuomsovervåkingen, Mareano, MILKYS, Radioaktivitet i marint miljø (RAME) og overvåking av radioaktivitet rundt vraket av ubåten Komsomolets). Det rapporteres på nivåer av organiske og uorganiske miljøgifter, samt radioaktive stoffer, i topplaget av sedimentene, og metaller og PAH analyseres i sedimentkjerner som gir informasjon om utvikling over tid de siste om lag 150 årene. I Nordsjøen finnes det en indikator som bare er basert på overvåkingsdata fra petroleumsindustrien (MOD), det er Sjøbunn i Nordsjøen påvirket av hydrokarboner (THC) og barium. Det finnes imidlertid flere tilgjengelige datakilder for forurensning i sedimenter i Nordsjøen. HI gjennomfører fast overvåking av organiske miljøgifter i sedimentene i Nordsjøen, og siden 2022 har Mareano drevet kartlegging i dette havområdet. I tillegg har MOD overvåkingsdata fra 1990-tallet og fremover for metaller, PAH og olje i sedimenter ved faste stasjoner i alle de tre havområdene. Indikatorene for forurensning i sedimenter i Barentshavet og Norskehavet bør beholdes og en tilsvarende indikator for Nordsjøen bør utvikles hvor data fra både Mareano, HI, DSA og fra MOD/petroleumsovervåkingen brukes. Det bør dessuten arbeides for å se på hvordan indikatorene for alle de tre havområdene kan samordnes og utformes mest mulig likt. I første omgang anbefales det å få oversikt over alle kartleggings- og overvåkingsdata som samles inn i forskjellige sammenhenger, for så å vurdere hvordan best utnytte disse i utformingen av reviderte indikatorer for forurensning i sediment.

4.2.2. Indikatorer for forurensning i organismer - mål 5 og 29

Forurensning i blåskjell rapporteres for alle tre havområdene og oppdateres jevnlig. Blåskjell finnes kun på hardbunn på grunt vann langs kysten og sier ikke så mye om mattrygghet i selve forvaltningsplanområdet, bare langs kysten. Men blåskjell filtrerer vannet og tar opp forurensning fra partikler i vannmassene og kan derfor gi god informasjon om mulig tilførsel av forurensende stoffer til forvaltningsplanområdet. Blåskjell er også en mye brukt indikator internasjonalt og dataene fra NIVAs årlige overvåking av blåskjell langs kysten rapporteres også til ICES/OSPAR (Schøyen mfl. 2023). Indikatorene for forurensning i blåskjell i de tre havområdene bør beholdes og forslås å slås sammen. Det er foreslått å legge kobber og sink til stoffene som rapporteres, da de kan reflektere de økende kobbernivåene som er sett i senere år i kystvann. I tillegg kan det være aktuelt å ta med mikroplast. Det er også foreslått å ha med grafer som viser trender, da de kan si mer enn om nivåene bare går oppover eller nedover.

Forurensning i reker rapporteres for alle tre havområdene (i Norskehavet kun langs kysten) og oppdateres jevnlig. Dypvannsreke er en art som er viktig som sjømat, samtidig som den har en viktig rolle i økosystemet. Rekene lever ved og over bunnen og dietten er organisk materiale, åtsler, små krepsdyr og mark. De kan altså ha varierende og middels trofisk nivå. Indikatorene bør beholdes. Fordi det har vært fokus på sjømat blir rekene kokt før analyse, noe som påvirker resultatene. Det bør vurderes om en skal gå over til å analysere på rå reker i stedet for eller i tillegg til kokte reker.

Forurensning i sild rapporteres for Norskehavet (NVG-sild) og i Nordsjøen (Nordsjøsild) og oppdateres jevnlig. Grunnen til at det ikke rapporteres på forurensning i sild i Barentshavet, er at silden i Barentshavet er oppvoksende ungsild som ikke fiskes kommersielt. Sild er en nøkkelart som lever pelagisk i vannmassene der de beiter på dyreplankton, og er viktig byttedyr for andre arter høyere i næringskjeden. Sild er blant våre kommersielt viktigste arter og har stor betydning som mat. De har en fet muskel og kan akkumulere relativt mye organiske miljøgifter i fileten, som spises. Indikatorene bør beholdes for både Nordsjøsild og NVG-sild og holdes adskilt da det er to ulike bestander. Per i dag rapporteres det i tillegg til andre miljøgifter på Cs-137 i NVG-sild, men ikke i Nordsjøsild. Det anbefales å ta med Cs-137 også for Nordsjøsild.

Forurensning i torsk rapporteres på for Barentshavet (kysttorsk og nordøstarktisk torsk), Norskehavet (kun kysttorsk) og Nordsjøen (kysttorsk og Nordsjøtorsk), og oppdateres jevnlig. Torsk utnytter både bunnen og vannsøylen, og føden er fisk og bunndyr. Torsk har en viktig rolle i økosystemet og er av stor kommersiell betydning (særlig i BH). Torsk har en mager filet som kan akkumulere kvikksølv, mens den fete leveren kan ha høye nivåer av organiske miljøgifter. Torsk er en mye brukt indikator for forurensning, også internasjonalt, og resultatene fra NIVAs årlige overvåking av torsk langs kysten rapporteres jevnlig til ICES/OSPAR (Schøyen mfl. 2023). Indikatorene bør beholdes. Det er foreslått å muligens ta med siloksaner og PFAS også for kysttorsk, da disse også rapporteres årlig av NIVA. Forslag til endret struktur: I stedet for å rapportere for torsk i ett og ett havområde, foreslår vi å dele opp etter bestand/leveområde: 1) Torsk som prøvetas langs kysten i alle tre havområdene (kysttorsk med mulig innblanding av torsk fra havet), 2) Nordsjøtorsk, 3) Nordøstarktisk torsk. Det foreslås å ha med grafer som viser trender, da de kan si mer enn om nivåene bare går oppover eller nedover. Per i dag har dette vært gjort for torsk fra åpent hav, men ikke for torsk fanget i kystområdene.

Forurensning i brosme rapporteres på kun for Norskehavet, selv om den finnes i deler av alle havområdene, og oppdateres jevnlig. Denne arten lever ved bunnen på dypere vann og dietten er fisk og bunndyr, men den befinner seg trolig på noe høyere trofisk nivå enn torsk. Brosme har vist seg å oppnå relativt høye kvikksølvnivåer sammenlignet med andre fiskearter som lever i samme område, og representerer en risiko med hensyn til mattrygghet. Leveren til brosme kan på sin side ha svært høye nivåer av organiske miljøgifter. Indikatoren bør beholdes. Brosme skulle egentlig også være en indikator i Nordsjøen og overvåkes også her. Et forslag til strukturell endring kan være å gå bort fra inndelingen i havområder og ha Forurensning i brosme som én indikator, der resultater for både Norskehavet og Nordsjøen ble tatt med.

Miljøgifter i blåkveite rapporteres kun for Norskehavet, selv om den også finnes og overvåkes i Barentshavet (ikke i Nordsjøen), og oppdateres jevnlig. Overvåkingen skjer i ulike områder fra år til år. Blåkveite lever på dypt vann og utnytter både bunnen og vannsøylen over, og dietten består i hovedsak av fisk, så den befinner seg på et relativt høyt nivå i næringskjeden. Siden blåkveite er en fet fiskeart på relativt høyt nivå i næringskjeden kan den ha relativt høye nivåer av både kvikksølv og organiske miljøgifter i fileten, og den er derfor høyst relevant for å vurdere om målet om trygg mat er nådd. Indikatoren bør beholdes. Arten finnes og overvåkes også i Barentshavet, og et forslag til strukturell endring er å gå bort fra inndelingen i havområder og ha Forurensning i blåkveite som en indikator, der resultater fra både Norskehavet og Barentshavet blir tatt med.

Forurensning i rødspette rapporteres kun for Nordsjøen. Arten er en bunnfisk på relativt lavt trofisk nivå med betydning for mattrygghet, og har lave nivåer av vanlige miljøgifter som tungmetaller, PCB, dioksiner og bromerte flammehemmere. Det er ikke satt i gang fast overvåking av rødspette etter en større kartlegging i 2016-2018 (Frantzen mfl. 2020). Rødspette i Nordsjøen er relativt små og unge, da Nordsjøen er oppvekstområde for rødspette. Dersom en indikator som representerer fisk i Nordsjøen må utgå, kunne dette være rødspette. På den annen side har rødspette nylig vist seg å kunne akkumulere relativt høye nivåer av perfluorerte alkylstoffer (PFAS) (Frantzen mfl. 2024), og rødspette kan være en nyttig indikator i forhold til påvirkning fra petroleumsvirksomheten i Nordsjøen. Det anbefales derfor at indikatoren beholdes, gitt at det lar seg gjøre å opprette jevnlig overvåkning.

4.2.3. Indikatorer for forurensning i organismer - mål 29

Radioaktivitet i tang rapporteres på fra alle de tre havområdene og oppdateres jevnlig. Tang oppkonsentrerer technetium-99 (Tc-99) fra sjøvann, og er en viktig indikator på tilførsel av utslippene fra Sellafield. Selv om tang vokser på hardbunn i fjæra og bare finnes langs kysten, gir indikatoren viktig informasjon om mulig tilførsel av både Tc-99 og Cs-137 til havområdene og utvikling av nivåene over tid. Dataene rapporteres til OSPAR. Indikatorene bør beholdes. Per i dag er dataene som rapporteres for Norskehavet og Barentshavet fra samme stasjon. Indikatorene for de tre havområdene bør slås sammen til en felles indikator.

Forurensning i lodde rapporteres kun for Barentshavet fordi den bare finnes der, og oppdateres jevnlig. Lodde er en nøkkelart på forholdsvis lavt trofisk nivå i Barentshavet; lever pelagisk, spiser dyreplankton og er viktig byttedyr for blant annet torsk og andre arter på høyere trofisk nivå. Nivåene av uønskede stoffer i denne arten gir en viktig indikasjon på hva som overføres videre oppover i næringskjeden. Det er hel fisk som analyseres. Per i dag brukes ikke lodde som mat, men ved god bestand fiskes den som råvare til fôrindustrien og kan tenkes å bli mer aktuell som menneskeføde i fremtiden. Indikatoren bør beholdes.

Forurensning i polartorsk rapporteres kun for Barentshavet fordi den bare finnes der, og oppdateres jevnlig. Polartorsk er en nøkkelart på forholdsvis lavt trofisk nivå i den arktiske delen av Barentshavet; lever i tilknytning til is, spiser dyreplankton og isfauna og er viktig byttedyr for arter på høyere trofisk nivå. Nivåene av uønskede stoffer i denne arten gir en viktig indikasjon på hva som overføres videre oppover i næringskjeden i den arktiske delen av Barentshavet. Hel fisk blir analysert. Polartorsk brukes ikke som mat i Norge i dag. Det anbefales at indikatoren beholdes. Polartorsk og lodde har til dels overlappende funksjon som indikatorer, men polartorsk representerer en mer arktisk del av Barentshavet enn lodde og det anbefales derfor at begge indikatorene har sin plass in indikatorsettet.

Forurensning i kolmule rapporteres kun for Norskehavet og er tenkt å ha samme funksjon som lodde har for Barentshavet. Indikatoren forsøkes oppdateres jevnlig, men det har til dels vært vanskelig å få inn prøver og derfor har datainnsamling vært noe ustabil. Kolmule beiter pelagisk på dyreplankton, og er en av flere viktige arter på forholdsvis lavt trofisk nivå i den pelagiske delen av Norskehavet. Nivåene av uønskede stoffer i denne arten gir en indikasjon på hva som overføres videre oppover i næringskjeden i den pelagiske delen av Norskehavet. Det er hel kolmule som blir analysert. Kolmule fiskes kommersielt, i hovedsak som råstoff til fôrindustri, men brukes også som mat i andre land. Indikatoren er til dels overlappende med NVG-sild, selv om det der er kun filet som analyseres per i dag. Dersom en indikator for fisk i Norskehavet skal utgå, er det kolmule som bør utgå, da det er problemer med å få inn prøver.

Forurensning i tobis rapporteres kun for Nordsjøen og er tenkt å ha samme funksjon som lodde, for Nordsjøen. Indikatoren oppdateres jevnlig. Tobis er en nøkkelart på forholdsvis lavt trofisk nivå i Nordsjøen; den lever både på bunnen og i vannmassene og beiter på dyreplankton. Nivåene av uønskede stoffer i denne arten gir en indikasjon på hva som overføres videre oppover i næringskjeden i Nordsjøen. Tobis analyseres hel. Tobis fiskes kommersielt som råstoff til fôrindustri. Indikatoren overlapper delvis med Nordsjøsild, men siden den også har tilknytning til bunnen har den en litt annen nisje. Indikatoren bør beholdes. Det kan vurderes om Cs-137 skal inngå i tillegg til de stoffene som allerede analyseres i tobis per i dag.

Forurensning i polarlomvi rapporteres kun for Barentshavet (da den kun er utbredt i Barentshavet) og nyeste data som er rapportert ble samlet inn i 2014. Det er en indikator i MOSJ, og dataene rapporteres til AMAP og Stockholmkonvensjonen. Polarlomvi lever av krepsdyr og beiter pelagisk, under is. Prøver samles inn regelmessig, men er ikke fulgt opp med oppdatering de siste årene. Dersom indikatoren kan bli hyppigere oppdatert i fremtiden, er det ønskelig å beholde den. Et annet alternativ er å bytte den ut med polarmåke, som det også foregår regelmessig overvåking av, og som befinner seg på et høyere trofisk nivå.

Miljøgifter i toppskarvegg er rapportert for Norskehavet, og nyeste publiserte data er fra 2012. Dette er den eneste sjøfuglarten som er indikator i Norskehavet og er en viktig indikator for nivåer av miljøgifter i en toppredator. Indikatoren er ikke oppdatert på lenge, men det blir tatt eggeprøver jevnlig til Miljøprøvebanken. Indikatoren bør beholdes og det er ønskelig at noe av materialet som samles inn blir analysert hyppigere enn hvert 10. år (som det har vært gjort til nå). Det ville også være en fordel hvis noe av materialet som er lagret i Miljøprøvebanken kunne blitt tatt ut og analysert retrospektivt. Det tas årlig prøver fra kysten av både Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, og et forslag til endring er at indikatoren inkluderer alle de tre havområdene.

Forurensning i isbjørn rapporteres for Barentshavet og oppdateres jevnlig. Data rapporteres også i MOSJ og er internasjonalt forpliktet gjennom AMAP, Stockholmkonvensjonen, sirkumpolar isbjørnforvaltning og Minamata-konvensjonen. Isbjørn er toppredator i den arktiske delen av Barentshavet. Den lever is-tilknyttet og spiser helst sel, og sommerstid også fugl og egg. Dette er en meget viktig indikator da det er den eneste virkelige topp-predatoren blant indikatorartene. Indikatoren bør beholdes.

Imposex (kjønnsforstyrrelse) i purpursnegl rapporteres kun for kysten av Nordsjøen og Skagerrak, selv om den også finnes og overvåkes årlig ved et par stasjoner (Lofoten og Varangerfjorden) i andre havområder. Sneglene lever i fjæresonen på bølgeeksponerte områder og dietten består av rur, ulike snegler og muslinger. Resultatene fra NIVAs årlige overvåking av purpursnegl i MILKYS-programmet (Miljøgifter i kystområdene) rapporteres årlig til ICES/OSPAR (Schøyen mfl. 2023). Indikatoren er kystrelatert og foreslås fjernet. Det har ikke blitt påvist imposex i purpursnegl de siste årene, og TBT-nivåene i sneglene har vært lave. Hvis den skal beholdes, bør alle havområdene slås sammen. Vi følger utviklingen, og på sikt kan det være aktuelt å ta inn andre sneglearter, slik som nettsnegl, som lever i sedimenter som fortsatt inneholder mye TBT nær havner og fjorder.

4.2.4. Indikatorer for påvirkning fra aktiviteter - mål 31

Oljepåvirket fisk gjelder kun i Nordsjøen og rapporteres jevnlig. Gjelder påvirkning av PAH fra olje på ulike fiskearter nær petroleumsaktivitet. Svarer godt opp til miljømålet da det måles direkte på biomarkører. Indikatoren bør beholdes.

Sjøbunn i N påvirket av hydrokarboner (THC) og barium er kun utviklet for Nordsjøen, men det finnes data fra petroleumsovervåking og andre kilder for de andre havområdene også (se avsnittet "Forurensing i sedimenter" i Kapittel 4.2.1 ) . Indikatoren oppdateres regelmessig. I ndikatoren foreslås utvide t og utforme t på samme måte som eksisterende indikatorer for forurensning i sedimenter i Norskehavet og Barentshavet , hvor tittelen endres til Forurensning i sedimenter i Nordsjøen .

