Tema: Strandkrabbe

Strandkrabben er en art mange kjenner godt fra sommerdager i fjæresteinene. Den lille krabben finnes naturlig fra den nordafrikanske kysten i sør til Finnmark i nord. I Norge finnes arten langs det meste av kysten. Strandkrabben er også en av klodens mest fryktede invasjonsarter. Den har spredt seg til Japan, Australia, Argentina, Sør-Afrika og Nord-Amerika – ofte etter å ha haiket om bord i ballastvann på skip.

Kan bli syv år

Strandkrabben liker seg best på grunt vann – vanligvis grunnere enn sju meter. Arten tåler stor variasjon i både temperatur og saltinnhold, og er derfor en veldig tilpasningsdyktig art. Strandkrabber blir kjønnsmodne fra ett til tre års alder, og de kan leve i rundt syv år.

Om vinteren er strandkrabbene – både unge og voksne – inaktive og godt gjemt i sprekker og i sand. Når vannet er kaldt, synker forbrenningen deres og de trenger lite mat. Når sjøtemperaturen stiger mot sommeren, øker aktiviteten. Umodne eller små hannkrabber skifter skall tidlig på sommeren, mens så godt som alle kjønnsmodne hunner skifter skall i løpet av få uker i juli. De dominante hannene som kan skifte skall, gjør det sent i juli og august.

Når de kjønnsmodne hunnkrabbene skal skifte skall i juli, kommer de inn i tidevannssonen og opp i det varmeste vannet. De skal også pare seg, og derfor venter det allerede mange hanner på dem de få ukene paringen skjer.

Etter skallskifte og paring, vokser innrognen fram gjennom høsten. Hunnkrabbene gyter vanligvis i januar–februar. De bærer eggene som utrogn, altså utenpå kroppen, frem mot våren og forsommeren. Eggene klekkes tidlig på sommeren.

Larvene svømmer fritt i vannet i opptil en måned. Da er de utstyrt med pigger ut fra hodet og ryggen – for ikke å bli spist. De fleste går likevel tapt, men etter fire skallskifter har larvene endret fasong og likner på en krabbe når de slår halen inn under kroppen. Da er de megalopa-krabber og finner veien til bunnen. Der rydder de seg tilstrekkelig plass for konkurrenter. Hvis det er for mange krabber i et årskull, regulerer de det selv. Strandkrabbene kannibaliserer på sine egne årskull til de har den foretrukne tettheten.

Spiser seg feite før vinteren

Fra slutten av juli til det blir kaldt i sjøen rundt november, øker krabbenes behov for næring. Da må de «feite seg opp» og samle energi som de trenger gjennom vinteren – både for å kunne gyte og for å kunne vokse raskt. I motsetning til mange andre krabbearter, vil strandkrabbene miste evnen til skallskifte og vekst etter cirka 15 skallskifter. Det siste skallskiftet kalles terminalt skallskifte. Når krabbene når dette, blir skallet hardere og tykkere, gjerne også mer rødlig.

Strandkrabbene er viktige for økosystemet på grunt vann – både som byttedyr og rovdyr. Fisk, pattedyr og fugler kan alle finne på å spise strandkrabbe. Mens strandkrabbene selv spiser en lang rekke arter, blant annet skjell, snegler og børstemark. Strandkrabbene er også åtseletere, og kan blant annet spise teineagn.

Konkurranse fra invasjonsarter

De siste årene har det også blitt registrert nye krabbearter i norske farvann: asiatisk strandkrabbe i 2022 og asiatisk penselkrabbe i 2020. Begge artene har stort invasjonspotensial og kan konkurrere med strandkrabben om områder. Penselkrabben har nå trolig etablert seg i Oslofjorden.