Status for miljøet i norske havområder

Som en del av oppfølgingen av de helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder, skal Overvåkingsgruppen rapportere om status i miljøet i havområdene Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen og Skagerrak hvert fjerde år.

Formålet med rapporten er å beskrive hovedtrekk i status og vesentlige utviklingstrekk for miljøet i alle de tre havområdene. Rapporten er basert på resultater fra vurderingene av økologisk tilstand for de tre havområdene (Arneberg m.fl., 2023a, b, Siwertsson m.fl., 2023), Overvåkingsgruppens rapport om forurensning i norske havområder (Frantzen m.fl., 2022), Overvåkingsgruppens indikatorer som publiseres elektronisk og oppdateres løpende på Miljøstatus sine nettsider (Miljøstatus), samt annen relevant informasjon fra overvåking og forskning. ICES er kilde til informasjon om kommersielle fiskebestander på tvers av alle de overfornevnte kildene.

En vurdering av dominerende trekk i utviklingen av økosystemene i de tre havområdene er gitt i kapittel 2. Her er det først gitt en beskrivelse av hovedkonklusjonene fra vurdering av økologisk tilstand som er utdypet med en mer detaljert vurdering av utvikling av klima i de tre havområdene. Deretter følger en vurdering av effekter av variasjon i klima på de forskjellige delene av økosystemene. Dette har vært behandlet i den nylig avlagte rapporten om risikoanalyse om virkninger av klimaendringer på norske havområder (Sandø m.fl., 2022) og i vurderingene av økologisk tilstand. Basert på arbeidet med økologisk tilstand er det her gitt en oppsummering av tema som ikke har vært fullt dekket av klimarisikorapporten. Kapittelet inneholder også en mer detaljert vurdering av tilstand og utvikling for sjøfuglbestandene, samt en oppsummering av vurderingen av forurensning før det avslutningsvis er gitt en oppsummering av utviklingen for både rødlistede arter og fremmede arter. Overvåkingsgruppen har tidligere vurdert fremtidig utvikling av klima i sine rapporter. Dette er nå grundig behandlet i klimarisikorapporten og det henvises her til denne (Sandø m.fl., 2022).

Kapittel 2 inngår i sin helhet i fellesrapporten fra Faglig forum og Overvåkingsgruppen: Faggrunnlaget for helhetlige forvaltningsplaner for norske havområder 2023 – hovedrapport.

I Overvåkingsgruppens miljøstatusrapporter er et kapittel avsatt til utdypende beskrivelse av ett eller flere utvalgte spesialtema. I denne rapporten er spesialtemaet karbonbinding i norske havområder. Dette er gitt i kapittel 3.

Etter at overvåkingsgruppen i 2021 fikk nytt mandat er gruppens arbeid i omstilling. Det preger også denne rapporten. I det nye mandatet er resultatene fra arbeidet med vurdering av økologisk tilstand gitt en sentral rolle, og som nevnt ovenfor er hovedtrekkene for tilstanden oppsummert ved hjelp av dette arbeidet. Overvåkingsgruppens indikatorer er en annen viktig informasjonskilde. Mange, men ikke alle, inngår i vurderingene av økologisk tilstand, direkte eller indirekte ved å være tematisk dekket. I kapittel 4 er det derfor gitt en oppsummering for de indikatorene som ikke er dekket av vurderingene av økologisk tilstand. I løpet av 2023 vil Overvåkingsgruppens indikatorsett bli revidert, og samordning med indikatorene brukt i vurderingen av økologisk tilstand vil være et tema da.

Kapittel 5 oppsummerer ytre påvirkning. Med henvisning til andre steder i rapporten, er det gitt en kort oversikt om ytre påvirkning av klimaendringer, havforsuring, forurensning og fremmede arter.

Sentrale kunnskapsbehov er oppsummert i kapittel 6.

Også i årets rapport er det vurdert om referanse- og tiltaksgrenser er overskredet for indikatorene der dette er relevant. Dette er beskrevet i kapittel 7.

En rekke institusjoner har bidratt til denne rapporten, enten ved å levere data til indikatorene eller på andre måter til utforming av teksten. Disse er angitt på omslagssiden.

Dette kapittelet gir en sammenfatning av de viktigste trekkene i utviklingen av økosystemene i de tre forvaltningsplanområdene. Denne rapporteringen har tidligere hovedsakelig vært basert på Overvåkingsgruppens indikatorer, supplert med informasjon fra forskning og annen rapportering (Faglig forum for norske havområder, 2019). Der det er sett betydelig endringer i de etablerte indikatorene siden forrige statusrapport er dette presentert, sammen med annen ny informasjon av betydning. Likevel er den helhetlige vurderingen av økosystemene hovedsakelig basert på de nye vurderingene av økologisk tilstand (Arneberg m.fl., 2023a, b, Siwertsson m.fl., 2023). Disse er basert på (Jepsen m.fl., 2020) der analyser av overvåkingsdata brukes for å avdekke endringer i økosystemene og forskningslitteratur brukes omfattende for å forstå endringene. Disse vurderingene gjør oss bedre i stand til å angi i hvilken grad endringer skyldes menneskeskapt påvirkning, hvordan effekter av påvirkning kan spres i økosystemet samt hvor sikre vi er på konklusjonene som trekkes. Flere av de opprinnelige indikatorene er inkludert i denne nye vurderingsmetoden og derfor ikke presentert hver for seg som de ble tidligere. I tillegg er det supplert med informasjon fra en egen rapport om forurensning i norske havområder som Overvåkingsgruppen avla i 2022 (Frantzen m.fl., 2022), en nylig avlagt rapport om risiko fra klimaendringer (Sandø m.fl., 2022) samt annen informasjon fra overvåking, forskning og annen rapportering. Mye av denne supplerende informasjonen er å finne i de øvrige kapitlene i rapporten.

Nedenfor er det først gitt en oppsummering av resultatene fra vurdering av økologisk tilstand for hvert havområde (kapittel 2.1). Et sentralt funn er at klimaendringer er en viktig påvirkningsfaktor i alle de tre havområdene. I kapittel 2.2 er det derfor gitt en egen vurdering av utvikling i klima nå og i framtiden, og i kapittel 2.3 en oppsummering av kunnskapen en har om hvordan variasjon i klima kan påvirke de ulike gruppene av organismer i økosystemene. De to neste kapitlene oppsummerer og drøfter tilstand for to sentrale grupper av organismer, fisk (kapittel 2.4) og sjøfugl (kapittel 2.5). De store fiskebestandene er sentrale for dynamikken av økosystemene, økonomisk viktige samt gjenstand for betydelig påvirkning fra lokale aktiviteter i forvaltningsplanområdene gjennom fiskeriene. Et stort antall av sjøfuglbestandene har i lang tid vært i betydelig nedgang og kan som toppredatorer samtidig ses på som generelle indikatorer for tilstanden i økosystemene. I kapittel 2.6 er det gitt en oppsummering av tilstand og utvikling for forurensning som kan påvirke både økosystemene og hvor trygg sjømat er. De to siste kapitlene oppsummerer tilstand og utvikling for truede arter og naturtyper (kapittel 2.7), som er sentrale i forvaltning av biologisk mangfold, og fremmede arter (kapittel 2.8) som kan ha betydelig påvirkning på økosystemene og følgelig er sentrale i ulike deler av forvaltningen. Avslutningsvis gis det en oppsummering av hovedpunktene fra kapittelet.

2.1 - Økologisk tilstand i norske havområder

Hovedtrekkene i miljøtilstand er beskrevet ved hjelp av resultatene fra vurderingene av økologisk tilstand ved at hovedkonklusjonen er gitt for hvert havområde. For ytterlige og mer detaljert informasjon henvises det til de tre rapportene for vurdering av økologisk tilstand (Arneberg m.fl., 2023a,b, Siwertsson m.fl., 2023) samt rapporteringene for de av Overvåkingsgruppens indikatorer som ikke har vært inkludert i vurderingene av økologisk tilstand (se kapittel 4).

2.1.1 - Innledning

I vurderingen av økologisk tilstand er avvik fra god økologisk tilstand definert som avvik fra referansetilstanden «intakt natur». «Intakt natur» er utfyllende beskrevet i Nybø og Evju (2017) og innebærer at økosystemet ikke er betydelig påvirket av moderne industrielle aktiviteter, inkludert menneskeskapte klimaendringer. Det betyr at det som i realiteten er vurdert, er graden av menneskeskapt påvirkning. Nedenfor er resultatene derfor delvis beskrevet som grad av endring forårsaket av menneskeskapt påvirkning og delvis beskrevet som avvik fra referansetilstanden (som altså betyr det samme). Begrepet "avvik fra god økologisk tilstand" kan lett misforstås og blir derfor ikke benyttet her.

Vurderingene av økologisk tilstand har fulgt den etablerte fagpanelmetoden (Jepsen m.fl., 2020) og er utført av forskerpaneler. Disse har vært satt sammen av 34 deltakere for Barentshavet, 15 for Norskehavet og 24 for Nordsjøen og Skagerrak og med deltakelse fra til sammen sju vitenskapelige institusjoner (Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Akvaplan-niva og universitetene i Tromsø, Bergen og Oslo). For å strukturere vurderingene har sju økosystemegenskaper blitt definert. Til sammen skal disse dekke de vesentligste trekkene ved strukturer og prosesser i økosystemene. De sju egenskapene er: Primærproduksjon, Fordeling av biomasse mellom trofiske nivåer (nivåer i næringskjeden), Funksjonelle økologiske grupper innen trofiske nivå (reflekterer økologiske funksjoner som er til stede, som ulike typer byttedyr eller predatorer), Funksjonelt viktige arter og biofysiske strukturer (for eksempel korallrev), Landskapsøkologiske mønstre (for eksempel geografisk utbredelse av ulike typer habitater), Biologisk mangfold og Abiotiske faktorer (som inkluderer klima). Videre er vurderingen bygget opp på en hierarkisk måte. Det velges først ut et sett av indikatorer som er relevante for å beskrive tilstanden for de sju økosystemegenskapene. For hver indikator beskrives det så hvordan vi forventer at den skal endre seg som følge av påvirkning fra de viktigste menneskeskapte driverne, og hvilke konsekvenser slike forandringer kan forventes å ha for resten av økosystemet samt hvor sikre vi er på dette. I neste fase brukes tidsseriedata og trendanalyser for hver indikator til å vurdere i hvilken grad en indikator har endret seg som følge av påvirkning. Beskrivelsene av kunnskap om indikatorene og informasjon om utvikling i påvirkningsfaktorene brukes som støtteinformasjon. Funnene for hver indikator integreres deretter for hver økosystemegenskap for å vurdere i hvilken grad økosystemegenskapen som helhet er påvirket, samt beskrive hva påvirkningen/endringene består i. I det siste steget gjøres det en kvalitativ vurdering for økosystemet som helhet. Det er lagt vekt på å beskrive usikkerheten knyttet til alle steg av vurderingene.

I kapitlene for hvert havområde nedenfor er vurderingen for økosystemet som helhet gitt først og deretter en mer detaljert beskrivelse for hver av de sju økosystemegenskapene. Resultatene for noen sentrale enkeltindikatorer er inkludert her, men for en fullstendig rapportering for alle indikatorene henvises det til rapportene fra arbeidet med vurdering av økologisk tilstand (Arneberg m.fl., 2023a,b, Siwertsson m.fl., 2023) og for en oppsummering til appendiks, tabell 9.2 – 9.5. For Barentshavet er det i tillegg til resultatene fra vurdering av økologisk tilstand gitt en vurdering av bunntråling som påvirkningsfaktor.

