Gå til hovedinnhold

Tema: Leppefisk

Det er seks arter av leppefisk i norske farvann. De mest tallrike er bergnebb og grønngylt. Berggylt, grasgylt og rødnebb/blåstål er mindre tallrike. Forholdet mellom disse artene varierer en hel del langs kysten. Leppefisk blir brukt som rensefisk i oppdrett. 

Brungylt blir betraktet som sjelden i norske farvann. Om sommeren er leppefiskene vanlige i tang- og tarebeltet, om vinteren trekker de dypere.

Leppefiskene, særlig bergnebb, grønngylt og berggylt, blir brukt til å fjerne lakselus fra laks i oppdrett. I Norge startet målrettet fiske etter bergnebb i 1988. Bruken av leppefisk i oppdrettsnæringen i Norge økte fra omkring 1000 fisk i 1988 til rundt 3,5 millioner i 1997. Etter en nedgang til ca. 1 million i 2006, har bruken av leppefisk tatt seg kraftig opp de siste årene, og det fiskes nå nesten 28 millioner leppefisk til en verdi av vel 335 millioner kroner til fisker. All fangst av leppefisk skal rapporteres til Fiskeridirektoratet

Havforskningsinstituttet har etablert et nettverk av leppefisk-fiskere langs kysten fra Hvaler i Østfold til Flatanger i Nord-Trøndelag. Disse rapporterer inn fangst fordelt på art – både beholdt fangst og gjenutsatt levende leppefisk under markedsstørrelse, pluss bifangst av andre arter. Denne omfattende og gode fangstrapporteringen samt utveksling av erfaring med fiskerne (bl.a. redskap og ståtid) vil etter hvert, sammen med annen datainnsamling, bidra til bedre forvaltningsråd. 

Begrenset naturlig forflytting (migrasjon) og liten spredning av yngel gjør at leppefiskene sannsynligvis er oppdelt i mange små lokale bestander. Transport av leppefisk mellom områder kan ha negative effekter (sykdom, genetikk), derfor anbefales størst mulig bruk av lokal leppefisk. Det er derfor viktig at leppefisk som ikke er fanget lokalt, holdes inne i merdene. 

Undersøkelser viser at artssammensetningen er signifikant forskjellig mellom undersøkte lokaliteter, noe som tyder på at de ulike artene har ulik habitatpreferanse. Det har også observert endringer i artssammensetning på lokaliteter gjennom sesongen. Spesielt grasgylt har vist store variasjoner i fangstene.

Små lokale bestander gjør det vanskeligere å anslå størrelsen på hver enkelt bestand, og dermed effekten av fiske. Enkelte lokale bestander kan være utfisket samtidig som andre nærliggende bestander kan være nærmest upåvirket av fiske. De enkelte leppefiskbestandene er avhengig av lokal rekruttering og individuell vekst. Siden flere av artene (bl.a. berggylt) skifter kjønn, blir rekrutteringen i stor grad bestemt av alders- og kjønnssammensetningen. Instituttet anbefaler at man er føre var i utøvelsen av fisket ved at det ikke åpnes før hovedgytingen er over for de ulike artene. I 2017 ble fisket åpnet på de datoene som var satt av Fiskeridirektoratet, og prøvefiske registrerte at hovedgytingen da var over.

Vi viser for øvrig til Fiskeridirektoratets rapport fra arbeidsgruppe om bærekraftig bruk og uttak av leppefisk.

Nøkkeltall: 

KVOTE: Fartøykvote på 75 000 leppefisk, ingen totalkvote
KVOTERÅD: 4 millioner leppefisk i Sør-Norge, 10 millioner på Vestlandet og 4 millioner i Midt-Norge

Transport og utsettinger av levende leppefisk

Leppefisk brukes i stort omfang mot lakselus hos oppdrettslaks. Det drives et blandingsfiske etter berggylt, grønngylt, bergnebb og gressgylt, og i 2012 ble det omsatt ca. 14 millioner leppefisk. I noen områder er det for lite leppefisk til å dekke oppdrettsnæringen sitt behov, derfor drives det omfattende transport av leppefisk med brønnbåter og tankbiler fra fiskeområder i sør (inkludert Sveriges vestkyst), til oppdrettsområder lenger nord.
 
Det er et betydelig svinn av leppefisk i laksemerdene. Svinnet kompenseres med ”etterfylling” gjennom hele leppefisksesongen, noe som øker etterspørselen etter leppefisk. Årsaker til svinnet er rømming, predasjon og dødelighet forårsaket av sulting, skader eller sykdom. Vi vet ikke hvilke årsaker som fører til mest svinn, men sannsynligvis varierer det gjennom sesongen og mellom oppdrettsanlegg.

