Fisket etter leppefisk har blitt mer bærekraftig

Det kommer fram i årets risikorapport der fiskeriet av villfanget leppefisk har endret farge fra gult til grønt:

– Vi ser tydelig at tiltakene som forvaltningen har innført begynner å få effekt, forteller Nina Sandlund som er forsker og hovedansvarlig for kapittelet om leppefisk.

Nye tiltak har sikret kommende leppefisk-generasjoner

Et av tiltakene som er innført er vern i gytetiden:

– Det er viktig for rekrutteringen av nye generasjoner, sier Anne Berit Skiftesvik som forsker på leppefisk.

Hun trekker også fram at innføringen av redusert inngangsåpning samt pålagt rømmingsspalter i fangstkamrene har redusert bifangsten av andre arter og undermåls leppefisk betraktelig.

Spesielt berggylte er ettertraktet som rensefisk, eller lusespiser, i oppdrettsanleggene.

I år blir det innført minste- og maksmål for berggylte og det er krav til hvilket utstyr som blir brukt.

• Les mer om hvilke råd HI har gitt tidligere.

– Innføringen av maksmål og nytt minstemål for berggylte gjør at rekrutteringen sikres også for fremtiden. Fisket opp til nå har i stor grad vært på umoden fisk, det vil si fisk som er for ung til å gyte, sier Skiftesvik.

Mindre transportering gir lavere risiko

At leppefisk er populær som rensefisk i oppdrettsanlegg, har medført høyt fiskepress i de områdene der disse artene lever naturlig. Etter at fisken er fanget, kan den bli transportert til andre deler av landet der den settes ut i laksemerder. Dette gjelder særlig fisk fanget på Sørlandet.

– Når fisk blir fanget og deretter transportert over store områder før den settes ut i sjø, er det økt sannsynlighet for både overføring av sykdommer og parasitter, sier Sandlund.

I tillegg kan slik flytting også føre til genetisk påvirkning på de lokale bestandene:

– Dersom fisken rømmer fra merdene og klarer å reprodusere seg, vil det påvirke genene til den lokale bestanden, sier hun.

Har redusert bruken i Trøndelag

Nå er det blitt mer vanlig med bruk av oppdrettet rognkjeks som lusespisere i Trøndelag og nordover. Dermed er det ikke lenger like stort behov for å frakte fisk fra sør og lenger nordover – dermed er også fisket etter leppefisk i sør noe redusert.

– Den reduserte flyttingen av villfanget fisk fra sør har gjort at vi har fått redusert sannsynligheten for både overføringer av sykdommer og parasitter i tillegg til genetisk påvirkning spesielt i Trøndelag, sier Skiftesvik.

Men litt lenger sør er situasjonen annerledes:

– På Møre ser vi at bruken av rensefisk har økt, men her er det mer lokalfanget fisk enn litt lenger nord, så risikoen med bruk av leppefisk er lavere her, forklarer hun.

Dermed kan det kort oppsummeres med at overgang til oppdrettet rensefisk i Trøndelag og bruk av lokal fisk på Møre har medført redusert risiko for negative effekter ved bruk av villfanget leppefisk i disse områdene.

Leppefisk trives best i sør

Årsaken til den ulike tilgangen av viltlevende leppefisk i Trøndelag og Møre er det naturlige utbredelsesområdet til disse fiskene:

– Leppefisken lever forholdsvis grunt og vil samtidig ha det litt varmt. Dermed så trives den godt nord til ca. Møre, deretter går mengden leppefisk gradvis nedover helt til den ikke finnes naturlig litt lenger nord i landet, sier Skiftesvik.

Referanse:

Ellen Sofie Grefsrud, Lasse Berg Andersen, Pål Arne Bjørn, Bjørn Einar Grøsvik, Pia Kupka Hansen, Vivian Husa, Ørjan Karlsen, Bjørn Olav Kvamme, Ole Samuelsen, Nina Sandlund, Monica F. Solberg og Lars Helge Stien, Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2022 - risikovurdering — Effekter på miljø og dyrevelferd i norsk fiskeoppdrett, Rapport fra havforskningen 2022-12

Ellen Sofie Grefsrud, Pål Arne Bjørn, Bjørn Einar Grøsvik, Pia Kupka Hansen, Vivian Husa, Ørjan Karlsen, Bjørn Olav Kvamme, Ole Samuelsen, Nina Sandlund, Monica F. Solberg og Lars Helge Stien, Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2022 - kunnskapsstatus — Effekter på miljø og dyrevelferd i norsk fiskeoppdrett, Rapport fra havforskningen 2022-13