Tema: Steinkobbe

Steinkobben, vår mest tallrike kystsel, er en liten selart. Hannene blir om lag 150 cm lange og veier rundt 100 kilo. Hunnene er bare litt mindre, og det er vanskelig å se forskjell på kjønnene hos frittlevende dyr. Steinkobbene samles på land i forbindelse med forplantning og hårfelling, og de legger seg helst opp på litt beskyttede lokaliteter i skjærgården (skjær og sandbanker som tørrlegges ved fjære sjø). Disse typiske flokkdyrene lever i grupper fra noen titalls dyr til større kolonier på noen hundre individer langs hele norskekysten og langt innover i fjordene. Trolig er de rundt 10 000 individer til sammen.

I tillegg til steinkobbene langs fastlandskysten finner vi verdens nordligste bestand av steinkobbe ved Prins Karls Forland på Svalbard. Denne isolerte bestanden er fredet og er anslått til å utgjøre i underkant av 2 000 individer.

Steinkobbe er en av selartene med videst utbredelse. Den finnes i tempererte til polare kystfarvann på den nordlige halvkule. Den globale bestanden er på mer enn 600 000 individer fordelt på fem underarter, henholdsvis i det vestlige og østlige Stillehavet, vestlige og østlige Atlanterhavet inklusiv Østersjøen, og i noen innsjøer på Ungavahalvøya i Canada.

Årssyklus

Ungene som fødes rundt midten av juni har allerede røytet fosterpelsen og er godt utviklet når de blir født. De går gjerne i sjøen i løpet av første levedag, men de dies i to til tre uker før de starter med å finne mat på egenhånd.

Steinkobbene har et spennende seksualliv. Når ungene avvennes i første halvdel av juli, kommer hunnene i oestrus og er klare for parring. Forut for dette kan vi se hanner som slåss seg imellom. De posisjonerer seg for å få de beste plassene for å utføre sine parringsritualer. Det er de største og dominerende hannene som sikrer seg de beste plassene, som er stedene nærmest områdene der hunner med unger har tilhold. I denne perioden bruker hannene svært mye tid på ett og samme sted hvor de fremfører en «sang» for å tiltrekke seg hunner. De dykker ned til noen få meters dyp og fremfører «sangen» sin et par-tre ganger per dykk. Denne ensformige atferden kan de holde på med i timevis, dag etter dag i parringstiden. Hunnene velger seg hanner etter kvaliteten på «sangen». De dominante hannene har dypest røst (synger med lavest frekvens) og sanger av lengre varighet enn de mindre hannene som synger kortere og med høyere frekvens. Hver hann parrer seg gjerne med flere hunner, gjerne så mange han klarer å lokke til seg. Og damene lar seg forføre, mest av de dyprøstede herrene med størst pondus.

Fra midten av august skifter alle ett år gamle og eldre steinkobber pels. I hårfellingstiden ligger de mye på land samlet i flokker. Ved å ligge på land kan de ha høyere temperatur i huden uten å ha samme varmetapet som de har i vann. Høyere temperatur i huden gjør at hårfellingen går hurtigere slik at de raskere kan begynne næringssøk igjen.

I yngle- og hårfellingstiden fra midten av juni til begynnelsen av september er steinkobbene svært stedbundne og knyttet til stedet der de ble født. Fra andre del av september til tidlig juni, er det næringssøk som har høyeste prioritet. I denne perioden vil de oppsøke steder med god tilgang på mat, ofte mange titalls kilometer fra stedet der de ble født. 

I perioden de er på næringssøk må steinkobbene bygge opp fettreservene (spekklaget) slik at hunnene i tillegg til det daglige energiforbruket, har nok energi til å investere i fosterutvikling, diing og hårfelling. Hannene trenger energi til rivalisering, parringsritualer og hårfelling. Ungdyra skal investere energi i vekst, kjønnsmodning og hårfelling. 

Økologi

Steinkobbene jakter etter mat nært land, i og over tareskog, i strømrike sund og i dyphøler der synkende organisk materiale skaper et rikt dyre- og fiskesamfunn. De spiser gjerne små fisk (10–20 cm) som øyepål, småsei og sild, men et tyvetalls arter kan inngå. Dietten varierer både geografisk og med årstid. Enkeltindivider kan gå opp i lakseførende vassdrag, men hos individer som oppholder seg i sjøen er det i svært liten grad påvist laks og sjøørret i dietten.

Steinkobber er selv mat for andre. Det er kjent at spekkhoggerne langs norskekysten forsyner seg av sel. Men omfanget av dette og effekten på bestanden av steinkobbe er foreløpig ikke kjent. Det er også observert, blant annet i Storbritannia, at store haverthanner kan drepe og spise steinkobber, særlig unge dyr.

Selene oppsøker gode fiskeplasser for å finne mat, og de er derfor utsatt for å sette seg fast og drukne i fiskeredskap, særlig i stormaskede bunngarn etter torskefisk og breiflabb. Havforskningsinstituttet har fra 2006 registrert antall steinkobber som har druknet i slike bunngarn med hjelp av data fra instituttets kystreferanseflåte. Årlig drukner trolig i overkant av 500 steinkobber i garnfisket. Dette er selvsagt en katastrofe for de selene som rammes, men det er også en plage og økonomisk tap for fiskerne som får sel i garna.