4.2.5. Indikatorer for forurensning i organismer - ingen mål i dag

Forurensning i ringsel rapporteres for Barentshavet, og oppdateres hvert 10. år med nyeste publiserte data fra 2014. Resultater fra overvåkingen rapporteres til AMAP. Ringsel lever av krepsdyr og fisk ved iskanten og representerer sjøpattedyr på relativt høyt trofisk nivå i den arktiske delen av Barentshavet, og kan gi viktig informasjon om hvor mye miljøgifter som føres oppover i næringskjeden. Dette er en av få indikatorer på miljøgifter i marine pattedyr, men siden den oppdateres så sjelden er det begrenset hvor nyttig den er til å besvare miljømålene, særlig med tanke på tidstrender. Den kan muligens vurderes fjernet av den grunn.

Strandsøppel på Svalbard rapporteres for Barentshavet, og oppdateres jevnlig. Indikatoren skal gi informasjon om forsøpling i Barentshavet som ender på Svalbard. I overvåkningen måles vekt av strandsøppel på en 200 m strandlinje, dette er et veldig grovt mål og slik overvåkingen er i dag rapporteres ikke resultatene til OSPAR. Indikatoren er under utvikling. Dette er den eneste søppel-indikatoren per i dag, og den bør beholdes, men også utvikles videre. Det bør utvikles en indikator for søppel i hele Norge basert på OSPAR-strender, der også strandsøppel på Svalbard kan inngå.

Forurensning i klappmyss gjelder Norskehavet og ble sist rapportert med data fra 2007. Dette er den eneste indikatoren som gjelder sjøpattedyr i Norskehavet. Indikatoren blir ikke oppdatert, og foreslås å legges ned. I stedet bør det vurderes om det kan opprettes et nytt overvåkingsprogram for sjøpattedyr som dekker Norskehavet.

Oljetilsølt lomvi i Sørvest-Norge er indikator kun for Nordsjøen. Hvert år siden 2008 blir andelen ilanddrevne lomvi som er tilsølt av olje, registrert ved 17 strender i Rogaland. Dataene rapporteres til OSPAR. Indikatoren rapporterer på effekter av oljeforurensning på sjøfugl som skyldes akutte utslipp . Tilsvarende data finnes ikke for Norskehavet eller Barentshavet. Det er varierende antall fugler som blir undersøkt hvert år, og store variasjoner i dataene kan skyldes episodiske hendelser. Over tid er likevel resultatene regnet for å være rimelig representative og sammenlignbare med data fra andre land rundt Nordsjøen. Indikatoren bør beholdes.

Plast i havhestmager har vært overvåket årlig siden 2012 ved 17 strender i Rogaland og rapporteres for Nordsjøen og Skagerrak , med jevnlig oppdatering. Dataene rapporteres også til OSPAR og MSFD. Indikatoren gir informasjon om effekter av plastforsøpling på sjøfugl. Det er varierende antall individer som driver i land og undersøkes hvert år, men resultatene betraktes likevel å være rimelig representative og direkte sammenlignbare med data fra andre Nordsjøland . Tilsvarende data samles ikke inn i Norskehavet og Barentshavet, men det finnes et relevant datasett for fugler tatt som bifangst i linefisket etter blåkveite. Dessuten har Norsk Polarinstitutt undersøkt plastinnholdet i havhester på Svalbard. Indikatoren bør beholdes og utvides til å inkludere alle havområdene.

4.2.6. Sammenslåing av indikatorer

Det er flere indikatorer for forurensning som med fordel kunne ha vært slått sammen, der de samme stoffene overvåkes i samme medium i to eller tre av havområdene. For eksempel gjelder dette for forurensning i blåskjell, radioaktiv forurensning i sjøvann og radioaktivitet i tang. Både forvaltningsplanen og rapportene som leveres fra OVG skjer nå samlet for alle tre havområdene. Det virker derfor lite hensiktsmessig å ha egne indikatorer for hvert av havområdene i de tilfellene der det passer å slå sammen de tre havområdene. Sannsynligvis ville man kunne spare både tid og arbeid dersom man kunne rapportere alt som én indikator i stedet for to eller tre ulike indikatorer, samtidig som det ville være lettere å sammenligne de ulike områdene. Slik Miljøstatus er lagt opp i dag, er det basert på at det rapporteres for ett og ett havområde. Dette kunne ha vært omgått ved å lenke til samme indikatoren på Miljøstatus.no på sidene som gjelder for hvert havområde.

For noen av indikatorene som gjelder forurensning i organismer, inkluderer dagens indikator kun data fra ett område selv om overvåkingen dekker flere havområder. Vi foreslår at noen av disse indikatorene blir utvidet til å rapportere på resultater for de alle aktuelle havområdene. Dette er relevant for eksempel for forurensning i brosme, der det er overvåking i Nordsjøen og Norskehavet, men per i dag kun én indikator, for Norskehavet. Det samme gjelder forurensning i blåkveite, der det pågår overvåking i Norskehavet og Barentshavet, men kun én indikator, for Norskehavet.

4.2.7. Viktige kunnskapshull og manglende indikatorer/overvåking

Kunnskapshull og manglende indikatorer ble pekt på i forurensningsrapporten fra 2022 (Frantzen m.fl. 2022). Der ble sjøfugl og sjøpattedyr trukket frem som mangelfullt dekket av indikatorsettet, særlig for Norskehavet og Nordsjøen. Sjøfugl og sjøpattedyr er toppredatorer som er særlig sårbare for forurensning, og kunnskap om nivåer og effekter av miljøgifter i disse gruppene er viktig for å kunne svare på om miljømålene er nådd eller ikke. Det er behov for å opprette indikatorer for både sjøfugl og sjøpattedyr i alle havområdene. Det blir hvert år samlet inn prøver fra flere sjøfuglarter langs hele kysten, inkludert Svalbard, for Miljøprøvebanken. Dette gir muligheter for å opprette flere indikatorer for miljøgifter i sjøfugl i alle havområdene, gitt finansiering til opparbeiding og analyse av prøvene. I utgangspunktet kan et forslag være å videreføre indikatoren miljøgifter i toppskarvegg, men å inkludere alle havområdene og gjennomføre retrospektiv analyse av prøver fra Miljøprøvebanken samt analyse av nye prøver med faste intervaller (kortere enn i dag). Med hensyn til sjøpattedyr, bør det opprettes et overvåkingsprogram for sjøpattedyr fra alle havområdene der det overvåkes for miljøgifter i tannhval som for eksempel niser fra bifangst eller i vågehval. Dette vil kreve midler til analyser og en innsats for å skaffe prøver til analyse. Forurensning i isbjørn i Barentshavet er en viktig indikator som må videreføres uavhengig av dette.

Også forurensning i det abiotiske miljøet og plastforsøpling ble i rapporten trukket frem som mangelfullt dekket inn i indikatorsettet. Forurensning i sedimenter er foreløpig dekket av indikatorer kun for Norskehavet og Barentshavet. En slik indikator kan imidlertid forholdsvis enkelt implementeres også for Nordsjøen. Det foregår overvåking av organiske miljøgifter i sedimenter i Nordsjøen, og data på mange ulike forurensende stoffer i sedimenter blir samlet inn gjennom petroleumsovervåkingen og andre overvåkningsprogrammer . Indikatoren for Nordsjøen som per i dag ligger tettest opp mot forurensning i sedimenter, er Sjøbunn i Nordsjøen påvirket av hydrokarboner (THC) og barium. Vårt forslag til løsning er at denne indikatoren blir omgjort til Forurensning i sedimenter i Nordsjøen, der flere resultater fra ulike sedimentundersøkelser og -overvåking inngår.

Med hensyn til forurensning i sjøvann er det bare radioaktive stoffer som per i dag overvåkes og rapporteres, mens overvåking av andre miljøgifter inkludert tungmetaller og organiske miljøgifter mangler. Ved Havforskningsinstituttet er det utviklet en metode for bestemmelse av metaller i sjøvann, men dersom dette skal inngå i en overvåking, må det opprettes et nytt overvåkingsprogram for sjøvann. Organiske miljøgifter finnes i svært lave konsentrasjoner i sjøvann og en slik analyse ville være svært krevende.

Plastforsøpling er et stort problem i havet og langs norske strender ( Status for miljøet i Norskehavet | Havforskningsinstituttet (hi.no ) . Fast overvåkning foregår ved en rekke strender langs Norskekysten (OSPAR-strender) og for plast i havhestmager i Nordsjøområdet. For forsøpling i havet, inklusiv for mikroplast, finnes det ikke noen fastsatte indikatorer, men flere initiativ. Det bør utvikles passende indikatorer for plast på alle nivå i alle havområdene for å kunne følge utviklingen i fremtiden. Dette burde være overkommelig, siden det allerede gjennomføres fast overvåking. Blant annet gjennomfører NIVA overvåking av mikroplast i blåskjell fra et utvalg av MILKYS-stasjonene i MIKRONOR-prosjektet (Mikroplast i kystområder, elver og innsjøer) (Alling mfl. 2023) , og det er mulig å legge mikroplast til parameterne som rapporteres i de eksisterende indikatorene på forurensning i blåskjell. Det blir også samlet inn data på mikroplast i under økosystemtoktene i Barentshavet og Nordsjøen, og Mareano samler årlig inn data på mikroplast i sedimenter fra alle de tre havområdene. Mikroplast bør trekkes frem som en egen indikator for å synliggjøre dette problemet bedre.

I forurensningsrapporten ble det også trukket frem kunnskapsmangler der det ikke foreligger konkrete forslag til indikatorer:

• Miljøgifter på laveste trofiske nivå; plante- og dyreplankton

• Effekter av klimaendring på nivåer og effekter av miljøgifter

• Opptak, akkumulering og mulige effekter av radioaktiv forurensning i miljøet

• Effekter av miljøgifter hos marine pattedyr og sjøfugl

• Effekter av de lave nivåene av miljøgifter som kan måles i fisk og andre marine organismer

Noen kunnskapsbehov er nevnt i tidligere rapporter fra Overvåkingsgruppen og Faglig forum, for eksempel:

• Nivåer av forurensning i forskjellige bunndyrsarter i åpent hav

• Miljøskade av påvirkninger, for eksempel skade på svampsamfunn fra utslipp av borekaks

• Enkelte stoffer kan foreligge i forskjellige former med varierende grad av biotilgjengelighet. Kunnskap om hvilken form de aktuelle stoffene som måles foreligger i, er mangelfull

• Modellering av hydrokjemiske og biologiske transportprosesser for å få bedre viten om hvor de største risiko til miljøet er fra miljøgifter og forurensende stoffer

4.3 Oppsummering med forslag til revisjon

Per i dag finnes det 43 indikatorer knyttet til forurensning (Tab. 4.1). En oversikt over hvilke av disse indikatorene Overvåkingsgruppen ønsker å beholde, hvilke som kan vurderes som overflødige og kan utgå og hvilke som bør opprettes, er gitt i Tabell 4.2. I tillegg er det noen indikatorer som med fordel kan utvides til å gjelde flere havområder enn de de gjelder for i dag og noen som kan slås sammen. Tabellen angir også hvilke miljømål de ulike indikatorene er ment å svare opp.

Av disse er det til sammen 17 indikatorer som bør beholdes som i dag eller modifiseres noe. For 12 av indikatorene foreslås det å slå sammen indikatorene for de ulike havområdene slik at det blir fire indikatorer som hver dekker alle tre havområdene. Det gjelder Forurensning i blåskjell, Forurensning i reker, Radioaktiv forurensning i sjøvann og Radioaktivitet i tang.

Fem av dagens indikatorer bør beholdes, men også utvides til å gjelde flere havområder enn det de gjelder for nå. Det gjelder Miljøgifter i blåkveite, som kan utvides til å gjelde både Norskehavet og Barentshavet, og Forurensning i brosme, som kan utvides til å gjelde Norskehavet og Nordsjøen. Indikatorene Miljøgifter i toppskarvegg og Plast i havhestmager mener vi bør utvides til å gjelde alle havområdene.

Indikatorene Forurensning i torsk i henholdsvis Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet bør omstruktureres. De delene som omhandler kysttorsk i hvert av havområdene, kan med fordel tas ut i en egen ny indikator Forurensning i torsk langs kysten som gjelder alle havområdene. Torsk fra åpent hav kan deles i to nye indikatorer basert på bestand og erstatte de nåværende indikatorene som er inndelt etter havområde: Forurensning i Nordsjøtorsk og Forurensning i nordøstarktisk torsk.

Utover dette er det ønskelig å opprette fem helt nye indikatorer: Forurensning i polarmåke, Forurensning i tannhval, Mikroplast i norske havområder og Søppel på norske strender. Forurensning i polarmåke kan erstatte Forurensning i polarlomvi og Søppel på norske strender kan erstatte dagens Strandsøppel på Svalbard.

Andre indikatorer som det av ulike grunner anbefales å ta ut, er Forurensning i ringsel i Barentshavet, Forurensning i kolmule i Norskehavet, Forurensning i klappmyss i Norskehavet og Imposex hos purpursnegl – Nordsjø- og Skagerrakskysten. Lufttilførsler av miljøgifter til Norskehavet vil utgå fordi overvåkningen ved Andøya legges ned.

Til sammen vil da syv indikatorer utgå og fire nye komme inn. Tolv indikatorer vil bli modifisert ved at de blir slått sammen til fire indikatorer som gjelder alle havområdene. Fem indikatorer vil bli utvidet til å gjelde et større område enn i dag.

Det foreslåtte nye indikatorsettet vil da inneholde 32 indikatorer for forurensning, mot 43 i dag.

¹ Felles indikator for alle havområdene

² Felles indikator for Norskehavet og Nordsjøen

³ Felles indikator for Norskehavet og Barentshavet

⁴ Erstatter Forurensning i torsk i BH, uten kysttorsk

⁵ Erstatter Forurensning i torsk i N, uten kysttorsk

⁶ Inkluderer Strandsøppel på Svalbard

⁷ Modifiseres fra «Sjøbunn i N påvirket av hydrokarboner (THC) og barium»

5.1 Innledning

Vurdering av økologisk tilstand for Barentshavet (Siwertsson mfl. 2023), Norskehavet (Arneberg mfl. 2023a) og Nordsjøen (Arneberg mfl. 2023b) er nylig gjennomført. Arbeidet er en oppfølging av stortingsmeldingen «Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold» (St. Meld. 14 (2015-2016)), og vurderingene inngår nå som en del av OVG sitt mandat. I vurderingene er det tatt i bruk en ny ekspertpanel-basert metode, som er beskrevet i detalj i rapportene og i Jepsen mfl. (2020). Tilnærmingen er indikator-basert som andre vurderinger av økologisk tilstand, som for eksempel for vurdering av vannforekomstene kystvann, grunnvann, elver og innsjøer for oppfølging av vannforskriften. Vannforskriften er gjennomføringen av EUs Vanndirektiv i norsk regelverk (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006-12-15-1446?q=vannforskriften ). Det er likevel prinsipielle forskjeller mellom de ulike tilnærmingene, både med tanke på indikatorer som inngår, tolkning av disse og konsekvenser av vurderingene. Økologisk tilstand for vannforekomstene i kystvann (innenfor 1 nautisk mil fra grunnlinja) klassifiseres i tråd med vannforskriften hvor fire biologiske kvalitetselementer inngår; bløtbunn, ålegras, makroalger og planteplankton, i tillegg til hydromorfologiske og fysisk-kjemiske kvalitetselementer. Vannforskriften har som mål at alt vann skal ha minst “god tilstand”, og hvis ikke målet opprettfylles skal det følges opp i de regionale vannforvaltningsplanene med et tilhørende tiltaksprogram. Vurdering av økologisk tilstand for hav inkluderer indikatorer for fysiske og kjemiske egenskaper, i tillegg til biologiske grupper fra plankton til toppredatorer (se beskrivelse av tilnærming under). Det er ikke etablert et tilsvarende operasjonelt system for oppfølging og tiltak om havindikatorene viser at økosystemenes tilstand er redusert.