2.1.2 - Økologisk tilstand i Barentshavet og Lofoten

Vurderingen av økologisk tilstand for Barentshavet omfatter sokkelområdene i den norske delen av havområdet. Sokkelskråningen (mot vest og nord) og kystnære områder og fjorder på Svalbard er innenfor fagsystemet for vurdering av økologisk tilstand definert som egne økosystemtyper (Nybø og Evju, 2017), og er ikke inkludert her. Videre er det for sokkelområdene identifisert to separate økosystemtyper, en arktisk og en subarktisk (Nybø og Evju, 2017). Avgrensningen for de to områdene er vist i figur 2.1.2.1. Det er gjort separate vurderinger for de to økosystemtypene (Siwertsson m.fl., 2023), men resultatene er nedenfor presentert samlet.

Som nevnt ovenfor, er det arktiske og det subarktiske sokkeløkosystemet i norsk del av Barentshavet vurdert her. Basert på lange overvåkingsserier som startet rundt 1970, har forskerpanelet for Barentshavet konkludert med at klimaet og det fysiske miljøet i disse økosystemene er betydelig påvirket av menneskeskapte drivere, særlig gjennom økt temperatur og minkende arealer dekket av sjøis. Panelet har også identifisert klimaendringer som en potensielt viktig påvirkningsfaktor for mer enn 80% av alle indikatorene i vurderingen. Det meste av data for de biologiske komponentene av økosystemet er imidlertid tilgjengelig kun fra 2004 og fremover. Dette er en periode med svakere oppvarming enn fra 1970 til tidlig 2000-tallet, og de biologiske komponentene viste kun moderate endringer. Basert på disse dataene konkluderte forskerpanelet med at det er belegg for å si at det er begrenset menneskeskapt påvirkning i det arktiske økosystemet som helhet og ingen belegg for å si at det subarktiske systemet som helhet er påvirket. Forskerpanelet understreker imidlertid at det er betydelig usikkerhet knyttet til denne konklusjonen på grunn av de korte tidsseriene for de biologiske indikatorene. Fordi oppvarmingen av Barentshavet er forventet å fortsette i framtiden, er det forventet at betydelige endringer vil bli observert også for de biologiske komponentene i økosystemene. I tillegg til menneskeskapte klimaendringer er fiskerier en annen viktig antropogen påvirkningsfaktor, og noe av denne påvirkningen ser ut til å ha blitt mindre i de senere årene.

I mer detalj er de observerte endringene som følge av menneskeskapt påvirkning dette:

For både det arktiske og det subarktiske systemet er det påvist betydelige endringer for økosystemegenskapen Abiotiske faktorer, som omfatter klimaindikatorene. Temperaturen har økt i begge økosystemene, og dette knyttes til menneskeskapte klimaendringer. Av samme grunn har vinterutbredelse av sjøis og ferskvannsinnhold avtatt betydelig i den arktiske delen. Styrken på den vertikale lagdelingen av vannsøylen har avtatt i den arktiske delen og økt i den subarktiske delen. Det er viktig å merke seg at det før forskerpanelet ble etablert var blitt tatt en avgjørelse om at perioden 1961–1990 skulle betraktes som representativt for et klima som var uberørt av menneskeskapte klimaendringer. Vurderingen er derfor basert på sammenligninger med denne perioden. Klimaet var imidlertid sannsynligvis påvirket allerede før perioden 1961-1990, og den menneskeskapte påvirkningen på temperatur, sjøis og de andre klimaindikatorene kan derfor være større enn det som er pekt på i denne vurderingen.

Klimaendringer er en viktig påvirkningsfaktor i både den arktiske og den subarktiske delen av den norske sektoren i Barentshavet og har derfor sannsynligvis forårsaket endringer i både struktur og funksjon i økosystemene, særlig i den arktiske delen. For eksempel er størrelse på habitattyper definert av vanntemperatur (målt som størrelse av områder dekket av arktiske vannmasser) og sjøis betydelig påvirket i den arktiske delen, som vurdert for økosystemegenskapen Landskapsøkologiske mønstre for begge økosystemene. I den arktiske delen er det også noe belegg for å si at det er en økning i årlig primærproduksjon og tidligere start av våroppblomstringen. Som vurdert for økosystemegenskapen Fordeling av biomasse mellom trofiske nivåer er det også belegg for at klimaendringer og tidligere overhøsting har bidratt til begrensede endringer i formen på den trofiske pyramiden (dvs. med generelt mye biomasse i bunnen av næringskjeden og mindre på toppen) gjennom en nedgang i toppredatorer. Dette har sannsynligvis betydning for trofisk kontroll i det arktiske næringsnettet. På grunn av negativ påvirkning fra klimaendringer på arktiske arter av fisk, sjøfugl og sjøpattedyr, ble det vurdert at det er begrenset avvik fra referansetilstanden for økosystemegenskapen Biologisk mangfold for det arktiske systemet. Det er noen indikasjoner på at dette tapet av arktisk biodiversitet har påvirket økosystemegenskapen Funksjonelle grupper innen trofiske nivåer, men viktige økosystemfunksjoner ser ut til å ha blitt opprettholdt. Her er det viktig å merke seg at funksjoner som går tapt på grunn av nedgang i arktiske arter kan bli erstattet av boreale (sørligere) arter som spres inn i arktiske områder, fordi boreale økologiske grupper ofte har større funksjonell diversitet enn arktiske grupper. Andre økosystemegenskaper i det arktiske området viser ingen avvik fra referansetilstanden. Som omtalt ovenfor er det imidlertid viktig å understreke at lengder på tidsserier er et sentralt tema. Spesielt er det viktig at i motsetning til de lange tidsseriene for klimaindikatorene (hvor mange går fra 1970 til 2020), er de biologiske økosystemkomponentene hovedsakelig vurdert med data fra 2004 til 2020, en periode dominert av naturlig variasjon heller enn tydelige langtidstrender, men som likevel representerer et system som nok allerede er påvirket av klimaendringer.

Også for det subarktiske systemet er tidsseriene brukt for de fleste biologiske indikatorene som fisk, bunndyr og dyreplankton korte og dekker kun de siste tiårene. I tråd med dette er det vurdert at det ikke er belegg for menneskeskapt påvirkning for noen av de biologiske økosystemegenskapene basert på disse begrensede dataene. Usikkerheten knyttet til denne vurderingen er imidlertid større for det subarktiske enn for det arktiske økosystemet, fordi det er flere menneskeskapte drivere i den subarktiske delen. Mens tap av havis som følge av klimaendringer er en dominant driver i den arktiske delen (hvor langvarige effekter av tidligere overhøsting av sjøpattedyr også spiller en rolle), finnes det ikke en enkelt påvirkningsfaktor med tilsvarende betydning i det subarktiske økosystemet. I dette systemet må en som regel vurdere hva den samlede effekten av flere antropogene drivere kan være, noe som er mer komplekst og som tenderer til å gi mer usikre konklusjoner.

I tillegg til resultatene fra vurdering av økologisk tilstand for Barentshavet, følger her noen ytterligere momenter om bunntråling. Bunntråling er den menneskelige aktiviteten som i geografisk utstrekning har størst påvirkning på havbunnen (Hiddink m.fl., 2017, Sciberras m.fl., 2018). I vurderingen for Barentshavet er det inkludert tre indikatorer for bunndyr som kan påvirkes av bunntråling. For perioden 2004–2020 er det ingen tegn til større endringer for disse indikatorene som kan knyttes til bunntråling, men det er usikkerhet knyttet til vurderingene (Siwertsson m.fl., 2023). For vurderingen av Nordsjøen og Skagerrak ble en indikator for størrelse på områder som ikke er betydelig påvirket av bunntråling, inkludert. Data for indikatoren ble hentet fra et publisert arbeid som viser at kun en liten del av Nordsjøen er upåvirket (Pitcher m.fl. (2022), se omtale av resultat for Nordsjøen nedenfor. Siden slike estimater ikke er tilgjengelige for Barentshavet (Pitcher m.fl., 2022), har ikke en tilsvarende indikator vært inkludert i vurdering av økologisk tilstand her. Det er imidlertid nylig avlagt en rapport om effekter av bunntråling i norske havområder (Løkkeborg m.fl., 2023), og det henvises derfor til denne for utdypende informasjon. Noen sentrale momenter fra rapporten er:

• I Barentshavet finnes de mest intensive fiskeriene med bunntrål langs kysten av Finnmark, i den sørøstlige delen, rundt Bjørnøya (spesielt i sør), samt sør for Spitsbergen. I de sentrale delene av Barentshavet er det tilnærmet ingen trålaktivitet.

• Når det gjelder effekter på bunnfauna er det godt dokumentert at bunntråling har stor påvirkning på habitater som er dominert av store, fastsittende, sentvoksende og langtidslevende organismer som koraller, svamper og sjøfjær. For bunndyrsamfunn på bløtbunn er det store usikkerheter om effekter.

I tillegg til vurderingene i trålrapporten (Løkkeborg m.fl., 2023) er det verd å merke seg at et nylig publisert arbeid har vist at trålfiskerier raskt flytter inn i områder hvor havisen har trukket seg tilbake, og at spredning av tråling inn i uberørte områder derfor må forventes som en følge av fortsatt oppvarming av Barentshavet (Fauchald m.fl., 2021). Det ble i 2019 ble innført en lov som regulerer fiskeriinnsatsen nord i Barentshavet.

2.1.3 - Økologisk tilstand i Norskehavet

I grunnlagsarbeidet for vurdering av økologisk tilstand er det identifisert 11 økosystemtyper i Norskehavet (Nybø og Evju, 2017). Det er utført vurdering for ett av disse, Pelagisk vannmasser sør for den arktiske fronten. Det er verdt å merke seg at for de fleste av de andre 10 økosystemtypene finnes det lite eller ingen overvåkingsdata, og de har i liten grad vært inkludert i Overvåkingsgruppens rapportering tidligere. Vurderingen av økosystemtypen Pelagiske vannmasser sør for den arktiske fronten dekker derfor i stor grad temaene som har vært omfattet av Overvåkingsgruppens rapporter tidligere. Unntaket er for enkelte arter og økologiske grupper knyttet til sokkelen og sokkelskråningen utenfor norskekysten. Resultater for disse er gitt i kapittel 4.2.

Økosystemtypen Pelagiske vannmasser sør for den arktiske fronten (heretter omtalt som det pelagiske økosystemet) er her definert som de øvre 800 meter av vannsøylen i de dypere delene av Norskehavet. Horisontalt er vurderingsområdet i øst avgrenset av 1000-meters dybdekoten, i nordvest av Mohns rygg og i vest og sør av kanten av Norskehavsbassenget (figur 2.1.3.1).

