Havtalen 2024: – Summen av alt vi bruker havet til, er i ferd med å bli for stor

I forbindelse med FNs internasjonale dag for verdens hav markerte Havforskningsinstituttet dagen med den årlige Havtalen. Dette var den sjette i rekken.

Hele Havtalen ser du her: 

I historiske omgivelser

Fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss holdt årets tale. Havtalen ble arrangert på Munkebryggen i Bergen.

– Å ha ansvar for havet handler om å ha ansvar for mulighetene våre i fremtiden, sa hun.

– Summen av alt vi bruker havet til, summen av alt det vi forventer av havet, er i ferd med å bli for stor, sa ministeren fra scenen med Vågen og historiske Bryggen i bakgrunnen.

– Å forvalte havet er et stort ansvar

Sivertsen Næss fortalte videre om hvordan den geopolitiske situasjonen i verden påvirker havet, og at det kreves mer kunnskap for å sikre forsvarlig forvaltning av havet i fremtiden.

– Jeg kan ikke være fiskeri- og sjømatminister uten også å være havminister. Med mer aktivitet på havet, kommer behovet for enda mer kunnskap, enda mer målrettet forskning, enda bedre koordinering. Å forvalte havet er et stort ansvar. Jeg er glad jeg har gode fagmiljøer å støtte meg på, sa hun.

Les hele havtalen 2024 her

Kjære venner av havet.

Takk til Havforskningsinstituttet for invitasjonen til å holde Havtalen 2024.

Selv om enhver statsråd kan føle at ansvarsområdet deres er stort, vil jeg likevel si at det er noe spesielt med å ha ansvar for havet.
–Ikke bare fordi det unektelig er stort – og uendelig komplekst.
–Ikke bare fordi Norge i så stor grad er tuftet på havets ressurser, med mangfoldige aktiviteter – i et samspill som også det er komplekst.
Men fordi det å ha ansvar for havet handler så mye om å ha ansvar for mulighetene våre i fremtiden.
Havet er nemlig en nøkkel til den, det vet vi.

 

Så det er med ydmykhet at jeg har gått løs på denne jobben.
Og det er med ydmykhet jeg taler til dere i dag.
For havtalen er jo også stor – en blåhval blant taler har jeg latt meg fortelle.

Men jeg synes først og fremst havtalen gir meg en fin mulighet til å inngå en avtale: Jeg skal gjøre alt jeg kan for å være en fiskeri- og havminister som ser helheten, og som ser at alt det vi driver med på havet, det forutsetter en helt utvetydig bevissthet om havet selv.

Jeg kan ikke være fiskeriminister uten å være havminister for å si det sånn.
Ansvaret for fiskeri, havbruk, skipsfart og andre aktiviteter på havet, burde alltid være forankret i en forpliktelse til havet selv.   
Og det er summen av alt vi bruker havet til, som må regnes opp mot havets helse og balanse.

For der hver enkelt aktivitet isolert sett kanskje ikke er noe trussel, så er det summen av alt vi bruker havet til – summen av alt det vi forventer av havet –  den summen begynner å bli for stor.
Det vi ser i Oslofjorden – som i dag er et økosystem i store vansker grunnet klimaendringer, kloakk, avrenning fra landbruk, utslipp fra industri, fiske, og intens bruk til fritid og rekreasjon – bør tas på største alvor.
For det kan være et forvarsel for kysten vår.
Fjordene, helt opp til Hammerfest, kan lide samme skjebne, i større eller mindre grad.

Kjære alle sammen,
Når jeg ser utover havet hjemme i Hammerfest kan det være vanskelig å tro at noe så mektig kan trues av oss, ja at vi skal ha noen påvirkning i det hele tatt.
Vår aktivitet er jo knapt synlig på den veldige flaten.

Men havnæringene er derimot veldig synlig på land.
Jeg har vokst opp med det synet,
– med lyden av folk og virksomheter som lever av havet,
– med lukten av fisk, eller lukten av penger som vi sa.

Hele samfunnet jeg kommer fra, er bygget på dette.
Og slik er det langs store deler av kysten vår.
Folk kan ikke leve av noe annet.
Skal kysten være befolket og levende, må vi bruke havet.