I vurdering av økologisk tilstand for havøkosystemene benyttes det indikatorer for å vurdere endring og tilstand i 7 definerte økosystemegenskaper som er sentrale for å ivareta økosystemenes struktur og prosesser;

• Primærproduksjon

• Biomassefordeling mellom ulike trofiske nivå

• Funksjonelle grupper innen trofiske nivå

• Funksjonelt viktige arter og biofysiske strukturer

• Landskapsøkologiske mønstre

• Biologisk mangfold

• Abiotiske faktorer

Vurderingene gjennomføres i 4 faser. I første fase velger ekspertene ut et sett av indikatorer som er relevant for å beskrive de syv økosystemegenskapene. I andre fase beskrives det for hver indikator hvordan den forventes å endre seg som følge av økt menneskeskapt påvirkning og konsekvensene slike endringer kan ha for resten av økosystemet. Disse beskrivelsene er basert på relevant forskningslitteratur og er evaluert på bakgrunn av hvor godt man forstår forbindelsen mellom endringer i indikatoren, påvirkningsfaktorene og konsekvensene for resten av økosystemet. I en tredje fase blir trendanalyser av tidsserier for indikatorene brukt til å vurdere i hvilken grad hver indikator har endret seg som forventet som følge av menneskeskapt påvirkning. Informasjon om trender i menneskeskapte påvirkningsfaktorer blir brukt for å støtte disse vurderingene. I fjerde fase blir resultatene samlet innen hver økosystemegenskap for å vurdere i hvilken grad egenskapen som helhet har endret seg. I denne prosessen blir det lagt mer vekt på indikatorer der det er en bedre forståelse av påvirkning og økosystemkonsekvenser, enn der forståelsen er mangelfull. Til sist blir det vurdert i hvilken grad økosystemene som helhet er endret på grunn av menneskelig påvirkning, basert på konklusjonene for de syv økosystemegenskapene. Denne vurderingen bør derfor også bli koblet til samtidige vurderinger av samlet påvirkning.

Indikatorene er vurdert i forhold til en referansetilstand som skal reflektere intakt natur, det vil si et økosystem som er lite påvirket av menneskelig aktivitet. I praksis betyr dette at det her vurderes i hvilken grad økosystemene som er påvirket av menneskelige påvirkningsfaktorer observeres.

Ekspertpanelene har i tillegg vurdert kvaliteten til hver enkelt indikator som er tatt i bruk. Her vurderes romlig og temporær representativitet, og indikatorenes gyldighet, det vil si i hvilken grad det finnes kunnskap om påvirkningsfaktorer som gir endring i indikatorene. Her er det gitt en score fra høy: god kunnskap og sikker kobling til påvirkningsfaktor, til middels: god kunnskap og mindre sikker kobling til påvirkningsfaktor eller middels kunnskap og sikker kobling til påvirkningsfaktor, og lav: begrenset kunnskap og mindre sikker kobling til påvirkningsfaktor.

Videre bruk av indikatorene i OVG for årlig oppdatering og publisering må sees i sammenheng med indikatorenes kvalitet, hvor godt de fanger opp viktige elementer og påvirkninger i økosystemene (jfr. kap. 2), relevans for forvaltningsmål, og kommunikasjonsverdi til forvaltning og allmenheten. Hvilke indikatorer som utover dette bør videreføres til neste vurdering av økologisk tilstand er ikke vurdert, da dette bør gjøres av ekspert-panelene selv. Likevel er det gitt noen konkrete forslag om indikatorutvikling som også kan være relevante også for disse vurderingene (se under). Det må også nevnes at Økologisk tilstand-arbeidet skal gjennom en fagfelle-vurdering av eksterne eksperter i 2024, i en prosess ledet av Norges Forskningsråd. I denne prosessen kan det komme tilbakemeldinger på både metodisk tilnærming og på de valgte indikatorene.

Noen generelle betraktninger som gjelder indikatorer brukt i vurdering av økologisk tilstand i Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen er at indikatorene i utvalget som skal publiseres og oppdateres på miljøstatus.no bør være likt utformet for alle havområdene der dette er relevant og mulig. Dette for å bedre kommunikasjonsverdi og for å lette sammenligninger på tvers av økosystemene. Dette kan gjelde abiotiske indikatorer som for eks. for temperatur og havforsuring, men kan også indikatorer for funksjonelle grupper som dyreplankton, pelagisk fisk, bunnfisk og sjøfugl. Videre er tidsserier på arter og populasjoner ofte tilgjengelig på andre fora. Dette gjelder for eksempel tidsserier for de ulike fiskebestandene presentert på hi.no og npolar.no. Den samme informasjonen trenger gjerne ikke gjentas på miljøstatus.no. Det kan gi en tilleggsverdi å se utviklingen av flere arter eller populasjoner samlet i én indikator (i én figur) for å få en mer helhetlig oversikt over utvikling. Aggregerte indikatorer bør vurderes nærmere, som viser både utvikling av funksjonelle grupper (for eksempel små og store dyreplankton, pelagisk fisk, bunnfisk eller ulike grupper av sjøfugl), men som gjerne samtidig viser arts- eller populasjonstall (for eksempel utvikling av total biomasse pelagisk fisk i Barentshavet, der bidraget fra de ulike artene vises i ulike farger).

I løpet av diskusjonene om indikatorer knyttet til abiotiske forhold, primær- og sekundærproduksjon, sjøfugl og sjøpattedyr benyttet i vurdering av økologisk tilstand ble det identifisert et behov for mer generelle diskusjoner utover vurdering av økologisk tilstand for å identifisere gode indikatorsett for OVG. Resultatet av disse diskusjonene er gitt i avsnittene under.

5.1.1 Indikatorer for abiotiske forhold

En egen undergruppe av medlemmer fra OVG med oseanografer fra HI, MET og Nansensenteret ble etablert for å se nærmere på indikatorer for abiotiske forhold på tvers av de tre økosystemene. I Appendiks 2. presenteres en mer detaljert argumentasjon for utvalg av indikatorer fra gruppen, mens Tabell 5.1 viser en oppsummering med anbefalinger.

5.1.2 Indikatorer for næringssalter og plankton

For næringssalter, planteplankton og dyreplankton har OVG noen konkrete forslag til justeringer av eksisterende indikatorer. Lengre tidsserier viser en endring i vinterkonsentrasjonene av næringsstoffene silikat og nitrat (Gundersen mfl. 2021) og dette bør også fremheves i overvåkingssammenheng. I åpne farvann er det også mulig å beregne det sesongmessige forbruket av nitrat (new primary production, NPP), som er et direkte mål på vekstdynamikken hos planteplankton. Forholdet mellom noen av næringssaltene (for eksempel N:Si-ratioen) er med å bestemme artssammensetningen av planteplankton, noe som igjen kan få konsekvenser for produksjon oppover i næringskjeden. N:Si-ratioen kan derfor være en god støtte til å forklare variasjon i artssammensetningen av planteplankton. Videre er nye estimater av artssammensetningen til planteplankton tilgjengelig fra alle tre havområdene tilbake til 2015. Dyreplankton blir i dag artsbestemt på selekterte snitt, mens biomassen blir målt i 3 størrelsesfraksjoner (180-1000 um, 1000-2000 um, >2000 um) fra alle innsamlede stasjoner i alle hav. Det er derfor mulig å referere til miljøindikatorer, som det alt gjøres i ICES rapporteringen, basert på artssammensetningen av dyreplankton i de prøvene som blir opparbeidet. Videre foreslås det at biomasse per størrelsesfraksjoner blir en felles indikator for alle tre havområdene.

Overvåkingsdata for dyreplankton med oppløsning på artsnivå er også tilgjengelig fra Continous Plankton Recorder (CPR) Survey. Disse ble brukt i vurdering av økologisk tilstand for Nordsjøen og Norskehavet, med lange tidsserier for Nordsjøen (1958-). Det har også vært en etablert en betydelig kortere serier for Norskehavet, men denne er nedlagt fra 2024. Indikatoren for tidspunktet for våroppblomstring av planteplankton (årlig startdato) foreslåes videreført, men endret og utvidet for alle de tre havforvaltningsplanområdene i henhold til revidert metodikk tatt i bruk ved Nansensenteret (Silva mfl. 2021). I tillegg til den første vårblomstringen foreslåes det også å utvide analysene til å omfatte en sekundær/sommerblomstring av planteplankton. Denne observeres med signifikante endringer i flere geografiske deler av de tre økosystemene.

For bunndyr er det overvåkingsserier fra Barentshavet. I tillegg kan overvåking av dypvannsreker i Skagerrak og Nordsjøen og i Barentshavet gi grunnlag for nye indikatorer på en økologisk viktig art som knytter sammen samfunn på bunn og i vannsøyle.

5.1.3 Indikatorer for sjøfugl

Indikatorene som omhandler sjøfugl på miljøstatus.no er en del av et større rammeverk for å måle tilstanden til miljøet i Norge. Disse indikatorene er spesielt viktige fordi sjøfugl er sentrale indikatorarter for helsestatusen til marine økosystemer. SEAPOP spiller en nøkkelrolle i overvåkningen av sjøfugler i Norge og er finansiert av flere norske departementer samt Norsk olje og gass. Det legges vekt på å skille mellom endringer i sjøfuglbestanden som skyldes naturlige variasjoner og de som skyldes menneskelig påvirkning.

Sjøfuglindikatorene omfatter overvåkning av bestandsutviklingen, inkludert antall hekkende fugl for forskjellige arter. Overvåkningsdata viser at noen arter, som lomvi, har opplevd en betydelig nedgang i bestandene, mens andre, som storskarv, har en stabil bestand. Historiske trusler som jakt og eggsanking er forbudt for de fleste artene og anses ikke lenger som noen reell trussel, men sjøfuglene står fortsatt overfor alvorlige trusler som klimaendringer, ekstremvær, overfiske, forurensning, og risiko fra plastavfall og oljeutslipp. Den kommende store havvindutbyggingen utenfor kysten av Norge er også en potensiell trussel der konsekvensene hittil er usikre.

Basert på vår vurdering av de nåværende indikatorene for sjøfugl på miljøstatus.no, anbefaler vi å beholde de fleste disse indikatorene. Å opprettholde de samme indikatorene over tid er avgjørende for å kunne fange opp langtidstrender i sjøfuglbestandene, noe som er viktig for å forstå de underliggende økologiske dynamikkene og effektene av miljøforandringer. Det anbefales imidlertid å fjerne ærfugl fra indikatorsettet, da den stort sett kun opptrer innenfor grunnlinja. Arten er heller ikke trofisk tilknyttet det åpne havet, da den primært spiser bunndyr på lavt vann. Toppskarv er også primært kystnær men er knyttet til det åpne havet gjennom predasjon på 0-gruppe sei. Denne koblingen gjør toppskarv relevant i forvaltningsplansammenheng

Videre ser vi behovet for å utvide overvåkingsprogrammet med en ny indikator som spesifikt fokuserer på massedødshendelser blant sjøfugl og eventuelt sjøpattedyr. Dette vil inkludere hendelser forårsaket av akutt næringsmangel, som kan være knyttet til klimaendringer, ekstremvær og menneskelig aktivitet, samt utbrudd av sykdommer som fugleinfluensa eller massedød knyttet til oljesøl-hendelser. En slik indikator vil gi verdifull innsikt i nye trusler mot sjøfuglbestandene og hjelpe med å tilpasse forvaltningstiltakene.

5.1.4 Indikatorer for sjøpattedyr

Sjøpattedyreksperter fra HI og Norsk Polarinstitutt har i fellesskap diskutert og anbefalt indikatorer for sjøpattedyr, blant annet basert på Vurdering av økologisk tilstand (ØT). Indikatorer ble prioritert i forhold til informasjonsverdi for et bredere publikum, datakvalitet og kvaliteten på vitenskapelig forståelse for årsaker til endringer i indikatorene.

I ØT forventes det en bestandsnedgang i de arktiske artene isbjørn og hvalross som konsekvens av et varmere klima. Indikatorene viser imidlertid vekst i hvalrossbestanden og stabilt eller svak voksende isbjørnbestand. Årsaken til disse endringene er usikker, men knyttes til at bestandsstørrelsen for disse artene fortsatt er lavere enn miljøets bæreevne på grunn av tidligere tiders (over)beskatning. MOSJ har etablerte indikatorer for disse bestandene som egner seg for et bredere publikum, og som effektivt kan inkluderes blant OVG sine indikatorer. For hvalross er indikatoren basert på bestandstellinger omtrent hvert 5. år. For isbjørn omfatter MOSJ-indikatoren riktig nok ikke bestandsstørrelse, men derimot en samling andre indikatorer for bestandens tilstand for å sikre best mulig datagrunnlag.

For den arktiske delen av Barentshavet omfatter ØTs indikatorer for sjøpattedyrgeneralister artene klappmyss, grønlandssel, ringsel og storkobbe. Dette er viktige arter som med unntak av klappmyss ikke hittil har vært representert i forvaltningsplanenes indikatorsett. For ringsel og storkobbe finnes det imidlertid foreløpig lite data på bestandsutvikling, men regional overvåking er igangsatt og vil gi data på trender om få år. For klappmyss rapporteres bestandsutvikling som en indikator til både Miljøstatus (Norskehavet) og MOSJ, mens bestandsutvikling for grønlandssel bare rapporteres til MOSJ. Grønlandssel er særlig relevant for vurdering av tilstanden i Barentshavet, da dette er den mest tallrike sjøpattedyrbestanden i norske havområder. De er dessuten til stede i Barentshavet året rundt, om sommeren mest i den arktiske delen og om vinteren mest i den subarktiske delen. Det er utfordringer med bestandsmodellene for både grønlandssel og klappmyss, men når disse evt. blir løst anbefaler arbeidsgruppen at både MOSJ-indikatoren for grønlandssel og for klappmyss også kan rapporteres gjennom OVG.

For generalistartene blant sjøpattedyrene i den subarktiske delen av Barentshavet omfatter ØTs indikatorer artene vågehval og knølhval, som hittil også har vært omfattet av den eksisterende forvaltningsplanindikatoren Romlig fordeling av hval. Sistnevnte indikator omfatter i tillegg også finnhval og kvitnos-delfiner og dekker hele Barentshavet basert på data fra det norsk-russiske økosystemtoktet. Hittil har ikke Romlig fordeling av hval»tatt for seg utvikling i tallrikhet innen delområder, men kun endringer i fordeling over tid. Endringer i fordeling er imidlertid en økologisk viktig prosess, da nordlig forflytting er en forventet utvikling som også til dels allerede er observert. Indikatoren Romlig fordeling av hval anbefales derfor videreført for Barentshavet. Data for en slik indikator er også tilgjengelig Norskehavet, men det har vært manglende kapasitet til å etablere og vedlikeholde en slik indikator. Det arbeides imidlertid med løsninger for å kunne fortsette med å modellere romlige og temporære endringer i forekomster av flere hvalarter i norske farvann basert på forskjellige datakilder. Etter hvert som slike løsninger blir tilgjengelig, vil det kunne vurderes å utvide datagrunnlaget for den eksisterende hvalindikator i tid, rom og tema (inkludering av relativ mengde).

For Nordsjøen var det opprinnelig vedtatt indikatorer for forekomst av nise og vågehval, som heller aldri har vært operasjonelle. For nise skyldes dette primært lite data, mens det for vågehval også har spilt en rolle at meningsfull fortolkning av endringer i Nordsjøen krever inkludering av informasjon fra de tilstøtende havområder. Det finnes imidlertid også et datasett på romlig og tidsmessig variasjon i spekktykkelser hos vågehval, som allerede nå rapporteres til ICES arbeidsgruppen WGINOR. Dette datasettet vil enkelt kunne danne grunnlag for en indikator for OVG, som vil ha datatilførsel så lenge det er hvalfangst. Arbeidsgruppen anser disse data som ytterst velegnet som grunnlag for en selvstendig økosystem-indikator på miljøstatus.no eller lignende plattform. Data finnes for både Barentshavet og Norskehavet og foreslås etablert for begge havområdene.

ØTs indikator Sjøpattedyr som er sårbare overfor miljøgifter er basert på endringer i konsentrasjoner av utvalgte forurensingsforbindelser hos isbjørn og ringsel, og begge disse rapporteres til MOSJ. Effekter av forurensning er utfordrende å påvise før ekstreme nivåer som direkte har effekt på for eksempel reproduksjon er nådd. Vi henviser derfor til gjennomgangen av utvikling av mer egnede forurensingsindikatorer knyttet til sjøpattedyr i kapitel 4. ØT har også spesielle indikatorer for sjøpattedyrarter som påvirker økosystemet ved å beite i bunnsedimenter, og dermed røre opp i disse (såkalt ‘bioturbation’), eller ved å gjødsle havoverflaten med ekskrementer. Omfanget og viktigheten av de omtalte prosessene i norske farvann er imidlertid ikke godt forstått og det anbefales derfor ikke å lage selvstendige OVG-indikatorer for dette på nåværende tidspunkt. Bifangstproblematikk for sjøpattedyr er ikke dekket av indikatorene nevnt i fagsystemrapporten for Barentshavet, men forvaltningsplanene for alle de norske havområdene har i utgangspunktet hatt Bifangst av nise som en vedtatt del av indikatorsettet. Dette er videre diskutert i kap. 7 om menneskelig aktivitet og påvirkning.