Forskerpanelet har konkludert med at det er belegg for begrenset menneskeskapt påvirkning på det pelagiske økosystemet i Norskehavet. Det er stor usikkerhet knyttet til om dette betyr at påvirkningen virkelig er begrenset, eller at mer omfattende påvirkning ikke er påvist fordi viktige indikatorer mangler i vurderingen og mange tidsserier er for korte. Det tydeligste belegget for klimaendringer er økning i temperatur observert over de siste 70 år. Det er også tegn på økt havforsuring. Klimaendringer har potensial til å påvirke primærproduksjon og dyreplanktonsamfunn, men tidsseriene for disse gruppene er for korte til å vurdere dette. Fiske over anbefalte kvoter over flere år har bidratt til nedgang i bestandene av makrell og norsk vårgytende sild, og det er også tydelig observerte nedganger i bestander av sjøfugl. Med fortsatte klimaendringer og muligens fortsatte uttak over anbefalt kvoteråd, er det forventet at ytterligere menneskeskapt påvirkning vil bli observert.

I mer detalj er de observerte endringene som følge av menneskeskapt påvirkning dette:

Indikatorene for økosystemegenskapen Abiotiske faktorer viser at det er belegg for begrenset avvik fra referansetilstanden (som for klima er definert som perioden 1961-1990). Dette er hovedsakelig på grunn av en økning i varmeinnhold som er knyttet til menneskeskapte klimaendringer og som er observert med en 70 år lang tidsserie. Denne endringen kan ha store konsekvenser for økosystemet. Til tross for korte tidsserier (11 år) er det også observert tegn på økt havforsuring (redusert pH og metning av aragonitt). Det er knyttet stor usikkerhet til de biologiske konsekvensene av dette.

Den betydelige nedgangen i sjøfuglbestandene har vært knyttet til oppvarmingen av Norskehavet. Bortsett fra sjøfuglene er det ingen andre observerte endringer for indikatorene i denne vurderingen som med rimelig sikkerhet kan tilskrives klimaendringer. Dette kan skyldes både at det er for få indikatorer for noen økosystemegenskaper og at tidsseriene for mange av indikatorene er for korte for å kunne gjøre meningsfulle vurderinger. For eksempel er store endringer i temperatur forventet å forårsake betydelige endringer i dyreplanktonsamfunn. Slike endringer har vært observert i Nordsjøen, hvor lange tidsserier med god taksonomisk oppløsning for dyreplankton (69 år) er tilgjengelige. Selv om samme type tidsserier er tilgjengelige også for Norskehavet, er de for korte (8 år) for å gjøre meningsfulle vurderinger av endringer forårsaket av menneskeskapt klimaoppvarming.

For økosystemegenskapen Funksjonelt viktige arter og biofysiske strukturer er det belegg for begrenset avvik fra referansetilstanden. Dette er knyttet til nedgang i bestandene av makrell og norsk vårgytende sild, som er forårsaket av at uttaket har vært langt over anbefalt totalt uttak etter at den internasjonale kvotedelingsavtalen brøt sammen i 2013. Hvis dette fortsetter, vil situasjonen bli alvorlig, særlig for sildebestanden, som er en av nøkkelkomponentene i det pelagiske økosystemet.

En bør merke seg at økosystemegenskapene Biologisk mangfold og Funksjonelle økologiske grupper innen trofiske nivåer ikke kunne vurderes på grunn av mangel på informasjon. De korte tidsseriene for dyreplankton som er diskutert ovenfor bidro til dette sammen med total mangel på indikatorer for alle andre grupper (for eksempel fisk, sjøfugl og sjøpattedyr) for disse økosystemegenskapene.

2.1.4 - Økologisk tilstand i Nordsjøen og Skagerrak

Vurderingen av økologisk tilstand for Nordsjøen og Skagerrak omfatter hele forvaltningsplanområdet bortsett fra havbunn og vannsøyle under 200 meters dyp i Norskerenna (figur 2.1.4.1), som anses å utgjøre et annet økosystem enn de grunnere områdene (Nybø og Evju, 2017).

Forskerpanelet for Nordsjøen og Skagerrak har konkludert med at økosystemet i den norske delen av Nordsjøen er betydelig påvirket av menneskeskapte aktiviteter. Det er lite usikkerhet om dette. Klimaendringene påvirker de abiotiske delene av økosystemet betydelig, særlig gjennom økt temperatur. Sammen med andre påvirkningsfaktorer, særlig fiskerier, har dette betydelige effekter på resten av økosystemet. Konsekvensene er størst for sentrale fiskebestander og andre funksjonelt viktige arter samt bunnhabitater. Det er også tegn på at menneskelig påvirkning har forårsaket endringer i artsmangfold og økologiske funksjoner samt i fordeling av biomasse i næringskjeden. Med fortsatte klimaendringer og videre utvikling av industrielle aktiviteter, vil Nordsjøen fortsette å være et system med sterkt påvirkningspress i fremtiden.

I mer detalj er de observerte endringene som følge av menneskeskapt påvirkning dette:

Indikatorene under økosystemegenskapen Abiotiske faktorer viser et betydelig avvik fra referansetilstanden. Dette er på grunn av endringer i temperatur som forbindes med menneskeskapte klimaendringer og som har betydelige konsekvenser for resten av økosystemet. Det har også vært en betydelig formørking av vannet, sannsynligvis på grunn av økt avrenning av organisk materiale fra land. Også dette er knyttet til klimaendringer og kan påvirke flere prosesser i økosystemet, som tidspunkt for våroppblomstring og interaksjoner mellom predatorer og byttedyr. Til tross for korte tidsserier (9 år) er det også tegn på økt grad av havforsuring (redusert pH og metning av aragonitt), men det er knyttet stor usikkerhet til de biologiske konsekvensene av dette. Konsentrasjonen av næringssalter har tidligere vært forhøyet på grunn av menneskeskapte utslipp, men har avtatt de siste tiårene som følge av forbedret forvaltning av avrenning fra landbruk og andre terrestriske kilder.

Den største økningen i temperatur skjedde på slutten av 1980-tallet som en markert oppvarming på 1°C over langtidsgjennomsnittet over noen få år. En viktig biologisk respons til dette var en endring i de artene av dyreplankton som utgjør en hovedforbindelse mellom planteplanktonet, som står for primærproduksjonen, og høyere nivåer i næringskjeden. I den «kalde» tilstanden til økosystemet dominerte hoppekrepsarten raudåte, Calanus finmarchicus. Denne arten hibernerer om vinteren og skaper en stor produksjonstopp om våren når den gyter. Som følge av oppvarmingen har det vært et skifte i retning av at arten Calanus helgolandicus nå dominerer. Denne arten beiter gjennom hele året, gyter om sommeren og høsten og gir ingen markert produksjonstopp. Temperaturøkningen har også ført til en generell nedgang av dyreplankton i slektene Paracalanus og Pseudocalanus. Til sammen har disse endringene i dyreplanktonsamfunnet hatt en rekke konsekvenser for hvilken type mat som er tilgjengelig for arter lenger opp i næringskjeden og tiden på året den er det.

De to indikatorene for dyreplankton som er beskrevet ovenfor (Calanus-arter og Paracalanus/Pseudocalanus-arter) står for en viktig del av det betydelige avviket fra referansetilstanden som er observert for økosystemegenskapen Funksjonelt viktige arter og biofysiske strukturer. Denne økosystemegenskapen er i vurderingen representert med 20 indikatorer; 16 relatert til rekruttering og biomasse hos fisk og 2 til reker. Av disse 20 indikatorene, viser 18 begrensede eller betydelige avvik fra referansetilstanden. For fiskebestandene er et overfiske på 1980- og 1990-tallet en betydelig bidragsyter til dette. Overfisket ble redusert og etter hvert stanset som følge av implementeringen av en ny fiskeripolitikk i EU i 2003, men gjenoppbygging av bestandene er blitt hemmet av dårlig rekruttering på 2000- og 2010-tallet. Dyreplanktongruppene som er beskrevet ovenfor er viktige næringskilder for fiskelarver. For torsk og sild, som er velstuderte arter, har rekrutteringssvikten blitt klart knyttet til de klimadrevne endringene i dyreplanktonsamfunnet. For andre arter, som er mindre studert, er det betydelig usikkerhet knyttet til årsakene til rekrutteringssvikten. For reke var det rekrutteringssvikt som fikk bestanden til å kollapse, etterfulgt av fiskepress som ikke var bærekraftig. Tobis i den nordlige delen av Nordsjøen (Vikingbanken) har ikke kommet seg etter tidligere overfiske og er på et lavt nivå. I den sørlige delen av norsk sone i Nordsjøen er tobisbestanden gjenoppbygget.

Et annet viktig aspekt ved den menneskelige påvirkningen i økosystemet er den store andelen av sjøbunn og bunndyrsamfunn som er påvirket av bunntråling. Dette er grunnlaget for at det er vurdert at det er betydelig avvik fra referansetilstanden for økosystemegenskapen Landskapsøkologiske mønstre. Denne påvirkningen kan ha konsekvenser for hvor komplekse bunnhabitatene er samt for økologisk funksjon og produktivitet i bunndyrssamfunnene, men dette har ikke kunnet bli vurdert direkte på grunn av manglende data og indikatorer.

For økosystemegenskapen Fordeling av biomasse mellom trofiske nivåer, som reflekterer formen på den trofiske pyramiden i økosystemet, er det vurdert at det er begrensede avvik fra referansetilstanden. Dette er på grunn av nedgang i bestandsstørrelser av den sentrale gruppen dyreplankton, planteetende hoppekreps (reflekterer i stor grad de samme klimadrevne endringene som er beskrevet for Calanus-, Paracalanus- og Pseudocalanus-artene ovenfor), og nedgang for fiskespisende sjøfugl, antakelig forårsaket av en kombinasjon av fiskerier og klimaendringer. Nedgangen i sjøfuglbestandene er dramatisk, men siden sjøfugl utgjør en liten del av biomassen i økosystemet under referansetilstanden, så er endringene for planteetende hoppekreps den viktigste årsaken til endringen i formen av den trofiske pyramiden. Det er usikkerhet knyttet til vurderingen av denne økosystemegenskapen fordi tidsserien er kort for det laveste nivået i næringskjeden (primærprodusenter) og midlere nivå (fisk), mens det ikke er indikatorer for bunndyr (midlere nivå) og sjøpattedyr (øverste nivå i næringskjeden). Det er sannsynlig at de to sistnevnte økosystemgruppene var til stede i større antall under referansetilstanden. Så noterte også fagpanelet at klimadrevne endringer i biomasse av fisk (som er indikasjoner for når det gjelder mange av de funksjonelt viktige artene beskrevet ovenfor) kan bli kompensert av innvandring av sørlige arter og på den måten opprettholde det relative bidraget av fisk til den trofiske pyramiden.

Også for økosystemegenskapen Funksjonelle grupper innen trofiske nivåer er det vurdert at det er begrenset avvik fra referansetilstanden. Dette er igjen knyttet til endringer i dyreplanktonsamfunnet, hvor lange tidsserier viser at den viktige gruppen hoppekreps har vært en endring i retning av mindre arter. Dette er forventet å ha betydelige effekter på hoppekrepsens predatorer, som inkluderer larver og større individer hos mange fiskearter. Disse effektene kan potensielt spres til andre deler av økosystemet. I tillegg har det vært en betydelig økning i mengde av plankton som er planktoniske kun deler av livssyklusen (for eksempel larver til bunndyr) og en nedgang i mengden av plankton som er planktoniske hele livet (for eksempel hoppekreps og andre arter som er referert til som dyreplankton her). Det er ikke observert endringer for biomasse av fisk med «langsom» livshistorie (arter som vokser langsomt og kjønnsmodnes sent) sammenlignet med biomasse av fisk med «rask» livshistorie (arter som vokser raskt og kjønnsmodnes tidlig). Tidsseriene for disse data på fisk er imidlertid korte (2000-) og dekker ikke vesentlige endringer som har vært i klima og fiskepress. Dette bidrar til usikkerhet i vurderingen.