Skal fisk og sjømat fra Norge fortsette å være en av våre viktigste merkevarer og eksportartikler,
–skal vi utvikle denne næringen på den måten som fremtiden trenger,
–skal vi løfte sjømaten til nye høyder både hjemme og ute (og det skal vi, for å leve lenger og bedre av fisken i dobbel forstand)
– da må havet selv være levende.
Så enkelt er det.
Og det er ikke så lett å se fra stuevinduet.

 

Som statsråd for havet må jeg kjenne havet, og være ærlig på hvor alvorlig utviklingen er.

Klimaendringer og hetebølger påvirker havet.
Noe som gjør at det er mindre i stand til å tåle de andre påvirkningene vi står for.
Havet blir mer og mer sårbart etter hvert som summen av påvirkninger øker, og vi ser ringvirkninger.
Evnen til å regulere og utjevne mye av den ubalanse vi skaper på jorda er svekket, og det kan ha konsekvenser vi ikke overskuer.

 

Det hadde vært fint om havet kunne stilne politisk uro.
Slik burde det være, for havet er vårt felles ansvar og vår felles mulighet til en mer bærekraftig framtid.  
Dessverre er det i dag motsatt.
For havet påvirkes negativt av den geopolitiske situasjonen.

Overalt i verden tilpasses nå handels- nærings- og forskningsstrategier til den nye utenrikspolitiske situasjonen.
Målet er ofte å gjøre seg mindre avhengig av sentrale produkturer fra andre land, beskytte egen industri, og bidra til grønn omstilling.
Eksempler her er USA med Inflation reduction act, EUs arbeid med den strategiske autonomien, Chipsact i EU og USA, tiltak for kritiske mineraler, våpenproduksjon og energisikkerhet.
Norge søker nærmere partnerskap med allierte land for sammen å styrke sikkerheten i kritiske verdikjeder.
Og vi gir viktige bidrag.

Her hjemme har geopolitikken påvirket strategier for petroleums-utvinning, havvind, batterisatsning, våpenproduksjon, mineralutvinning på havbunnen, sikkerhet for sjøtransport og installasjoner.
Alt dette påvirker havet, både naturen og havnæringene.

Som den med øverste ansvar, skal jeg være tydelig på at jeg ser dette.
Vi skal ikke late som om uroen i verden ikke er dårlig nytt for havet, for der vern av havet krever helhetlig tilnærming og samarbeid, kan tendensene til isolasjonisme og proteksjonisme virke i motsatt retning.

Samarbeid om bærekraftig forvaltning er viktig.
Det må vi fortsette med fordi havet fortjener det.

Samtidig har den geopolitiske situasjonen akselerert behovet for nye og grønnere løsninger på mange felt.
Det er oppsiden.

 

Flere vil drive næring på havet og flere vil nyttiggjøre seg kysten vår.
Det betyr at det kreves mer kunnskap for å sikre forsvarlig forvaltning.
Havforskning er dyrt, det vet jeg som har over 2,5 mrd. årlig over eget budsjett til formålet.
Og dessverre er det mye annet som er dyrt.

Selv om perspektivmeldinga er utsatt til høsten så vet vi at vi vil bruke en stadig større andel av ressursene våre på helse og omsorg framover.
I tillegg vil en betydelig opprustning av forsvaret kreve sitt.

Dette skjer i en situasjon hvor utnyttelsen i økonomien er stor.

Det vil med andre ord bli kamp om både penger, hender og hoder i mange sektorer framover.
Og selv om en stadig større andel av finansieringen av havforskningen kommer fra EUs forskningsprogrammer – og jeg vil berømme norske marine miljøer for å være flinke til å hente hjem prosjekter derfra – gjør vi klokt i å bruke ressursene så effektivt som mulig.

Vi må ta i bruk ny teknologi, digitalisere, utnytte mulighetene i kunstig intelligens og satellittdata.
Vi må satse mer på modellering – men kombinere og kvalitetssikre det med fysisk datainnhenting.

Vi må rett og slett bli enda flinkere til å skaffe kunnskapen vi trenger – mer effektive og mer målrettede – og for å bli det må vi utnytte potensialet i teknologien.
Dette er noe jeg vet dere jobber aktivt med ved Havforskningsinstituttet, og det er strålende.
For det handler jo om å sette kompetansen deres i høygir.

 

Vi må i tillegg utnytte det potensialet som ligger i å samarbeide bedre på tvers mellom institusjoner og etater, mellom ulike myndigheter og næringsliv.