Basert på historiske og nylige tilfeller av massedød hos sjøpattedyr og sjøfugl, har arbeidsgruppene for sjøpattedyr og sjøfugl i fellesskap vurdert at det kan være hensiktsmessig å ha en indikator for forekomsten av atypiske mortalitets-hendelser hos sjøfugl og sjøpattedyr, uansett årsak. De senere årene har det vært flere slike hendelser hos sjøfugl som følge av høypatogen fugleinfluensa. Denne sykdommen er nå også påvist på hvalross på Svalbard og hos flere sel og hvalarter i USA, Sør-Amerika og Europa og har ført til betydelig dødelighet i flere selbestander. Veterinærmyndighetene i Danmark mener også å kunne knytte dødsfall hos dansk steinkobbe til fugleinfluensa. Det foregår per i dag ingen rutinemessig overvåking av sykdomsforekomst hos sjøpattedyr i norske farvann, men det er etablert et system for registrering av strandete sjøpattedyr på fastlands-Norge, som kan gi en viss informasjon om økt dødelighet. Et rapportering- og innsamlingsopplegg er også igangsatt på Svalbard i 2024. I første omgang vil datatilfanget på sjøpattedyr antakelig være for lite til å rettferdiggjøre en egen indikator, men det kan være relevant å legge til noen kommentarer om status på en indikator, som primært vil inneholde data om sjøfugl.

5.2 Barentshavet

I Barentshavet ble vurderingene utført for de norske arktiske og subarktiske delene av Barentshavet, basert på tidsserier fra bestandsvurderinger og populasjonsmodeller, satellitter, fiskeridata og toktdata. Data er i stor grad hentet fra det norsk-russiske økosystemtoktet i Barentshavet som har vært gjennomført hver høst siden 2004. Disse datakildene ga henholdsvis 42 og 36 indikatorer for de to områdene (Appendiks 3.a og 3.b). Indikatorene dekker både tilstands-, påvirknings- og responsindikatorer. Vurderingene er dermed gjort for 2 av 4 økosystemtyper i Barentshavet som er identifisert av Arneberg mfl. (2017, se avsnitt 2.1). De to økosystemene som ikke dekkes er ‘V annmasser over sokkelskråning og tilhørende havbunn’, samt ‘Vannmasser i kyststrømmen utenfor grunnlinjen langs fastlandet, med tilhørende havbunn’. Sokkelskråningen dekkes av rutinetokt som økosystemtoktet, mens vannmasser i kyststrømmen dekkes både av det årlige kysttoktet og økosystemtoktet. Begge økosystemtyper rommer mye menneskelig aktivitet i tillegg til påvirkning fra klimaendringer. Det er derfor viktig å utvikle indikatorer også for disse økosystemtypene i videre vurderinger av økologisk tilstand.

Det er knyttet flere begrensninger til indikatorene brukt for å vurdere tilstanden i Barentshavet, og de viktigste er at (i) tidsseriene er for korte til å si noe om klimapåvirkning og annen påvirkning før 2004 og for å skille mellom effekter av ulike påvirkninger, og (ii) de delene av økosystemene som ligger i russisk sektor som også er viktig for dynamikken i norsk sektor, er ikke vurdert. Romlig sett ble d atadekning vurdert som «svært god» eller «god» for de fleste indikatorene i begge økosystemtypene. Kun åtte og fire indikatorer ble vurdert å ha intermediær datadekning i henholdsvis det arktiske og subarktiske økosystemet. Det er imidlertid heftet usikkerhet rundt vurdering av tilstand ved intakt natur fordi det er få tidsserier som strekker seg tilbake til en tid uten påvirkning.

For å gi en mer helhetlig oversikt, og for å gi en tilleggsverdi til informasjon typisk tilgjengelig på andre nettsteder foreslås det å aggregere indikatorer på utviklingstrender av enkelte arter og bestander i økologisk tilstand inn i samleindikatorer for funksjonelle grupper, som pelagisk fisk, bunnfisk og sjøfugl, noe som totalt sett gir 3 indikatorer for Barentshavet (Tab. 5.2). Indikatorene representerer alle 7 økosystemegenskaper.

Responsindikatorer kan sees som tilstandsindikatorer som knyttes til en konkret påvirkning, og som dermed gir kunnskap om konsekvenser av en påvirkning. I den forstand er de fleste tilstandsindikatorer i vurderingene av økologisk tilstand også responsindikatorer. Indikatorene fanger opp flere både populasjons- og økosystemeffekter av klimaendringer (temperatur, stratifisering, tap av havis og, havforsuring) som kan gi endringer i økosystemenes struktur og dynamikk. Andre sentrale påvirkningsfaktorer som identifiseres er høsting og bunnpåvirkning fra fiskeri og langtransportert forurensning.

Mer informasjon om endringer i planktonsamfunn og -dynamikk utover indikatorene på primærproduksjon og timing på våroppblomstring er ønskelig siden endringer her kan være en viktig påvirkning på dyreplankton og videre på økosystemenes produktivitet. Videre fanger ikke indikatorene opp indirekte effekter av påvirkninger på næringsnett og trofisk overføring. Det utvikles næringsnettmodeller som etter hvert kan bidra med relevant informasjon. Estimat av primærproduksjonen og andre abiotiske parametere basert på satellittdata de siste par tiårene kan bidra med komplementerende informasjon. Det er heller ikke knyttet noen responsindikatorer til bunnpåvirkning fra fiskeri, dette har vist seg å være vanskelig å få gode observasjoner på.

Den pågående forsuringen bør etter hvert følges opp med relevante responsindikatorer knyttet til utvikling og biomasse av organismer med eksoskjelett av kalsiumkarbonat (CaCO3).

5.3 Norskehavet

I Norskehavet ble vurderingene av økologisk tilstand utført for det pelagiske økosystem i dyphavsområdene (Fig. 2.6). Vurderingene dekker dermed kun to av 12 økosystemtyper i Norskehavet (pelagiske vannmasser sør og nord for polarfronten) identifisert av Arneberg mfl. (2017, se avsnitt 2.3). Dette er økosystemtyper som bør om mulig dekkes i videre vurderinger av økologisk tilstand. Særlig i økosystemer knyttet til sokkel og sokkelskråning er det høy menneskelig aktivitet med tilhørende risiko for påvirkning (Hansen mfl. 2022).

Vurderingene av økologisk tilstand har brukt indikatorer basert på tidsserier fra fiskebestandsvurderinger og populasjonsmodeller, satellittdata, havvarslingsmodeller, fiskeridata, toktdata, og fugletellinger i kolonier. Data fra planktonundersøkelsen Continous Plankton Recorder (CPR) Survey ble tatt inn i vurderingen, men tidsseriene ble vurdert til å være for korte til å kunne analyseres for trender. Disse datakildene ga 22 indikatorer, som inkluderer både tilstands-, påvirknings- og responsindikatorer (Appendiks 4). De viktigste begrensningene knyttet til indikatorene er mangelfull dekning av viktige trofiske grupper som gjør at kun 4 økosystemegenskaper er vurdert (Primærproduksjon, Biomassefordeling mellom trofiske nivå, Funksjonelt viktige arter og biofysiske strukturer og Abiotiske faktorer), mens 3 egenskaper ikke ble vurdert (Funksjonelle grupper innen trofiske nivå, Landskapsøkologiske mønstre og Biologisk diversitet). Indikatorer på sjøpattedyr ble ikke inkludert på grunn av manglende kapasitet i panelet. Datadekning ble vurdert som «svært god» for de fleste indikatorene. For indikatorene for stratifisering og bestandsstørrelse av kolmule ble datadekning vurdert som «intermediær» eller «dårlig» på grunn av henholdsvis manglende informasjon om sesongvariasjon og dårlig romlig dekning. For stratifisering kan en indikator basert på modell reanalyse gi relevant informasjon med bedre dekning i tid og rom. Indikatordekning ble vurdert som adekvat for Abiotiske forhold, hvor de valgte indikatorene dekker de viktige trekkene ved abiotiske forhold i økosystemet og enkelte strekker seg tilbake til 1950-tallet. For økosystemegenskapene Primærproduksjon, Fordeling av biomasse mellom trofiske nivå og Funksjonelt viktige arter og biofysiske strukturer er indikatordekningen vurdert som delvis adekvat.

Noen økosystemegenskaper viser tegn på menneskeskapt påvirkning. Likevel hindrer de korte tidsseriene en utfyllende vurdering av menneskeskapt påvirkning. For to økosystemegenskaper (Funksjonelt viktige arter og biofysiske strukturer og Abiotiske forhold) er det evidens for begrenset menneskeskapt påvirkning på grunn av betydelig økning i temperatur i vannsøylen, tegn på økt havforsuring og nedgang i biomasse av fiskebestander, delvis forårsaket av fiske over anbefalte kvoter gjennom mange år. Det er noe og betydelig usikkerhet til disse vurderingene på grunn av korte tidsserier.

Etter en vurdering av indikatorene og deres egenskaper, usikkerhet og kommunikasjonsverdi, samt anbefalinger fra gjennomgang av indikatorer knyttet til abiotiske faktorer og sjøfugl og sjøpattedyr (kap. 5.1), anbefaler OVG at de 13 indikatorene listet i Tabell 5.4 videreføres som OVG-indikatorer for publisering og jevnlig oppdatering på miljøstatus.no. Argumentene for de enkelte indikatorene er inkludert i Appendiks 4.

I tillegg til å vurdere flere økosystemtyper i Norskehavet, er det også ønskelig å inkludere flere indikatorer for det pelagiske økosystem. Det er blant annet viktig å følge endringer i artssammensetningen i dyreplanktonsamfunnet, for å fange opp en overgang til mer varmekjære arter som observert i Nordsjøen, og som har store konsekvenser for fiskerekrutteringen der. En annen viktig mangel er overvåking av det mesopelagiske systemet, som er sentral for struktur og dynamikk i de pelagiske økosystem. En mer detaljert oversikt over mangler og videre prioriteringer er gitt i Arneberg mfl. (2023a), og kan oppsummeres slik:

• Viktige indikatorer som kan utvikles basert på tilgjengelige data: Artssammensetning plantplankton, biomasse diatomeer og dinoflagellater, biomasse for funksjonelle grupper av sjøpattedyr, antall for funksjonelle grupper av sjøfugl, samt grupper sensitive til klimaendringer, bifangst og forurensning

• Viktige indikatorer som kan etableres med ny datainnsamling i eksisterende overvåking: Biomasse av mesopelagiske arter, maneter, krill, indikatorer på utbredelse av ulike termale habitat

• Viktige indikatorer som krever nye overvåkingsprogram: mikrober og parasitter; knyttet til roller i økosystemet også i et klimaendringsperspektiv.

5.3 Nordsjøen

Vurderingen av økosystemet i Nordsjøen (avgrenset til forvaltningsplanområdet og de øverste 200 m) er basert på 20 datasett som støtter 45 indikatorer (Arneberg mfl. 2023b, Appendiks 5.). Indikatorene er basert på bestandsvurderinger og populasjonsmodeller, satellittdata, havvarslingsmodeller, og toktdata, som for eksempel Det internasjonale bunntrålingstoktet (International Bottom Trawl Survey, IBTS), og planktonundersøkelsen Continuous Plankton Recorder (CPR) Survey. Datadekning ble vurdert som «svært god» for alle unntatt tre indikatorer. For indikatorer for stratifisering og havforsuring ble datadekning vurdert som «god» på grunn av henholdsvis manglende informasjon sesongvariasjon og korte tidsserier. For stratifisering kan en indikator basert på modell reanalyse gi relevant informasjon med bedre dekning i tid og rom. Alle syv økosystemegenskaper ble vurdert baser på en delvis adekvat indikatordekning bortsett fra Abiotiske forhold der datadekning ble vurdert som adekvat. Vurderingene dekker hele den norske delen av Nordsjøen og to av fire økosystemtyper identifisert av Arneberg mfl. (2017); Vannmasser i Skagerrak og grunne områder av Nordsjøen utenfor Norskerenna, med tilhørende havbunn, og Vannmasser i kystnære områder utenfor grunnlinjen og innenfor Norskerenna med tilhørende havbunn. De dypere delene av Norskerenna og kaldtvannskorallrev dekkes ikke.

De fleste økosystemegenskapene viser tegn på menneskeskapt påvirkning. Særlig gjelder dette for økosystemegenskapen Funksjonelt viktige arter og biofysiske strukturer, Landskapsøkologiske mønstre og Abiotiske forhold. Dette på grunn av betydelige endringer i vanntemperatur, utbredt påvirkning fra bunntråling på sjøbunnen og betydelige nedganger i bestander av dyreplankton, sild og torsk. Det er lite usikkerhet knyttet til disse vurderingene på grunn av god datadekning. Det kan likevel bemerkes at lengre tidsserier for andre abiotiske forhold (som for eksempel og mer informasjon om andre typer menneskeskapte påvirkninger (støy, forurensning)) kunne ha utfylt vurderingen. For økosystemegenskapene Fordeling av biomasse mellom trofiske nivå, Funksjonelle grupper innen trofiske nivå og Biologisk mangfold konkluderes det med begrenset avvik fra referansetilstanden. Dette er på grunn av endringer for herbivore dyreplankton, sjøfugl, kroppsstørrelse av hoppekreps (en viktig gruppe dyreplankton), biomasse av holoplankton i forhold til meroplankton og sammensetning av dyreplanktonsamfunn. Det er knyttet større usikkerhet til disse vurderingene, hovedsakelig på grunn av korte tidsserier for mange indikatorer. Det samme forholdet forårsaker også stor usikkerhet i vurderingen av egenskapen Primærproduksjon, hvor det ikke er belegg for å konkludere med avvik fra referansetilstanden. Det er betydelig evidens for økning i temperatur og nedgang i lysgjennomtrengning i vannsøylen forbundet til klimaendringer.

Etter en vurdering av indikatorene og deres egenskaper og usikkerhet, samt anbefalinger fra gjennomgang av indikatorer knyttet til abiotiske faktorer, næringssalter og plankton, og sjøfugl og sjøpattedyr (kap. 5.1) anbefaler OVG at indikatorene listet i Tabell 5.6 videreføres som OVG-indikatorer for publisering og jevnlig oppdatering på miljøstatus.no. Argumentene for de enkelte indikatorene er inkludert i Appendiks 5.

Viktige kunnskapsmangler er drøftet i Arneberg mfl. (2023), og inkluderer målinger av endringer i primærproduksjon, konsekvenser av endringer i dyreplankton for andre bestander enn sild og torsk, samt overvåking av bunndyrsamfunn for vurdering av påvirkning av petroleumsaktivitet, bunntråling og klimaendringer. Konkret lister Arneberg opp disse tema for indikatorer som viktige for videre vurdering av økologisk tilstand:

• Viktige indikatorer som kan utvikles basert på eksisterende data: artssammensetning og funksjonelle planteplankton, biomasse funksjonelle grupper av bunndyr, biomasse funksjonelle grupper av sjøpattedyr, biomasse funksjonelle grupper av dyreplankton, funksjonelle grupper sjøfugl, også delt inn i grupper sårbare for menneskelig aktivitet, forurensning og klimaendringer

• Geleplankton

• Områder ikke påvirket av menneskelig aktivitet

• Funksjonelle grupper av mikrober, og deres sårbarhet til menneskelig aktivitet og klimaendringer

5.4 Økologisk tilstand og evaluering av forvaltningsmål

Vurdering av økologisk tilstand (ØT) etter denne panel-baserte metoden gir en flere forbedringer relevant for vurdering av forvaltningsmål, relativt til tidligere indikator-baserte statusvurderinger fra OVG. For det første er det et styrket fokus på kausalitet i påvirkning og respons, gjennom grundige utredninger om hva som påvirker økosystemene og hva forventet og observert påvirkning er. I tillegg er det tydeligere konklusjoner om i hvilken grad menneskelig påvirkning har gitt vesentlige endringer i økosystemenes egenskaper som kan knyttes til struktur, funksjon, dynamikk og mangfold som det fokuseres på i målene. Sist, men ikke minst, foretas disse vurderingene av ekspertpanel med bred og grundig ekspertise nettopp på disse temaene.

