Tema: Laks

Smolten vandrer ut gjennom fjordene og videre ut i havet hvor den tilbringer de neste ett til fire år. I denne perioden vokser laksen raskt, og når den er kjønnsmoden vandrer den tilbake til elven den ble født for å gyte.

Gytevandringen av voksen laks opp i elvene foregår fra sent på våren til utpå høsten. Selve gytingen skjer sent på høsten. I Norge gyter de fleste laks samme år som de vandrer opp i elven, men i enkelte andre områder, som for eksempel Skottland og Russland, går en del laks opp i elven året før de skal gyte.

Laksen vender i stor grad tilbake til elvene der den ble født, og i større elvesystemer også til den delen av vassdraget den vokste opp i. Denne mekanismen kalles homing, og det er enda ikke fullt ut forstått hvordan laksen greier å finne tilbake til sin barndoms elv. Teorier har vært framsatt om at laksen på den siste del av reisen tilbake til elven bruker luktesansen til å orientere seg. Men teorien er omdiskutert, og kan ikke forklare hvordan laksen finner veien over store havområder. Nyere forskning tyder på at smolten på sin vandring fra elven og ut i havet innprenter komplekse signaler fra en rekke ulike stimuli som gjør at den siden kan finne tilbake til elven.

Under gytingen i sent på høsten velger hunnen seg ut et passende område med god strøm og grov grus. Flere hanner konkurrerer som regel om hunnens gunst, og det kan oppstå regelrette kamper mellom dem. I tillegg kjønnsmodner en del hanner som ungfisk, såkalte dverghanner.

Disse sniker seg inn under hunnen idet hun legger eggene, og forsøker å befrukte dem. Forsøk har vist at denne strategien kan være effektiv, og at en høy andel av eggene kan befruktes av en eller flere dverghanner.

Etter at eggene er gytt, bruker hunnen sporden til å dekke dem til med grov grus og steiner. Eggene ligger nede i elvegrusen til de klekker utpå våren. De første ukene av sitt liv har yngelen næring fra en plommesekk, før de når de er fem–seks uker gamle, begynner å ta til seg næring.

En del av de voksne fiskene er utmattet og dør etter gytingen, men noen overlever. Og mens hunnfiskene blir stående i elven til utpå våren før de vandrer ut i havet for å beite, forlater mange av hannene elven seint på høsten, etter gytingen. Enkelte laks kan returnere til elven flere ganger for å gyte; i Etneelva har vi registrert en fisk som kom tilbake for å gyte femte gang!

Etter hvert som yngelen vokser kommer den opp av grusen og blir frittsvømmende, og kalles da parr. Parren lever i elva i minst ett år før den går ut i havet, avhengig av temperatur og næringstilgang. I kalde elever, som for eksempel breelver i Sogn og Fjordane og elver i nord, kan parren stå i elva i opptil fem år.

Når parren har nådd en viss størrelse (11–12 cm), er den klar for en fysiologisk omstilling til livet i saltvann; den forvandles til smolt og vandrer ut i sjøen i perioden april–juli. Smoltifiseringen innebærer en rekke fysiologiske endringer, og den får et sølvskimrende ytre. Det finnes også noen få laksepopulasjoner som tilbringer hele livssyklusen i ferskvann. I Norge har vi såkalt blege i Byglandsfjorden og namsblank i øvre del av Namsen.

Etter at den har forlatt elven, vandrer smolten raskt ut i havet. Dødeligheten er stor i det første leveåret, og mange smolt når aldri det åpne havet. Ute i Atlanteren sprer de seg over store områder, men synes om vinteren å være særlig konsentrert i næringsrike områder der kaldt vann fra polare strøk møter varmere vann fra sør. Disse områdene inkluderer både Øst- og Vest-Grønland, området nord for Færøyene og Island, og Barentshavet. Laks fra ulike regioner ser ut til å ha ulike vandringsruter og fødeområder i havet, men så langt har vi begrenset kunnskap om dette.

En del laks kjønnsmodner etter ett år i sjøen og vender tilbake til elven for å gyte, disse kalles gjerne lokalt for tert eller svidde, som fellesbetegnelse smålaks, og er vanligvis fra 1,5 til 3 kg. Andre blir i havet to eller flere år før de returnerer til elven som såkalt mellomlaks eller storlaks.

Lite mat?

Mye av den europeiske laksen vandrer til Norskehavet fordi dette er et oppvekstområde med overskudd på mat. Både overlevelse og vekst har blitt redusert de seinere årene, og det er nærliggende å anta at dette skyldes problemer med å finne mat. Denne forklaringen støttes av at flere individer enn vanlig utsetter kjønnsmodningen i minst ett år, en utvikling man kan forvente hvis fisken ikke klarer å bygge opp tilstrekkelige energilagre. For laks fra Sør-Norge og nordover til Nordland ble veksten i sjøen redusert etter 2004, og ser enda ikke ut til å ha tatt seg opp igjen. For laks fra Nord-Norge har det derimot ikke vært en tilsvarende reduksjon for laksens vekst. Årsaken til at forholdene i Norskehavet nå er relativt dårlige for laks, er ikke bekreftet, men vi vet at produksjonen av byttedyr varierer over tid, og at endringer i innstrømming av arktisk vann til Norskehavet påvirker produktiviteten til dette havområdet. Endringene har påvirket den geografiske fordelingen av plankton og pelagisk fisk, og temperaturen i det nordøstlige Atlanterhavet har økt de siste årene. Det er også foreslått at de store bestandene av pelagisk fisk (sild og makrell) som er i Norskehavet konkurrerer med laksen om byttedyr.

Status, råd og fiskeri

Laks er naturlig oppdelt i en rekke enkeltbestander, i hovedsak regner man med at det er én eller flere bestander i hvert vassdrag. ICES’ arbeidsgruppe for atlantisk laks vurderer bestandsutviklingen i hele laksens utbredelsesområde, unntatt i Østersjøen.

Bestandsestimatene viser en nedadgående trend gjennom de siste tiår for de fleste regioner i Europa og i Nord-Amerika. Tilbakegangen har vært størst i de sørlige delene av utbredelsesområdet på begge sider av Atlanteren.

De norske bestandene er del av det nordøstatlantiske bestandskomplekset sammen med bestandene i Nordvest-Russland, Nordøst-Island og Sverige. Vurderingen fra ICES i 2023 var at det for bestandskomplekset som helhet var et høstbart overskudd. ICES gir ikke direkte råd om regulering av nasjonalt fiske i sjø og elv.

Forvaltningen av vill atlantisk laks i Norge er tillagt Klima- og miljødepartementet, ved Miljødirektoratet. Forvaltningsmålet for det enkelte vassdrag er at det skal være tilstrekkelig antall gytelaks i elva til at elvas produksjonspotensial for ungfisk utnyttes optimalt, og at det skal være et høstbart overskudd som kan tas ut i fiske. Selv om tilstanden for norsk villaks som helhet fortsatt må karakteriseres som god, har vi sett en tilbakegang her også de siste årene. Dette er delvis kompensert ved at fisket er redusert, særlig sjøfisket har et betydelig mindre omfang nå enn tidligere. Gjennom disse reguleringene har det lykkes å opprettholde gode gytebestander i de fleste vassdrag.

Fiskeri