Fridtjof Nansen: Mannen vi aldri blir ferdig med

I 1879 gikk en amerikansk polarekspedisjon med fartøyet Jeanette gjennom Beringstredet for å finne veier gjennom Polhavet. Skipet havarerte utenfor Sibir i 1881. De døde ble funnet der og da, men klær og vrakgods drev videre med havstrømmene. Det gikk tre år før gjenstandene dukket opp igjen ved Øst-Grønland – flere tusen kilometer fra havaristedet.

Henrik Mohn – en av grunnleggerne av meteorologien og oseanografien i Norge – skrev om de oppsiktsvekkende funnene i Morgenbladet i 1884. Artikkelen ble lest av Fridtjof Nansen, som ønsket å kartlegge havstrømmene i nord.

Fram-ekspedisjonen skapte historie. Riktig nok ble ikke Nordpolen nådd, og Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansens forsøk på å nå Nordpolen på ski lyktes heller ikke. Likevel feirer vi den dramatiske ekspedisjonen: Vi fikk masse ny informasjon, en fantastisk interesse for polarforskning og ikke minst for havforskning.

Norge er en sentral kyststat til Polhavet og forvalter viktige områder: Havområdene og kontinentalsokkelen nord for Svalbard avgrenset mot Grønland i vest og Russland i øst. Vi har et stort ansvar for bærekraftig bruk og bevaring av økosystemer og ressurser i disse havområdene.

Et sterkt norsk nærvær er viktig av flere grunner. Storsatsingen «Arven etter Nansen» (se boks) nærmer seg slutten, samtidig trapper andre land opp sin aktivitet i havområdene i nord. Polhavet er omgitt av de fem kyststatene Russland, USA, Canada, Danmark/Grønland og Norge og utgjør et område på 7,5 millioner kvadratkilometer – tre ganger så stort som Middelhavet.

Nasjoner og mektige organisasjoner tar til orde for å verne Polhavet. Vernespekteret er imidlertid bredt. Vern betyr alt fra null høsting og aktivitet til at det skal legges restriksjoner på menneskelig aktivitet som trålfiske, oljeleting eller mineralutvinning. Når vi skal gi råd om hva og hvor vi kan ha virksomhet i Polhavet trenger vi å vite hvordan disse aktivitetene påvirker livet på bunnen og i vannsøylen.

Klimaendringene er store og skjer raskt i Arktis. Temperatur og saltinnhold påvirkes, og det får i sin tur konsekvenser for isdannelsen. Mindre is gjør det lettere å ferdes i nord; nye sjøruter kan etableres nord for Canada og Russland. Dette har selvsagt betydning for verdenshandelen, beredskap og for forsvarspolitikken. Vi vil trenge ny infrastruktur for å sikre og effektivisere de nye seilingsledene.

For oss i Norge er det vel så viktig at fiskebestandene vandrer nordover etter hvert som havet blir varmere. Skreien er utpekt som klimavinner, mens den vesle polartorsken taper. I konkurranse med andre arter trenges polartorsken lenger og lenger nord, hvor det er vanskelig å finne nok og riktig føde. Nye vandringsmønster påvirker fiskeriforhandlingene – spørsmålet blir hvem som eventuelt skal redusere fangsten. Eller risikerer vi å ende med at det blir tatt ut mer fisk?

Derfor er det ikke nok bare med forskning, vi må også få på plass politisk forståelse og godt diplomati for å møte den raske omstillingen som nå skjer.

Forskning og kunnskap er grunnleggende for å sikre vår innflytelse på utviklingen i Arktis. Dette krever en aktiv tilstedeværelse og et volum i forskningsinnsatsen som gir internasjonal tyngde. Med økende aktivitet i nord må vi flytte forskningen nordover. En hovedprioritet bør være forskningsaktivitet som skjer lenger inn i selve Polhavet.

Få land er bedre skikket enn Norge til å bidra til kunnskap om Polhavet i FNs internasjonale tiår for havforskningen. Nansens fascinasjon for Arktis var iblandet mye dristighet, men også en grunnleggende vitenskapelighet. Slik ble han skjellsettende for senere polforskning. Nå er det opp til oss å følge opp arven etter oseanografen, diplomaten, kunstneren og statsmannen Fridtjof Nansen.