Forvaltningsplanenes mål er foreslått delt inn i visjonære, strategiske og operasjonelle mål, som er knyttet sammen i en hierarkisk struktur der de visjonære målene omfatter alle de strategiske og operasjonelle målene (Kap. 3). Som beskrevet innledningsvis er også vurdering av økologisk tilstand hierarkisk, fra vurdering av hver enkelt indikator til vurdering av økosystemegenskaper og til slutt for hele økosystemer. De mer overordnede vurderingene av økosystemene som helhet gir derfor et godt grunnlag for vurdering av de overordnede visjonære og strategiske målene, mens de ulike indikatorene kan knyttes opp mot mer konkrete strategiske og operasjonelle mål. I neste runde av vurdering av økologisk tilstand bør det sees spesifikt på hvordan konklusjonene på økosystemnivå kan spisses mot evaluering de to visjonære målene, som omhandler bærekraftig bruk av de marine økosystemene gjennom å legge til rette for bærekraftig verdiskapning (mål 1) og å opprettholde økosystemenes mangfold, funksjon, struktur og produktivitet (mål 10). Selv om de strategiske og operasjonelle målene er mer spesifikke enn de visjonære målene, har de likevel et mer overordnet fokus knyttet til økosystemegenskaper og roller i økosystemet (e.g. sårbare arter og naturtyper og viktige arter for økosystemene) enn på enkeltarter og enkeltbestander som den enkelte indikator representerer. Derfor presenterer vi her hvordan de ulike økosystemegenskapene, med alle de tilhørende indikatorene, belyser de ulike målene.

Økosystemegenskapene med tilhørende indikatorer fra vurdering av økologisk tilstand er relevante for de 2 visjonære målene med tilhørende operasjonelle og strategiske mål som omfatter å ivareta økosystemenes funksjon, struktur og dynamikk, samt bærekraftig bruk og påvirkning (Tab. 5.7). Økologisk tilstand belyser ikke det 3. visjonære målet med fokus på verdiskapning. Dette er et tema som ivaretas av Faglig forum. Av de 21 strategiske og operasjonelle målene i Tabell 5.7 belyser økologisk tilstand 13 mål, og målene som blir belyst varierer mellom de tre økosystemene. Det er færrest mål som belyses av indikatorene i Norskehavet fordi indikatorsettet her er mer begrenset enn for de to andre havområdene.

Mål som er relevante i forhold til økosystemenes tilstand og påvirkning (med unntak av forurensning som diskuteres i kap. 4), og som ikke svares opp gjennom ØT-indikatorene eller ØT-indikatorene gir veldig begrenset informasjon, inkluderer:

• vern og beskyttelse av sårbare naturtyper og arter i SVO (mål 12)

• unngå introduksjon og spredning av nye organismer (mål 17)

• unngå negative effekter av støy (mål 35)

• unngå effekter av tilførte næringssalter, organisk materiale og nedslamming (mål 32, kun vurdert for Nordsjøen)

• reduksjon av bifangst av sjøfugl og sjøpattedyr (mål 22)

• karbonlagring skal ta hensyn til naturmangfold og økosystemer (mål 26)

i tillegg til mål knyttet til forurensning. ØT har ikke inkludert indikatorer direkte knyttet til bærekraftig fiskedødelighet viktig for evaluering av Mål 4 og 15, siden indikatorene dekker kun de kommersielle bestandens bestandsstørrelser. Men bestandene sees i forhold til grenseverdier og viser dermed indirekte om fiskedødeligheten er på et nivå som gir bestandsstørrelser over grenseverdier. Mål knyttet til bunnpåvirkning fra fiskeri fokuserer på bruk av mest mulig miljøvennlige teknikker, mens vurdering av økologisk tilstand fokuserer på utstrekning i påvirkning fra bunntrål, i form av biomasse av bunndyr sårbare for bunntråling (Barentshavet) og areal bunntrålt (Nordsjøen).

Gjennom en grundigere evaluering av særlig påvirkninger fra klima og fisker og økosystemresponser til disse bidrar ØT også til en grundigere evaluering relevant for mål knyttet til klimaendringer; som mål 24 om ressursforvalting som skal tilpasses endringer i klima, og mål 27 om å minimere belasting på naturtyper og arter som påvirkes av klimaendringer og havforsuring. I forhold til evaluering av mål 27 blir det viktig også å se ØT-vurderinger i sammenheng med vurderinger av samlet påvirkning.

Til tross for at ØT gir et mer spisset og konkret bidrag inn mot målevalueringene enn tidligere statusvurderinger fra OVG er det likevel viktige mangler i temaene som vurderes sett i forhold til målevalueringene. OVG sitt etablerte indikatorsett mangler også indikatorer relevant for flere av disse målene, men svarer likevel opp mål 12 og 17 (kap. 3), samt forurensningsmålene (kap. 4). Det blir derfor viktig å identifisere den beste sammensetningen av ØT-indikatorer og etablerte OVG-indikatorer i forhold til målevaluering (videre diskutert i kap. 4 og 6). Det blir også viktig i neste runde av vurdering av ØT å vurdere hvordan disse temaene bør sees i sammenheng.

5.5 Oppsummering indikatorer økologisk tilstand

Oppsummert anbefales det å inkludere 30, 13 og 22 indikatorer fra vurderingene av økologisk tilstand for henholdsvis Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen. Det er anbefalt en utvidet bruk av aggregerte indikatorer på tvers av arter og bestander, samt utvikle like indikatorer for de ulike havområdene for å styrke sammenligning på tvers av havområdene der dette er relevant og mulig. Dette er konkret foreslått for fysiske egenskaper (med unntak av areal havis, som kun er relevant i Barentshavet og Norskehavet), primærproduksjon og for funksjonelle grupper (som dyreplankton, pelagisk fisk og bunnfisk), selv om artene og bestandene som inngår i disse varierer mellom økosystemene. Det er likevel anbefalt noen indikatorer som er særlige for et økosystem. Dette gjelder funksjonelt viktige arter som varierer mellom økosystemene, bunndyrsindikatorer for Barentshavet, samt indikatorer for dyreplankton- og fiskearter sensitiv til oppvarming eller fiskeri og område upåvirket av bunntråling i Nordsjøen. Disse forskjellene i indikatorer for de ulike havområdene skyldes delvis at økosystemene er forskjellige, ulikheter i datatilgjengelighet, men også at indikatorene utviklet seg fra første (Barentshavet) til siste (Nordsjøen) ØT-vurdering. I en implementeringsfase bør det derfor vurderes om det kan og bør utvikles tilsvarende indikatorer for de andre økosystemene.

6.1 Innledning

Vurderingen av forurensning (Kap. 4) og økologisk tilstand (Kap. 5) har inkludert mange av OVG sine indikatorer. I dette kapittelet ser vi på de gjenværende indikatorene i OVG sitt indikatorsett og vurderer hvorvidt de bør videreføres eller ikke. De er alle publisert på miljøstatus.no (Appendiks 6.). Indikatorene sees i sammenheng med indikatorenes kvalitet, samt relevans for forvaltningsmålene, kommunikasjonsverdi og hvorvidt det er relevant å sammenligne dem på tvers av økosystemene.

Indikatorer for klima, plankton, sjøfugl og sjøpattedyr er vurdert i egne undergrupper i sammenheng med vurdering av økologisk tilstand og beskrevet nærmere i Kapittel 5. Disse diskuteres ikke på nytt her. I Kapittel 5 foreslås også flere aggregerte indikatorer på tvers av bestander innen funksjonelle grupper. Her vil vi vurdere om det er bestander som bør inngå i disse. Identifiserte kunnskapshull og mangel på overvåking, samt behov for utvikling av nye indikatorer, er beskrevet nærmere under hvert tema og presentert i Tabell 6.7.

6.2 Fiskebestander, alle havområder

De ulike fiskebestandsindikatorene er inkludert i mer aggregerte indikatorer for de funksjonelle gruppene pelagisk fisk og bunnfisk i Kapittel 5. Her gis det en vurdering av hvilke av OVG sine bestandsindikatorer som bør inngå i de foreslåtte aggregerte indikatorene.

6.2.1 Pelagiske fiskearter

Kolmule i Barentshavet regnes ikke med som pelagisk fiskebestand i Barentshavet, da det kun er en liten del av bestanden i Norskehavet, som periodevis, er så vidt innom Barentshavet. Det anbefales derfor at den ikke blir en del av indikatoren for pelagiske fiskearter. Nordøstarktisk sei , med lang tidsserie fra 1960, vurderes som viktig og er en art som opptrer både pelagisk og på bunnen av Norskehavet. I Barentshavet opptrer den hovedsakelig nær kyst og langs Eggakanten. Bestanden bør inkluderes i indikatoren for pelagisk fisk, fortrinnsvis i Norskehavet, muligvis også for Barentshavet. Ungsild i Barentshavet , med lang tidsserie tilgjengelig fra 1981, vurderes som økologisk viktig og bør inkluderes i indikatoren for pelagisk fisk.

6.2.2 Bunnfiskarter

Vurderingen av økologisk tilstand inkluderte ingen bunnfisk i Norskehavet, fordi ØT-vurderingen omfatter det pelagiske systemet i de dype områdene utenfor kontinentalsokkelen, og omfatter ikke bunnlevende organismer. Bunnfisk er også viktig på sokkelen, og rapporteringen fra OVG bør omfatte disse. Økologisk viktige bestander som bør inkluderes i en aggregert bunnfisk-indikator, også for Norskehavet, er; Brosme og lange i Norskehavet med lang tidsserie fra 2000 og Blåkveite i Barentshavet og Norskehavet med lang tidsserie fra 1992. Uer forekommer i det pelagiske systemet i de dype områdene i Norskehavet. Vanlig uer i Norskehavet (samme bestand i både Barentshavet og Norskehavet), er allerede inkludert i vurdering av økologisk tilstand i Barentshavet og er mulig å inkludere for Norskehavet. Også snabeluer har felles bestand i Norskehavet og Barentshavet, og indikatoren Snabeluer i Barentshavet , er allerede inkludert i vurderingen av økologisk tilstand i Norskehavet.

6.3 Bunnlevende organismer, alle havområder

Bunnlevende organismer er viktige komponenter for det marine økosystemet og inkluderer arter med stor økologisk betydning, både som habitatbyggere og som beskyttelsesområder for andre bunnarter og fiskeyngel (Piepenburg mfl. 1995; Brodeur 2001; Malecha mfl. 2005; Tissot mfl. 2006). Forvaltningen skal ta særlig hensyn til behovet for vern og beskyttelse av naturtyper og arter i særlige verdifulle og sårbare områder (SVO, mål 12), menneskelig aktivitet i slike områder skal ikke skade økosystemenes funksjon, struktur eller produktivitet (mål 10), og levende marine ressurser forvaltes på en bærekraftig måte gjennom en økosystembasert tilnærming (mål 4). Dette inkluderer hele økosystemet, også bunnlevende organismer som er sentrale biodiversitetselementer i flere SVO-er. Korallrev, hornkoraller og svamper er arter som er både sårbare og verdifulle da de er viktige habitatbyggere og nøkkelarter for bunnsamfunnene (Costello mfl. 2005). De er i tillegg særlig utsatt for skader fra fiskerier med bunnredskaper, grunnet deres størrelse og høyde (Hoel mfl. 2023). Det finnes likevel ingen operasjonelle OVG-indikatorer på bunndyrarter sårbare for bunntråling eller arter av stor økologisk verdi.

Det er flere viktige mobile bunnarter som lever oppe på bunnen og til dels i vannmassene nær bunnen. Disse bidrar til å koble energi og næring fra bunnen til det pelagiske økosystemet i vannmassene (Renaud mfl. 2008). Dette gjelder i særlig grad krepsdyr.

Det er i Kapittel 5 anbefalt å etablere tre bunndyrindikatorer i Barentshavet, basert på økologisk tilstandsarbeidet; 1) Biomasse bunndyr sensitiv til bunntråling, 2) Habitatformende bunndyrarter og 3) Biomasse kaldtvanns-bunndyr. Det er også anbefalt en påvirkningsindikator for Nordsjøen og Skagerrak; Område upåvirket av bunntråling, som også burde sees i sammenheng med indikatoren på bunntråling foreslått i Kapittel 7., samt OSPAR indikatoren "Area of Habitat Loss", som inkluderer all aktivitet og beskrevet nærmere i Kapittel 8.

6.3.1 OVG-indikatorer på bunnlevende organismer

Det er per i dag ingen operasjonelle indikatorer på bunnsamfunnene i Overvåkingsgruppens indikatorsett, men informasjon om artsmangfoldet av bunnsamfunnene er publisert på miljøstatus.no. Dette gjelder kun for Barentshavet, hvor det også er presentert utvidet informasjon på korallrev, hornkoraller og svamper. OVG sine indikatorer på bunndyr er vurdert og beskrevet nærmere under.

Ingen operasjonell indikator per i dag da det ikke finnes referansenivåer for å kunne vurdere tilstand på status. Det publiseres likevel informasjon om bunndyr i Barentshavet, med årlig oppdaterte tall på antall og biomasse på miljøstatus.no. Data er hentet fra det årlige økotoktet i Barentshavet. Det anbefales en videreutvikling av bunndyrindikatoren som nå erstattes av bunndyrindikatoren Habitatformende bunndyrarter, anbefalt i Kapittel 5. Indikatoren kan også vurderes som en potensiell klimaindikator da det tyder på geografisk forflytning av biomasse på bunndyr i sammenheng med klima endringer (Jørgensen mfl. 2022).

Det gis i dag generell informasjon om korallrev, hornkoraller og svamper basert på data fra overvåkingsprogrammet Mareano og økosystemtoktet i Barentshavet. I tillegg presenteres det tidsserier for utvikling i indikatoren Bunndyr i Barentshavet, basert på data fra økosystemtoktet. Det bør vurderes om den foreslåtte indikatoren Bentiske habitatformende arter i Kapittel 5 bør endre navn til Sårbare bunndyrarter av stor økologisk verdi for å også ivareta sårbare arter i denne gruppen, samt dekke flere økologiske funksjoner enn kun habitatformende arter.

Det er per i dag en OVG-indikator på kongekrabbe. Kongekrabbe regnes nå som en fremmed art i Barentshavet og det anbefales derfor at denne inkluderes i indikatoren for fremmede marine arter (se avsnitt 6.4).

6.3.2 Forslag til nye OVG-indikatorer på bunnlevende organismer

Vi ser her på behov og muligheter for å utvikle flere indikatorer for tilstanden til bunnsamfunnene i alle havområder.

Det anbefales å utvikle en bunndyrindikator for Nordsjøen/Skagerrak hvor dataserier fra IBTS kan være aktuelt, men kvaliteten på disse dataene må vurderes først (jf. Ellingsen mfl. 2017). I Norskehavet er det ingen dedikert overvåking av bunndyr, men det kan være nyttig å se nærmere på MOD-databasen som inneholder data fra kartlegging og overvåking av bunnsamfunn i forbindelse med petroleumsvirksomhet, både for dette havområdet og for de andre to havområdene. Kartleggingsdata fra Mareano er tilgjengelig fra alle havområder, men ikke gjentatte målinger som gir informasjon om utvikling over tid.

Haneskjell (Chlamys islandica) høstes i Barentshavet og representerer en naturtype med sterk kobling mellom miljøet i vannsøylen og produksjonen på bunnen. Haneskjellet er en subarktisk art som finnes på stein-, grus- og sandbunn fra 5 til 250 meters dyp. Arten har en flekkvisfordeling over store områder. Det høstes årlig fra fem haneskjellfelt rundt Bjørnøya og nord før Svalbard. Det finnes korte tidsserier fra disse fem feltene, og data fra både fiskeri og HI rapporteres årlig. Det anbefales at haneskjell blir en del av den felles bunndyrindikatoren i Barentshavet.

I vurdering av økologisk tilstand (Kap. 5) ble det utviklet en indikator på bunndyr sensitiv til bunntråling. Det anbefales at indikatoren også utvikles for Nordsjøen og Skagerrak med tilgjengelig tidsserier fra IBTS-toktene om kvaliteten på dataene er gode nok, da Nordsjøen er utsatt for omfattende trålingsaktivitet. Det finnes ingen overvåking av bunndyr i Norskehavet og det er derfor ikke mulig å utvikle en slik indikator i Norskehavet.

