Tema: Raudåte

Raudåta er en kopepode (hoppekreps). Om våren gyter raudåta i de øverste vannmassene like før eller under våroppblomstringen av planteplankton. Den nye generasjonen av raudåte utvikler seg parallelt med planteplanktonproduksjonen.

I utviklingen fra egg til voksen gjennomgår raudåta tolv ulike stadier, først seks nauplistadier (N1–N6) og deretter seks kopepodittstadier (C1–C6). C6 er det voksne stadiet, og dyrene kan da skilles mellom hunner og hanner. På sensommeren og høsten, når dyrene har nådd stadium C5 og inneholder et tilstrekkelig høyt fettinnhold, vandrer de ned i dypet for å overvintre. Raudåta står da på mellom 500 og 1500 meters dyp. I overvintringsperioden er raudåta i en såkalt diapause, som betyr en hviletilstand.

I løpet av senvinteren og våren vandrer raudåta opp mot overflaten igjen for å gyte, og har da gjennomført sin ettårige livssyklus. I sørlige deler av Norskehavet og langs Norskekysten kan derimot raudåta ha to, og kanskje også flere, generasjoner per år.

Utbredelse

Raudåta har stor utbredelse i atlantisk vann, og et av kjerneområdene er Norskehavet, hvor den utgjør hovedmengden av dyreplanktonet. Utbredelsen til raudåta er nært knyttet til sirkulasjonsmønsteret til havstrømmene. Fra det sentrale Norskehavet blir raudåta ført med strømmene til kystvannet over kontinentalsokkelen. Store mengder blir også ført nordover, blant annet inn i Barentshavet. Mengden av raudåte som kommer inn i Barentshavet hvert år vil variere etter hvor stor innstrømningen av atlanterhavsvann er.

Raudåtas rolle i næringsnettet

Raudåta er veldig viktig som mat for fisk og annet dyreplankton som krill og amfipode. De unge stadiene av raudåta er den viktigste matressursen for fiskelarver langs kysten, og avgjørende for at yngelen til våre viktigste fiskebestander skal overleve. Etter hvert som fiskelarvene vokser, går de over til å beite på stadig større stadier av raudåte. Eldre stadier (raudåta blir opptil 3 mm lang) er viktige byttedyr for voksen pelagisk fisk som sild og makrell, spesielt for norsk vårgytende sild utgjør den hovedføden. Forskning viser at det er god sammenheng mellom planktonmengden og sildas kondisjon (forholdet mellom lengde og vekt) når silda beiter i Norskehavet.

Raudåta selv spiser planteplankton, og den blir dermed et viktig bindeledd mellom produksjon av planteplankton og produksjon av fisk.