Tema: Gyte- og utbredelsesområde kysttorsk sør

Kysttorsk sør for 62°N er i nær slekt med nordsjøtorsken, og den har ikke innslag av skrei-gener som hos kysttorsken lenger nord. Det er foreløpig ikke mulig å skille denne kysttorsktypen fra torsk ute i Nordsjøen, og det kan dermed være samme bestand. I Skagerrak sameksisterer denne nordsjøliknende kysttorsken med en annen type som har nærere slektskap til torsken i sørlige Kattegat og Kielbukta. Denne økotypen dominerer i beskyttede områder, vokser noe seinere og beveger seg mindre og er trolig tilpasset vann med lavere saltholdighet.

De genetiske forskjellene mellom disse to økotypene av kysttorsk er større enn hva en finner mellom kysttorsk og skrei nord i landet. At de er genetisk forskjellige betyr at de i liten omfatning krysser seg med hverandre og at de representerer uavhengige bestander. Dette innebærer at bestandsutviklingen i stor grad påvirkes av lokale forhold, og dette bør det tas hensyn til i forvaltningen av kysttorsken og ved utarbeiding av lokale og regionale planer for kystbruken.

Man har noe mer begrenset informasjon med hensyn til å evaluere genetisk struktur hos kysttorsken på Vestlandet. Foreløpige genetiske undersøkelser og merkeforsøk tilsier likevel at torsken på Vestlandet mellom Stad og Lindesnes bør forvaltes tilsvarende som øst for Lindesnes, altså separat fra torskebestanden i Nordsjøen/Skagerrak.

Havforskningsinstituttet driver en lang tidsserie i Skagerrak som overvåker yngelproduksjon. Data fra 1919 til i dag er tilgjengelige, og viser generelt en klar nedgang, som er sterkest fra 1990-tallet til i dag. Tilsvarende har Havforskningsinstituttet overvåket større torsk i Skagerrak i en annen tidsserie fra de siste ca. 30 årene, og ser en klar reduksjon i bestanden, særlig i de østlige områdene i Skagerrak. Det finnes ingen lengre uavhengig tidsserie mellom Lindesnes og Stad, men fiskeridata tyder på en nedgang også i dette området.

Selv om det er vist i flere studier at klima virker klart negativt inn på bestandene, er økt beskatning identifisert av Havforskningsinstituttet som den enkeltfaktoren som har størst effekt på nedgang i forekomstene av voksen torsk på Vestlandet og langs østre deler av kysten av Skagerrak.

ICES er ikke inne i rådgivningen for kysttorsken sør for Stad. Havforskningsinstituttet har så langt bare gitt tekniske forvaltningsråd for disse kysttorskpopulasjonene, slik som minstemål, maskevidde og verneområder.