Per i dag er det ingen OVG-indikator på dypvannsreker (Pandalus boreales). I norske farvann er dypvannsreken utbredt fra Skagerrak til nord for Svalbard, samt langs hele norskekysten, der den stedvis finnes i store tettheter. Reken er en nøkkelart i økosystemet; den beiter på plankton i øvre deler av vannsøylen gjennom døgnvandringer, samt åtsel på bunn, og utgjør selv et viktig byttedyr for bunnfisk. Dypvannsrekene har dermed en viktig funksjon i å koble de bentiske og pelagiske deler av økosystemet. Dypvannsreke er også den kommersielt mest viktige skalldyrarten i Nord-Atlanteren og i Norge. I norske farvann utgjør den grunnlaget for et økonomisk viktig fiske i Norskerenna /S kagerrak og Barentshavet, mens lokalt viktige rekefiskerier finnes langs kysten og i fjordene i Nord-Norge. Rekefisket i Skagerrak går tilbake til slutten av 1890-tallet, mens rekefisket i Barentshavet begynte i 1970.

For rekebestanden i Norskerenna/Skagerrak finnes det bunntråldata på biomasse, antall og lengdefordelinger fra HI’s årlige reketokt i området. I Barentshavet går overvåkingsdata tilbake til 1982, der både norsk og russisk sone er dekket. Økosystemtoktet i Barentshavet opprettholder og samordner disse dataseriene. I begge områdene gis det bestandsindekser som grunnlag for kvoterådgivning. Grunnet dypvannsrekens økologiske funksjon, kommersielle verdi og generell allmenn interesse anbefales det at tidsseriene på rekebiomasse går inn som OVG-indikator i både Barentshavet og Nordsjøen/Skagerrak.

Det finnes per i dag ingen OVG-indikator på snøkrabbe (Chionoecetes opilio). Snøkrabben ble for første gang registrert i Barentshavet i 1996 og ble en fiskeriressurs i Barentshavet fra 2012. Nyere genetisk forskning (Dahle mfl., 2022) tyder på at snøkrabben har vandret naturlig inn fra utbredelsesområdet i øst-Russland. Snøkrabben er nå utbredt over store deler av Barentshavet. På norsk sokkel er hovedtyngden av bestanden i områdene rundt Sentralbanken, det er også her fiskeriet etter snøkrabbe foregår. Tettheten varierer ellers mye mellom områder.

I dag gjennomfører Havforskningsinstituttet årlige tokt for å kartlegge utbredelsen av snøkrabbe på norsk sokkel. Overvåkingsdata fra økosystemtoktet er tilgjengelig fra 2005. Siden 2020 har Havforskningsinstituttet gjennomført årlige tokt i det området fiskeriet foregår. Dette toktet gir et godt grunnlag for å øke kunnskapen om snøkrabbens biologi og betydning i økosystemet, i tillegg til datagrunnlaget som inngår i kvoterådgivning. Utbredelsen av snøkrabbe i Barentshavet har ikke endret seg vesentlig de siste årene, men med enkeltobservasjoner rundt Svalbard tilsier at det kan være viktig å følge utviklingen av snøkrabbens utbredelse. I tillegg til å være en viktig kommersiell art er snøkrabben er ny stor predator i Barentshavet som kan ha stor effekt på bunnøkosystemer. Det anbefales derfor å utvikle en OVG-indikator på snøkrabbe.

6.4 Fremmede marine arter, alle havområder

OVG-indikatorene for fremmede arter gir en oppsummering av observerte fremmede arter i de tre havøkosystemene, samt trender for noen, slik som kongekrabbe og pukkellaks. Mål 17 omhandler introduksjon og spredning av fremmede arter, og i henhold til naturavtalen forplikter Norge seg til å redusere introduksjons- og etableringsraten av fremmede arter i marine økosystem med 50% innen 2030. Fremmede arter regnes som en av de fem store truslene mot marin biodiversitet. Det skal i løpet av første halvår 2024 utarbeides forslag om tiltak for å oppnå dette målet. Tiltak kan være knyttet både til å hindre at nye arter etablerer seg i Norge, samt begrense utbredelse eller utrydding av høyrisikoarter. Det er i dag lite systematisk overvåkning av fremmede marine arter med unntak av kongekrabbe. Det er foreslått et nasjonalt program for overvåkning av fremmede marine arter fra 2024 (Husa mfl. 2024), men det er foreløpig usikkert om dette vil finansieres. Programmet omfatter overvåking av 34 norske havner, fra Fredrikstad til Svalbard, som er trafikkert med anløp fra utenlandske havner. Selv om det er langs kysten, er havnene viktige hot-spots hvor artene først ankommer før de potensielt kan spre seg videre ut i norske havområder. Det foreslås at OVG-indikatorene, en for hvert havområde, beholdes, men utvikles slik at man også vekter arter som er vurdert til å ha svært høy og høy risiko for effekter på marine økosystemer i Fremmedartslista 2023 (Artsdatabanken 2023). Manglende overvåkning og manglende kriterier for miljøtilstand gjør det vanskelig å vurdere indikatorene.

6.4.1 Fremmede arter i Barentshavet

Utbredelsen av kongekrabbe og pukkellaks overvåkes i Barentshavet. Utover dette er det ingen overvåkning av fremmede arter i dette området. Foreslås videreført.

6.4.2 Fremmede arter i Norskehavet

Det er ingen dedikert overvåkning av fremmede marine arter i dette området, men informasjon basert på rapporterte observasjoner fra tokt, fiskeriflåte eller andre rapporteres.

6.4.3 Fremmede arter i Nordsjøen og Skagerrak

Det er bedre oversikt over fremmede marine arter i Nordsjøen og Skagerrak enn i de andre havområdene da det har foregått diverse kartleggingsprosjekt i kystnære områder siden 2010. Det eksisterer imidlertid ikke noe dedikert overvåkning, det er derfor vanskelig å vurdere indikatoren og si noe om trender over tid.

6.5 Sårbare og truede arter og naturtyper, alle havområder

Indikatoren for sårbare og truede arter og naturtyper oppsummerer trender slik rapportert i Rødlista, med særlig vekt på arter og naturtyper med bedret eller forverret status mellom hver revisjon av rødlista (omtrent hvert 5. år) samt trender over tid. Indikatoren produseres på basis av vurderingene av ekspertgrupper og presentert på artsdatabanken.no. Indikatoren er essensiell for å kunne vurdere mål 12 og 16 om at forvaltningen skal ta særlig hensyn til behovet for vern og beskyttelse av sårbare naturtyper og arter i særlig verdifulle og sårbare områder, og at truede og sårbare arter og nasjonale ansvarsarter skal opprettholdes på, eller gjenoppbygges til, livskraftige nivåer. Indikatoren viser utviklingen til flere arter/naturtyper med nøkkelroller som f.eks. kaldtvannskorallrev. Indikatoren er kostnadseffektiv og har forenklings- samt utviklings-potensiale som tilstands og påvirkningsindikator, ved å filtrere blant annet etter ansvarsarter, levedyktige populasjoner og utslagsgivende kriterier som;

A - Reduksjon i totalarealet

B - Begrenset geografisk utbredelse

C - Abiotisk forringelse

D - Biotisk forringelse

E - Kvantitativ risikoanalyse

Bruken av rødlista kan også være relevant for andre miljømål, som mål 13 om at naturlig forekommende arter skal finnes i levedyktige bestander som sikrer reproduksjon og langsiktig overlevelse. Listen gir også en oversikt over vurderte arter som er i kategori livskraftig. Det anbefales at indikatoren videreføres for hvert havområde for å sikre god statusoppdatering på rødlistede arter og naturtyper.

6.6 Menneskelig aktivitet, alle havområder

Det er få OVG-indikatorer for menneskelig aktivitet og påvirkning. Det er kun påvirkninger fra forurensning og fiskeri som har hatt etablerte og operative indikatorer for menneskelig påvirkning. Forurensingsindikatorene er omtalt i Kapittel 4. Utvikling av nye indikatorer for påvirkninger fra menneskelig aktivitet er videre diskutert i Kapittel 7. Her ser vi nærmere på indikatorer knyttet til fiskeriaktivitet.

6.6.1 Fiskedødelighet

Fiskeripåvirkningen var opprinnelig representert med indikatorer for bifangst og fiskeridødelighet. Bifangstdata har vært utelatt som operativ indikator på grunn av usikkerhet i datamaterialet (se videre diskusjon om dette temaet i Kapittel 7), mens fiskedødelighet, i forhold til referanse gitt ved det internasjonale havforskningsrådet (ICES), er opprettholdt. Indikatoren viser om fiskerienes høsting er holdt innen mål definert som bærekraftig fiskeri i forhold til et optimalt langtidsutbytte, og er utviklet for et utvalg av kommersielle bestander i alle tre havområdene. Indikatoren bør beholdes.

6.6.2 Bunntråling

OVG-indikatoren for bunntrålingsaktivitet viser antall tråltimer per år for hver av de tre havområdene. Indikatoren har vært sentral for å vise utviklingen i påvirkning for de bunnlevende organismene, men anbefales utviklet slik at indikatoren også inkluderer trålingsintensitet og utbredelse av trålaktivitet. Se Kapittel 7.4 for detaljer på foreslått indikator på bunntråling.

6.7 Oppsummering og samlet forslag til indikatorsett

Vi har i denne gjennomgangen foreslått å utvide indikatorer på pelagisk fisk og bunnfisk med flere bestander enn de som inngikk i vurdering av økologisk tilstand (Kap. 5). Videre foreslår vi en utvidelse av indikatorer knyttet til bunndyr i Barentshavet, og etablering av bunndyrindikatorer i Nordsjøen om datakvaliteten er god nok. Disse indikatorene er sentrale for evaluering av målene 4, 10 og 12 knyttet til å opprettholde økosystemenes struktur, funksjon og produktivitet, bærekraftig forvaltning av marine ressurser og særlig hensyn til vern og beskyttelse av sårbare arter i og naturtyper i SVO. Det er også et økende internasjonalt fokus på overvåking og vurdering av sårbare bunndyrarter, som kanskje også blir relevant for Norge (se Kap. 8 om OSPAR). Indikatorene for fremmede arter foreslås beholdt, til tross for at det er utfordrende å få gode data på dette uten gode overvåkingsprogram. Endelig anbefaler vi å beholde indikatoren om sårbare og truede arter og naturtyper basert på rødlista. Også denne er indikatoren er viktig for de ovennevnte mål. Se Tabell 6.7. for oppsummering og detaljer.

Mennesker er en viktig del av økosystemene, og det er menneskelig aktivitet som forvaltes i havforvaltningsplanene, basert på avveininger mellom sosio-økonomiske goder for samfunn og påvirkninger på økosystemet. I sammenheng med kunnskap og råd for helhetlig forvaltning fokuseres det derfor i økende grad på såkalte sosio-økologiske system der økosystem, menneskelig aktivitet, økosystem-påvirkning og goder til samfunn sees i sammenheng (Fig. 7.1). Dette går også til kjernen av de norske havforvaltningsplanene, der formålet er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystemtjenester og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Kunnskapsgrunnlaget for havforvaltningsplanene inkluderer informasjon om ulike elementer av sosio-økologiske system, som oppdatert informasjon på økosystemenes tilstand (fra OVG), sektoraktivitet og verdiskapning, påvirkninger og samlet påvirkning (fra Faglig forum). Det er også startet opp arbeid på vurderinger av økosystemtjenester og naturregnskap i Faglig forum, for å knytte samfunnsgoder tettere til økosystem (Fig. 7.1). Endelig er arealverktøyet (www.barentswatch.no) en viktig plattform som tilbyr informasjon om romlig og temporær utvikling av næringsaktivitet i de marine økosystemene.

OVG sine indikatorer dekker i hovedsak kun økosystemene (fysikk og biologi) og påvirkningsfaktorer fra menneskelig aktivitet. Eksisterende indikatorer på påvirkningsfaktorer inkluderer fiskedødelighet i de høstede bestandene, antall tråltimer med bunntrål (Barentshavet) og areal ikke bunntrålt av fiskeri (Nordsjøen) knyttet til bunnpåvirkning, oljetilførsler fra petroleumsinstallasjoner i Norskehavet og Nordsjøen, samt utslipp fra kjernekraftindustri og utslipp av radioaktive stoffer i Nordsjøen. I tillegg kommer tilførsler av forurensning fra andre områder (Kap. 3).

Det er viktig at indikatorer i OVG ikke overlapper med informasjon som tilrettelegges av Faglig forum. Det har likevel vært uttrykt et ønske om å inkludere flere påvirkningsindikatorer som støtte til tilstandsvurderingene i OVG, som flagget allerede i Meld. St. 20 (2014–2015). OVG igangsatte også en gruppe i 2021 for å utvikle romlige indikatorer på menneskelig påvirkning. Påvirkningsindikatorer er relevant for å forstå endring eller risiko for endring i økologisk tilstand, og kan også knyttes direkte til forvaltningsmål knyttet til økosystempåvirkning både i SVO-ene og ellers i økosystemene.

Det har i de senere år blitt opparbeidet mye kunnskap på sektoraktivitet og tilhørende påvirkningsfaktorer. Faglig forum utarbeidet rapporter på næringsaktivitet og samlet påvirkning i Barentshavet og næringsaktivitet og påvirkning i Nordsjøen og Norskehavet i 2019 (Faglig forum 2019 a, 2019b), samt oppsummerte næringsaktivitet i samlerapporten i 2023 (Faglig forum 2023a). I tillegg fikk de utarbeidet rapporter på ulike økosystemkomponenters sårbarhet til menneskeskapte påvirkningsfaktorer (Hansen mfl. 2022a) samt vurdering av risiko fra samlet påvirkning (Hansen mfl. 2022b). Disse rapportene bidrar med oppdatert kunnskap om hvilke sektorer og påvirkningsfaktorer som er eller kan være av betydning i forhold til risiko for økosystempåvirkning, og som bør prioriteres i forhold til indikatorutvikling. Også vurderinger av økologisk tilstand (Kap. 5) peker på indikatorer for påvirkninger som bør vurderes.

De viktigste påvirkningsfaktorene identifisert i de ovennevnte rapportene er fangst, bifangst, forurensning, støy, forstyrrelser, forsøpling og fysisk bunnpåvirkning. Også introduksjon av fremmede arter kan gi store konsekvenser for marine økosystem og marint biologisk mangfold. Fremmede arter er diskutert i Kapittel 6.4, og diskuteres ikke videre her. For de andre påvirkningsfaktorene vurderes data- og kunnskapsgrunnlaget for disse påvirkningsfaktorene med påfølgende vurdering av og anbefaling om indikatorer bør utvikles og inkluderes som en del av OVG sin indikatorportefølje. I tillegg vurderes også påvirkningsfaktorene lysforurensning og elektromagnetiske felt. Begge disse påvirkningsfaktorene har en økende oppmerksomhet knyttet til økende aktivitet på havet, og nye næringer som havvind. Havvind er i oppstartsfasen, men vil bringe med seg flere påvirkninger når anleggene utvikles over de neste 30 år i tillegg til de nevnt over, som nedslamming fra etablering av installasjoner, endringer i strømmer og havsirkulasjon, kunstige reveffekter, og tilførsel av organisk materiale til havbunnen gjennom begroing.

7.1 Fangst

Fangst gjennom fiskeri er knyttet til uttak av målarter eller målbestander. Fiskedødeligheten for noen bestander kan være stor, for nordøstarktisk torsk ligger den nå på rundt 0.57 som betyr at over halvparten av bestanden av individer over 4 år høstes hvert år. I forhold til fiskeriets bærekraft er det imidlertid viktig å se på hvor mye som tas ut relativt til bestandens produktivitet. Dette er målet for OVG sine indikatorer på fiskedødelighet, som viser om fiskedødeligheten ligger over eller under bærekraftig nivå som gir optimalt langtidsutbytte. For å knytte fangst til økosystempåvirkning kan det være nyttig å knytte total fangst til økosystemenes produktivitet. Dette er et mål som blant annet blir brukt til å begrense total høsting fra bestander i Beringhavet. Det gjenstår likevel noen metodiske utfordringer for å benytte en slik indikatorer for våre havområder. Dette fordi våre havområder har en høyere trofisk effektivitet (i.e. mer effektiv energiflyt) enn systemer som Beringhavet, og tåler derfor høsting av større biomasser relativt til økosystemenes produktivitet (ref Sundby mfl.). Vi anbefaler derfor ikke å ta i bruk en slik indikator nå.

7.2 Bifangst

Bifangst er knyttet til fiskerienes uttak av andre arter enn målartene. I forvaltningsplanområdene er særlig bifangst av sjøfugl og sjøpattedyr en bekymring, og det er også et eget forvaltningsmål knyttet til bifangst. Dette temaet ble diskutert på et OVG-møte høsten 2021, der det ble besluttet i dialog med forskere fra NINA og HI å utvikle indikatorer basert på data fra referanseflåten. Dette arbeidet bør igangsettes og gis høy prioritet.