For økosystemegenskapen Biologisk mangfold er det vurdert at det er begrenset belegg for menneskeskapt påvirkning. Basert på lange tidsserier er det observert moderate endringer for dyreplanktonarter, med en tendens til at arter som er sårbare for økning i temperatur til å opptre litt mindre hyppig og arter som drar nytte av temperaturøkning til å opptre litt oftere. For ulike grupper av fisk er det ikke observert endringer i artsforekomster, men dette er vurdert med betydelig kortere tidsserier som ikke dekker de større endringene som har vært i klima og fiskepress. Dette bidrar til usikkerhet i vurderingen.

Det ble ikke observert endringer for de to indikatorene for økosystemegenskapen Primærproduksjon (årlig produksjon og tidspunkt for våroppblomstring). Også her er tidsseriene korte og dekker ikke endringene som har vært i påvirkningsfaktorene (temperatur, lysregime og næringssalter). Dette betyr at vi ikke kan utelukke at det har vært endring som kan knyttes til menneskeskapt påvirkning.

2.2 - Utvikling i klima

I alle de tre havområdene har det gjennomgående blitt varmere de siste 40 årene (figur 2.2.1. og dette knyttes tydelig til menneskeskapte klimaendringer (Pörtner m.fl., 2019). I Barentshavet har mengden havis avtatt de siste 40 årene av samme grunn (figur 2.2.2, Onarheim m.fl. (2018)). Samtidig er det betydelig naturlig variasjon i klimaet (Pörtner m.fl., 2019) som kan gi nedkjøling eller forhøyet oppvarming når en ser over et kortere tidsrom (figur 2.2.1). De siste årene har det således vært en nedkjøling i Barentshavet, og temperaturen er nå nær langtidsgjennomsnittet for perioden 1991–2020 (figur 2.2.1 og https://ocean.ices.dk/core/iroc#). I Norskehavet har det også blitt noe kaldere, men mindre enn en skulle forventet ut fra naturlige tiårssvingninger i klimaet (Mork m.fl., 2019), og temperaturen er fortsatt over eller nær langtidsgjennomsnittet (https://ocean.ices.dk/core/iroc#). Temperaturen i dypvannet i Nordsjøen følger stort sett de samme trendene som i Norskehavet, og selv om temperaturen har økt de siste tiårene, så har det ikke vært noen tydelige endringer de siste fire årene (figur 2.2.1).

Havforsuring overvåkes med indikatorer for pH og metning av aragonitt (som er en kalsiumforbindelse som brukes av marine organismer til å bygge skjelett og skall, og lavere metning av aragonitt kan hemme bygging av disse strukturene). Til tross for relativt korte tidsserier er det målbare nedganger i begge disse indikatorene i retning av økt havforsuring (figur 2.2.3). Samlet nedgang i de nordiske havene (Norskehavet, Grønlandshavet og Islandshavet) mellom 1990 til 2020 ligner i gjennomsnitt nedgangen i andre havområder (ca. -0.002/ år, Copernicus (https://www.copernicus.eu/en), men det er store regionale forskjeller. I de øvre lagene i Norskehavet avtok pH ca. dobbelt så raskt (-0.0034/år) i perioden 1996 til 2020 (Fransner m.fl., 2022, Skjelvan m.fl., 2022), og det er lignende nedgang i pH i de dype delene av Nordsjøen (-0.004/år, Skagerrak) (Skjelvan m.fl., 2021). I Barentshavsåpningen avtok pH ved samme takt som øvrige havområder (-0.002/år, Copernicus). Nedgangen vises i alle havområder, men det er ulike faktorer som ser ut til å styre dem. Graden av nedgang i pH og aragonittmetning i Barentshavet ser ut til følge økningen i konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren, mens for nedgangen i Nordsjøen og Norskehavet bidrar endring i vannmasser eller ferskvannstilførsel (Skjelvan m.fl., 2021) til økt havforsuring i tillegg til opptak av CO₂ fra atmosfæren.

Havklimaet i Norskehavet er nært knyttet til egenskapene til det atlantiske vannet som strømmer inn fra sør med den norske atlanterhavsstrømmen (Mork m.fl., 2014, Asbjørnsen m.fl., 2020). Således vil langtidsvariasjoner (> 5 år) i Norskehavet følge den generelle klimautviklingen i Nord-Atlanteren med noen års tidsforsinkelse (Hatun m.fl., 2005). Ved siden av denne koblingen til Nord-Atlanteren, er mellomårlige variasjoner i Norskehavet sterkt påvirket av variasjon i varmetap fra havet til atmosfæren (Mork m.fl., 2019) og variasjon i innstrømning av relativt kaldt og ferskt arktisk vann fra Islands- og Grønlandshavet (Skagseth m.fl., 2022).

Havklimaet i Barentshavet er i stor grad bestemt av temperatur og mengde av det atlantiske vannet som strømmer inn fra Norskehavet (Sandø m.fl., 2010). Temperaturen bestemmes i Norskehavet og har økt betydelig de siste 40 årene, mens mengden innstrømmende vann har vært stabil (Ingvaldsen m.fl., 2021, Orvik, 2022). I tillegg påvirkes havklimaet av varmetap og blanding med andre vannmasser i Barentshavet, men påvirkningen har blitt svakere de siste 20 årene (Barton m.fl., 2018, Skagseth m.fl., 2020). Havklimaet i det nordlige (arktiske) Barentshavet er i tillegg sterkt påvirket av is og utveksling i øst og nord (Lind m.fl., 2018). Isen påvirker varmetap og energioverføring mellom hav og atmosfære og nedgangen i is har ført til oppvarming av både hav og atmosfære (Lind m.fl., 2018, Isaksen m.fl., 2022).

Havklimaet i Nordsjøen kan overordnet deles mellom det atlantiske dypvannet i nordlige Nordsjøen og Norskerenna og nordsjøvannet i sokkelområdene. Nordsjøvannet er sterkt påvirket av været lokalt og varierer betydelig mellom sesonger og år. Dypvannet derimot er sterkt påvirket av den norske atlanterhavsstrømmen som kommer inn i Norskehavet, og der en forgreining går sørover inn i nordlige Nordsjøen langs sokkelkanten på vestsiden av Norskerenna. Denne grenen av atlanterhavsvannet påvirker alt dypvann i Nordsjøen og Skagerrak, og de forhøyede temperaturene de siste 40 årene henger sammen med økningen som er registrert i Norskehavet (se f.eks. Schrum m.fl. (2016) og Sheehan m.fl. (2017)).
Utviklingen i klima for de enkelte havområdene er beskrevet i større detalj nedenfor.

2.2.1 - Klimatilstand i Barentshavet

I både det sørlige og nordlige Barentshavet har det siden 1970 vært en gjennomsnittlig økning i temperatur på rundt 0.3 °C per tiår, det vil si rundt 1.5 °C oppvarming over de femti årene en har gode data for (figur 2.2.1). Oppvarmingen er størst i nord og øst på grunn av redusert varmetap om vinteren og større soloppvarming om sommeren i områder som tidligere var dekket av tett is (Skagseth m.fl., 2020, Timmermans og Marshall, 2020, Ingvaldsen m.fl., 2021).

Ferskere innstrømmende atlantisk vann fra Norskehavet har økt ferskvannsmengden i det sørlige Barentshavet (https://ocean.ices.dk/core/iroc#), mens mindre is i den nordlige delen har ført til en betydelig reduksjon i ferskvannsmengde i det området (Lind m.fl., 2018). De siste årene har imidlertid disse trendene blitt noe reversert.
Havis forekommer i hovedsak kun i den nordlige (arktiske) delen av Barentshavet. Området dekket av havis i april måned, tiden på året hvor isutbredelse er på sitt største, har i gjennomsnitt avtatt med rundt 27 000 km² per tiår de siste 40 årene i den norske delen av Barentshavet (figur 2.2.2). Parallelt med nedkjølingen de siste fire årene har det vært en økning i den maksimale isutbredelsen. For september, når isdekket normalt er på sitt minste, har det vært en gjennomsnittlig nedgang på rundt 6000 km² per tiår, og området har vært helt isfritt i mange av årene siden 2010 (figur 2.2.3). Det har ikke vært noen økning i minimumsisutbredelse de siste fire årene.

2.2.2 - Klimatilstand i Norskehavet

I Norskehavet økte temperaturen med 1^oC og saltholdigheten med 0.1 psu fra 1980 til omtrent 2005 knyttet til sirkulasjonsendringer i Nord-Atlanteren (Hatun m.fl., 2005). Etter dette har Norskehavet vært relativt varmt. Dette på tross av økt innblanding av relativt kaldt og ferskt arktisk vann fra vest (Mork m.fl., 2019, Holliday m.fl., 2020, Skagseth m.fl., 2022) som har ført til nedgang i saltholdigheten. Årsaken til at det atlantiske vannet ikke har vist tilsvarende nedgang i temperatur som for saltholdighet er at den generelle avkjølingen av det atlantiske vannet på sin vei nordover har blitt redusert (Mork m.fl., 2019, Skagseth m.fl., 2020).

2.2.3 - Klimatilstand i Nordsjøen og Skagerrak

På slutten av 1980-tallet økte temperaturen i både overflatevannet og dypvannet i Nordsjøen med rundt 1 °C (Albretsen m.fl., 2012) og har siden ligget på dette nivået. Studier har vist en mulig reduksjon av innstrømningen av atlantisk vann i fremtidens klima som kan gjøre at deler av Nordsjøen blir mer lagdelt med tilhørende økt ansamling av næringsstoffer og forhøyet primærproduksjon (Holt m.fl., 2018), selv om framtidsscenarioene må betraktes som usikre (Tinker m.fl., 2016). Avrenning av næringssalter i hovedsak fra store elver med utløp sør i Nordsjøen førte i flere tiår til forhøyede nivåer av næringssalter i havområdet. Effektive forvaltningstiltak har gjort avrenning av næringssalter mindre, og det er nå ansett at nivåene ikke lenger er forhøyde i forvaltningsplanområdet. Økt avrenning av biologisk materiale fra landområder har bidratt til lavere lysgjennomtrenging fra overflaten og ned i dypet (havformørking), noe som kan ha påvirket primærproduksjonen (Opdal m.fl., 2019).

2.2.4 - Fremtidsbilder for klima

Dette er grundig belyst i den nylig avlagte rapporten om risikoanalyse for norske havområder fra virkninger av klimaendringer (Sandø m.fl., 2022). Fremskrevet utvikling i temperatur og iskonsentrasjon fra 2015 til 2100 er vist i figur 2.2.4.1 for de tre utslippsscenarioene SSP1-2.6, SSP2-4.5 og SSP5-8.5. Som en kan se er de forventede endringene i temperatur for det laveste utslippsscenarioet (SSP1-2.6) små, men svært store for det høyeste scenarioet (SSP5-8.5). For det høyeste scenarioet er det også forventet at havisen vil forsvinne nesten helt i 2100. I rapporten er det også utarbeidet framskrivninger for pH og oksygeninnhold i vannet, samt for nivåer av primær- og sekundærproduksjon, og det henvises til rapporten for dette.

