Tema: Krill – Nordlig krill

Nordlig krill (arktisk krill)

I norske farvann finnes det tre hovedarter: storkrill, Meganyctiphanes norvegica (45 mm), den litt mindre Thysanoessa inermis (35 mm) og Thysanoessa longicaudata (20 mm).

De dominerende artene i Barentshavet er Thysanoessa inermis og Thysanoessa raschii. I Norskehavet dominerer Meganyctiphanes norvegica og Thysanoessa longicaudata. Globalt er det antarktisk krill, Euphausia superba, som er den dominerende arten både i antall og biomasse.

Krill utgjør en svært viktig rolle i de pelagiske økosystemene i Nord-Atlanteren. Krillen beiter både på planteplankton og dyreplankton, og er sentrale byttedyr for viktige bestander av fisk, hval og sjøfugl.

Årlig krillproduksjon i Norskehavet og Barentshavet er beregnet til ca. 287 millioner tonn. Det er imidlertid betydelig usikkerhet knyttet til slike beregninger, da redskaper som pelagisk trål og planktonnett som benyttes i dag, ikke er optimale for å gjøre kvantitative mengdeberegninger av krill. I årene som kommer vil man gå mer over til å benytte en spesiallaget krilltrål og ekkolodd som vil gi et bedre bilde på storskala fordeling og mengde i tid og rom.

Viktig matkilde

I Norskehavet er nordlig krill (M. norvegica) viktig spesielt for kolmule, men også for sild og makrell, samtidig som den også er en betydningsfull predator på Calanus finmarchicus og andre mindre hoppekreps. I Barentshavet er småkrill (T. inermis og til dels T. raschii) viktige fødeorganismer, spesielt for stor lodde (over 12 cm). Småkrill kan utgjøre opptil 60 prosent av dietten. Når loddebestanden er så høy som 5–7 millioner tonn, kan lodde konsumere opptil 30 millioner tonn krill årlig i Barentshavet. En lengre tidsserie fra 1984–2009 av magedata fra torsk i Barentshavet viser at krill utgjør en viktig del av dietten i 1. og 2. leveår. Data etter 1993 viser en generell økning i mengde krill i magene. Krill har høyt fettinnhold (50 prosent), som er viktig for å opprettholde god vekst av flere viktige pelagiske planktonspisende fiskebestander.

Beiter om natten

Krill i Norskehavet og Barentshavet kan gjennomføre betydelige vertikale døgnvandringer. Om dagen befinner de seg i dypet for å unngå predatorer, mens de i skumringen kan vandre flere hundre meter for å beite nær overflaten om natten. De fleste krillartene er avhengig av våroppblomstringen i april–mai for at larvene og yngelen skal få gode oppvekstforhold. T. inermis og T. raschii er knyttet til kontinentalsokkelområdene i Nord-Atlanteren og gyter både over den norske kontinentalsokkelen og i Barentshavet. M. norvegica har sitt kjerneområde knyttet til atlantiske vannmasser i Nord-Atlanteren, hvor den også gyter; vanligvis en måned seinere enn de øvrige artene.

Føres med strømmen

I Barentshavet har krillen tradisjonelt ikke reprodusert, men dette kan være i ferd med å endre seg ettersom havklimaet blir varmere. Gyteproduktene (egg og larver) blir transportert med strømmen til nordlige områder (vest av Svalbard), men også inn i Barentshavet. Småkrill i Barentshavet overvintrer i den dypere delen av vannsøylen, men gjenopptar døgnlig vertikalvandring når lysforholdene tillater dette tidlig om våren. For å opprettholde krillbestandene i store geografiske områder spiller sannsynligvis strømforholdene og transporten fra Norskehavet en viktig rolle. Det gjelder særlig for de artene som tradisjonelt er knyttet til atlantiske vannmasser, men også for nye, mer varmekjære arter som driver med vannmassene mot nord og øst.

Påvirkes av klima

I motsetning til i Sørishavet kan krill i nordområdene betraktes som subarktisk og går sjelden inn i rent arktisk vann. Med et varmere klima ser vi nå en økning i krillbestandene i Barentshavet, noe også årlige russiske krillundersøkelse viser. Etter mange års fravær observerer vi dessuten at den mer varmekjære krillarten Nematoscelis megalops nå forekommer oftere og i større mengder i Norskehavet og Barentshavet enn tidligere. Det samme synes å gjelde i Barentshavet for den mer atlantiske arten M. norvegica.