7.3 Forsøpling

Mange sektorer bidrar til forsøpling av marine økosystem. I biomasse dominerer tapte fiskeredskaper (Hansen mfl. 2022), men også annen aktivitet på havet, aktivitet på land og langs kyst samt drift av søppel med havstrømmer bidrar til marin forsøpling https://www.ffi.no/forskning/prosjekter/dumpet-ammunisjon-og-krigsetterlatenskaper Forsøpling bidrar videre til forurensning og plastforurensning (se Kap. 4), men også til spøkelsesfiske av tapte fiskeredskap. Søppel, som plast, har ofte lang levetid og forflyttes med havstrømmer, noe som kan begrense samsvar i rom og tid med aktiviteter som bidrar til forsøpling. Indikatorer for forsøpling bør derfor knyttes til overvåkingsprogram som registrerer søppel, som økosystemtokt i Barentshavet og i Nordsjøen. Det eksisterer allerede indikatorer på forsøpling og plastforurensning, disse samt muligheter for utvikling av flere indikatorer og tilhørende kunnskapshull er diskutert i forurensningskapittelet (Kap. 4).

Dersom yrkesfiskere mister eller må kutte redskap har de plikt til å sokne etter disse. I tilfeller der det ikke er mulig å få tatt opp tapte redskap skal dette rapporteres til Kystvakten. Dette var tidligere en manuell løsning til et en bemannet Kystvaktsentral, men er i dag automatisert (elektronisk) og melding sendes inn via Barentswatch/FiskInfo. Det fleste meldingene er fra kystflåten ved tap av garn, line og teiner. Tap av mindre redskapskomponenter i den den havgående flåten meldes vanligvis ikke inn her. Meldingene er ofte upresise i sin beskrivelse og det er usikkert om de egner seg data for en indikator. Meldingene blir gjennomgått i forbindelse med Fiskeridirektoratets årlige opprenskingstokt. Opprenskingsresultat, hovedsakelig med basis i meldinger om tapte fiskeredskap er mindre formålstjenlig som en indikator av hensyn til en viss usikkerhet med hvor dekkende meldingsgrunnlaget faktisk er, men også fordi oppryddingsinnsatsen er styrt både i relasjon til geografi og objekt. Således viser ikke dataene fra disse toktene heller et representativt bilde av tapsmeldinger og tapte fiskeredskaper som er nødvendig ved en velfungerende indikator.

Det finnes også data på forliste fartøy (Kystverket), samt en del registrerte dumpefelt i norske farvann, inkludert dumping av ammunisjon. For eksempel er det dumpet 162 tusen tonn kjemisk ammunisjon i Skagerrak (https://www.nrk.no/nordland/enorme-mengder-sprengstoff-dumpet-i-havet-_-vil-innfore-fiskeforbud-1.15670532). Forsvarets forskningsinstitutt bidrar med generell informasjon knyttet til dumpet ammunisjon. De fleste dumpefelt er likevel innenfor grunnlinjen, med liten påvirkning på forvaltningsplanområdene.

På grunn av manglende overvåking og begrenset datakvalitet på tilgjengelige observasjoner anbefales det å ikke utvikle flere indikatorer på forsøpling utover de som er beskrevet i Kapittel 4.

7.4 Bunnpåvirkning

Bunnpåvirkning kommer fra en rekke aktiviteter som berører bunn og bunnsamfunn, som fiske med bunntrål og snurrevad, installasjoner, rør, kabler, og ankring av fartøy og havbruksanlegg. Mange bunnsamfunn har en høy sårbarhet for aktiviteter med fysisk kontakt, både fordi mange arter er skjøre og fordi de kan ha lang restitusjonstid (Hansen mfl. 2022). Bortsett fra ankring av fartøy er informasjon om aktiviteter med bunnkontakt tilgjengelig fra ulike direktorat.

Slike data gir grunnlag for å utvikle indikatorer som kan si noe om utvikling i enkelte aktiviteter over tid i større eller mindre områder og i utvalgte tidsrom.

Fiskeridirektoratet har tidligere brukt tråldata som grunnlag for en bunntrålindikator som viser utviklingen av antall timer bunntrål er brukt i hvert forvaltningsplanområde. Denne indikatoren bør erstattes med en eller flere indikatorer som har høyere oppløsning i tid og rom. Det er også ønskelig å kunne si noe om andre fiskeredskaper med bunnkontakt enn bunntrål.

Fiskeridirektoratet har tilrettelagt tilgjengelige data i statistikkruter på 1x1 km for norske havområder årlig for årene 2011-2022. Data er hentet fra VMS og AIS og koblet med fangstdata. Figur 7.2 viser et eksempel fra Tromsøflaket for samme område i to forskjellige år. Her er bunntrål valgt som redskap. Rutene er gitt farge ut fra antall tråloperasjoner som har foregått i hver rute.

Basert på dette datagrunnlaget kan det utvikles en ny trålindikator som viser utviklingen i antall tråloperasjoner pr. 1 x 1 km rute. Den kan lages for hvert forvaltningsplanområde og for andre områder, for eksempel SVOer. Det kan også lages tilsvarende for andre fiskeredskap. Det kan vurderes å lage produkter som sier noe om arealbruksendringer over tid, altså vise eventuelle endringer over lengre tidsperioder.

Det finnes begrensninger i verdien av indikatorer som dekker hele forvaltningsplanområder som grunnlag for forvaltningsbeslutninger, herunder de som tas i forvaltningsplansammenheng. Til det trengs der mer detaljert informasjon, gjerne i mindre områder og i utvalgte tidsrom. De dataene som nå er tilgjengelig gir mulighet for det. Hele SVOer eller deler av dem er et av mange eksempler på slik detaljering. Det må derfor tenkes litt mer rundt hvilke indikator som skal utvikles og hvordan de skal beskrives/presenteres. Dette vil bli viktig å se nærmere på i prosessen med å utvikle en indikator.

Dataene kan også benyttes til å beregne det samlede bunnarealet som berøres av trål i fritt valgte områder og tidsrom. Dette er imidlertid beregninger som vil være heftet med en langt større usikkerhet enn å bruke antall forekomster som beskrevet ovenfor. Disse usikkerhetene introduseres på grunn av forskjeller i hvordan trålene er utformet, deres størrelse og bruk. Usikkerhetene er vurdert til å være så store at en slik indikator ikke er egnet for innføring nå. Likevel er dataene tilgjengelig og det kan vurderes senere om usikkerhetene kan bringes ned på et nivå hvor en slik indikator kan være egnet.

Det anbefales at en indikator for areal påvirket av bunntrål utvikles, og at denne indikatoren også utvides med indikatorer for areal bunnpåvirket på tvers av ulike aktiviteter.

7.5 Støy

Med støy refereres det her til støy under vann fra menneskeskapte kilder som fartøy, fiskeriaktivitet, sonarer, seismiske undersøkelser, vindturbiner, sprengning og konstruksjonsarbeid i eller ved sjø. Støy kan forstyrre atferd (parring, gyting, beiting) og kommunikasjon hos marine organismer som sjøpattedyr og fisk, og kan også medføre skade ved nærhet til kraftig støykilde (Sivle mfl. 2021, Hansen mfl. 2022). Nivåer av marin støy har økt voldsomt siden den industrielle revolusjon, men kunnskap om konsekvensen av dette for marine organismer, og særlig for populasjoner og økosystem, er mangelfull (Sivle mfl. 2021). I vurderingene av risiko fra samlet påvirkning for de foreslåtte SVO-ene er støy identifisert som en viktig påvirkningsfaktor som potensielt bidrar signifikant til risiko for påvirkning, men vurderingene også er gitt med høy usikkerhet grunnet kunnskapsmangler (Hansen mfl. 2022). Støy spres i vannmassene, og spredningen er avhengig av både lydkilde og fysiske forhold. For å kunne beregne lydnivået ved en gitt avstand fra kilden kreves det kunnskap om lydkilde, vanndyp, bunntopografi, og egenskaper i bunn og vannkolonne (tetthet, lydhastighet og demping), og beregningene må vise støy på tvers av frekvensområder for å fange opp hvordan de ulike delene av økosystemet kan påvirkes. Dette fordi de ulike biologiske gruppene hører støy i forskjellige frekvensområder (Fig. 7.3). Slik kunnskap er tilgjengelig, og benyttet til modellering av såkalt ambient støy for blant annet Nordsjøen, det vil si den mer jevne støyen fra menneskelig aktivitet (Farcas mfl. 2020, Sivle mfl. 2021). Slike beregninger er ellers ikke gjennomført for Nordsjøen samt i Framstredet og Polhavet (Geyer mfl, 2016, Farcas mfl. 2020) .

I tillegg er impulsiv støy fra seismiske undersøkelser er rapportert til OSPAR (puls pr blokk pr døgn). OVG anbefaler at det blir gjennomført støymodellering for norske havområder, og at modellene brukes til indikatorer på utvikling av ambient støy. I tillegg til slik modellering anbefaler OVG å inkludere OSPAR-indikator på impulsiv støy.

7.6 Forurensning fra aktivitet i de marine økosystemene

Utslipp av forurensende stoffer fra aktivitet i eller ved havområdene inkluderer utslipp av både hydrokarboner, tungmetaller, pesticider, organisk materiale og næringsstoffer som nitrogen og fosfor. Indikatorene for forurensning i OVG inkluderer hovedsakelig langtransportert forurensning og utslipp fra petroleum, samt tilførsler av forurensning og næringsstoffer fra land og kyst (Kap. 4). Hansen mfl. (2022b) viser at utslipp også fra skipsfart, cruise og persontrafikk, akvakultur, landbasert industri og kloakk og avløp også utgjør en risiko for våre marine økosystem.

Tornero og Hanke (2016) fant at rundt 276 kjemiske forbindelser ble sluppet ut i marint miljø fra marine næringer, der skipstransport, petroleum og akvakultur bidro med utslipp av > 50% av disse forbindelsene (i antall, ikke vurdert i mengde). Indikatorer for utslipp fra petroleum og tilførsler fra land er inkludert blant OVG sine indikatorer og diskutert i Kapittel 3. Utslipp fra akvakultur vurderes i risikorapporten for norsk fiskeoppdrett og er mest knyttet til kystøkosystemer (Grefsrud mfl. 2022). Totalt utslipp fra skipstrafikk er derimot ikke vurdert eller tallfestet for norske farvann. NRC (2005) estimerer at det globalt ble sluppet ut rundt 800 000 tonn årlig til marine miljø fra menneskelig aktivitet, mens rundt 600 000 tonn ble sluppet ut fra naturlige kilder (Fig. 7.4). De største kildene til ikke-naturlig utslipp var driftsutslipp fra fartøy og utslipp med avrenning fra land, mens utslipp fra petroleumsaktivitet og uhellsutslipp var vesentlig mindre (Fig. 7.4). Modellering av utslipp fra skip i Østersjøen viser blant annet utslipp av opp mot 3700 liter oljebaserte smøremidler per 5 km² per år langs hovedledene, samt totalt utslipp av 281 og 56 tonn kobber- og sinkforbindelser fra antibegroingsmidler brukt på skrog (Jalkanen mfl. 2021).

Faglig forum rapporterer at det i løpet av 2017 ble sluppet ut 1,7 tonn og 0,89 tonn olje fra lensevann i forvaltningsplanområdene i henholdsvis Nordsjøen og Norskehavet (Faglig Forum 2019b), (Tab. 7.1). Det vil også være kontinuerlig utslipp av hylseolje fra propellhylse på utslipp på 1 – 20 l per døgn fra ulike fartøy, med et gjennomsnitt på 2,6 l per dag på fartøy over 1000 GT (Etkin 2010). Med utgangspunkt i utseilt distanse for fartøy i havforvaltningsplanområdene, og med antatt en gjennomsnittsfart på 20 knop, og tetthet på rundt 1 kg/l (noen oljer ligger i underkant av dette) gir dette utslipp i størrelsesorden 250, 180 og 130 tonn per år for de tre forvaltningsplanområdene, mens utslipp av olje fra produsert vann fra oljeplattformer er rundt 1000 – 1600 tonn per år i Nordsjøen, og 150 – 200 tonn i Norskehavet og (Faglig forum 2019a, 2019b), men vesentlig mindre i Barentshavet (Faglig forum 2023a). Oljeutslipp fra fartøy er dermed tilsvarende eller høyere enn utslipp fra petroleum i Norskehavet og Barentshavet. Dette er også en aktivitet som i stor grad foregår nær kyst med stor grad av overlapp med de kystnære SVO’ene med miljøverdier som tidlige livsstadier av fisk og sjøfugl som har høy sårbarhet for oljeforurensning. Det bør utvikles indikatorer knyttet til utslipp til sjø fra fartøy, men dette krever en omfattende sammenstilling av informasjon om fartøyegenskaper og fartøyaktivitet (e.g., Jalkanen mfl. 2021).

7.7 Forstyrrelser

Forstyrrelser er negativ påvirkning fra menneskelig nærvær, som ikke dekkes av andre påvirkningsfaktorer som for eksempel støy fra fartøy. Forstyrrelser er primært knyttet til turisme og rekreasjon, men også til forsknings- og forsvarssektoren og bygg- og anleggsvirksomhet, og påvirker i første rekke sjøfugl og sjøpattedyr når de er på land eller nært land (Hansen mfl. 2022). Dette er dermed en påvirkningsfaktor som er sterkt knyttet til kystnære områder, og mindre relevant for forvaltningsplanområdene, til tross for at den bidrar til risiko for påvirkning på miljøverdier i de kystnære, foreslåtte SVO-ene (Hansen mfl. 2022). I tillegg er det utfordrende å sammenstille data fra mange ulike aktiviteter langs kyst til en indikator for forstyrrelser. Dette bør ikke prioriteres i denne runden av indikatorrevisjon.

7.8 Lysforurensning

Lysforurensning en ‘ny’ påvirkningsfaktor som til nå har fått lite oppmerksomhet. Dette til tross for at det er god kunnskap om hvordan lys påvirker mange biologiske prosesser i marine økosystem. Døgnvariasjon i lys driver den største forflytningen av biomasse som er kjent på kloden; dyreplanktonets vandring fra dypet og opp i vannsøylen for å beite når det er mørkt og de er mindre synlige for predatorer. Tilførsel av kunstig lys kan påvirke denne vertikale migrasjonen, og kan også påvirke navigering, reproduksjon og rekruttering hos organismer som koraller, dyreplankton, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr, samt predator-byttedyrdynamikk og lokal biodiversitet (Davies mfl. 2014, Marangoni mfl. 2022). Kilder til kunstig lys for marine økosystem er i første rekke kystinfrastruktur, men også installasjoner til havs og fartøy bidrar med lys. Trenden er økende lysforurensing, og ifølge Sanchez de Miguel mfl. (2021) har lysforurensning i Norge (på land) økt med 10% i perioden 1990-2017. I norske havområder er det særlig mye kunstig belysning i Nordsjøen (Fig. 7.5). Indikator for lysforurensning kan beregnes på tilgjengelige satellittdata (e.g., fra Earth Observation Group, VIIRS Nighttime Light (mines.edu) ). Dette er et tema som også har allmenn interesse, og det anbefales å utvikle en OVG-indikator for lys langs kyst, i havforvaltningsområdene, og eventuelt i SVO-ene.

7.9 Elektromagnetiske felt

Mange marine dyr bruker elektriske og magnetiske signaler for å navigere, kommunisere, finne mat og unngå predatorer. Det tilføres elektromagnetiske felt i det marine miljø i forbindelse med kabler for eksempel i forbindelse med havvindanlegg, eksportkabler for kraft og ved elektromagnetiske undersøkelser for petroleum. Disse felten kan påvirke dyrene, men det er lite kunnskap om hvordan og konsekvensen av en slik påvirkning. Det er observert atferdsendringer og orienteringsendringer hos en rekke dyregrupper fra små krepsdyr til krabber til fisk og hval (Sivle mfl. 2021). Et nylig studium observerte blant annet at hyselarver orienterte seg mot kilden og samtidig reduserte svømmehastighet, noe som igjen kan påvirke driftsmønstre av hyselarver til oppvekstområder (Durif mfl. 2022). Det er likevel forventet at effektene er lokale, og skjer i kort distanse fra kilden (Sivle mfl. 2021). OSPAR peker også på lokal oppvarming rundt kraftkabler som en påvirkning på bunndyrsamfunn, men også her er det lite kunnskap (OSPAR 2023). På grunn av forventet økning i mengde kabler med økende aktivitet både innen havvind og havbruk til havs anbefaler vi at det utvikles en indikator på elektromagnetiske felt for norske havområder, som både gir informasjon om utstrekning av kabler og installasjoner, men også bruk av elektromagnetiske undersøkelser.