2.3 - Effekter av variasjon i havklima

Her er det gitt en oppsummering av kunnskap om hvordan variasjon i klima kan påvirke ulike grupper i økosystemene (merk at dette ikke er en vurdering av hvordan disse gruppene har endret seg de siste årene).

Variasjon i klima har gjennomgripende effekter på økosystemene i norske havområder. Arbeidet med indikatorene i vurderingene av økologisk tilstand (Arneberg m.fl., 2023a,b, Siwertsson m.fl., 2023) illustrerer dette. For hver indikator har det vært gjort en gjennomgang av forskningslitteraturen for å svare på:

• Hva er de viktigste mulige påvirkningsfaktorene for indikatoren?

• Hvordan forventes indikatorverdiene å endre seg med økende påvirkning fra disse?

• Hvor sikker er kunnskapen om mulig påvirkning?

I tabell 2.3.1 er det oppsummert hvor mange indikatorer de ulike påvirkningsfaktorene er identifisert som mulig viktige for. Klimaendringer er identifisert som mulig viktig påvirkningsfaktor for 86% av alle indikatorene i den arktiske delen av Barentshavet, 81% i den subarktiske delen, 82% i Norskehavet og for 93% av indikatorene i Nordsjøen og Skagerrak. Det vil si at kun for et mindretall (7-18%) av indikatorene i de ulike havområdene er klimaendringer ikke identifisert som mulig viktig påvirkningsfaktor. For 37–62% av alle indikatorene i de forskjellige havområdene er det vurdert at kunnskap om sammenhengen mellom økte klimaendringer og endringer i indikatoren anses som sikker. Til sammenligning er de tilsvarende tallene for fiskeri at dette er identifisert som mulig viktig påvirkningsfaktor for 14–56% av indikatorene i de tre havområdene og at kunnskapen anses som sikker for 14–36% av dem. For forurensning er tallene henholdsvis 0–24% og 0–6% og for fangst (tidligere og nåværende og kun for Barentshavet) 10–11% og 7–11%.

I rapporten om risikoanalyse for virkninger av klimaendringer på norske marine økosystemer (Sandø m.fl., 2022), er det belyst hvordan klimaendringer kan påvirke 13 bestander av utvalgte nøkkelarter av plankton, fisk og skalldyr. Dette er gjort ved at en har; (1) vurdert hvordan hver art er sensitiv for endring i ulike aspekter av havklima (for eksempel temperatur i ulike vannlag, pH og sjøiskonsentrasjon dere det er relevant), (2) brukt de modellerte framskrivingene for tre utslippsscenarioer beskrevet ovenfor (kapittel 2.2.4) og (3) økosystemmodellering der en har sett på effekten disse endringene i klima har på de ulike artene. Resultatene fra dette er kort oppsummert nedenfor. De fremskrevne endringene er beskjedne for det laveste av utslippsscenarioene, og det er derfor lagt mest vekt på de to scenarioene med høyest utslipp, SSP2-4.5, og SSP5-8.5, der førstnevnte er nær det realistiske scenarioet gitt dagens innleverte nasjonale planer (United Nations, 2023).

I arbeidet med økologisk tilstand, er noen forhold i tillegg belyst i større dybde. Dette er basert på gjennomgang av relevant forskningslitteratur. Nedenfor er det gitt en oppsummering av denne tilleggsinformasjonen. Merk at selv om det fokuseres på effekter av menneskeskapte klimaendringer, vil også viktige effekter av naturlig klimavariasjon bli dekket, siden effekter av en nedkjøling som regel vil være motsatt av effekter av oppvarming.

2.3.1 - Primærproduksjon

Effekter av klimaendringer på primærproduksjon forventes å være ulike i områder med sesongmessig isdekke (det vil si nordlige deler av Barentshavet og Norskehavet), sammenlignet med områder som ikke har havis som et naturlig forekommende element. I områder med havis foregår primærproduksjon både i alger som sitter fast under isen (isalger) og i planktoniske alger (planteplankton). Mens en nedgang i isdekke vil gi en nedgang i produksjonen i isalger, forventes produksjonen i planteplanktonet å øke på grunn av økt tilgang til lys og en lengre vekstsesong (Dalpadado m.fl., 2014, 2020, Arrigo og van Dijken, 2015, Yool m.fl., 2015, Mueter m.fl., 2021). Tilgang til næringssalter, som er en begrensende faktor for primærproduksjon (Randelhoff m.fl., 2015, Tremblay m.fl., 2015), kan også øke når isdekket minker, fordi mindre isdekke gir mindre lagdeling og dermed økt innblanding av næringsrikt dypvann til øvre vannlag der det er nok lys til fotosyntesen. I områder med årlig isdekke vil smelting av is tilføre betydelige mengder ferskvann (Lind m.fl., 2018). Siden ferskvann er lettere enn saltvann gir dette et øvre vannlag som mindre lett blandes med det saltere vannet fra dypere vannlag slik at en får mindre tilførsel av næringssalter til de øvre vannlagene hvor de kan brukes i fotosyntesen. Denne sterke lagdelingen kan svekkes når isen minker. På den måten kan fravær av is over flere år gi økt tilgang av næringssalter til øvre vannlag. Samlet gir det som er beskrevet her en forventning om at total primærproduksjon vil øke når isdekket minker. Tidligere smelting av is forventes å også gi tidligere start av våroppblomstring fordi tilstrekkelig lysmengder til vannsøylen oppstår tidligere (Dalpadado m.fl., 2020). I tillegg forventes artssammensetning av planteplankton å endres. Oppvarming av vannmassene kan føre til økte mengder av mer varmekjære planteplanktonarter (Neukermans m.fl., 2018, Oziel m.fl., 2020), og for den siste perioden med sterk oppvarming i Barentshavet er det indikasjoner på at slike endringer har skjedd (Orkney m.fl., 2020).

I områder uten naturlig forekommende havis forventes klimaendringer gjennomgående å gi en tendens til nedgang i primærproduksjonen, men det er usikkerhet forbundet med dette. Når overflatetemperaturen øker forventes det å bli en større forskjell i temperatur mellom øverste og dypere vannlag. Fordi varmere vann har lavere tetthet enn kjøligere vann (så lenge temperaturen er over ca. 4°C) vil det da oppstå en sterkere lagdeling av vannsøylen. I tillegg kan økt nedbør som følge av klimaendringer gi lavere saltinnhold i overflatevannet og bidra til en sterkere lagdeling (Holt m.fl., 2018, Pörtner m.fl., 2019, Drinkwater m.fl., 2021). Deler av den økte ferskvannstilførselen vil komme gjennom økt avrenning fra elver (som følge av økt nedbør over land), og dette vil være særlig viktig i Nordsjøen og Skagerrak, som er omsluttet av store landområder (se Sætre (2007)). Samlet kan dette gi redusert oppblanding av vann med mye næringssalter fra dypere vannlag og dermed svekke primærproduksjon (Randelhoff m.fl., 2020, Sandø m.fl., 2021, Hordoir m.fl., 2022). Det kan også føre til formørking av vannsøylen, noe som kan gi senere start på våroppblomstringen (Opdal m.fl., 2019).

Lagdeling påvirkes også av vind fordi kraftigere bølger vil bidra til at lagdeling brytes ned. Fordi den økte fuktigheten i atmosfæren som følger med økte klimaendringer også kan føre til kraftigere vinder (Makarieva m.fl., 2013), kan denne prosessen bli påvirket av klimaendringer. I områder tidligere dekket av havis i det nordligere Barentshavet kan også det at vannflaten blir eksponert for vind føre til økt blanding av vannsøylen og dermed økt tilførsel av næringssalter. Forholdet er komplekst og er drøftet inngående i klimarisikorapporten (Sandø m.fl., 2022).

I tråd med det som er beskrevet ovenfor finner en i modelleringen i klimarisikorapporten at klimaendringer generelt forventes å gi en økning i primærproduksjon i det nordlige områdene (de arktiske og polare delene av Barentshavet) og en nedgang i sør (Nordsjøen) (Sandø m.fl., 2022).

2.3.2 - Dyreplankton

Hoppekrepsen raudåte (Calanus finmarchicus) utgjør et viktig bindeledd mellom primærproduksjon og fisk, samt andre organismer på høyere nivå i næringskjeden. Den har derfor en sentral rolle i norske marine økosystemer, og effektene av klimaendringer på arten er drøftet inngående og modellert i klimarisikorapporten. Under de to høyeste utslippsscenarioene, peker modellresultatene mot en reduksjon av raudåte i Nordsjøen, men økning i Norskehavet og Barentshavet. Med andre ord forventer en fra disse analysene at arten skal påvirkes negativt av klimaendringer i sør og positivt lenger nord (Sandø m.fl., 2022).

Andre viktige arter i Calanus-slekten er C. glacialis, C. hyperboreus og C. helgolandicus, der de to førstnevnte er arktiske arter mens den siste er en sørlig art. I Nordsjøen har det vært et skifte fra dominans av C. finmarchicus til at arten C. helgolandicus nå dominerer. Artene har ulike preferanser for temperatur, med C. finmarchicus som den «kuldekjære» arten og C. helgolandicus som den «varmekjære» (Bonnet m.fl., 2005, Melle m.fl., 2014, Strand m.fl., 2020), og skiftet i dominans knyttes til økningen i temperatur som skjedde på 1980-tallet (Beaugrand, 2004, Montero m.fl., 2021). I Nordsjøen har det også vært en nedgang i den samlede biomassen av hoppekrepsslektene Pseudocalanus og Paracalanus (Alvarez-Fernandez m.fl., 2012, Johannessen m.fl., 2012). Dette er blitt knyttet til nedgang i primærproduksjon, som igjen er blitt knyttet til klimaendringer (Pitois og Fox, 2006, Capuzzo m.fl., 2018). Disse endringene har hatt konsekvenser for rekruttering i viktige fiskebestander. Dette er omtalt i kapittel 2.3.4 om fisk.

I Barentshavet er C. glacialis forbundet med arktiske vannmasser og isdekkede områder (Aarflot m.fl., 2018). C. hyperboreus er en arktisk dypvannsart og opptrer ikke i høye tettheter i Barentshavet (Aarflot m.fl., 2018). Med oppvarming og tap av havis forventes den relative mengden av C. glacialis å avta i åpne arktiske havområder (Weydmann m.fl., 2014, Aarflot m.fl., 2018, Møller og Nielsen, 2020), mens kystbestander av arten har vært observert å være stabile (Hop m.fl., 2019, Møller og Nielsen, 2020). Også for større dyreplankton er det observert effekter av variasjon i klima. For krill har det vært observert en betydelig økning parallelt med oppvarmingen i Barentshavet (Eriksen m.fl., 2017), mens mengden pelagisk amfipoder har avtatt (Stige m.fl., 2019). De arktiske dyreplanktonartene er generelt mer fettrike enn sørlige arter, og nedgangen i de arktiske artene forventes å ha en negativ effekt på mange av de arktiske artene høyere i næringskjeden, som er avhengige av fettrike matkilder. Eksempler inkluderer lodde (Mallotus villosus), alkekonge (Alle alle) og grønlandshval (Balaena mysticetus) (Rogachev m.fl., 2008, Karnovsky m.fl., 2010, Dalpadado og Mowbray, 2013).

