Tema: Kysttorsk – nord for 62°N

De ulike bestandene (gytekomponentene) kan ha ulik dødelighet, veksthastighet og alder ved kjønnsmodning. Det er derfor ikke helt uproblematisk å betrakte disse populasjonene under ett i bestandsvurderingene.

Andelen kysttorsk av all torsk (kysttorsk + nordøstarktisk torsk) øker fra nord mot sør. Mengden kysttorsk øker derimot fra sør mot nord, og ca. 75 % finnes nord for 67°N. Utbredelsen er fra tarebeltet innerst i fjorder og ut til Eggakanten ned mot 500 meters dyp. Den gyter langt inne i de fleste fjordene eller i sidearmer i større fjordsystemer, men også i samme områder som nordøstarktisk torsk. Kysttorskyngel bunnslår på svært grunt vann (0–20 meter) og vandrer sjelden ned på dypere vann før den er 2 år gammel.

Kysttorsken er i hovedsak en bunnfisk, men kan også oppholde seg pelagisk i perioder når den beiter og gyter. Kysttorsk betegnes som en toppredator som beiter på det meste. Yngre torsk blir spist av artsfrender (kannibalisme), stor sei, sel, hval, og sjøfugl.

En stor andel av den totale kysttorskfangsten blir tatt sammen med nordøstarktisk torsk under det årlige vinterfisket etter skrei. I noen områder tar også turist- og fritidsfiske en stor del av den totale fangsten, særlig rundt kystbyene våre og i fjorder med ellers lite kommersielt fiske. Anslag på turist- og fritidsfiskefangstene er inkludert i bestandsvurderingene.

Forvaltningsmessig skilles det fra og med 2021 mellom to bestander nord for 62°N: 62–67°N (Stad til Gildeskål) og nord for 67°N (Gildeskål til russergrensa). ICES utarbeider egne kvoteråd som danner grunnlag for reguleringstiltak for fisket i hvert av områdene.

Kysttorsk nord for 67°N

Kysttorsk nord for 67°N forekommer delvis i samme områder som den nordøstarktiske torsken (skrei). Kysttorsk i dette området har mer genetisk materiale til felles med nordøstarktisk torsk enn det kysttorsk lenger sør har, og den vokser også litt saktere enn kysttorsk lenger sør.

Kysttorsk overvåkes i det årlige kysttoktet som går mellom Finnmark og Møre i oktober–november. Her brukes både akustikk og bunntråling for å måle mengden torsk. Både mengden kysttorsk målt i toktet og fangstmengde fra fiskeriene er viktige inngangsdata i bestandsvurderingen for kysttorsk nord for 67°N.

Naturlig dødelighet er en annen viktig komponent i bestandsmodellen. Denne sier noe om hvor stor andel av en aldersklasse som dør av naturlige årsaker under et år. I bestandsmodellen brukes en størrelsesavhengig naturlig dødelighet som tilsier at yngre (mindre) fisk har en høyere naturlig dødelighet enn eldre (større) fisk. Dette er basert på at yngre fisk generelt har flere naturlige fiender og dermed er utsatt for et høyere predasjonstrykk.

En stor andel av kysttorskfangstene (80–90 %) tas nord for 67°N, mest fra kystbåter som bruker garn, line, eller snurrevad. En del kysttorsk blir også fisket med trål eller line fra større fartøy på fiskebankene. De tekniske reguleringene som er tatt i bruk for å redusere fangst av kysttorsk, sikter i hovedsak til å skifte over så stor andel av torskefangsten som mulig fra kysttorsk til nordøstarktisk torsk.

Kysttorsk mellom 62°N og 67°N

Kystområdet 62–67°N har variabel dekning i kysttoktet og lavere mengde torsk, noe som gir stor usikkerhet i toktindekser. Det er per i dag ikke mulig for ICES å beregne størrelse på total- og gytebestand. En standardisert CPUE-indeks (fangst per garndøgn) fra kystreferanseflåten (9–15 m fartøylengde) mellom 62°N og 67°N i 3. og 4. kvartal i perioden 2007–2020 brukes derfor i bestandsvurderingen. HI er i gang med å etablere en garn–ruse-toktserie grunnere enn 30 meter for å registrere yngel og rekruttering til bestanden, men tidsserien er ennå for kort til at den kan brukes i rådgivningen.

Av kysttorskregionene er det klart flest turistfiskebedrifter mellom 62 og 67°N, og det samlede turist- og fritidsfisket står for over halvparten av fisket kvantum kysttorsk i dette området. I det kommersielle fisket fiskes det meste av torsken av fartøyer mindre enn 15 meter (98 %), og det meste tas med garn (63 %), om lag 16 % med juksa, 11 % line, 5 % snurrevad, 4 % ruser og 1 % teiner.

De tekniske reguleringene som er tatt i bruk for å redusere fangst av kysttorsk sikter i hovedsak på å skifte over så stor andel av torskefangsten som mulig fra kysttorsk til nordøstarktisk torsk, og for å redusere fisketrykket i fjordene (ref. fjordlinjer).