Mange av leppefiskene som brukes er små, og hull i nøtene representerer en rømningsvei. Når oppdretterne skifter til nøter med større maskevidde, forsvinner gjerne små leppefisk ut av noten. I tillegg foregår det ifølge oppdrettere også aktiv utsetting av leppefisk siden noen oppdrettere samler inn leppefisken og slipper den fri i fjæresonen når laksen skal slaktes.

Transport av leppefisk fra Sør-Norge og Sverige

Fisket etter leppefisk starter tidligst i sør, og mange oppdrettere langs Vestlandet kjøper leppefisk derfra før fisket starter i eget distrikt. Leppefisk er varmekjære arter og utbredelsen avtar i Midt-Norge. I de nordligste områdene er det ikke nok leppefisk til å dekke etterspørselen, og store mengder leppefisk blir derfor fraktet fra områder på Sørlandet og Sverige og nordover, til området Møre–Nordland. Når leppefisk som er fraktet sydfra og nordover rømmer, kan de blande seg med lokal fisk og potensielt endre den genetiske strukturen i bestandene. Det er også en mulighet for at det spres smitte, hvor nordlige leppefiskbestander kan bli utsatt for sykdom de har liten motstandskraft mot. Endringer i leppefiskfaunaen vil også trolig påvirke annen lokal fauna.

Bestandsgenetiske forhold

Leppefiskene har et kort, pelagisk larvestadium, og er knyttet til spesielle lokaliteter med bestemte bunnforhold. Vi tror at disse fiskene lever i mer eller mindre isolerte, lokale bestander. Det finnes få studier av genetisk struktur i bestander av de forskjellige leppefiskartene, men studier av bergnebb og grønngylt har vist klare forskjeller over relativt korte avstander langs norskekysten. Samtidig tyder nye studier av berggylt på at den kan bestå av to separate arter eller underarter.

Helsestatus og risiko for smittespredning

I forsøk på oppbevaring av leppefisk i kar og samlemerder ser vi at en betydelig andel av fisken dør av sykdom. Grønngylt ser ut til å være særlig sårbar. Vi har ennå ikke oversikt over utbredelsen av sykdommer, så den omfattende transporten av leppefisk skjer uten at vi kjenner fiskens helsestatus. Eventuelle sykdomsfremkallende organismer kan spres både fra rømlinger, utsatt fisk og død fisk. Det er derfor stor sannsynlighet for at smittebærende fisk og sykdomsfremkallende organismer fra fisken introduseres i nye miljø.

Oppdrettsnæringen er opptatt av om rensefisk kan være bærere eller reservoarer av virus, bakterier og parasitter som kan infisere laksefisken. Det er foreløpig begrenset informasjon som kan belyse dette, men den tilgjengelige informasjonen tyder på at leppefisk og laksefisk stort sett har sine egne, spesifikke sykdommer. Noen sykdomsfremkallende organismer kan imidlertid finnes i mange varianter. Eksempler er nodavirus (VNN) (på marin fisk), infeksiøs pankreasnekrosevirus (IPNV), viral hemorrhagisk septikemivirus (VHSV) og bakterier som Aeromonas salmonicida, enkelte Vibrio-typer og amøben Paramoeba perurans. Noen sykdomsfremkallende organismer er kjent for å endre seg over tid, og endrede egenskaper kan sette dem i stand til å infisere nye vertsarter, noe som kan endre risikobildet i oppdrettsmiljøet.

Flyttinger og introduksjoner av uønskede «blindpassasjerer»

Ved transport av vann og fisk vil det bli flyttet en rekke andre organismer fra fiskelokalitet til utsettingslokalitet. Foruten sykdomsagens kan det følge med larver av virvelløse dyr som sekkedyr og stillehavsøsters, små kammaneter, maneter og drivtang. Overlevelsen vil i transportfasen være avhengig av forhold som volum, temperatur og tid. Når vannet slippes ut eller skiftes, vil overlevelsen i stor grad være bestemt av forholdene på utslippstedet. Gjentatte transporter øker sannsynligheten for etablering av de organismene som transporteres.

Behov for mer kunnskap

Havforskningsinstituttet har i sin risikovurdering av norsk fiskeoppdrett beskrevet mulige miljøeffekter av bruken av rensefisk. Her fremstår det et klart behov for mer kunnskap på flere områder knyttet til både fiske og bruk av leppefisk, inklusiv transport og utsettinger av ikke-stedegen fisk. De ulike leppefiskartene har ulik livshistorie. Et intensivt fiske vil ha forskjellig innvirkning på artene, men vi har ikke nok kunnskap til å forutsi hva disse forskjellene vil være. Vi bør derfor kartlegge hvilke effekter fisket har på leppefiskartene.