I Norskehavet ser variasjon i innstrømming av arktisk vann fra nordvest ut til å påvirke mengden av den arktiske arten C. hyperboreus (Skagseth m.fl., 2022).

2.3.3 - Bunndyr

Snøkrabbe (Chionoecetes opilio) i Barentshavet er eneste arten av bunndyr som er vurdert i klimarisikorapporten. Resultatene fra analysene og modelleringen peker mot at snøkrabbe kan påvirkes positivt under de to høyeste utslippsscenarioene.

Det er indikatorer for bunndyr i vurderingen av økologisk tilstand for Barentshavet (Siwertsson m.fl., 2023), men av kapasitetshensyn ikke for Nordsjøen og Skagerrak (Arneberg m.fl., 2023a). Det er derfor vurdering kun for Barentshavet her. For bunndyr generelt er temperatur og dybde vist å være de viktigste faktorene som bestemmer hvor ulike arter forekommer i Barentshavet (Jørgensen m.fl., 2022). I de nordlige og østlige delene av Barentshavet dominerer arktiske arter mens boreale arter dominerer i vest og sør. Mellom disse regionene er det et grenseområde som forflytter seg som følge av endringer i temperatur, og parallelt med oppvarmingen som skjedde mellom 2005 og 2017 flyttet det seg 275 km ved Spitsbergenbanken og 90 km i det sentrale Barentshavet (Zakharov m.fl., 2020). Som omtalt i kapittel 2.1.2 flytter bunntrålfiskerier inn i områder som har blitt tilgjengelige etter at havisen har trukket seg tilbake (Fauchald m.fl., 2021). Dette er en viktig indirekte effekt av klimaendringer for bunndyr. Det vises til kapittel 2.1.2 for en kort drøftelse av hvordan bunndyr kan påvirkes av bunntråling.

2.3.4 - Fisk

Rekruttering i fiskebestander kan påvirkes indirekte av klimaendringer gjennom endringer i dyreplanktonsamfunnet. Et godt studert eksempel er endringene i dyreplanktonsamfunnet i Nordsjøen beskrevet ovenfor. Torsk og sild er to velstuderte arter her, og for begge artene er det robust belegg for at rekruttering har minket betydelig som følge av at endringene i dyreplanktonsamfunnet gir dårlige tilgang til mat for de yngste livsstadiene (Beaugrand, 2004, Beaugrand og Ibanez, 2004, Alvarez-Fernandez m.fl., 2012, Beaugrand m.fl., 2014). Tilsvarende nedgang i rekruttering har vært observert også for en rekke andre fiskearter i Nordsjøen i samme tidsrom, men disse artene er mindre studert, slik at en ikke på samme måte kan knytte dette med sikkerhet til endringene i dyreplanktonsamfunnet (Arneberg m.fl., 2023a).

I klimarisikorapporten (Sandø m.fl., 2022) er effekter av klimaendringer drøftet og modellert for torsk i Nordsjøen og Barentshavet, nordsjøsild, norsk vårgytende sild, nordøstatlantisk makrell, lysing, lodde i Barentshavet og polartorsk. Torsk i Nordsjøen og nordsjøsild forventes å påvirkes negativt i de to høyeste utslippsscenarioene, og de negative effektene forventes å bli sterkest for torsk, hvor direkte effekter av økt temperatur på modning av gonader samt forventet nedgang i mengde raudåte som fødeemner for larver (se del om dyreplankton ovenfor) er viktige mekanismer. For polartorsk er det ikke forventet store endringer ved det mellomste scenarioet, men betydelige negative effekter ved de høyeste utslippene. Polartorsk gyter under sjøis, og mens iskanten er forventet å bli lengre ved det midlere utslippsscenarioet, er havisen forventet å forsvinne nesten helt ved de høyeste utslippene, og dette regnes som svært negativt for polartorsken (Sandø m.fl., 2022). For de andre fiskebestandene er det forventet positive effekter i de to høyeste utslippsscenarioene. For eksempel er det forventet til dels betydelige positive effekter for torsk i Barentshavet ved det høyeste utslippsscenarioet. Det er særlig en forventet stor økning i primærproduksjon som bidrar til dette i analysene, og selv om nedgang i pH (økt havforsuring) forventes å kunne ha negative effekter på overlevelse av torskelarver, er dette forventet å bli mer enn oppveiet av økning i primærproduksjon. Også lodde forventes å påvirkes positivt av samme grunn. I Norskehavet er det forventet at de to store pelagiske bestandene av makrell og norsk vårgytende sild vil påvirkes positivt, hvor direkte effekter av økt temperatur bidrar til dette i analysene for makrell, mens økning i produksjon av mat (dyreplankton) bidrar mest for sild. For lysing i Nordsjøen er det forventet positive effekter for de to høyeste utslippsscenarioene. Den viktigste bakgrunnen for dette er at arten forventes å vokse raskere under høyere temperaturer, og at det vil oppveie de negative effektene av forventet nedgang i produksjon av dyreplankton her. For lysing langs norskekysten forventes både økning i temperatur og forventet økning i produksjon av dyreplankton å påvirke bestanden positivt.

2.3.5 - Sjøfugl

Klimaendringer har vært trukket fram som en av flere faktorer som har bidratt til omfattende nedgang i bestander av sjøfugl i norske havområder. Kunnskapen en har om dette er oppsummert i kapittelet om sjøfugl nedenfor (kapittel 2.4, se særlig kapittel 2.4.6 om påvirkningsfaktorer) og derfor ikke utdypet videre her.

2.3.6 - Sjøpattedyr

Sjøpattedyr har kun vært inkludert i vurderingen av økologisk tilstand for Barentshavet, og kunnskapsgjennomgangen her er derfor begrenset til dette havområdet. Arktiske arter forventes å påvirkes negativt av klimaendringer, mens positiv påvirkning forventes for subarktiske arter.

Arktiske arter

For de arktiske artene skjer påvirkningen direkte gjennom tap av havis for de artene som er avhengige av dette som habitat eller indirekte ved at næringstilgangen endres. Klimaendringer er nå gjennomgående den viktigste påvirkningsfaktoren for disse artene. Bestandsstørrelsene er forventet å minke for alle de isavhengige artene, ofte som følge av en kombinasjon av effekter av klimaendringer og forurensning (Laidre m.fl., 2015, Kovacs m.fl., 2021). En rekke av artene er allerede rødlistet (se kapittel 4.1.8). Det er verdt å merke seg at bestandene av noen av artene er på lave nivåer på grunn av tidligere fangst og er i vekst etter fredning. Veksten forventes imidlertid til å gå mot et lavere nivå enn om ikke artene hadde vært negativt påvirket av klimaendringene.

Ringsel (Pusa hispida) er spesielt utsatt for negativ påvirkning fra klimaendringer på grunn den unike reproduksjonsbiologien til arten. Ungene fødes og ammes i snøhuler på sjøisen (Kovacs m.fl., 2011). De viser ikke tegn til fleksibilitet rundt dette og har etter det massive tapet av havis på Svalbard trukket seg tilbake til små arktiske refuger. Arten ernærer seg av byttedyr tilknyttet sjøis og er lite fleksible også rundt dette (Hamilton m.fl., 2016, Bengtsson m.fl., 2020). Følgelig ser de ut til å arbeide hardere for å finne mat rundt Svalbard etter at isutbredelsen har avtatt (Hamilton m.fl., 2015, 2016, 2018).

Storkobbe (Erignathus barbatus) er en annen viktig istilknyttet selart. Også denne føder på is, men ser ut til å kunne skifte fra sjøis til is fra kalvende breer (Kovacs m.fl., 2020a). Dette er likevel ikke en langsiktig løsning, siden breene på Svalbard er i rask tilbakegang, og breer som nå kalver etter hvert vil bli landfaste. Storkobbe er relativt fleksible når det gjelder diett og ser ut til å næringsmessig kunne tilpasse seg til et økosystem med mindre sjøis (Young m.fl., 2010, Hindell m.fl., 2012, Wang m.fl., 2016).

Grønlandssel (Pagophilus groenlandicus) og klappmyss (Cystophora cristata) som beiter i Barentshavet, føder unger på isen i Kvitsjøen og områdene vest for Grønland (klappmyss kun sistnevnte). Grønlandssel fangstes fortsatt og er den mest tallrike selarten i Barentshavet. Lave nivåer av reproduksjon, enkelte av de siste årene, har vært knyttet til økt ungedødelighet på grunn av dårlige isforhold i Kvitsjøen, i kombinasjon med konkurranse om næring med den store bestanden av nordøstarktisk torsk (Stenson m.fl., 2020). Klappmyss ble tidligere fangstet hardt, og bestanden som beiter i Barentshavet har ikke økt etter fredningen i 2007 (ICES, 2019a). Klappmyss fangstes fortsatt på Sørøst-Grønland, og noe av denne fangsten er antakelig fra bestanden som forekommer i Barentshavet (Artsdatabanken, 2021). Det har vært betydelig tap av havis i hele utbredelsesområdet til arten (Stenson og Hammill, 2014, Spreen m.fl., 2020), og i området vest for Grønland er isflakene mindre og mer ustabile, noe som sannsynligvis påvirker ungeoverlevelsen. På grunn av endringen i isutbredelse har kasteområdene i tillegg blitt flyttet nærmere kysten av Grønland hvor klappmyss i alle aldre er mer utsatt for predasjon fra isbjørn (Øigård m.fl., 2014), og forekomst av klappmyss i dietten til både isbjørn og spekkhogger i dette området har økt (Foote m.fl., 2013, McKinney m.fl., 2013). Næringsmessig ser klappmyss ut til å spesialisere seg på arktisk fisk og har begrenset evne til å bytte til andre typer byttedyr når klimaet endres (Enoksen m.fl., 2017), noe som bidrar til sårbarhet for klimaendringer.

På Svalbard finnes det en isolert bestand av steinkobbe (Phoca vitulina). Dette er i utgangspunktet en sørlig art som forekommer langs den sørlige kysten av Barentshavet (og sørligere områder). Arten påvirkes positivt av klimaendringer (Blanchet m.fl., 2014) og er nå i spredning nordover langs kysten av Spitsbergen, hvor den nå opptrer i fjorder som har skiftet fra å være rent arktiske til nå å være preget av varmere vannmasser og betydelig mindre sjøis (Storrie m.fl., 2018, Bengtsson m.fl., 2020). Steinkobbe kan konkurrere med ringsel og storkobbe om mat og forsterke de negative effektene av klimaendringer på disse artene (Wathne m.fl., 2000, Hamilton m.fl., 2019).

Felles for alle de arktiske selartene er at klimaendringene også kan føre med seg økt spredning av virus, bakterier og andre parasitter som ikke har vært en del av deres evolusjonære historie og som de derfor har dårlig immunitet mot (se for eksempel VanWormer m.fl. (2019)).

