Ny metode kan finne lakseluslarver i vannprøver

– Vi har på en måte slengt masse nåler i høystakken, og så har vi klart å finne dem igjen.

Det sier forsker Rasmus Skern-Mauritzen om det nylig avsluttede prosjektet Fluorolice.

Var umulig å telle lakseluslarver i vann

I flere år har forskere jobbet med å finne en enklere måte å identifisere lakseluslarver i vannprøver. Selv om det er mye luselarver i sjøen, er det vanligvis færre enn én larve per kubikkmeter vann. I den samme kubikkmeteren er det til gjengjeld tusenvis av andre planktonorganismer.

Med andre ord: Det har vært nesten umulig å telle laksluslarver i sjøvannsprøver. Derfor har forskere sett på antall lus på fisk istedenfor å telle det faktiske antallet larver i sjøen. Men det har begrenset hvilke forskningsmessige spørsmål man kunne besvare.

– Metodisk kan du si at vi har stanget hodet i veggen i lang tid, sier Skern-Mauritzen.

Har kvalitetssikret metoden

Men nå har forskere funnet en måte som fungerer: Fluorescerende lys gjør lakseluslarver nesten selvlysende.

– Dette gjør forskernes jobb mye enklere, sier stipendiat Cameron Thompson, som har vært primus motor i det praktiske utviklingsarbeidet.

Det forskerne i praksis gjør, er å belyse vannet med lys som har spesiell bølgelengde. Når lyset treffer lakseluslarvene, lyser de opp. Det blir nesten som om de har på seg refleksvester, mens de fleste andre planktonartene forblir mørke. Det finnes et fåtall andre arter som også blir lyser opp, men de er enkle å skille fra lakseluslarvene.

Nå har forskerne kvalitetssikret metoden.

– Sammen med kollegaer fra Skottland, Færøyene og Norge har vi tilsatt lakseluslarver i vannprøver fra forskjellige steder og tider på året. Du kan si at vi slengte luselarver i en plankton-høystakk og fant nesten alle igjen, sier Thompson.

Prøvene må oppbevares riktig

Den nye metoden krever tilgang til sofistikert optisk utstyr, og det er også viktig at prøvene tas, preserveres og oppbevares på riktig måte, understreker Thompson. Hvis prøvene preserveres med formalin, blir den selvlysende effekten sterkere. Derfor er metoden egnet for dødt materiale, men kan foreløpig ikke brukes på levende dyr.

– Selv om metoden forutsetter spesifikke rutiner og utstyr, er det ikke mer krevende enn at den kan etableres som en rutineprosedyre i de fleste biologiske laboratorier, sier stipendiaten.

Både Thompson og Skern-Mauritzen mener den nye metoden vil gi en bedre forståelse av lakselusens biologi, et bedre datagrunnlag for forvaltningen og ikke minst et bedre grunnlag for å håndtere lakselus-utfordringen på merdkanten.

Verre om våren

Det er likevel fortsatt ting som kan gjøre det vanskelig å finne luselarvene.

– Hvis det er mye fôr-rester fra oppdrettsanlegg eller mye plankton, kan det være vanskeligere. Så det kan være verre om våren med våroppblomstringen, når plankton-tettheten er mye større. Metoden er derfor funksjonell, men krever kvalitetssikring og spesialisert utstyr. Det gjør at den ikke er helt enkel å bruke for hvem som helst. Derfor ønsker vi å videreutvikle metoden for å gjøre den mer tilgjengelig, sier Skern-Mauritzen.