Bestandsgenetisk struktur, og de eventuelle funksjonelle genetiske forskjeller og lokale tilpasninger mellom bestander hos de viktigste leppefiskartene, bør også kartlegges. I tillegg bør vi etablere en aktivitet som belyser om rømt og utsatt leppefisk overlever og eventuelt blander seg med lokale bestander. Det er etablert oppdrett av berggylt for å sikre en fremtidig tilgang på rensefisk. Det er derfor behov for en grundigere genetisk karakterisering av underartene av berggylt, også med tanke på finne hvilken type som er tatt inn i oppdrettsprogrammene.

Det er behov for mer kunnskap som kan bidra til å redusere risiko for smitte mellom laksefisk og leppefisk og mellom ulike leppefiskbestander. Særlig aktuelt er det å avklare smittefaren representert av amøben P. perurans, som finnes hos viltfanget berggylt. Samme amøbe forårsaker amøbisk gjellesykdom hos laks (AGD). Smitteforsøk og genetiske studier av amøbene kan belyse dette. For å vurdere nærmere risikoen med den utbredte praksisen med å flytte leppefisk mellom ulike regioner, er det viktig å kartlegge helsestatus hos de mest flyttede artene – særlig i Sør-Norge og på den svenske vestkysten.


En berggylt som holdes i en hånd

Berggylt (Labrus bergylta)

Fotograf: Erlend Astad Lorentzen / Havforskningsinstituttet

Berggylta er den største av leppefiskene våre.

Berggylt (Labrus bergylta) kan bli 60 cm, men er som oftest mye mindre.

Fargen er svært variabel. Bunnfargen er lys, og sider og rygg har en kraftig marmorering i brunt, grønt eller rødgult. Gytingen foregår om sommeren. I likhet med de andre leppefiskene holder hannene revir, ofte en stein eller annen flate.

Hannen forsvarer eggene mot inntrengere inntil de er klekt. Da flytter hannen seg til et nytt område, tiltrekker seg hunner og starter det samme ritualet opp igjen.

Berggylt er hermafroditt, dvs. at den skifter kjønn, og all yngel utvikler seg til hunner. De blir kjønnsmodne når de har nådd en lengde på 16–18 cm. De aller fleste blir da kjønnsmodne hunner. Disse hunnene skifter senere kjønn og blir hanner. Alle store berggylter er derfor hannfisk. Fisk på 18–22 cm er fra 2 til 5 år, og 36–38 cm fisk er rundt 16 år gamle.

Føden består av virvelløse dyr som børstemark, muslinger, snegler og krepsdyr.

Berggylt er utbredt fra Marokko til Norge. I Norge finnes den nordover til Trondheimsfjorden, men er mange steder mindre tallrik enn bergnebb, og populasjonsstørrelsen har vært mer variabel.

Den er vanligst fra fjæra og ned til ca. 50 meter der det er tang og tare, men fanges likevel helt ned mot 200 meter. Berggylt ser ut til å foretrekke eksponerte områder med bratte bergskrenter og undersjøiske skjær der den kan finne rikelig med føde.

Berggylt har vist seg å være en effektiv luseplukker, og er aktiv ved lavere temperaturer enn de andre leppefiskene.

Oppdrett

Berggylten er den arten som drettes opp. Den har vist seg å være den mest effektive luseplukkeren, og den plukker lus ved lavere temperaturer enn de andre artene.
 
Fordi den naturlige populasjonen ikke er så tallrik som de andre leppefiskartene som brukes, må den drettes opp dersom den skal brukes i stor skala. Den beste måten å fange inn berggylt til stamfiskbruk er med ruser. Garnfanget berggylt har uakseptabel høy dødelighet. Det er viktig at rusefanget fisk blir behandlet svært skånsomt. Tap av skjell/slimlag gir infeksjoner som ofte blir dødelige.

Nyinnfanget berggylt spiser ikke formulert fôr direkte, men får reker i en overgangsperiode. Alle stamfiskkar bør ha rikelig med skjul, og fisken håndfôres for å tilvenne seg mennesker. Nylig innfanget fisk gyter ikke, og grunnen til det antas å være stress. Fisken må tilvennes oppdrettssituasjonen.

