Publisert: 23.10.2018
Selv om det for lengst er påvist at rømt oppdrettslaks har blandet seg med villaksen i mange norske elver, er det først nylig at forskerne har klart å påvise noen endringer i egenskaper hos villaksen.
– Ute i naturen har det vært vanskelig å finne tydelige forskjeller mellom fisk med oppdrettsopphav og de som er 100 % villaks, forteller forskningsgruppeleder Kevin Glover ved Havforskningsinstituttet.
En av de største forskjellene mellom villaks og oppdrettslaks er vekstpotensialet. Derfor har Glover sammen med andre forskere fra Havforskningsinstituttet tatt utgangspunkt i nettopp denne egenskapen for å se hvorfor de store endringene har uteblitt.
– Resultatene våre viser tydelig at det er en effekt på vekstpotensialet når fisken har oppdrettsopphav, men den slår ikke ut for fullt ut før miljøforholdene eventuelt endrer seg, sier Glover.
Forsøket ble gjennomført over en periode på flere år. Først satte forskerne ut egg av oppdretts-, hybrid- og villaks i Guddalselva i Hardanger. I denne elven har HI en fiskefelle som gjør at forskerne har kontroll på all fisk som går både ut av og opp i elven.
Etter at eggene var klekket, var fisken i elven i 2–4 år før den utviklet seg til smolt. Da kan den overleve i sjøvann, og setter kursen mot havet.
– Disse fiskene havnet i fiskefellen slik at vi kunne fange de og flytte de til forskningsstasjonen vår på Matre. Der fikk de vokse videre under oppdrettsforhold, forteller seniorforsker Monica F. Solberg.
Da fisken ble fanget i elven ble den både veid og målt.
– Analysene av disse resultatene viste at all fisken hadde vokst omtrent likt, sier Solberg.
Etter at fisken hadde vært en periode i kar på land, ble resultatene annerledes. I karene levde de under vanlige forhold for oppdrettsfisk, inkludert god tilgang på mat. Først da ble ulikheten i vekstegenskaper synlig.
– Da vi målte og veide fisken etter perioden på land, så vi at fisken med oppdrettsopphav hadde hatt mye bedre vekst, sier Solberg.
Under oppdrettsforhold kan oppdrettslaks bli flere ganger større enn villaks. I utsettingsforsøk i elv derimot, viser resultatene at avkom av oppdrettslaks enten bare vokser litt fortere eller i samme tempo som villaks.
– Avkom av rømt oppdrettslaks har lavere overlevelse i naturen enn avkom med ville foreldre, dette gjelder både når begge eller bare den ene av foreldrene er oppdrettslaks, forteller Glover.
Siden oppdrettslaks og villaks vokser mer likt i naturen, ville forskerne bak den nye publikasjonen undersøke om de fiskene som dør i ferskvann er de samme som har det største vekstpotensialet.
– Det er for eksempel mulig at denne laksen bare har fokus på å skaffe seg mat, og «glemmer» å passe seg for predatorer og dermed ender opp med å bli spist selv, forklarer Glover.
– Om disse fiskene blir selektert bort i naturen, så burde all laksen i vårt forsøk fortsatt å vokse likt etter at de ble flyttet til et miljø med god tilgang på mat, fortsetter han – og avviser dermed at denne hypotesen var den riktige.
Siden fordelen med oppdrettsopphav ble synlig da laksen fikk andre miljøbetingelser, tyder studien på at avkom av oppdrettslaks beholder et høyere vekstpotensial, men den klarer ikke å utnytte det i naturen.
– Trolig klarer de rett og slett ikke å finne nok mat, eller de forbrenner mye energi i jakten på den maten som er tilgjengelig, forklarer Glover.
Til tross for at de fant forskjeller i veksten etter opphold i kar med god mattilgang, var forskjellen mindre enn det som har blitt funnet i andre studier.
– Resultatene våre tyder derfor på at en kombinasjon av seleksjon og tilpasning til miljøet, såkalt plastisitet, kan maskere potensialet til oppdrettslaks i naturen, avslutter Solberg.
Resultatene i artikkelen er publisert i Scientific Reports:
Cryptic introgression: evidence that selection and plasticity mask the full phenotypic potential of domesticated Atlantic salmon in the wild