7.10 Påvirkningsindikatorer og forvaltningsmål

Indikatorene som er anbefalt utviklet i Tabell 7.2 svarer konkret opp

• målene 21, 22 og 23 om at høsting ikke skal påvirke andre deler av økosystemet enn de høstede bestandene, og at bifangst skal reduseres til et lavest mulig nivå.

• mål 35 på å begrense støy og effekter av støy

• målene 28 og 30 på reduksjon av skadelige stoffer

Det er mange mål som knyttes til påvirkning på marine økosystem og på å ivareta særlig viktige arter og sårbare arter og naturtyper, generelt og i SVO-ene (se Tabell 3.1). Kapitlene 4 og 5 viser at vi mangler tilstandsindikatorer for sårbare naturtyper og arter, og for SVO-ene. For disse målene kan indikatorene i Tabell 7.2 også utarbeides per SVO for å informere om utviklingen av påvirkningsfaktorer som utgjør en risiko for påvirkning. Indikatorene kan også bidra til å belyse mål 27 på å minimere samlet belastning på naturtyper og arter som påvirkes av klimaendringer og havforsuring.

Mens det er knyttet konkrete mål til påvirkninger for høsting, bunnpåvirkning, bifangst, forurensning, støy og tilførsel av næringssalter, organisk materiale og nedslamming, er det ingen mål knyttet til lysforurensing og elektromagnetiske felt.

8.1 Innledning

Utvikling av indikatorer foregår også i ulike nasjonale og internasjonale fora hvor Norge deltar, og våre havområder inngår i vurderinger av større geografiske enheter. I tillegg er det flere globale rammeverk hvor det etterstrebes å bruke felles indikatorsett (f.eks. for evaluering av Sustainable Development Goals (SDG) og Cunming-Montreal-avtalen (CBD)). En første handlingsplan for å nå bærekraftsmålene ble vedtatt av Stortinget i 2020 (Meld. St. 40 (2020–2021) (regjeringen.no)). Disse består av 17 bærekraftsmål og 169 delmål, og handler om å oppnå bærekraftig utvikling langs tre dimensjoner: økonomisk, sosialt og miljømessig. For de 17 bærekraftsmålene og de 169 delmålene er det gjennom FN-systemet fremforhandlet 231 globale indikatorer. FN-landene bes rapportere inn sine data, slik at det blir mulig å vurdere utviklingen over tid. SSB er det norske kontaktpunktet for dette og per nå har Norge data for å rapportere på 80 av indikatorene, så dette er arbeid under utvikling. Også indikatorer knyttet til SDG-mål nr. 14 Livet i havet, som er mest relevant for OVG, er under utvikling. Montreal-avtalen er nylig signert (desember 2022) og her er arbeidet med å enes om et felles indikatorsett som partslandene skal rapportere på i oppstartsfasen.

Det er en todelt fordel i å se OVG sine indikatorer i sammenheng med indikatorer Norge rapporterer på i andre sammenheng. For det første, en koordinering som legger opp til gjenbruk av indikatorvurderinger vil effektivisere arbeidet. For det andre, andre indikatorsett kan peke på relevante indikatorer også for OVG og norsk havforvaltning.

I denne delen går vi gjennom internasjonale prosesser som overvåker og leverer status på miljøtilstand av nordatlantiske havområder, og vurderer indikatorene opp mot OVG sitt indikatorsett. Avslutningsvis gir vi en oversikt over indikatorer som anbefales som OVG indikatorer og publiseres på miljøstatus.no.

8.2. OSPAR-konvensjonen

OSPAR er trolig det viktigste internasjonale forumet for diskusjon av miljøspørsmål knyttet til norske havområder, hvor Norge tradisjonelt har hatt og har en sentral rolle. OSPAR har formål om å beskytte det marine miljøet i Nordøst-Atlanteren. Siden dette arbeidet gjennomføres i samarbeid med EU blir OSPAR-indikatorer også utviklet for å dekke kunnskaps- og rapporteringsbehov i henhold til EU sitt Marine Framework Strategy Directive (MSFD). Norge er ikke medlem av EU og dermed ikke bundet til dette direktivet, men bidrar likevel til utvikling og vurdering av OSPAR sine indikatorer. For å sikre koordinert innsats og faglig utvikling er det derfor naturlig å se til OSPAR sitt indikatorsett når vi nå reviderer OVG sitt indikatorsett. Viktigheten av å koordinere indikatorutvikling mellom OVG og OSPAR blir også tydeliggjort i

Meld. St. 20 (2019-2020, s 140), der det påpekes at «For å kunne evaluere om målene som er satt i forvaltningsplanene for havområdene blir nådd, er det opprettet et system for samordnet overvåking av økosystemets tilstand ut fra et sett med representative indikatorer. Det er fortsatt behov for å videreutvikle indikatorsettet med flere påvirknings- og effektindikatorer, og å samordne dette med relevant arbeid i OSPAR. Overvåking og måling av tilstanden i havet skal samordnes med fagsystemet for fastsetting av god økologisk tilstand, som er under utvikling.»

Et sentralt arbeid i regi av OSPAR-konvensjonen er utarbeidelse av statusrapporter for miljøtilstanden i Nordøst-Atlanteren. OSPAR publiserte i 2023 sin siste Quality Status Report 2023 (QSR2023) hvor indikatorene er sentrale i statusrapporteringen. Mange av indikatorene er imidlertid ikke dekkende for alle OSPAR-regioner og indikatorene suppleres derfor med kunnskapssammentstillinger fra andre kilder (ICES, AMAP, CAFF mfl.). Det er også mulig å påvirke arbeidet med indikatorutviklingen i OSPAR gjennom å anbefale bruk av OVG-indikatorer. Både QSR2023 og tidligere rapporter som peker på kunnskapshull og utviklingen av miljøtilstand er grunnleggende dokumenter for arbeidet med neste rapportering i 2028 (Intermediate Assessment 2028 (IA2028)). I forbindelse med IA2028 vil OSPAR-indikatorer både oppdateres og utvides til flere regioner, samt inkludere ulike miljøutredninger. OSPAR sitt indikatoroppsett og overvåkingsprogrammer er samlet under CEMP (Coordinated Environmnet Monitoring Programme). Ulike arbeidsprogram ligger under CEMP hvor korrespondansegruppen for biodiversitet og økosystem (ICG-COBAM) har ansvaret for indikatorutviklingen, samt vurderinger og overvåking av biologisk mangfold. Gruppens arbeid kan sammenlignes med Overvåkinsgruppens arbeid og gruppens indikatoroppsett, relevant for Norske havområder, er listet i tabellen under. I tillegg til arbeidet med statusrapportene og indikatorutviklingen arbeider OSPAR også med tematiske vurderinger av miljøtilstand, OSPARs liste over truede og/eller minkende habitater ( ICG-POSH ) , verneområder i OSPAR regioner (ICG MPA), samt flere overvåkingsprogram som kan være nyttig i forbindelse med Overvåkingsgruppens arbeid.

OSPAR skiller mellom «common indicators» og «candidate indicators». «Common indicators» er ansett å være ferdig utviklet, oppdateres jevnlig og er akseptert av OSPAR-partnerne. «Candidate indicators» er indikatorer som er under utvikling og/eller kun har datagrunnlag for deler av et OSPAR-område, og er ikke anerkjent av alle OSPAR-partnerne. I Tabellene 8.1 og 8.2 under vurderer vi i hvilken grad OVG sine indikatorer eller forslag til indikatorer i foregående kapitler overlapper tematisk med OSPAR sine «common indicators» og «candidate indicators», før vi diskuterer sammenfall eller viktige mangler på sammenfall. Vi har imidlertid ikke vurdert om datagrunnlag og metoder for beregning er like, dette må gjøres i sammenheng med at nytt indikatorsett skal implementeres i OVG for de indikatorene som tematisk overlapper med OSPAR-indikatorene. I forhold til OVG er det særlig område I Arktiske områder, som omfatter Norskehavet og Barentshavet, og område II som omfatter Nordsjøen, som er mest relevante. Vi viser til hvilke regioner OSPAR-indikatorene er utviklet for og det vises også til der det er planlagt utvidelse og/eller videreføring av indikatorer til region I eller II i løpet av neste IA2028.

Det tematiske overlappet med OSPARs indikatorer vil øke med indikatorene som er foreslått i de foregående kapitlene, og vi vurderer at kombinasjonen av de foreslåtte OVG-indikatorene og allerede eksisterende OVG-indikatorer gir en god tematisk dekning av ‘common’ OSPAR-indikatorer. I tillegg til disse så ser vi at indikatoren "Composition and Spatial Distribution of Litter on the Seafloor" også vil være en indikator som kan benyttes i OVG sitt indikatorsett, med tidsserier tilgjengelig fra både Barentshavet og Nordsjøen. Noen indikatorer er mindre relevant og ikke listet opp i tabell 8.1 og 8.2 da de fokuserer på kystnære elementer (for eksempel kystsel eller kysthabitater), utviklet for områder/arter utenfor forvaltningsplanområdene eller fokuserer på påvirkninger som ikke er viktige i forvaltningsplanområdet (aggregate extraction). Noen indikatorer er likevel relevante, men ikke foreslått brukt i OVG. Dette gjelder for eksempel indekser knyttet til kroppsstørrelse på fisk som skal si noe om fiskerienes påvirkning på økosystemene og endringer i næringsnett, som ‘Large fish index’ (FC2) og ‘Size composition in fish communities’ (FC3). Disse indikatorene er ment å vise overbeskatning når andel store fisker reduseres. Disse indikatorene er utfordrende å bruke i våre områder siden naturlig store svingninger i bestander av pelagiske fisk som lodde og sild gir perioder med lavere andel stor fisk uten at dette skyldes overbeskatning av fisk med stor kroppsstørrelse. Disse indikatorene ble i 2024 overført til næringsnett-temaet for innlemmelse i modelleringen av næringsnett. Økologisk tilstand (ØT) ser derfor på størrelsesfordeling innen fiskearter, som gir et mer entydig signal på fiskeripåvirkning på størrelsesstruktur. Størrelsesfordeling innad i bestander er også knyttet til robusthet til klimaendringer; større diversitet i størrelse og alder gir mer robuste bestander. I tillegg adresseres også disse egenskapene med ØT-indikatorer for biomasse-fordeling mellom trofiske nivå, som knyttes til både klimaendringer og fiskeripåvirkning.

Candidate’ påvirkningsindikatoren ‘Area of Habitat Loss’ har nylig vært oppe til vurdering for å bli en ‘common indicator’ i OSPAR region II. Indikatoren er foreløpig ikke godkjent i norske havområder, men godkjent i øvrige OSPAR-områder i region II. I tillegg er BH4 indikatoren nylig foreslått splittet i to underversjoner, der BH4a knyttes til faste installasjoner i havet (sealed habitat loss) og BH4b knyttes til overflateforstyrrelse fra bunntråling (unsealed habitat loss). Det anbefales en vurdering av indikatoren(e) i implementeringsfasen da de kan sees i sammenheng med påvirkningsindikatoren på bunntråling beskrevet nærmere i kap. 7, der det også argumenteres for å inkludere annen aktivitet som gir tap av bunnhabitat. I tillegg er indikatoren BH6 ‘Benthic Indicator Species Index (BISI)’ under utvikling og kan sees sammen med allerede etablerte indikatorer på bunnhabitater.  Når det gjelder øvrige ‘candidate’ indikatorer er det flere indikatorer som ikke er tematisk dekket opp: forurensning i sjøpattedyr – her er det flagget mangelfull overvåking i våre områder (kap. 4); habitatkvalitet for sjøfugl – her er det igangsatt et relevant forskningsprosjekt for å se på hvordan menneskelig aktivitet forringer habitatkvalitet for sjøfugl (MARCIS) og indikatorer som etter hvert kanskje kan bidra med indikatorer; utbredelse av spekkhoggere som er relevant for OVG sitt indikatorsett, men det er usikkerhet knyttet til data, samt maksimum fiskelengde – som har de samme utfordringene som de ovennevnte lengdebaserte indikatorene. Endelig er indikatorer for økologiske nettverk under utvikling, og disse modell-baserte indikatorene er relevante for OVG for å følge endringer i økosystemenes struktur og dynamikk og årsaker til dette. OVG bør derfor følge med på utviklingen av disse nettverks-indikatorene og eventuelt implementere disse om indikatorene fungerer etter hensikt. OSPAR er også i gang med å utvikle indikator på effekter av havvind (BH3c) som kan bli relevant for OVG i fremtiden.

Det er godt sammenfall mellom OVG og OSPAR sine indikatorer og som nevnt over foreslår vi OSPAR-indikatoren "Composition and Spatial Distribution of Litter on the Seafloor" også som OVG-indikator. Som vist i tabellene 8.1 og 8.2 så er det god tematisk overlapp og det blir viktig å sikre god koordinering med rapportering til OSPAR i implementeringen av de foreslåtte indikatorene, der dette er relevant og mulig. Dette bør være et eget punkt i implementeringsplanen som skal utarbeides av OVG i løpet av 2024. Det kan også være nyttige muligheter for å bidra til utvikling av ‘candidate indicators’ som en del av denne koordineringen.  

8.3 Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ)

Med etableringen av MOSJ i 1998 ble det også etablert et system for presentasjon av ulike indikatorer for vurdering av Norges miljømål, som er et annet sett med mål enn målene for forvaltningsplanene (Sander mfl. 2005). Norsk Polarinstitutt er sekretariat for MOSJ og miljøovervåkingssystemet har et fagråd med representanter fra Havforskningsinstituttet, Meteorologisk institutt, Miljødirektoratet, Riksantikvaren, Sysselmesteren på Svalbard og Norsk Polarinstitutt. På Mosj.no presenteres 58 indikatorer med tilhørende parametere samt gjennomførte miljøstatusevalueringer. De fleste indikatorene i MOSJ oppdateres årlig med data og tekst fra flere nasjonale institusjoner. Systemet er adaptivt og i de senere år er metoder for flere indikatorer utviklet og implementert, samt at flere indikatorer er utviklet for å møte kunnskapsbehov, øke kvalitet og/eller kostnadseffektivitet.

Tidsseriene i MOSJ brukes ofte i miljørådgivingen og formidlingen om naturmangfoldet på Svalbard. Flere av tidsseriene brukes også av overvåkingsprogrammene SEAPOP, COAT (Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra), i vurderingene av økologisk tilstand for arktisk tundra (Pedersen mfl. 2021) og arktisk del av Barentshavet (Siwertsson mfl. 2023, Kap. 5). I Tabell 8.3 gir vi en oversikt over MOSJ-indikatorene og sammenfall med etablerte eller foreslåtte OVG-indikatorer. Tabellen viser at det er flere indikatorer som benyttes både av MOSJ og OVG, dette på grunn av både tematisk og geografisk overlapp i fokusområder. En slik felles rapportering av indikatorer er koordinert og løst effektivt ved høsting og gjenbruk. OVG må imidlertid være bevisst på når endringer i egne indikatorer får konsekvenser for MOSJ og at disse endringene skjer i dialog.

* Radioactivity in the Marine Environment, som er det norske marine overvåkingsprogram for radioaktivitet

8.4 The International Council for the Exploration of the Sea (ICES)

ICES, et internasjonalt råd med økosystembasert tilnærming for bærekraftig bruk av havområder, på tvers av landegrenser, gjennomfører såkalte helhetlige økosystemvurderinger (HØV) ved bruk av ulike indikatorsett. For disse vurderingene er det opprettet tre arbeidsgrupper for de tre havområdene, og inkluderer også områdene utenfor norsk sone; WGIBAR (Barentshavet), WGINOR (Norskehavet) og WGINOSE (Nordsjøen) (Tab. 8.4, 8.5 og 8.6). Relevante indikatorer er satt inn i tabellen under for å vise om indikatorene overlapper med OVG sitt indikatorsett. Indikatorer som viser økonomisk status er ikke tatt med her da det ikke er relevant for OVG sitt indikatorsett. Arbeidsgruppene har litt ulike fokus, tilnærminger og prioriteringer, samt ulik tilgang på data og modeller. Oversiktene viser at det er stort samsvar mellom foreslått indikatorsett for OVG og ICES arbeidsgrupper. Det er lagt opp til et samarbeid med arbeidsgruppene for videre konkretisering av indikatorer for fysiske forhold og lavere trofisk nivå for å styrke konsistens, samhandling og effektivitet (Kap. 5).