Livet i saltvann øker laksens behov for sink

Oppdrettslaksen begynner livet i ferskvann. Etter mellom 8 og 18 måneder overføres den til sjøvann.

– Overgangen til saltvann er en stor forandring for laksen. Vi mennesker må drikke vann når vi spiser salt. Litt på samme måte er det for laksen. Når den er i sjøvann, gjør saltet at laksekroppen mister ganske mye vann til miljøet, sier havforsker Antony Philip.

Det påvirker også laksens behov for viktige næringsstoffer. Ett av disse er sink.

EU senket tillatt mengde

Sink er et sporstoff, det vil si et stoff som kroppen trenger i bittesmå mengder.

– Det er spesielt viktig for barrierefunksjoner som hud, gjeller og øyne. I tillegg er sink viktig for laksens evne til å hele sår, sier Philip.

Derfor inneholder laksefôr sink, men dette medfører en utfordring for miljøet.

– Vi ønsker mindre sink i miljøet, ikke minst fordi det kan være en driver til antibiotikaresistens, sier havforskeren.

Det var grunnen til at EU reduserte maksimumsverdien for sink i laksefôr fra 200 milligram per kilogram, mg/kg) til 180 mg/kg for tre år siden. Den kan til og med reduseres til 150 mg/kg i henhold til anbefaling fra EFSA.

Øyelidelser av for lite sink

Men hvordan påvirker det nye regelverket laksen? Det ville HI-forskerne finne ut av. De så nemlig at det kunne være utfordrende å redusere sinknivåene og samtidig møte behovene til fisken.

Gjennom to fôringsforsøk prøvde de å finne det optimale sink-nivået i laksefôr, sånn at laksen fortsatt ville vokse bra og ha best mulig helsetilstand.

– Vi så at tilgjengeligheten til sink er lavere i saltvann enn i ferskvann. Det er ikke blitt vist før. Samtidig så vi at laksen også mister mer sink i sjøvann, og at den derfor trenger mer sink når den er i sjøen, sier Philip.

Forskerne så også at laks som fikk for lite sink hadde mer grå stær (katarakt). Fiskene med 180 mg/kg eller mer utviklet mindre grå stær.

Resultatene ble nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Aquaculture.

Må bedre opptaket

For oppdrettsbransjen betyr resultatene at sinknivåene ikke bør senkes lavere enn 180 mg/kg. Da går det på bekostning av helsen til laksen. I ferskvann klarer laksen bare å ta opp 50 prosent av sinken den får i fôret, mens i saltvann er opptaket nede på 25-30 prosent. Det som ikke tas opp ender i miljøet.

– Det neste steget nå må derfor være å finne en måte for laksen å øke opptaket på. Rett og slett å gjøre sinkopptaket mer effektivt. Dette vil være bra for både fisken og miljøet, sier Philip.

Nå jobber forskerne med å finne forskjellige måter for nettopp det.

– I denne studien undersøkte vi en organisk sink-kilde, men den var ikke effektiv nok til å forbedre hverken opptaket eller utnyttelsen av sink, sier havforskeren.

Elektrolyttbalansen kan påvirke

I en annen studie publisert høsten 2021, gjorde Philip og forskerkollegaene et overraskende funn om sink.

De studerte hvordan forskjellige fôr med veldig ulike elektrolyttbalanser påvirket mineralomsetningen til laksen. Da så de at fiskene som fikk dietten med negativ elektrolyttbalanse hadde lite sink i blodet og i kroppen.

– Det viser at vi kanskje kan påvirke sinkopptaket positivt gjennom å påvirke elekrolyttbalansen i fôret, sier Philip.

Referanser

Yarahmadi, Sahar Sartipi, Marta S. Silva, May-Helen Holme, Thea Morken, Sofie Remø, Pedro Araujo, Erik-Jan Lock, Rune Waagbø og P. Antony Jesu Prabhu. «Impact of dietary zinc and seawater transfer on zinc status, availability, endogenous loss and osmoregulatory responses in Atlantic salmon smolt fed low fish meal feeds». Aquaculture 549, art.nr. 737804 (2022). Lenke: https://doi.org/10.1016/j.aquaculture.2021.737804

Philip, Antony J. Prabhu, Per Gunnar Fjelldal, Sofie C. Remø, Chandrasekar Selvam, Kristin Hamre, Marit Espe, Elisabeth Holen, Kaja H. Skjærven, Vibeke Vikså, Saravanan Subramanian, Johan W. Schrama og Nini H. Sissener. «Dietary electrolyte balance of Atlantic salmon (Salmo salar) freshwater feeds: Impact on osmoregulation, mineral metabolism and performance in seawater». Aquaculture 546, art.nr. 737305 (2022). Lenke: https://doi.org/10.1016/j.aquaculture.2021.737305