Antarktisk krill

Antarktisk krill finnes i de kalde vannmassene sør for den antarktiske polarfronten i Sørishavet. Det latinske navnet på antarktisk krill er Euphausia superba. Den kan bli 6 cm lang og ca. 7 år gammel. Krillen forekommer ofte i tette svermer som kan strekke seg over flere km, noe som gjør den godt tilgjengelig for trålfiske. Euphausia superba er en nøkkelart i det antarktiske økosystemet og veldig viktig som mat for fisk, blekksprut, hval, sel, pingviner, albatrosser og andre fuglearter. Selv beiter krillen både på planteplankton og dyreplankton.

Som andre krepsdyr har krillen et ytre skall som skiftes med jevne mellomrom. Fra ett skallskifte til et annet kan krillen vokse i gode perioder, mens den krymper i perioder med lite mat. 

Målinger 

I 2000 ble det gjennomført et internasjonalt tokt med flere fartøyer i havområdet rundt den antarktiske halvøy og nordvestover, inkludert området rundt Sør-Georgia (CCAMLR-2000). Hovedformålet var å mengdemåle krillbestanden med ekkolodd. Det drives kommersielt fiske på krill i områdene 48.1–48.4, og krillbiomassen ble beregnet til 60,3 millioner tonn. Dette var inntil 2019 det eneste mengdeberegningsarbeidet med såpass stor geografisk dekningsgrad som er gjennomført i Sørishavet på antarktisk krill. Nye målinger ble gjort i januar/februar 2019.

Flere kilo krill skal sorteres etter hvert trålhal. Foto: Oda Linnea Brekke Iden / Havforskningsinstituttet

Ulik stimadferd

Særlig som larve og yngel er den antarktiske krillen avhengig av sjøis. Under isen finner den beskyttelse fra predatorer og skaffer seg tilstrekkelig føde i form av isalger. Ute i de åpne vannmassene observeres krillen som regel i de øverste 100 meterne i stimer som kan ha mange kilometers utstrekning og tettheter opp mot 10 000–30 000 individ per m³.

Ekkoloddata fra Havforskningsinstituttets AKES-prosjekt (Antarctic Krill and Ecosystem Studies) i den sørøstre atlantiske delen av Sørishavet i 2008, viste at krillen vanligvis opptrer i fire forskjellige stimtyper i dette området. Tre av stimtypene var relativt små og varierte i tetthet fra lav til veldig høy, mens en fjerde stimtype var av meget stor utstrekning, men med lav krilltetthet. Isolerte stimer, som var geografisk lokalisert langt fra andre stimer, var de som hadde høyest tetthet. Stimenes form endret seg dessuten gjennom døgnet.

Gode forekomster flere steder

Havområdene rundt den antarktiske halvøy, øyene nordover til Sør-Georgia og Scotiahavet er tradisjonelt regnet for å inneha de største forekomstene av krill. Under AKES-toktet som foregikk i havområdene lengre øst, blant annet rundt Bouvetøya, ble det imidlertid også funnet gode forekomster, spesielt i forbindelse med undersjøiske rygger hvor næringstilgang og produksjonen i vannmassene syntes å gi gunstige beiteforhold. Det ble også observert en gradvis endring av krillens størrelse, med et vesentlig innslag av mindre individer jo lenger sør vi kom, noe som tydet på at antarktisk krill reproduserer også her. Dette er viktig for den totale produksjon av krill i området, i tillegg til krill som føres med havstrømmer fra vest.

Effekt av klimaendringer

Klimaendringer i form av global oppvarming vil påvirke krill i alle havområder. En reduksjon av sjøisens areal vil påvirke rekruttering og utbredelsen av antarktisk krill. Dersom vanntemperaturen øker, vil dette også få konsekvenser for habitatstørrelse for denne kaldtvannsarten i tillegg til økt konkurranse fra mer varmekjære arter. Endringer av strømmønstre vil også føre til endringer av dagens transportmønster av krill, bl.a. er store krillmengder ved Sør-Georgia regnet for å være transportert dit med havstrømmer fra sørvest.