Miljøeffekter av lakselusmidler

Utvendige parasitter som lakselus (Lepeophtheirus salmonis) og skottelus (Caligus elongatus) er et av de mest alvorlige helseproblemene i norsk fiskeoppdrett. Til bekjempelse av lakselus kan oppdretterne bruke enten biologiske (leppefisk, rognkjeks), mekaniske (f.eks. varme og ferskvann) eller metoder der det brukes legemidler. Det er spesielt bruken av legemidler som har reist spørsmål om påvirkning på miljøet rundt oppdrettsanlegg og mulig påvirkning på andre arter enn lakselus (non-target organismer). Havforskningsinstituttet har spesielt fokus på dette og gjennomfører årlige risikovurderinger på dette tema.

Forbruk

Etter et generelt lavt forbruk av legemidler mot lakselus på begynnelsen av 2000-tallet har forbruket vært høyt siden 2009 og økningen, målt i kilo, fortsatte fram til 2015. I 2016 og 2017 har det totale forbruket blitt kraftig redusert.

Legemidler til bruk mot lakselus gis enten som bad (azametiphos, cypermethrin, deltamethrin og hydrogenperoksid) eller innblandet i fôret (diflubenzuron, teflubenzuron og emamektin). Hvor giftig et stoff er for lus og andre «non-target» organismer bestemmes ved å eksponere forsøksdyret for ulike konsentrasjoner og ulike eksponeringstider. Effekten måles som dødelighet og ikke-dødelige effekter som deformiteter, evnen til å finne skjul for hummer etc. Dette gjøres i laboratoriet og vil da vise hvilke konsentrasjoner som gir effekt. I tillegg er det viktig å studere fortynning og spredning av legemidlene etter medisinering som feltundersøkelser og modellering.

Pågående undersøkelser ved Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttet arbeider med spørsmål rettet mot effekter på en rekke viktige marine arter (inkludert kommersielle). Kort oppsummert er det nå fokus på følgende:

• Effekten av badmidler på plankton (hoppekreps, fiskeegg, fiskelarver, hummerlarver, krill)
• Effekten av fôrmidler på bunndyr (børstemark, reker, hummer, sjøkreps)
• Endring i genuttrykk som følge av eksponering for fôrmidler (reker, hummer, sjøkreps)
• Spredning og persistens av fôrmidler i miljøet
• Spredning og fortynning av badmidler i miljøet etter avlusning

Miljøeffekter

Hvor toksisk (giftig) et stoff er for en organisme vil variere siden ulike organismer har ulik grad av følsomhet. Om en organisme blir påvirket avhenger også av konsentrasjon og eksponeringstid. Mål for overlevelse som benyttes, LC50, er konsentrasjoner som dreper 50% av individene som eksponeres (utsettes for) behandlingen under definerte eksperimentelle betingelser og over et definert tidsrom (LC50-verdien).

Nedenfor er det gjort et lite utdrag av status på kunnskap om effekten av de ulike stoffene på non-target organismer, mens en mer detaljert og grundigere gjennomgang finnes i Risikorapporten. Det er verdt å merke seg at mange av de publiserte studiene (artikler og rapporter) fra andre land er fra områder hvor det kan være andre arter enn i Norge samt at miljøforholdene også ofte er annerledes.

Badmidler

Azametiphos: er det minst toksiske medikamentet der LC50-verdien unntaksvis er mindre enn behandlingsløsningen etter korttidseksponering. En times eksponering forårsaket meget lav dødelighet på strand- og pungreker. Lignende undersøkelser gjort i Canada viste også at effekten for de fleste testorganismene var liten, men den mest sensitive arten var voksen amerikansk hummer.

