Gå til hovedinnhold

Tema: Kveis


nærbilde av innvoller med en rekke små marker

Under sløying av nyfanget fisk vil man ofte kunne finne små, gråhvite marker i innvollene. Her på blindtarmen til en torsk.

Fotograf: Paolo Cipriani / Havforskningsinstituttet

Kveis er et samlebegrep for larvene til rundormer som lever som parasitter i fisk og sjøpattedyr.

Kveis lever primært i tarmsystemet til sine verter, og gjør vanligvis ingen skade på verten.

I noen tilfeller kan kveis også finnes i fiskekjøttet, og utgjøre en risiko for folk som spiser fisk som ikke er bearbeidet godt nok (fryse- eller varmebehandlet).

Sildemark

Den vanligste kveisarten i våre farvann er Anisakis simplex som også kalles silde- eller hvalmark.

Mengden sildemark i et havområde er tett knyttet til antall småhval, spesielt delfiner, nise, grindhval og spekkhoggere. Disse fungerer som sluttvert for parasitten. 

Hver hunnmark produserer tusenvis av egg i hvalens tarm, som slippes ut i vannet der de klekkes og frigjør larver. Etter å ha vært innom krill eller raudåte, havner larvene i fisk og blir til kveis.

Kveisinfisert fisk må spises av hval for at livssyklusen skal sluttes. Det er også vanlig at kveisinfisert småfisk som sild, blir spist av større fisk som torsk. På denne måten kan rovfisk få i seg store mengder kveis over tid.

Torskemark

En annen vanlig kveistype, særlig i kysttorsk, er Phocanema (tidligere slektsnavn Pseudoterranova), også kjent som torske- eller selmarken. 

Den er en del større og sterkere pigmentert enn sildemarken, og er dermed lettere å få øye på i fiskekjøttet. 

En annen forskjell er at torskemarken bruker sel som sluttvert. Den vanligste torskemarken man kan finne i fiskefileten bruker kystsel – steinkobbe eller havert – som sluttvert. Begge artene er vanlig langs hele norskekysten.

Betydning for folk

Kveis er først og fremst et estetisk problem siden levende mark kan være uappetittlig. Av og til kan kveisen opptre i så store mengder at du blir lite lysten på å tilberede fisken som mat. Dette er et paradoks fordi mye kveis er gjerne et tegn på at fisken har spist bra og er i god form.

Men det er kveisen du ikke ser, den som sitter i fiskekjøttet, som kan være skummel. Er du uheldig og får i deg levende kveis, kan du få akutt magesykdom eller allergiske reaksjoner.

Kveis dør ved varmebehandling til over 60 grader, eller frysing.

Dersom du planlegger å spise rå eller lettbehandlet villfisk i for eksempel sushi, bør du sørge for at fisken har vært fryst ved minus 20 grader i minst ett døgn. Les mer om dette hos Mattilsynet.

Kveis og sushi

Norsk oppdrettslaks og regnbueørret som skal brukes i sushi eller liknende, er unntatt fra kravet om frysing. Unntaket er basert på to landsdekkende undersøkelser gjort av Havforskningsinstituttet i 2014 til 2016 der det ikke ble påvist kveis imarkedsklar laks eller ørret.

Hovedgrunnen er at fisken kun fôres med sterkt varmebehandlet tørrfôr som ikke inneholder levende kveis.

Hvordan det er med andre arter i oppdrett som for eksempel torsk og kveite, er fremdeles uavklart.

HI overvåker kveis i villfisk

Havforskningsinstituttet har i over 20 år fulgt med på utviklingen av kveisbelastningen hos noen av våre viktigste fiskeslag som sild, makrell og torsk. 

Mens situasjonen virker å være stabil hos sild og makrell, tyder våre data på at det er økt forekomst av sildemark (Anisakis) i torsk fra det sørlige Barentshavet.

Økningen henger trolig sammen med at flere småhvaler vandrer inn i Barentshavet om sommeren for å beite på småfisk. Dette kan trolig knyttes til klimaendringene, som igjen har ført til at noen av hvalenes byttedyr trekker lenger og lenger mot nord.

Når flere hvaler oppholder seg over lengre tid i Barentshavet, vil også mengden kveis som tilføres økosystemet, gradvis øke.

foto av en metallboks med rusk og rundormer oppi
Her går forskerne gjennom mageinnholdet til en strandet spermhval. Her ser vi kveis av typen Anisakis physeteris blant nebb fra blekkspruter – måltidsrester. (Photo: Paolo Cipriani / HI)