Skreien er «sjømannen» som blander seg inn i kysttorskbestanden

I uminnelige tider har sjømenn latt seg sjarmere av lokale kvinner i norske havner. De har fått barn, og sjømann-genene har gått i arv til neste generasjon.

Sånn er det også for kysttorsken – vår kanskje mest stedbundne torsketype. Men i torskeverdenen er det den vandrende skreien som er «sjømannen».

Har studert genene til 2500 torsk

Bjørghild Breistein og forskerkollegaene ville vite mer om sammensetningen i den norske kysttorskbestanden. Hvor store genetiske forskjeller er det mellom de ulike torskestammene i fjordene og langs kysten?

For å finne ut av det, har de studert genetikken til 2500 torsk fra Boknafjorden i sør til Tanafjorden i nord. I ni fjorder har de også sett nærmere på genforskjeller mellom torsken ytterst i fjorden og torsken innerst i fjorden. Resultatene er nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Evolutionary Applications.

– Vi så at bestandsstrukturen ikke er delt inn i tydelige bokser. Det er en glidende overgang mellom de mange ulike torskestammene langs kysten. Det tror vi skyldes at skreien i varierende grad blander seg inn med kysttorsken i de ytre delene av kysten fra Stad og nordover, sier forskeren.

Oppsummert: De fleste gyter med sine «egne» – skrei med skrei og kysttorsk med kysttorsk. Men hvert år finner en og annen skrei og kysttorsk hverandre og får avkom.  Når disse senere i livet krysser seg med en kysttorsk, blir skrei-genene «vannet ut». Ettersom dette er en evig syklus, vil vi alltid finne noen «skrei-gener» i kysttorsk, spesielt i de ytre fjordområdene i Troms og Finnmark.  

Heimfødingen innerst i fjorden

Men går vi lenger vekk fra havet og dypere inn i fjordene, er situasjonen annerledes.

– Vi ser at det er genetiske forskjeller mellom kysttorsken i de ytre og i de indre delene av fjordene i Troms og Finnmark, sier Breistein.

Forskerne tror det skyldes mindre besøk av skrei så langt inn i fjordene. Litt som at det kanskje ikke kom så mange sjømenn til de mer isolerte dalførene i gamle dager.

Kan beskytte sårbare torskestammer

Kysttorsk-populasjonen i Norge har vært nedadgående lenge. Det blir rett og slett mindre og mindre kysttorsk.

– Denne kunnskapen gir oss bedre forståelse for hvordan kysttorsken lever. Hvis det da ikke er så mye bevegelse og utskifting av torskeindivider mellom indre og ytre del av en fjord, kan det ta lang tid å bygge opp igjen en torskestamme hvis den er blitt fisket opp eller har gått tapt av andre årsaker, sier Breistein.

– De fleste kysttorskene er ganske stedbundne, men vi vet fra tidligere studier at enkelte kysttorskindivider legger ut på vandringer. Så det var litt overraskende at vi så disse skillene, legger hun til.

Referanse

Breistein, Bjørghild, Geir Dahle, Torild Johansen, Francois Besnier, Maria Quintela, Per Erik Jorde, Halvor Knutsen, Jon-Ivar Westgaard, Kjell Nedreaas, Eva Farestveit og Kevin Alan Glover. «Geographic variation in gene flow from a genetically distinct migratory ecotype drives population genetic structure of coastal Atlantic cod (Gadus morhua L.)». Evolutionary Applications (2022). LENKE: https://doi.org/10.1111/eva.13422