Ser du en rødlistet art i fiskedisken? Spis den!

Bifangst er rett og slett fisk som det egentlig ikke fiskes målrettet etter, men som likevel ender opp i garnet eller trålen. For rødlistede arter er dette selvsagt ikke ønskelig, men det er ikke til å unngå at det innimellom kommer bifangst – også av rødlistede arter – om bord på norske fiskefartøyer når de fisker etter andre arter.

Vil unngå matsvinn

Men hva skal vi gjøre med bifangst-fisken, når den først er blitt fisket? Da bør vi bruke den, mener vi.

Vi er uenige med matinfluenser og kokebokforfatter Julie Ilona Balas, som i en kronikk på NRK Ytring advarer mot å kjøpe og spise bifangst av utrydningstruede fiskearter.

Når fisken først er død, bør vi utnytte den. Det er rett og slett snakk om å unngå matsvinn. I Norge har vi et utkastforbud i fiskeriene for de fleste arter, og da skal ikke-levedyktig bifangst, med enkelte unntak, tas på land og selges som mat. Men dersom du ikke kjøper denne fisken, blir den til slutt kastet.

Fiskeridirektoratet følger nøye med på at det ikke blir for mye utilsiktet bifangst i de ulike fiskeriene, og vi på Havforskningsinstituttet forsker kontinuerlig på bedre metoder for både å beregne omfanget av bifangst for de mange artene dette gjelder, og for å forbedre fiskeredskapene. I tillegg gjennomfører Kystvakten regelmessige fiskeriinspeksjoner ute på havet. Så her kan forbrukerne stole på at forvaltningen følger med på at det som omsettes er forsvarlig.

Fullt spiselig fisk

En ny masteroppgave av Miranda Huitfeldt Aspelund, Universitetet i Bergen, så nærmere på bifangst av de fire artene knurr, gapeflyndre, glassvar og lusuer – ingen av disse er rødlistet. Her viste beregninger at 99 prosent av fisken som ble fanget gikk døde og uutnyttet tilbake i havet. I andre europeiske land blir det omsatt flere tonn av disse artene. I perioden fra 2012 til 2018 utgjorde denne uutnyttede bifangsten i de norske fiskeriene årlig minst 130 tonn knurr, 2800 tonn gapeflyndre, 134 tonn glassvar og 20 tonn lusuer. Til sammen blir det, bare av disse artene, fisket 3084 tonn fullt spiselig fisk hvert eneste år.

I norske farvann regner vi for tiden med at det er 286 ulike marine fiskearter. Cirka 100 av disse artene blir omsatt og registrert i offisiell fangststatistikk i større eller mindre grad. For å sikre dette biologiske mangfoldet må vi følge med på utviklingen av alle disse artene. Til det trenger vi korrekte fiskeridata i tillegg til Havforskningsinstituttets egne toktdata. Når vi forsker på bifangst i norske farvann, bruker vi blant annet data fra referanseflåten vår. Dette er et betalt og kontraktfestet samarbeid med mer enn 40 norske kyst- og havfiskebåter som rapporterer «rubbel og bit» fra sine egne fangster. Disse dataene viser at fiskeflåten fanger flere arter enn de som blir landet og solgt. Det er et paradoks at noen av bifangstartene som norske fiskere av ulike grunner ikke får levert til en skapelig pris, samtidig blir høyt verdsatt av andre og derfor blir importert til Norge for 120–250 kroner per kilo.

Viktig at fisken er godt merket

Men hva med de rødlistede artene?

I Norge skal det ikke fiskes direkte på rødlistede arter, med noen få særskilte unntak, og reguleringene i fiskeriene er formet for å unngå så mye som mulig bifangst av disse artene. Mange fiskere er også opptatt av å sette ut igjen levedyktige rødlistearter i stedet for å tjene penger på dem. Men likevel vil det skje at disse artene noen ganger landes som bifangst.

Det er viktig at fiskekjøpere og kunder kjenner til hvilke arter som er rødlistet. Vi har for eksempel tre–fire uerarter i norske farvann, men bare én av disse er rødlistet. Det samme gjelder for samlebetegnelsen skater og haier, her er det også flere arter som ikke er rødlistet. Men hvis du som kunde ser en rødlistet art i fiskedisken på din lokale dagligvarebutikk, kan du likevel kjøpe den med god samvittighet. Vi mener at du kan føle deg trygg på at det dreier seg om en særs dyrebar, men uunngåelig ikke-levedyktig bifangst som ikke må gjemmes eller kastes. Derfor er det også viktig at fiskehandleren merker fisken godt slik at du som forbruker kan føle deg trygg på at det er snakk om en korrekt rapportert bifangst.

Du hjelper både forskere og artene

For hvis du kjøper en rar bifangst-fisk i fiskedisken, så hjelper du også oss forskere og til syvende og sist arten. Da blir arten nemlig mer verdifull og interessant for fiskeren å gjenoppbygge. Da øker også sjansen for at fiskerne rapporterer bifangsten korrekt, som igjen gir oss enda bedre data på disse artene – hvorav noen av dem er rødlistede. Hvis all bifangst kommer med i landingsstatistikken (Fiskeridirektoratet), så sitter vi på mye bedre data og kunnskap om disse artene. Og det gjør oss i stand til å beskytte dem enda bedre, og hindre fiskere fra å «satse» på bifangst av rødlistede arter som kan gi høy avkastning. Ved riktig rapportering kan vi finne ut om det er spesielle områder, tider eller redskaper der ulike livsstadier av arten forekommer hyppig, og vurdere effekter av sterkere vern gjennom ulike typer fiskerireguleringer som blant annet stenging av fiskefelt og strengere bifangstreguleringer.

Vanlig uer og blålange er to eksempler på rødlistede arter i norske farvann. Norske fiskere fisker mellom 5000–6000 tonn vanlig uer og mellom 200–300 tonn blålange hvert år. Dette er mer enn anbefalt, men siden reguleringene ikke har blitt endret de siste årene, så kan økte bifangster også være et tegn på større forekomster og en bedre bestandssituasjon. Dersom slike store bifangster ikke blir korrekt rapportert vil vi forskere ikke være i stand til å vurdere bestandsutviklingen når vi mangler gode toktdata. Og de som taper på det, er til syvende og sist mange fiskebestander langs norskekysten. Også de rødlistede artene.