Gjennom maten de spiser blir steinkobbene infisert av larver av en parasittisk rundorm. Denne rundormen blir kjønnsmoden i selenes mage- og tarmkanal. Eggene føres ut i sjøvannet med selenes avføring, synker til bunns og klekkes. Larvene finner vi igjen i små bunndyr og i fisk som spiser disse bunndyrene. I fisken borer larvene seg gjennom tarmkanalen og vandrer ut i fiskens muskulatur hvor de kapsles inn i påvente av at fisken spises av en sel slik at parasittens livssyklus kan fullføres. Når disse parasittene sitter i fiskens muskulatur (i filetene) kalles de kveis og er med på å forringe fiskens kvalitet og pris på ferskfiskmarkedet. Dette er en alvorlig konflikt i forhold til kystfiskeriene.

Tellinger

Det er mens steinkobbene ligger mye på land i hårfellingstiden i nærheten av stedet der de ble født, at de telles. Dette er en felles metode som benyttes i hele Europa. I Norge telles steinkobbene i stadig større grad med fotografering fra droner som styres fra en følgebåt. 

Fordi steinkobber på næringssøk er mindre stedbundne utenom yngle- og hårfellingstiden, kan det i noen områder ofte observeres langt flere sel enn det tellingene i august viser. Det tyder nok på god mattilgang på stedet.

Det er ikke alle dyr som ligger på land samtidig, så tellingene resulterer i et minimumsanslag for bestanden. Atferdsstudier av merkede steinkobber gir grunnlag for å korrigere for dette. Det viste seg at totalbestanden i Skagerrak var om lag 133 % av antall sel som ble registrert samtidig på land i hårfellingstiden, dvs. at 7 500 telte dyr grovt anslått tilsvarer en totalbestand på ca. 10 000 dyr. Slike korreksjoner er imidlertid ennå ikke sikre nok til å bli brukt i rådgivning for forvaltning, fordi andelen av bestanden som ligger på land varierer med tidevannsforskjellene langs norskekysten. Inntil videre benyttes derfor antall observerte dyr som et minimumsestimat for å vurdere utvikling og status av bestanden. Fordi dyrene kan skremmes i vannet av en tilfeldig forbipasserende båt eller kajakkpadler rett før en telling, blir alle kolonier telt på tre ulike dager i samme sesong, og det høyeste antall observerte dyr brukt som minimumsestimat.

Les mer om seltelling her.

Status, råd og fangst

Steinkobbene forvaltes i samsvar med en forvaltningsplan vedtatt av norske myndigheter. Formålet med planen er å sikre livskraftige selbestander i selenes naturlige utbredelsesområder langs kysten. Innenfor denne rammen kan selene beskattes som en fornybar ressurs, og bestandene skal reguleres ut fra økologiske og samfunnsmessige hensyn. Denne planen sier også at steinkobbene skal forvaltes slik at bestanden stabiliseres på et nivå der om lag 7 000 steinkobber kan telles i hårfellingstiden. Kvoteregulert jakt skal brukes for å stabilisere bestanden på dette nivået. 

Tellinger gjennomføres årlig i delområder slik at det oppnås et landsdekkende estimat hvert femte år. Det er dette estimatet som ligger til grunn for kvoteanbefalinger. Tellingene i perioden 1996–1999 resulterte i ca. 7 500 dyr. I perioden 2003–2006 ble det registrert ca. 6 700 dyr, noe som indikerte en årlig reduksjon i bestanden på om lag 1,5 % sammenlignet med foregående telling. Reduksjonen i bestanden, sammen med relativ høy beskatning, medførte at steinkobbe ble listet som sårbar på Norsk rødliste i 2006, dvs. at det er 10 % sannsynlighet for at arten forsvinner fra norske områder innen hundre år dersom nåværende beskatningsgrad vedvarer. Beskatningen ble korrigert, nye tellinger avsluttet i 2015 resulterte i 7 552 dyr og arten ble tatt ut av rødlisten igjen. Økningen i bestanden skyldes markert økning i antall steinkobber langs Skagerrakkysten, i Sogn og Fjordane og i Troms. Dette motvirkes delvis av en sterk reduksjon av antallet i Trøndelag. I både norsk og svensk Skagerrak ble steinkobbebestandene sterkt redusert, og i noen områder nærmest utradert etter to alvorlige virusepidemier i 1988 og 2002. Økningen vi nå har sett er en gjenoppbygging av bestanden og rekolonisering av gamle tilholdssteder.

Totalkvoten har de senere årene ligget på i overkant av 450 steinkobber. Den rapporterte fangsten er en del lavere, noe som er årsaken til at bestanden nå teller litt flere dyr enn det som er målet med forvaltningsplanen.

Steinkobbene er relativt stedbundne, særlig om sommeren, og de forvaltes fylkesvis. En slik inndeling i administrative forvaltningsområder er ikke vitenskapelig begrunnet, og en kan risikere at små lokale, men genetisk genuine bestander, utraderes. Havforskningsinstituttet arbeider derfor med en genetisk kartlegging av steinkobbenes bestandsstruktur langs norskekysten, slik at bestanden kan inndeles i biologisk begrunnede forvaltningsenheter. Foreløpige resultater viser at det er forskjellige genetiske bestander i noen av de undersøkte områdene i Trøndelag og Nordland.