Vi må bli enda flinkere til å dele data og vi må vurdere om ansvaret mellom aktørene i dag er godt nok koordinert.

BarentsWatch, forankret i Kystverket, ble opprettet av den rødgrønne regjeringen i 2012.
Og godt var det.
BarentsWatch er et godt eksempel på tverretatlig samarbeid om digitalisering, deling av data, sammenstilling av kart over havområdene og samhandling i sanntid.
Forvaltning og næringsaktører i havet får tilgang til nyttige tjenester på en svært kostnadseffektiv måte, og brukerne er fornøyde.
Et spørsmål vi bør stille oss er om det er behov for å utvikle lignende kostnadseffektive verktøy på andre områder.

Og ikke minst, må vi se på om vi kan lage en enda bedre incentivstruktur for å sikre automatisk tilgang til data og kunnskap gjennom smart regulering av næringene.

Det kan også bidra til å effektivisere kontroll og oppfølging av næringene.
Jeg vet at dere i Fiskeridirektoratet arbeider med dette.
Data og kunnskap må deles for å sikre både effektivitet og tillit, og legitimitet til næringsvirksomheten.

 

Som fiskeri- og havminister har jeg klare forventninger både til at offentlige myndigheter, forskningsapparatet og næringslivet er løsningsorienterte og samarbeider.

Klimapartnerskapet vi jobber med å få på plass med maritim næring, er et godt eksempel på hvordan vi bør gå fram.
Det handler om at vi står sammen om målene våre og har en felles forståelse for utfordringene fremover.

Mer og tettere samarbeid, mellom alle aktører, må til for å sikre at bruken av kysten og havområdene våre skjer på en måte som sikrer bosetting, arbeidsplasser, godt naturmangfold, god dyrevelferd og et hav med rike marine ressurser.

Men jeg vet at dette ikke er enkelt.

Bare i kystsonen har ulike myndigheter ansvar for ulike deler forvaltningen, arealene er knappe og næringene påvirker hverandre og naturen i stor grad.
Her er det ingen fasit på hva som er de beste løsningene og jeg tar gjerne innspill fra dere om hvordan vi kan bli bedre.

 

Kjære alle sammen,
Vi jobber kontinuerlig med å sikre fortsatt bærekraftig forvaltning, og det skjer mye.
Den oppdaterte forvaltningsplanen for havområdene ble lagt frem 5. april i år.
Og arbeidet med næringsplanen for norske havområder er i sluttfasen.
Den består av et sett med overordnende prinsipper for arealbruk til havs som skal bidra til sameksistens og forutsigbarhet.

God sameksistens mellom våre aktiviteter til havs, og med havet selv, er helt sentralt ikke bare for at gamle og nye næringer skal skape verdier side om side og kunne dra nytte av hverandre.
Men også for å sikre best mulig samspill med havet selv, ved å sørge for tilpasningsdyktighet. 

 

Det er også to store meldinger på trappene: havbruksmeldinga og dyrevelferdsmeldinga.

Her staker vi ut kursen for hvordan morgendagens havbruk skal se ut, med enda større søkelys på fiskehelse og dyrevelferd, biosikkerhet og bedre beskyttelse av økosystemene.

Mange av utfordringene kan løses med nye og bedre teknologi.
Men samtidig må vi være bevisste på at det er reguleringene våre som må ivareta den helheten jeg snakket om.

Det er forvaltningen, ikke av hver enkelt ressurs eller område, men av havet som sådan, som må være ledestjerne.
Det er dette som er poenget med havpanelet, som ledes av Norge statsministeren og presidenten i Palau.
Her har 18 kyststater forpliktet seg til å sikre bærekraftig havforvaltning av 100 prosent av sine havområder.

Og jeg for min del vil gjenta at jeg ikke kan være fiskeri- og sjømatminister uten å også være havminister.
Med mer aktivitet på havet, kommer behovet for enda mer kunnskap, enda mer målrettet forskning, enda bedre koordinering.
Å forvalte havet er et stort ansvar.
Jeg er glad jeg har gode fagmiljøer å støtte meg på.

Takk for oppmerksomheten.

Årets tale er den sjette i rekken:

• Havets tilstand 2019
• Havets tilstand 2020
• Havets tilstand 2021
• Havets tilstand 2022
• Havets tilstand 2023