Større kamskjellforekomster

Stort kamskjell (Pecten maximus) finnes ned til mer enn 100 m dyp, men de største forekomstene finner man fra 5–50 m dyp. Kamskjellet foretrekker strømrike områder med skjellsand som substrat, men finnes i områder med alt fra fin sand til grov grus, med eller uten innblanding av mudder. Arten er utbredt i Norge fra Skagerrak i sør til Lofoten i nord. Trøndelag (Frøya/Hitra) og Nordland (Helgelandskysten) har de største bestandene, men også i Rogaland og Vestland finnes det regionalt store bestander. Generelt finnes de største og mest stabile bestandene i ytre kyststrøk. I områder som er påvirket av ferskvann og brakkvann, er forekomstene mer ustabile. Fra Jæren og videre sørover til Sørlandskysten er forekomstene sporadiske, og her lever skjellene vanligvis på noe større dyp. Utbredelsen i Skagerrak og Kattegat ser i stor grad ut til å være begrenset av hydrografiske forhold knyttet til kyststrømmen. 

Grunnet hard beskatning i andre deler av utbredelsesområdet er områder med store kamskjellforekomster i Norge særegne. Bunnområder med større kamskjellforekomster er spesielle med hensyn til artssammensetning og hydrografi og representerer en naturtype med sterk kobling mellom miljøet i vannsøylen og produksjonen på bunnen. Høsting av stort kamskjell forgår med dykkere som er helt avhengig av tette forekomster for å høste effektivt. Selv om bunnredskap (skrape og trål) i dag ikke benyttes i kommersiell høsting, vil eventuell bruk av slikt redskap være en klar trussel mot naturtypen.

Haneskjellet (Chlamys islandica) er en subarktisk art som finnes på stein-, grus- og sandbunn fra 5 ned til 250 meters dyp. De største forekomstene langs norskekysten finnes på grunnere enn 100 m dyp. De lever i områder med vanntemperatur på -1,5–9,5^oC. Utbredelsen av haneskjell langs norskekysten går fra Lofoten i Nordland til Varangerfjorden i Troms og Finnmark. I Balsfjorden, Kvænangen og Porsangerfjorden i Troms og Finnmark finner vi de største bestandene. Sør for Lofoten til Rogaland finnes enkelte små forekomster av haneskjell i terskelfjorder og poller med spesielt lave sommertemperaturer under terskeldypet.

Høye forekomster av haneskjell kan danne tette skjellbanker som består av tomskall og levende individer i alle aldre. Denne strukturen fungerer som et tredimensjonalt habitat for en rekke små organismer som lever der hele eller deler av livsløpet, samt som beiteområde for større organismer.

Forekomstene av haneskjell langs norskekysten beskattes i svært liten grad, men de kjente feltene har vært overvåket siden 1980-tallet da interessen for fisket av haneskjell var større. På Svalbard ble bestandene av haneskjell overfisket i løpet av en kort periode fra slutten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet. Bestandene ser ut til å ha bygget seg opp igjen etter at fisket ble forbudt, og det er i dag ny interesse for å beskatte bestandene i disse områdene. Haneskjell høstes ved hjelp av bunnredskap, noe som har stor påvirkning på naturtypen. Mer skånsomme metoder for høsting er utviklet og under utprøving i forbindelse med prøvefiske.