Slik fikk forskerne til fiskeoppdrett i Grisebukta

Grisebukta, februar 2013: Bjørn Tore Lunestad er på jobb på Cuba. Men havforskeren har fredeligere hensikter enn invasjonsstyrken 52 år tidligere.

Han er nemlig på jakt etter et sted å bygge et oppdrettsanlegg.

– Vi skulle hjelpe Cuba i gang med marint oppdrett med norsk teknologi, og norsk og cubansk kompetanse, sier Lunestad.

Første steg: Bestem art

Det første de norske og cubanske forskerne måtte finne ut, var hvilken fisk som skulle oppdrettes. Hvilken art skulle være i merdene?

Teamet hadde én gruppe med forskere på Cuba og én gruppe i Norge, som begge vurderte ulike arter ut fra noen kriterier: pris, hvor enkle er de å oppdrette, motstandsdyktighet mot sykdommer og fôrutnyttelse.

– I tillegg måtte det være en art som er naturlig for området. Både forskerne på Cuba og i Norge konkluderte med at cobia ville passe bra, sier Lunestad.

Cobia, eller sergentfisk, er en mellomfeit fisk som ligger mellom torsk og laks i fettinnhold.

– Den har lyst kjøtt, men litt mer fett i muskulaturen enn torsken vår. Og den smaker veldig godt, sier Lunestad.

Andre steg: Finn egnet sted

Da forskerne hadde bestemt hvilken art som skulle oppdrettes, måtte de finne ut hvor det skulle skje.

– Det var en lang prosess, og vi vurderte mange lokaliteter. Det måtte være beskyttet for vær og vind, de har jo jevnlig orkaner. Og det måtte være passelig med strøm og vannutskiftning, sier Lunestad.

I tillegg måtte stedet ha god infrastruktur, altså vei og kai. Og det måtte heller ikke være forbeholdt militære aktiviteter.

– Til slutt landet vi på Grisebukta, sier forskeren.

Bukta, som er mest kjent for den mislykkede invasjonen i 1961, ligger i en ganske rett nord-sør-retning på sørkysten av Cuba, og er dermed godt beskyttet mot tropiske stormer.

Tredje steg: Få tak i fisk

Merder og utstyr kom fra Norge, og anlegget i Grisebukta ble montert på land og satt ut i april 2014. Forskerne hadde egentlig tenkt å bruke cobia fra Cuba, men siden fiskerne fikk bedre betalt for fisken på de lokale markedene, importerte forskerne fisken fra Ecuador.

– I Ecuador tok vi prøver av fisken for å sjekke at vi ikke fikk med noen skumle sykdommer, som nodaviruset, sier Lunestad.

Deretter ble yngelen fraktet til Mariel utenfor Havana, der den ble satt i karantene, før den til slutt ble transportert til Grisebukta og puttet i merdene.

– Vi måtte ha et ekstra nett utenfor merdene for å holde predatorer som barrakuda og hai utenfor, sier forskeren.

Fjerde steg: La fisken vokse seg stor

En annen utfordring med oppdrett på Cuba i forhold til Norge, er temperaturen i vannet.

– Det var 30 grader i luften og 30 grader nede i vannet. Det betyr at det er mindre oksygen oppløst i vannet, så vi kunne ikke ha så store konsentrasjoner av fisk i merdene, sier Lunestad.

Etter et snaut år hadde cobiaene blitt fôret opp til å bli fire kilo store, og var klare for slakting.

Siste steg: Selg fisken

Da fisken var slaktet, måtte forskerne sørge for at den ble distribuert og at pengene fra salget gikk tilbake til prosjektet. Derfor avtalte de å levere cobiaen til flere hoteller i turistbyen Varadero. For å skape interesse for cobia, inviterte de alle sjefskokkene i Varadero til en stor samling.

– Alle skulle lage retter med cobia, og så skulle den beste cobia-retten kåres. Det ble laget 50-60 flotte retter, sier Lunestad.

1/3

Da turistene i Varadero hadde spist cobiaen, var egentlig Lunestad og prosjektet ved veis ende.

– Målet til Norge var å gi Cuba alt de trenger for å komme i gang med marint oppdrett, og så må de ta ansvar for videre aktivitet i sjøfasen selv. Cuba importerer mye mat, også sjømat. Hvis de kan lage det selv, er det mye bedre, sier Lunestad.

Fortsettelsen: Bygg klekkeri

Innsatsen til HI-forskere på den karibiske øyen var likevel ikke helt ferdig. Et nytt utviklingsprosjekt, ledet av Torstein Harboe, er på trappene og skal etter planen i gang i 2021. Prosjektet skal vare i tre år, og skal blant annet øke kompetansen innen akvakultur i regionen - både på Cuba og i andre karibiske land.

I tillegg skal forskerne få liv i et toppmoderne klekkeri med norsk teknologi, som ble bygget under Lunestad sin tid på Cuba.

– Klekkeriet er bygget opp, med helt ny bygning og utstyr til stamfisk, egginkubator, larvetanker, startfôringstanker og påveksttanker. Klekkeriet vil få stor kapasitet og det vi skal gjøre nå, er å få anlegget i gang og å bygge kompetanse, sier Harboe.