Cypermethrin/Deltamethrin: er betydelig mer toksisk for non-target organismer enn azametiphos, og av de studerte artene er det vist at larver av amerikansk hummer er spesielt sensitive. Cypermethrin er imidlertid noe mindre giftig enn deltamethrin. Feltstudier i Canada har vist at fortynning er den viktigste årsaken til reduksjon av konsentrasjon i miljøet etter behandling. I en undersøkelse gjennomført av NIVA på tre oppdrettsanlegg på Vestlandet ble det ikke påvist cypermethrin eller deltamethrin i sedimentet etter bruk

Kombinasjonen azametiphos og deltamethrin: På grunn av nedsatt følsomhet for enkeltmedikamenter er det blitt brukt en kombinasjon av to avlusningsmidler, azametiphos sammen med enten cypermethrin eller deltamethrin. Hver for seg har medikamentene markedsføringstillatelse, men ikke til bruk som kombinasjon. Toksisiteten til kombinasjonsløsning er kun undersøkt i to arter av krepsdyr (strandreke og tangpungreke), gjort ved Havforskningsinstituttet. Både strandreke og tangpungreke var mer følsomme for medikamentene brukt i kombinasjon enn når medikamentene ble gitt hver for seg.

Hydrogenperoksid: Havforskningsinstituttet har gjennomføre eksponeringsforsøk på en rekke marine arter som forekommer i Norge, supplert med sammenlignbare studier gjennomført av AkvaplanNiva. Det er store artsforskjeller i følsomheten for dette badmidlet. Torskeegg, kråkeboller, strandreke, pungreker og rognkjeks er arter med liten følsomhet etter kort tids eksponering. Hoppekreps, hummerlarver, børstemark og sukkertare er mer sensitive.

Fôrmidler

Flubenzuroner: påvirker kitin-syntesen og dermed vil dyregrupper med kitin i skallet være spesielt sårbare. Dødelighet inntreffer ofte i tilknytning til skallskifte og arter som gjennomgår flere skallskifter årlig og yngre individer med hyppige skallskifter er spesielt sårbare. Flubenzuroner har lang halveringstid i sediment. Børstemark, som er en nøkkelart i omsetning av organisk avfall under oppdrettsanlegg, ser ut til å tåle eksponering for teflubenzuron til en viss grad, men blir dosene for høye gir det både dødelighet og redusert vekst. Forsøk har vist at teflubenzuron gir dødelighet hos dypvannsreke, strandreke og europeisk hummeryngel. Deformiteter er funnet i blomsterreke og hummeryngel. I tillegg er det funnet at hummeryngel som har vært eksponert for ikke-dødelige doser av teflubenzuron har redusert evne til å finne/identifisere skjul (link til dette oppslaget?). Havforskningsinstituttet har gjennomfør flere feltundersøkelser for restkonsentrasjoner i sediment og i villfauna.

• I nye forskrifter er det nå satt vilkår for bruk av flubenzuroner hvor de ikke kan benyttes på lokaliteter som ligger nærmere enn 1 km fra et registrert rekefelt.

Emamektinbenzoat: halveringstiden i marint bunnsediment er anslått til å ta over 100 dager, og betyr at de organismene som er i kontakt med sediment blir mest påvirket f.eks. børstemark og krepsdyr. Det er foreløpig ikke gjennomført effektstudier på arter som finnes i norske farvann. Havforskningsinstituttet har utført et eksperiment for å se på genyttrykk etter eksponering for emamektin over lengre tid på hummerjuvenile. Studier fra andre land som Skottland og Canada viser generelt liten effekt. I et laboratorieforsøk i Canada ble reke (Pandalus platyceros) og krabbe (Cancer magister) tilbudt fôr som inneholdt emamektin i konsentrasjoner opp til 500 mg/kg. Det ble ikke registrert dødelighet, men krabbene unngikk å spise pellets med de høyeste konsentrasjonene. Undersøkelser på amerikansk hummer viste at skallskifte ble fremskyndet ved en dose på 1 mg/kg kroppsvekt, noe som medførte blant annet at rognhummer mistet eggene sine.