Vi er klare – sats på tare!

Tenk deg at det fantes et produkt som kunne erstatte plast i emballasje, fossile brensler i drivstoff og soya i husdyrfôr. Som kunne piffe opp mat med spennende smaker og viktige næringsstoffer. Som kunne produseres nesten uten innsatsfaktorer og utslipp – og attpåtil binde store mengder CO2.

Den gode nyheten er at dette produktet finnes. Det heter tare, og har gode naturlige vekstvilkår i Norge.

SINTEF, Havforskningsinstituttet og NMBU har over tid opparbeidet seg en betydelig kompetanse på makroalger som tang og tare. De tre institusjonene går nå sammen for å etablere en større tare-satsning. Målet er arbeidsplasser og inntekter i hele verdikjeden fra dyrking og høsting til produktutvikling og foredling.

Tidspunktet er ikke tilfeldig. Koronakrisa har stilt hele det norske samfunnet på en alvorlig prøve. Nå trengs nye prosjekter og investeringer som kan bidra til å løfte næringslivet vi skal leve av i tida etter krisa, og da er det bra at vi sammen gjennom lang tid har høstet kunnskap og erfaring slik at vi nå er klare til å satse. 

Langs norskekysten står tareskoger som i areal tilsvarer hele det dyrkede landarealet vårt. Av en total biomasse på anslagsvis 50 til 60 millioner tonn stortare, høster vi i dag rundt 150 tusen tonn årlig, for det meste til produksjon av alginat. Med god ressurskartlegging og om vi reetablerer tidligere tareområder, kan vi trolig høste mer og bedre. 

Likevel er det grenser for hvor mye vi kan ta ut. Tareskogen er et viktig økosystem for fisk og skalldyr, og det tar år før den restituerer seg etter høsting. 

De virkelig store mulighetene ligger derfor i dyrking av tare. SINTEF har beregnet at i løpet av en dyrkingssesong på 9 måneder kan det produseres 7 500 tonn tare per kvadratkilometer nært kysten. På samme areal i høyproduktive områder utenfor sokkelen er tallet 20 000 tonn per km2. Vi kan dermed produsere opp til 40 millioner tonn tare per år – og ta ut 5 millioner tonn CO2.

I dag dyrker vi tare i små volum, og mesteparten går direkte til humant konsum. Potensialet blir mye større hvis vi kan gi tare til oppdrettsfisk og husdyr. Tang og tare som dyrefôr har lange tradisjoner i Norge, og NMBU startet forskningen på tare for over 100 år siden. I dag vet vi at tare – med riktig prosessering – kan erstatte eksempelvis importert soya og fiskemel som proteinkilde i fôr. 

Forsøk har vist at både lam og melkegeiter liker å spise fôr tilsatt tare. Hos geitene gav det økt melkeytelse, og lammekjøttet ble mørere og fikk en unik smak. Dette skyldes blant annet tarens innhold av fenoler og antioksidanter. Både melka og kjøttet fikk også mer jod i seg – et godt bidrag til å motvirke jodmangel i kostholdet vårt. Andre studier har dokumentert at storfe slipper ut mindre av klimagassen metan når de får tare i fôret. Både NMBU og HI er i gang med forsøk med hvordan tare kan brukes i fôr til oppdrettslaks, og SINTEF har sammen med NTNU og flere andre partnere etablert en plattform for videre forskning på raffinering av tare.

Det finnes med andre ord store muligheter for bruk av tare. Skal vi oppskalere tareproduksjonen så det monner, må vi få på plass teknologi for dyrking under tøffe forhold offshore. Her er det ikke minst spennende å se på muligheter for samdrift mellom havvind og tarenæring. Samtidig trengs studier og nøye overvåkning av mulige konsekvenser for havmiljøet og lokale økosystemer.

Samarbeid mellom aktører både i Norge og internasjonalt, offentlige som private, er avgjørende for å få dette til. Vi er klare til å trekke sammen for å realisere en satsning på tare.