HI om strandkrabbefiske: Bør ha regler som hindrer bifangst og spøkelsesfiske

Interessen for strandkrabbe har økt de siste årene. Det er ikke lenger bare barn med et snøre på brygga som er interessert i de små krabbene, men også kommersielle kystfiskere på jakt etter nye ressurser fra havet.

Det har gjort at Fiskeridirektoratet har fått stadig flere forespørsler om dispensasjon fra folk som vil fiske strandkrabbe. Derfor ba de om råd fra Havforskningsinstituttet.

I en fersk rapport gir HI status på kunnskapen om utbredelse, dybdedistribusjon og livssyklus til strandkrabben. I tillegg kommer HI-forskerne med råd om fiskeriet.

Lever på veldig grunt vann

– Det viktigste vi anbefaler er at et eventuelt fiske på strandkrabbe må være bygget på regler og forskrifter som hindrer bifangst, flere tapte fiskeredskaper og spøkelsesfiske. Det er særlig hummer og leppefisk som bifangst som må unngås, men torskefisk og ål er også uønsket bifangst.

Det sier havforsker Gro van der Meeren, en av forskerne bak rapporten.

HI-forskerne har også gitt råd om hvor og når strandkrabben bør fiskes.

– Den lever på veldig grunt vann. De fleste strandkrabbene liker seg på grunnere vann enn fem meter, gjerne i tidevannssonen. De liker en blanding av sand og stein, men liker ikke brytende sjø og værutsatte steder. Vi finner mest strandkrabbe på beskyttede kyststrekninger, sier van der Meeren.

Forsøksfiske tester fangstredskaper

Hvilke redskaper som er best egnet til å fange strandkrabber med, er også noe Fiskeridirektoratet er interessert i.

– På det punktet kan vi ikke gi noe råd nå, for vi har aldri fisket strandkrabbe. Så da må vi gjøre et forsøk, sier van der Meeren.

Derfor holder HI-forskere på med et forsøksfiske på strandkrabber i Austevoll ved hjelp av leppefiskteiner, som slipper ut leppefisk som forviller seg inn i teinene.

– Om hummer og fisk i det hele tatt klarer å komme seg inn i teinene, er det viktig at de også finner veien ut, sier havforskeren.

Teinene vil trolig være lette, og fiskerne må derfor gjøre tiltak for å hindre dem i å bli vasket vekk.

– Redskap-rådene fra oss kommer i etterkant, men prinsippene som vi baserer forsøksfisket på, står i rapporten, sier van der Meeren.

Umulig å måle bestanden

Det går bra med strandkrabbebestanden i Norge. Det tror vi i hvert fall.

– Vi finner dem overalt, så vi regner med at det går bra. Men problemet er at ingen klarer å måle bestanden, selv om det har vært prøvd, sier van der Meeren.

Grunnen til det er at de ulike gruppene kommer ut fra gjemmestedene sine på forskjellige tidspunkter i løpet av sommeren. Først kommer de små krabbene som må vokse fort, så kommer hunnkrabbene i samlet flokk noen uker senere og til slutt er det de største hannkrabbene som kommer frem.

– Men vi klarer aldri å fiske alle livsstadiegruppene på én gang. Og da blir det vanskelig å si noe om størrelsen på bestanden, sier havforskeren.

Ikke fisk hunnkrabber

Det er imidlertid to ting HI-forskerne fraråder:

Det første er å fiske målrettet på voksne hunner. Hunnkrabbene samler seg i skallskifteperioden. Dette er vanligvis rett etter midtsommeren – i hvert fall på Vestlandet. Da kan de opptre lokalt med stor tetthet, noe som gjør dem ekstra sårbare for overfiske.

– I Wales gikk bestandene dramatisk ned etter få år da de fanget myke hunnkrabber i stor skala for «soft-crabs»-markedet. Målrettet fiske på hunnkrabber har vist seg å være uheldig, sier van der Meeren.

HI-forskerne advarer også mot å gi dispensasjoner fra forskrifter, som fluktåpninger og registrering av fiskere.

– Det er ikke bærekraftig og forsvarlig forvaltning av et nytt fiskeri, sier van der Meeren.