Hvalross (Odobenus rosmarus) ble jaktet nesten til utryddelse før den ble fredet i 1952 (Gjertz m.fl., 1998, Weslawski m.fl., 2000), og bestanden på Svalbard er nå i vekst (Lydersen m.fl. (2008), Kovacs m.fl. (2014) https://mosj.no/indikator/dyreliv/dyreliv-i-havet/hvalross/). Arten ernærer seg av bunndyr, og veksten skjer til tross for at produksjonen av bunndyr sannsynligvis er negativt påvirket av tap av havis rundt Svalbard (Kovacs m.fl., 2015). Veksten forventes å fortsette, men mot et betydelig lavere nivå enn om havisutbredelsen hadde vært uendret (Kovacs m.fl., 2014). På et punkt i fremtiden forventes bestandsstørrelsen igjen å avta på grunn av de negative effektene av klimaendringene på bunndyr (se Ershova m.fl. (2019), Bluhm m.fl. (2020)).

Også grønlandshval (Balaena mysticetus) ble nærmest utryddet av omfattende fangst som startet allerede på 1600-tallet (Allen og Keay, 2006). Arten har vært fredet siden 1931, men er fortsatt vurdert til å være på et svært lavt nivå i Barentshavet (Allen og Keay, 2006). Det er uklart om bestanden er i vekst eller minker, men den forventes å avta i fremtiden på grunn av artens sterke tilknytning til sjøis (Stafford m.fl., 2012, Kovacs m.fl., 2020b). At arten er spesialisert på arktisk dyreplankton bidrar også til sårbarheten for klimaendringer. Grønlandshval kommuniserer med lyd over store avstander, og effektene av klimaendringer kan derfor samvirke med effekter av støy fra skipstrafikk og andre kilder (Reeves m.fl., 2014, Blackwell og Thode, 2021).

Narhval (Monodon monoceros) i Barentshavet er tett knyttet til havis (Vacquié-Garcia m.fl., 2017, Ahonen m.fl., 2019), og klimaendringer er antatt å bli den viktigste påvirkningsfaktoren for arten. Selv om det ikke foregår fangst i Barentshavet, fangstes arten på Øst-Grønland (Sills m.fl., 2020), og utvekslingen mellom områdene er ukjent. Arten er også antatt å være spesielt sårbar for menneskeskapt undervannsstøy (Laidre m.fl., 2015), og fangst og støy kan derfor samvirke med klimaendringer for denne arten.

Hvithval (Delphinapterus leucas) ble fangstet ned til lave nivåer og bestanden i Barentshavet er fortsatt liten. Arten er knyttet til havis og tap av havis er forventet å gi ytterligere bestandsnedgang (Kovacs m.fl., 2021). Det er også bekymring for høye nivåer av miljøgifter hos hvithval (Andersen m.fl., 2001, Wolkers m.fl., 2004, Andersen m.fl., 2006, Wolkers m.fl., 2006, Villanger m.fl., 2020), som sammen med klimaendringene kan bidra til nedgang i bestanden.

Isbjørn (Ursus maritimus) var gjenstand for omfattende fangst før fredningen i 1973. Etter dette har bestanden vokst, og den delen som er knyttet til Svalbard er nå estimert til å være stabil eller svakt økende. Istilknyttede selarter er viktig næring for isbjørn, og de negative effektene på disse artene gjør at også isbjørn påvirkes negativt av klimaendringer. Det er allerede tegn på at reproduksjon er negativt påvirket, og i fremtiden forventes bestandsstørrelsen å avta igjen (Stern og Laidre, 2016, Aars m.fl., 2017, Kovacs m.fl., 2021).

Subarktiske arter

Både blåhval (Balaenoptera musculus) og finnhval (Balaenoptera physalus) påvirkes positivt av klimaendringer, og for begge artene er dette sannsynligvis den viktigste endringsdriveren (Kaschner m.fl., 2011, Kovacs m.fl., 2021). Begge artene ble kraftig desimert av omfattende fangst i siste halvdel av 1800-tallet og deler av 1900-tallet i det nordøstlige Atlanterhavet. Blåhvalbestanden er i vekst etter fredningen midt på 1900-tallet (Pike m.fl., 2019) og finnhval antas å ha hentet seg helt eller delvis inn til nivåene fra før fangsten (Víkingsson m.fl., 2015, Leonard og Øien, 2020a, b). Klimaendringer forventes å påvirke begge artene positivt gjennom økt pelagisk produksjon, en antatt konsekvens av mindre sjøis (Dalpadado m.fl., 2012). Særlig kan den økte mengden krill som har vært observert parallelt med oppvarmingen av Barentshavet (Eriksen m.fl., 2017) være viktig. Både blåhval og finnhval utvider sitt utbredelsesområde nordover etter som havisen trekker seg tilbake, og kan komme til å forlenge de sesongmessige oppholdene i norske farvann (Storrie m.fl., 2018, Ahonen m.fl., 2021, Bengtsson m.fl., 2022).

Fangst var tidligere den viktigste menneskeskapte påvirkningen for knølhval (Megaptera novaeangliae) og vågehval (Balaenoptera acutorostrata). Etter fredning i 1955 har det ikke vært fangst på knølhval i Nord-Atlanteren, og for vågehval drives det bærekraftig fangst som ikke fører til endring av bestandsnivået. Begge artene er pelagisk beitende, er fleksible med hensyn til næringsvalg og er antatt å kunne tilpasse seg endringer i næringsnettet (Berta og Lanzetti, 2020). Klimaendringer er vurdert å være den viktigste menneskeskapte påvirkningen for begge artene. Oppvarming og tap av havis forventes å gi spredning nordover av ulike pelagiske byttedyr (Dalpadado m.fl., 2012, Eriksen m.fl., 2017) og det antas derfor at både knølhval og vågehval vil utvide utbredelsen nordover. Siden 1995 har antall knølhval om sommeren i Barentshavet økt fra nærmest null til rundt 5000 individer (Leonard og Øien, 2020b, a) mens det for vågehval, hvor bestanden har vært stabil i denne perioden, har vært en nær dobling av antall individer i Barentshavet (se Bengtsson m.fl. (2022) for observasjoner på Svalbard).

Med fortsatt oppvarming forventes spekkhogger (Orcinus orca) å øke i antall, og dersom viktige byttedyr som makrell og sild spres nordover, forventes spekkhogger å følge etter (Bentley m.fl., 2017). Økning i sesongmessig forekomst av pelagisk beitende hvalarter og mindre beskyttelse for istilknyttede hvalarter kan også øke næringsgrunnlaget for spekkhogger. Samtidig har spekkhogger høye nivåer av miljøgifter som kan dempe veksten i bestandene (Jepson m.fl., 2016). Også pelagisk beitende arter som kvitnos (Lagenorhynchus albirostris) og nise (Phocoena phocoena) kan påvirkes positivt av økt pelagisk produksjon knyttet til klimaendringer, men disse vil sannsynligvis bli negativt påvirket av andre arter som trekker nordover, som kvitskjeving (Lagenorhynchus acutus) og gulflankedelfin (Delphinus delphis).

2.4 - Utvikling av fiskebestander i norske havområder

I økologisk tilstandsanalysene er de fleste fiskeindikatorene integrert i opptil flere av de vurderte fenomenene. Men gitt fiskens særskilte rolle i verdiskaping er tilstand, trend for reproduksjon og biomasse for indikatorartene (funksjonelt viktige arter), og særlige nøkkelarter utenom, nevnt i tabellene under for alle tre havområder (Barentshavet tabell 2.4.1, Norskehavet tabell 2.4.2, Nordsjøen og Skagerrak tabell 2.4.3). Det er særlig klima som direkte og indirekte påvirker utviklingen, i tillegg til noen arter der fiskeriene har direkte målbar påvirkning.

2.4.1 - Barentshavet

2.4.2 - Norskehavet

Fiskepresset på makrell, sild og kolmule har vært høyere enn anbefalt de siste årene, dette skyldes i stor grad mangel på bindende internasjonale avtaler for fisket i Norskehavet.

2.4.3 - Nordsjøen og Skagerrak

2.5 - Utvikling av sjøfuglbestander i norske havområder

2.5.1 - Innledning

Norske havområder huser rundt 5 millioner hekkende par av sjøfugl. Dette representerer ca. 25% av alle sjøfuglene i Europa (Karpouzi m.fl., 2007), og Norge har dermed et betydelig forvaltningsansvar for Europeiske sjøfugler. I perioden 1950–2010 er det estimert at antallet av verdens sjøfugler er redusert med 70% (Paleczny m.fl., 2015), mens bestanden av norske sjøfugler er estimert å ha gått tilbake med 80% i perioden 1970–2020 (Anker-Nilssen m.fl., 2015, Fauchald m.fl., 2015a,b, SEAPOP unpubl. data). Situasjonen for norske sjøfugler er kritisk, og av 54 arter som regnes som typiske sjøfugler er 34 (63%) på den norske rødlista (Artsdatabanken, 2021). Tre av disse er kritisk truet, 8 er sterkt truet, 17 er klassifisert som sårbar og 6 er nær truet. Bestandsutvikling de siste 40 årene for noen viktige arter i Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen er vist i 2.5.3.1 og 2.5.4.1.

Sjøfugl deles gjerne inn i økologiske grupper basert på hvor og hvordan de finner mat; pelagisk overflatebeitende (havhest Fulmarus glacialis, havsule Morus bassanus og krykkje Rissa tridactyla), pelagisk dykkende (alke Alca torda, lomvi Uria aalge, polarlomvi U. lomvia, alkekonge Alle alle og lunde Fratercula arctica), kystbundne overflatebeitende (storjo Stercorarius skua, makrellterne Sterna hirundo, rødnebbterne Sterna paradisaea, polarmåke Larus hyperboreus, svartbak L. marinus, gråmåke L. argentatus og sildemåke L. fuscus) og kystnær dykkende (storskarv Phalacrocorax carbo, toppskarv Gulosus aristotelis, ærfugl Somateria mollissima og teist Cepphus grylle). Bestandsovervåkingsdata fra siste tiårsperiode (2011–2021) viser få tegn til bedring i bestandsstatus. Artene i nesten alle de økologiske gruppene har fortsatt negativ bestandsutvikling. Det er de pelagisk overflatebeitende artene som viser størst nedgang, fulgt av kystbundne dykkende og pelagisk dykkende sjøfugl. Artene i den økologiske gruppen kystbundne overflatebeitende har holdt seg stabil (tabell 2.5.1.1). En nærmere omtale av bestandsendringer hos arter i disse økologiske gruppene omtales i de påfølgende kapitlene.

2.5.2 - Bestandsendringer pelagisk overflatebeitende sjøfugler 2011-2022, alle havområder

Arter i denne gruppen er de som har vist størst tilbakegang de siste tiårene. Dette gjelder spesielt for havhest. Arten er på vei ut som hekkefugl i Nordsjøen og Skagerrak og den har gått kraftig tilbake på to (Røst og Sklinna) av de tre lokalitetene som overvåkes i Norskehavet. Koloniene på Spitsbergen er stabile mens koloniene på Bjørnøya er i økning. Krykkjebestandene i alle havområdene, med unntak av overvåkede bestander på Spitsbergen, Bjørnøya og i Ålesund («by-koloni») er i kraftig tilbakegang. Arten er borte eller nesten borte i alle de største fuglefjellene, og de mest livskraftige koloniene finnes nå i tilknytning til byer og tettsteder (tabell 2.5.1.1, Hanssen m.fl. (2022)). Havsulene gjør det bra i alle havområdene, og økningen er størst på Bjørnøya. Arten ble tilsynelatende hardt rammet av høypatogen fugleinfluensa i 2022, men det gjenstår å se effekten av dette på hekkebestandene.