Gyteperioden for en stamfiskbestand er ca. to måneder. Egg som er gytt fester seg til bunnen, eller til gytesubstrat som blir lagt ut i karet. Gytesubstratet må ha den egenskapen at det er lett å håndtere og lett å rengjøre, for eksempel noen typer matter. Matter med egg overføres til egginkubatorer, og tas ut etter at eggene har klekt. Eggeskall og døde egg fjernes fra bunn, og alger tilsettes karet. Alger blir tilsatt daglig frem til de ikke lenger blir fôret med rotatorier (hjuldyr). Larvene startfôres med anriket rotatorier fra dag 4 etter klekking. Fra ca. dag 30 får de også artemia (hoppekreps). En uke senere får de bare artemia, og fra ca. dag 80 også tørrfôr. I de neste fire ukene kombinasjonsfôres yngelen med artemia og tørrfôr. Det arbeides med å korte ned denne perioden.

 


Nærbilde av bergnebb

Bergnebb (Ctenolabrus rupestris)

Fotograf: Erling Svensen / Havforskningsinstituttet

Bergnebb (Ctenolabrus rupestris) er den minste, men vanligste av leppefiskene våre. En mørk flekk øverst på haleroten og en langt fremme på ryggfinnen er gode kjennetegn.

Bergnebb lever hovedsakelig av små dyr som den plukker fra bunnen. I motsetning til de andre leppefiskene våre, har bergnebb egg som flyter fritt i vannmassene.

Bergnebb er utbredt i Middelhavet, Svartehavet og nordover langs Europa til Norge. I Norge er den meget tallrik langs sør- og vestkysten. Om vinteren gjemmer bergnebben seg i huler og fjellsprekker der den ligger i en slags dvaletilstand. Bergnebb blir kjønnsmoden når den er ca. 10 cm og 3 år gammel. Den kan bli opptil 21 cm lang og 25 år.

Utbredelseskart bergnebb


Blåstål og rødnebb

Blåstål (hannfisk) og rødnebb (hunnfisk)

Fotograf: Erling Svensen / Havforskningsinstituttet

Blåstål og rødnebb (Labrus bimaculatus) ble lenge betraktet som to arter.

Yngelen utvikler seg til å bli hunner, som kalles rødnebb. De er rødoransje med tre svarte flekker i overgangen mellom bakre del av ryggfinnen og kroppssidene. Noen få utvikler seg til såkalte primære hanner, som også er røde. Når hunnene er minst sju år gamle skifter de kjønn og blir til sekundære hanner, som kalles blåstål. Den er blå med mørk marmorering.

Rødnebb blir sjelden over 30 cm, mens blåstål kan bli 35 cm lang.

Som de andre leppefiskene er blåstål og rødnebb vanlig på grunt vann, gjerne med hard bunn og tang og tare.

Hannen bygger reir av alger mellom steiner eller i sprekker, og en hann kan ha et harem av hunner.

Føden består av ulike krepsdyr, muslinger og snegler.

Utbredelseskart blåstål og rødnebb


 grønngylt som svømmer blant marine planter

Grønngylthannen beskytter redet med befruktede egg.

Fotograf: Tonje Knutsen Sørdalen, Kim Halvorsen / HI

Grønngylt og grasgylt kan minne mye om små berggylter, men skilles lett fra berggylt på gjellelokket. Mens berggylt har marmorering, har grønngylt og grasgylt parallelle striper på gjellelokket.

Grønngylt kan kjennes på en nyreformet, mørk flekk like bak øyet og en svart flekk på haleroten like under sidelinjen. Grasgylt har ingen slike karakteristiske flekker, men kan ofte være dekket av lyseblå bånd. I tillegg kan den ha et mørkt bånd over sporden. 

Begge artene er vanlige på Vestlandet, og finnes nordover til Trondheimsfjorden. Grønngylt er den mest tallrike av disse. Den viser en klart økende tendens på Skagerrakkysten, og i østlige deler av Skagerrak er den nå mer tallrik enn bergnebb. Grønngylt er utbredt fra vestlige deler av Middelhavet og Marokko til Norge. 

Grønngyltens føde består for det meste av ulike små krepsdyr og muslinger. Grasgylt minner mye om grønngylt i levevis, men den er langt mindre tallrik.

Grønngylta lever i fjæra og ned til ca. 30 meters dyp. Den kan bli opptil 25–30 cm, men er oftest 15–20 cm. De blir kjønnsmodne når de er 2–3 år gamle.

Grasgylthannens fargeprakt
Grasgylthannen har ofte klare, vakre, blå farger. Foto: Tonje Sørdalen / HI