Barentshavet: Rikt og rent?

Økosystemtoktet i Barentshavet er verdens mest omfattende tokt i sitt slag, og skjer hvert år på denne tiden.

Akkurat nå er flere titalls havforskere på tokt i ukesvis, for blant annet å undersøke nivåer av forurensing i fisk og sjømat, sjøvann og havbunn.  

Barentshavet er et svært produktivt område. Her finner man nøkkelarter som polartorsk og lodde. Det er også det viktigste oppvekstområdet for de store bestandene av viktige kommersielle fiskearter som torsk og hyse. Vil det alltid være sånn? 

Bekymret for økt oljeaktivitet og klimaendringer i nord  

Selv om havområdet fortsatt er rent og rikt, med stabile eller nedadgående nivåer av de fleste miljøgifter, er det utsatt for økt menneskelig aktivitet. 

Som havforskere er vi bekymret for at økt skipstrafikk og en økning i olje- og gassvirksomhet kan føre til økte forurensningsnivåer. Vi er urolige for at klimaendringene kan påvirke de marine næringsnettene, og dermed hvordan miljøgiftene transporteres i disse. Økende temperaturer og havforsuring kan også endre hvordan miljøgiftene påvirker marine organismer. 

Dette betyr at vi må følge med. Vi må studere endringer over tid, for å ha et grunnlag til å gi råd til myndighetene, om miljøstatus og mattrygghet. Derfor har Havforskningsinstituttet bidratt med en systematisk overvåkning av forurensing i Barentshavet i flere tiår. 

Fortsatt trøbbel med PCB 

Selv om PCB har vært forbudt å produsere i over 40 år, finner vi det fremdeles i prøver av lever fra torsk i det sørlige Barentshavet. 

PCB brytes svært langsomt ned og finnes fortsatt i miljøet – og havner så i torsken. 

Heldigvis ser vi at nivåene har minket siden 1990-tallet. Men vi finner altså fremdeles disse stoffene i våre prøver, og det er viktig å fortsette å dokumentere utviklingen. 

Mindre radioaktiv forurensning enn før 

Et annet eksempel er radioaktiv forurensning. Nivåene av det radioaktive stoffet Cs-137 i fisk og sjømat er svært lave sammenlignet med grenseverdien på 600 Bq/kg, som Mattilsynet fastsatte etter Tsjernobyl-ulykken. 

Også her ser vi at nivåene synker. Årsaken til det er at Sellafield og La Hague har redusert sine utslipp, og forurensningen fra prøvesprengningene på 1950- og 1960-tallet og Tsjernobyl-ulykken blir nedbrutt etter hvert som tiden går. I tillegg fortynnes radioaktive stoffer raskt i sjøvann, og ved opptak i fisk og andre marine organismer blir de «utkonkurrert» av andre stabile salter i sjøvann. 

Hvorfor er det da så viktig å overvåke radioaktiv forurensning i Barentshavet? Jo, fordi store mengder brukt kjernefysisk brensel og annet radioaktivt avfall er dumpet i Barents- og Karahavet, og i fjorder på østkysten av Novaja Semlja. I tillegg ligger vrakene av atomubåtene “Komsomolets” og K-159 på havets bunn i eller nær Barentshavet. 

Selv ubegrunnete rykter om radioaktiv forurensing vil kunne føre til store økonomiske tap for fiskerinæringen. Vi må derfor kunne dokumentere at radioaktiv forurensning i norsk fisk og sjømat ikke er noe problem. Overvåkingen er også sentral for å kunne opprettholde en tilstrekkelig fagkompetanse og beredskapskapasitet på dette fagfeltet.

Nesten alle søppelobservasjoner er plast 

Selv om det alt i 1960 ble rapportert plastsøppel i havet, er likevel mikroplast og plast et forholdsvis nyoppdaget forurensingsproblem som skaper store miljømessige bekymringer. 

Havforskningsinstituttet har tatt dette på alvor og har overvåket plastsøppel i mer enn 10 år sammen med russiske kollegaer som del av økosystemtoktet i Barentshavet. 

Resultatene fra registreringene er urovekkende, og viser at mesteparten av søppelobservasjonene er plast. 

Miljøgifter som kommer langveis fra 

Det handler ikke bare om lokale kilder til miljøgifter. Både metaller og organiske miljøgifter blir langtransportert, gjennom atmosfæren og havstrømmene, og er en betydelig kilde til miljøgifter i Barentshavet. 

Noen av de stoffene som transporteres på denne måten kan endre seg underveis og bli mer giftige. Et eksempel på dette er fluorerte stoffer (PFAS) som kan hope seg opp i det marine næringsnettet og ende opp i vår sjømat. PFAS har blitt brukt i over 50 år i produkter som slipebelegg i stekepanner, matvareemballasje, brannslukningsskum og som impregneringsmiddel i klær. 

Vi mangler fortsatt kunnskap om PFAS i Barentshavet, og har derfor som mål å utføre flere studier med ny og mer sensitiv analysemetodikk som kan lete etter tusenvis av miljøgifter i både vannprøver, sediment og fiskeprøver. På denne måten kan man i tillegg til å finne kjente miljøgifter, også oppdage nye som tidligere har blitt oversett i den vanlige overvåkingen. 

Hva skjer med fisken når den blir utsatt for forurensing? 

Vi undersøker også effekter i fisk, for å se om de har vært utsatt for forurensning.  

Det gjør vi ved å måle ulike biomarkører i fiskeslag som er høyt oppe i næringsnettet, altså store rovfisker som torsk, sei, hyse og blåkveite. Vi tar blant annet prøver av blod, lever, tarm og gjeller, som vi fryser ned om bord på båten og tar med hjem for videre analyser.  

Dataene kan si noe om helsen til fisken og økosystemet den lever i. Det gir oss kunnskap om i forskjeller i forurensningsbelastning, hvilke mekanismer som er involvert, og forteller oss om endringer over tid.

Vi forstår stadig mer 

Vi er nå inne i havets tiår. FN sine bærekraftsmål er i fokus. 

For å klare å nå disse målene, trenger vi mer kunnskap. 

For å få mer kunnskap, må vi fortsette å overvåke økosystemene, følge med på klimaendringer, forurensningsnivå og forske på sammenhenger og konsekvenser. 

HI sin visjon er at havet skal være rent og rikt inni evigheten.

Derfor vil vi fortsatt dra på det omfattende økosystemtoktet til Barentshavet, hvert år, sammen med våre russiske kollegaer