Rekordmange makrellstørjer satellittmerket i norske farvann

– I år gikk det veien med været, fiskelykken, og samarbeidet! Vi er kjempespente på hva merkene har å fortelle, sier havforsker Keno Ferter, svært fornøyd med årets sesong.

Aldri før har han og teamet merket så mange makrellstørjer.

Lærer mer om bestanden

Etter et historisk overfiske svømmer stimer av verdens største tunfisk igjen på årlig sommerbeite langs Norskekysten. Målet med merkingen er å lære mer om bestanden og vandringsmønsteret til formel-1-fisken, som har hele Atlanterhavet som lekegrind.

Satellittmerkene henger på størjene i ett år før de løsner, flyter opp og sender data hjem. I alle fall i en perfekt verden.

– En del merketap må vi regne med. Men så langt har over halvparten av merkene fra 2020-2021 hengt fast på fisken gjennom et helt år. Det er vi veldig fornøyde med, forklarer prosjektleder Ferter.

Ble trolig spist

Ett merke løsnet på grunn av en produksjonsfeil, og et annet fløt opp før tiden utenfor Marokko med en høyst mistenkelig rapport.

Det kunne fortelle om et brått, stummende mørke og en omgivelsestemperatur på konstante 36 grader i dagene før det kom opp.

– Sannsynligvis ble makrellstørja spist av en hval. I seg selv interessant, sier Ferter.

Fisken var på over 250 kilo da forskerne merket den. Litt av en munnfull altså – kanskje bare forbeholdt spekkhoggere.

Ekstra interessant med norske data

Forskerne er nå i sluttfasen av analyse og vitenskapelig publisering av de første merkeresultatene. Innsatsen er del av et stort internasjonalt prosjekt, men funnene fra Norge er kanskje ekstra interessante.

Norske farvann er den nordlige utbredelsesgrensa for makrellstørja. At fiskene kommer hit sier noe om situasjonen for bestanden.

– Det er de største individene som tar turen hit fra gyte- og oppvekstområdene i Sør-Europa. Dataene våre tyder også på at de samme fiskene kommer igjen år etter år, forteller Keno Ferter.

Merkene popper nemlig ofte opp i nærheten av der fisken ble merket året før. Slik som denne i fjor:

Satellittmerket makrellstørje svømte 15 000 kilometer på ett år

…og endte opp utenfor Florø – nøyaktig samme sted som forskerne merket den på samme dato i fjor.

Stangfisket har hatt en rivende utvikling

Parallelt med forskernes merkeprosjekt, og dels basert på rådgiving fra dem, har norske myndigheter også åpnet for et merk- og slippfiske i regi av Fiskeridirektoratet. 

Privat organiserte fiskelag fisker makrellstørje på stang og merker dem med plastmerker. Merkene kan leses dersom fisken blir gjenfanget senere. Nesten 40 fisker er merket på denne måten i Norge siden 2019.

I tillegg er det kommersielle fartøy som fisker størje til mat, både med not og på stang, pluss et begrenset rekreasjonsfiske (se faktaboks).

Utviklingen av stangfisket har gått fort siden oppstart i 2019.

Samarbeidet mellom fiskerne er avgjørende

– Å finne fisken er steg én. Det kan innebære å kjøre lange avstander med omhyggelig skanning av horisonten, på jakt etter stupende sjøfugl og kjempefisk som jager så spruten står og havet fråder, forklarer Ferter.

– Innad i miljøet har vi en konstant, løpende dialog mellom forskere, fritidsfiskere og kommersielle fiskere. Å dele observasjoner og erfaringer har blitt helt avgjørende for felles suksess, fortsetter han.

Slik fanger de fisken

Den rådende stangfisketeknikken og -kompetansen har også blitt til i løpet av noen få år.

Stangfiskerne kjører inn i størjestimene med en gjeng gummiblekkspruter 30 meter bak båten. Når en makrellstørje hugger, må hele teamet samarbeide om å få den inn raskest mulig. Særlig viktig er samarbeidet mellom den som sveiver inn fisken, og den som kjører båten.

– Kort landingstid gir minst stress for fisken dersom den skal settes ut igjen, men det er trolig også best for kjøttkvaliteten dersom den skal høstes, sier Ferter.

Merker også andres fisker

Gjennomsnittstiden for landing er nå nede i ca. en halvtime, og noen fisker har blitt landet på under 15 minutter.

I tillegg til å fiske selv, merker forskerne også fisker som de får overlevert fra andre fiskelag på sjøen. Det forutsetter at fisken er i toppform og at det er rolige forhold på sjøen.

Basert på erfaringer fra andre og et pilotprosjekt i 2018 har forskerteamet nå en effektiv og skånsom merkeprosedyre – av 25 satellittmerkede fisker, er det kun én som ikke har overlevd merkingen.

– Det er tall vi kan være stolte av, sier Ferter som ser frem til masse ny data om ganske nøyaktig et år.

Satellittmerkene er del av et stort internasjonalt merkeprosjekt (ICCAT-GBYP), som er finansiert av EU, Den atlantiske tunfisskommisjonen ICCAT og andre institusjoner, som Havforskningsinstituttet. ICCAT bruker forskningen til å sikre bærekraftig forvaltning av den tidligere truede arten.