Derfor bør du interessere deg for iskantsonen

Havforskningsinstituttet har overvåket sjøtemperaturene i Barentshavet i mer enn 70 år. Siden slutten av 1970-tallet har temperaturene i havområdet økt betydelig. De aller siste årene har imidlertid atlanterhavsvannet som strømmer inn i Barentshavet fra sørvest holdt lavere temperaturer. Barentshavet har blitt kaldere, og iskanten har krøpet sørover. 

Kalde perioder, men temperaturen øker

Dette er ikke uventet. Klimaet i havet har alltid vært påvirket av naturlige variasjoner som svinger både opp og ned. Slike naturlige variasjoner fra år til år og tiår til tiår er til dels store, og vanligvis mye større enn de menneskeskapte endringene som skjer i samme tidsrom.

Den gjennomgående globale temperaturøkningen er likevel et faktum. Over tid hever den globale oppvarmingen temperaturkurven oppover. På denne måten blir både de høyeste toppene og de laveste bunnene liggende på et stadig høyere temperaturnivå – også i Barentshavet. Dette har stor betydning for livet i havet. Vi ser at artene vandrer nordover.

Hva påvirker iskanten?

Det er en klar sammenheng mellom hvor mye varmt vann som strømmer inn i Barentshavet, og hvor stor del av havet som er dekket av is. Men iskanten varierer også med vær og vind. Ta for eksempel april 2019. Forskjellen er stor fra dag til dag – på en måned har iskanten beveget seg med opptil 250 kilometer. Iskanten er altså prisgitt både naturlig variasjon i havklima, lokale værforhold og global oppvarming. Vi mener derfor at det er mer korrekt og enklere forvaltningsmessig å snakke om iskantsonen.

Kort, hektisk og viktig oppblomstring

Iskantsonen er overgangen mellom åpent hav og havis. Dette området er spesielt sårbart og verdifullt.  I den korte sommersesongen smelter isen tilbake, og midtnattsolen bidrar til en intens våroppblomstring av alger og planteplankton i den sonen som er helt eller delvis dekket av is om vinteren og våren. Dette rike matkammeret er viktig for dyreplankton, fisk, bunnlevende organismer, sjøfugl og sjøpattedyr i hele Barentshavet. Iskantsonen defineres utfra isfrekvensen i april måned når den faktiske iskanten er lengst i sør. Grensene for gjeldende iskantsone trekkes opp ved 30 prosent isfrekvens.    

Kart og terreng stemmer ikke

Ser vi på 2019 så var den virkelige iskanten betydelig lenger sør enn denne avgrensingen. Øst av Bjørnøya lå den faktiske iskanten vel 50 km sør for avgrensningen, og tidvis inne i nordlige deler av områder med tildelte lisenser for petroleumsvirksomhet. Det er kjent at oljeforurensning kan skade fisk og planktonsamfunn, sjøpattedyr og sjøfugl.

Et sårbart område som må tas vare på

Når vi vet at den faktiske iskantsonen bare i mindre grad stemmer overens med grensene, er det etter vårt syn påkrevd å se på grensene på nytt. Noe annet bryter med en helhetlig og bærekraftig forvaltning av iskantsonen og dyrelivet som er helt avhengig av dette sårbare og høyproduktive området. Det som skjer i iskantsonen påvirker hele Barentshavet.

Vi er derfor klare på at grensene for iskantsonen bør gå der den faktisk forekommer når den er på sitt aller sørligste – det medfører at man legger 0,5 prosent isfrekvens til grunn. Kartet må tilpasses naturen, og naturen må danne grunnlag for hvor de forskjellige næringsvirksomhetene bør kunne foregå eller ikke.