Tema: Hornkoraller

Tette bestander av hornkoraller kalles gjerne korallskog. Hornkorallene er også et yndet sted for andre arter som lever i, på og i nærheten av koloniene, for eksempel krabber og andre små krepsdyr, havbørstemakker, slangestjerner og medusahoder.

Sjøtre (Paragorgia arborea) er den hornkorallen som blir størst. Det sies at man har fått eksemplarer som er åtte meter høye, men det vanligste er individer på 1–2 meter. Som de fleste litt større hornkorallene er den utsatt for å bli fanget av line og garn, og at mange har blitt tatt med fiskeredskap opp gjennom årene kan være årsaken til at vi ikke lenger ser så store sjøtrær i våre farvann. Fiskeriene har ikke vært så intense på sørsiden av Grønland, så det rapporteres fortsatt om store sjøtrær fra disse havområdene.

Lopheliarev med blomkålkorall og sjøtre.
Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet

Hos oss finnes sjøtrærne voksende alene på havbunnen og på bratte fjordvegger, men de opptrer meget ofte i store mengder på Lophelia-revene. Der gjør de mye av seg på grunn av størrelsen og ikke minst på grunn av de flotte rødfargene som de finnes i, fra mørkerøde til blek rosa.

Arten har en vid utbredelse i Nord-Atlanteren og finnes ned til over 1000 meters dyp – og hos oss langs hele kysten. I norske fjorder kan den vokse relativt grunt, som i Trondheimsfjorden på noen få ti-talls meters dyp. Det er et fellestrekk for mange dyptvannsarter at de kan vokse relativt grunt inne i fjordene.

Når vi får et sjøtre på båtdekket er alle polyppene trukket inn i dyret. Derfor ligner den mye på tyggegummi, noe som gjør at den på engelsk populært kalles for "bubble gum coral". Under vann med polyppene utstrakte, ser den lodden ut.

Korallskog dannet av risengrynkorall (Primnoa resedaeformis)

Risengrynskorall (Primnoa resedaeformis) har fått sitt navn siden det ser ut som om det sitter en masse risengryn på armene. Sammen med sjøtreet er dette den vanligste arten som danner såkalt korallskog. Gjennom MAREANO-programmet har man funnet ut at korallskogene kan deles inn i to typer, hardbunnskorallskog og bløtbunnskorallskog. Sjøtreet og risengrynskorallene er de vanligste artene i hardbunnskorallskogen sammen med sjøbusken og den hvite hornkorallen.

Arten er vidt utbredt i Nord-Atlanteren og finnes langs hele norskekysten. Den kan bli opptil én meter høy.

Sjøbusk (Paramuricia placomus) kan minne om risengrynskorallen, både i farge og størrelse, men den er mer vifteformet.

Dette er også en art som finnes vidt utbredt i Nord-Atlanteren og langs hele norskekysten. Den har en tendens til å snu viften mot strømretningen slik at den mest effektivt kan filtrere eller plukke små næringspartikler fra vannet som siger forbi.

Hvit hornkorall (Swiftia pallida) har et helt annet generelt utseende enn de andre artene nevnt her. Den er forholdsvis liten, bare opptil 20 cm høy. Videre har den få armer eller forgreninger og danner derfor ikke så tette busker som de andre. Den er heller ikke så vidt utbredt, noe som tyder på at arten er mer kresen på voksested og miljøforholdene. Den er kjent i tette bestander i Rogaland og er i 2016 også dokumentert i tette bestander på Huglhamaren i ytre Hardangerfjorden. Arten er kjent fra begge sider av det nordlige Atlanterhavet og Middelhavet. Den kan vokse ned til flere tusen meters dyp.

Swiftia. Foto: Havforskningsinstituttet

På Huglhamaren vokser Swiftia i en bratt fjellvegg dypere enn 80 meter. Den finnes mellom koraller som øyekorall og siksakkorall på 200 til 100 meters dyp, mens den grunnere enn 100 meter står i tette bestander og dominerer.

Fjorder og kystområder er ikke godt kartlagt. En miniubåt med videosystem ser bare noen ganske få meter om gangen, så det må en meget stor innsats til for å kartlegge hele kysten. Derfor er den egentlige utbredelsen til mange arter ikke godt beskrevet. Swiftia kan for eksempel vise seg å være vanligere enn det vi hittil vet.