Blir Lofot-torsken Murmansk-torsk?

Innsiget av gyteklar torsk fra Barentshavet (skrei) på senvinteren har gitt opphavet til et verdifullt fiskeri og en tradisjonsrik kystkultur.

• Skrei på vei

Hva skjer om 50 år?

Lofotfisket har vært og er i særklasse det største, men det har tidvis også vært godt skreifiske på Mørekysten og kysten av Finnmark.

I dag er områdene på Møre av mindre betydning, og en fersk studie fra Havforskningsinstituttet viser at denne gytingen kan være historie i løpet av de neste tiårene. Samtidig vil trolig mer av skreien gyte på kysten utenfor Finnmark og Murmansk, viser beregninger fra studien.

Jakten på det perfekte gyteområdet

Hovedforklaringen i vår studie er varmere hav, sier forsker og førsteforfatter Anne Britt Sandø. 

– Det er kjent at skreien skifter gyteområde – ikke fra år til år, men over noe lengre tid. Perioder med varmere hav gir en mer nordlig gyting, og er det kaldt gyter skreien lenger sør igjen, forklarer hun.

Akkurat hvorfor det er slik, har ikke forskerne helt klart for seg, men i skreiens kravliste til det perfekte gyteområde inngår riktig temperatur, dybde og bunnforhold. Saltholdighet kan også spille inn, men er trolig ikke like viktig som de andre fysiske faktorene. I tillegg vil det være en rekke biologiske forhold som styrer skreiens valg av gytested.

Tester modellen med historiske data

Sandø og kollegaer fra Havforskningsinstituttet har spurt seg hvordan de fysiske faktorene spiller inn på gytemønsteret. De har brukt en modell (se faktaboks) til å beregne beliggenheten av egnede gyteområder både bakover i tid – som de kan få verifisert gjennom historiske data – og i fremtiden med de klimaendringene som er ventet.      

Da de skuet bakover, tok forskerne utgangspunkt i en varm og en kald periode. I den kalde perioden (1965 –1970) hadde Mørekysten store mengder av de «perfekte» vannmassene som gytemoden skrei foretrekker. Svarene modellen ga, stemte bra med de faktiske forholdene. I disse årene skjedde en betydelig del av gytingen nettopp på Møre.

Markante endringer i gytingen

–  Så gjorde vi samme øvelse for fremtiden – for å finne ut hvor disse best egnede vannmassene ville befinne seg helt frem til 2070, forklarer Anne Britt Sandø.

Hun sier overraskelsen var ganske stor da modellen viste at gytefeltene både utenfor Møre og Lofoten forsvant helt. De «nye» gyteområdene lå utenfor Finnmark og Murmansk.

Forskerne kjørte modellen på nytt, men denne gang uten vekt på saltinnhold. Da var gyteområdene i Lofoten bedre egnet. Likevel registrerte forskerne markante endringer i gyteområdene.

– Vi føler oss ganske sikre på at om 50 år så er det et svært realistisk scenario at det vil være mer skrei utenfor Murmansk, sier Anne Britt Sandø.

Får det følger for skreibestanden?

En god årsklasse av skrei kan være 20 ganger sterkere enn en svak – og i bunnen ligger god rekruttering. To egg fra hver skrei må klare seg til voksen alder for å holde bestanden stabil. Skreilarvene har i utgangspunktet en tøff kamp for å overleve. Hvilke konsekvenser kan et så markant skifte i gyteområder få?

– Vi kan ikke si med sikkerhet hva som skjer. Selve gytingen er en ting, men skreilarvene skal også ha nok og riktig mat til rett tid. De må i tillegg treffe på de rette havstrømmene så de driver videre til oppvekstområdene i Barentshavet. Det er ikke sikkert alt dette vil klaffe i et nytt gyteområde, sier Anne Britt Sandø.

Iskanten kan også spille en rolle

I studien blir det også vist til at det kan være andre grunner til at skreien endrer gytevaner når temperaturen går opp eller ned. Gytevandringen påvirkes trolig også av hvor iskanten befinner seg. Skreien beiter i hele den isfrie delen av Barentshavet. Når iskanten trekker nordover i varme perioder øker generelt avstanden til de sørligste gyteområdene. Store deler av skreien rekker da ganske enkelt ikke å komme seg så langt sørover under gytevandringen.

– Å forutsi gyteområder ved hjelp av modeller er en forenkling av virkeligheten. Det er begrenset hvor mye en fysisk modell kan si oss om kommende skreigyting, men det er samtidig den metoden vi nå har for å kaste lys over framtidig utvikling, sier Anne Britt Sandø.

Referanse

Sandø, A. B., Johansen, G. O., Aglen, A., Stiansen, J. E., & Renner, A. H. (2020). Climate change and new potential spawning sites for Northeast Arctic cod. Frontiers in Marine Science.
LENKE: https://doi.org/10.3389/fmars.2020.00028

Denne saken ble først publisert i mars 2020, men fortsatt aktuell, og er løftet frem til glede for nye lesere.