2.5.3 - Bestandsendringer pelagisk dykkende sjøfugler 2011-2022, alle havområder

Alkebestanden har vært i tilbakegang i Barentshavet, mens den er stabil eller svakt økende i to kolonier i Norskehavet. Lomvibestanden i Barentshavet øker på Bjørnøya, men er i tilbakegang på Hornøya og stabil på Hjelmsøya. I Norskehavet er lomvikolonien på Jan Mayen i tilbakegang, mens de øker på Røst og Sklinna (figur 2.5.3.1). Polarlomvibestandene i Barentshavet og i Norskehavet er i nedgang (figur 2.5.3.1). Lundebestanden er stabil i Barentshavet, mens den er i nedgang i Norskehavet (figur 2.5.3.1) (Hanssen m.fl., 2022).

2.5.4 - Bestandsendringer kystbundne overflatebeitende sjøfugler 2011-2022, alle havområder

For de kystbundne overflatebeitende sjøfuglene er storjobestanden stabil på Bjørnøya (Barentshavet), i økning på Hjelmsøya (Barentshavet) og på Jan Mayen og Røst (Norskehavet), og stabil på Runde (Norskehavet/Nordsjøen). Alle koloniene av svartbak-, gråmåke- og sildemåke som overvåkes i Norskehavet og Nordsjøen og Skagerrak er stabile eller i tilbakegang (figur 2.5.4.1. (Hanssen m.fl., 2022)).

2.5.5 - Bestandsendringer kystbundne dykkende sjøfugler 2011-2022, alle havområder

Storskarvkoloniene som overvåkes i Barentshavet er stabile, det samme er to av tre kolonier i Norskehavet, mens en er i tilbakegang. Koloniene langs Skagerrakkysten er i økning. For toppskarv er begge koloniene i Barentshavet i tilbakegang. I Norskehavet er to kolonier stabile, og en i tilbakegang, mens de i Nordsjøen og Skagerrak er i økning. Ærfuglbestandene i Barentshavet og Nordsjøen og Skagerrak er stabile, mens bestanden i Norskehavet er i nedgang. Teistbestanden i Norskehavet ser ut til å være stabil mens det mangler data for bestandene i de andre havområdene (Hanssen m.fl., 2022).

2.5.6 - Påvirkningsfaktorer

Mange av de negative endringene for de fleste sjøfuglartene skyldes redusert næringstilgang kombinert med klimaendringer. Endringer i næringstilgangen for sjøfugl kan skyldes mange faktorer, for eksempel lavere produksjon av byttedyr, naturlig predasjon på yngre årsklasser av fisk (f.eks. torsk som spiser ungsild som spiser lodde), uttak av fiskeressurser eller sekundæreffekter av klimarelaterte endringer (f.eks. Sandvik m.fl. (2005), Reiertsen m.fl. (2012), Sandvik m.fl. (2012), Sandvik m.fl. (2014)). Overfiske av den atlantoskandiske sildestammen på slutten av 1960-tallet (Dragesund m.fl., 2008) resulterte i flere år med redusert gyting og produksjon av 0-gruppe sild, et viktig næringsemne for en rekke sjøfuglarter langs norskekysten (f.eks. Anker-Nilssen og Øyan (1995), Sætre m.fl. (2002), Cury m.fl. (2011)). I tillegg påvirker varmere hav også sammensetningen av dyreplankton slik at den mer varmekjære, men ikke fullt så energirike arten hoppekrepsen C.helgolandicus har tatt over for den mer kuldetolerante og mer energirike raudåta C. finmarchicus (Reygondeau og Beaugrand, 2011). Den negative påvirkningen dette har på fisk er allerede beskrevet i kapittel 2.1 (Fauchald m.fl., 2015b). Denne endringen i planktonsamfunnene påvirker for øyeblikket Nordsjøen mest, men det er ventet at den vil spre seg nordover og påvirke økosystemene i Norskehavet og Barentshavet enten direkte eller indirekte (Frederiksen m.fl., 2013). I de siste årene er det observert makrell som har spredt seg langt nord i Barentshavet. Denne spiser store mengder dyreplankton og små fisk, og er en viktig konkurrent i sjøfuglenes matfat. Den eneste sjøfuglarten som kan utnytte makrellen er havsule, og den har nå spredt seg nordover i Barentshavet, og hekker på Bjørnøya.

Klimaeffektene kan også påvirke sjøfuglbestandene direkte, og høyere frekvens av ekstremvær kan påvirke både overlevelse og hekkesuksess. Endringer i klimatiske forhold påvirker også oseanografiske forhold som bestemmer tilgjengeligheten av for eksempel fiskelarver for hekkende sjøfugl. Dette kan føre til endringer i tidspunkt for hekking og en “mismatch» mellom tilgangen på mat og sjøfuglenes hekkesesong (Durant m.fl., 2003, 2004). En global studie viser at sjøfuglbestander ikke justerer hekketidspunkt i takt med endret sjøtemperatur, noe som gjør dem potensielt sårbare med hensyn til «timing» i forhold til byttedyr (Keogan m.fl., 2018). En oppfølgende studie for arktiske sjøfugler viste imidlertid at arter med lang hekkesesong i større grad endret hekketidspunkt som følge av tidligere vår (Descamps m.fl., 2019). Lomvi og polarlomvi ankommer koloniene tidligere, men justerer ikke starten på hekkesesongen (Merkel m.fl., 2019). En studie der man har modellert driften av fiskelarver langs kysten viser at de viktigste fuglekoloniene er lokalisert ved områder med naturlig opphopning av fiskeyngel (Sandvik m.fl., 2016). Hvis klimaendringer endrer oseanografiske forhold i så stor grad at det påvirker driften og retensjonsområdene for torskelarver vil dette kunne få store konsekvenser for sjøfuglbestandene ikke bare i Barentshavet, men langs hele kysten.

Det er målt høye nivåer av miljøgifter i fugleegg (bl.a. i de arktiske artene polarmåke og ismåke Pagoplina eburnea, f.eks. (Erikstad m.fl., 2011, Lucia m.fl., 2015, Chastel m.fl., 2022, Herzke m.fl., 2023, og resultatene gir grunn til bekymring for miljøgifter som påvirkningsfaktor for sjøfugl i norske havområder. Miljøgifter kan påvirke sjøfugl på forskjellig vis, for eksempel gjennom lavere reproduksjon, skjev kjønnsfordeling hos avkom og økt dødelighet (se Bustnes m.fl. (2015) og referanser i denne).

En økende bestand av havørn (Haliaeetus albicilla) påvirker klippehekkende fugl (f.eks. lomvi og krykkje) negativt (Hipfner m.fl., 2012). For eksempel er lomviene som tidligere hekket på åpne fjellhyller på Hjelmsøya nå borte, og det er en økende bestand som hekker skjult i steinur.

2.6 - Forurensning i norske havområder

I 2022 publiserte Overvåkingsgruppen rapporten «Forurensning i de norske havområdene – Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen» som sammenstiller kunnskap om forurensningstilstanden i de tre forvaltningsplanområdene med hovedvekt på miljøgifter og radioaktiv forurensning (Frantzen m.fl., 2022). Rapporten oppsummerer resultater fra Overvåkingsgruppens indikatorsett, som består av 43 indikatorer for forurensning og fire indikatorer for potensielt forurensende menneskelig aktivitet i havområdene. Rapporten inneholder også annen relevant kunnskap. Det ble også gjort en evaluering av indikatorsettet og de ulike indikatorenes egnethet til å vurdere tilstand, utvikling og effekter på mattrygghet og miljøkvalitet.

Nivåene av miljøgifter som kvikksølv, PCB, PBDE og DDT i organismer er generelt høyest i Nordsjøen og lavest i Barentshavet, med noe variasjon. Også i sediment er nivåene av de miljøgiftene som måles høyest i Nordsjøen. Nivåene som måles i sedimenter er for mange metaller og PAH høyere i Barentshavet enn i Norskehavet, som antas å skyldes et naturlig høyere bakgrunnsnivå i Barentshavet. Størstedelen av tilførslene av miljøgifter til havområdene er fra luft, og målinger i luft ved målestasjoner i de ulike havområdene i dag viser nokså lik tilførsel over de ulike områdene. Tilførsler fra land og spredning av «gammel» forurensning har trolig større betydning for nivåene av miljøgifter i næringskjeden i Nordsjøen og til dels i Norskehavet, enn i Barentshavet. Motsatt er det noen miljøgifter, deriblant klorerte pesticider som heksaklorbenzen (HCB), cis- og transklordan med flere, som øker fra sør mot nord i biologiske prøver og dermed har de høyeste nivåene målt i Barentshavet. Luftmålinger viser også at HCB øker fra sør til nord med høyeste nivåer på Svalbard.

Tilførslene av mange av miljøgiftene via luft har avtatt siden målingene startet fra 1990-tallet og utover, men nedgangen har til dels flatet ut de siste årene. Nedgangen reflekteres bare delvis i nivåene som måles i sedimenter og i biologiske prøver fra ulike deler av næringskjeden. For eksempel for kvikksølv er nivåene som måles i fisk og sjøpattedyr stabile eller økende på tross av nedgang i lufttilførsel, og nivåene i de øverste sedimentlagene er også stabile. For mange av de organiske miljøgiftene er det en tydeligere nedgang i biologiske prøver, og særlig nivået av PBDE har vist en klar nedgang siden rundt 2005.

Sjømat i de norske havområdene er trygg å spise, da nivåer av miljøgifter i spiselige deler av de fleste arter er under grenseverdier for mattrygghet. I noen tilfeller der det forekommer overskridelser av slike grenseverdier, er det gjort tiltak for å forhindre at den aktuelle fisken kommer på markedet. For eksempel er det et område ved Ytre Sklinnadjupet i Norskehavet, der det er forbud mot fiske av atlantisk kveite på grunn av høye nivåer av både kvikksølv og dioksiner og dioksinlignende PCB. Det er også et generelt utkastpåbud for atlantisk kveite større enn 100 kg.

Miljøkvalitetsstandarder (Environmental Quality Standards, EQS) er grenseverdier satt av miljømyndighetene for å beskytte de mest sårbare delene av økosystemet, som toppredatorene sjøfugl og sjøpattedyr. Nivåene av kvikksølv, PCB og PBDE i de fleste indikatorartene overskrider miljøkvalitetsstandardene, som ikke er arts- eller vevsspesifikke. Lodde og polartorsk i Barentshavet og blåskjell langs kysten mot Barentshavet var imidlertid innenfor miljøkvalitetsstandarden for kvikksølv ved siste måling. Nivåer av miljøgifter over miljøkvalitetsstandarden i arter på lavt nivå i næringskjeden antas å potensielt kunne påvirke toppredatorer ved at konsentrasjonene øker oppover i næringskjeden. Derfor egner miljøkvalitetsstandarden seg til å vurdere nivåene i arter på lavt nivå i næringskjeden, mens arter høyere i næringskjeden med naturlig høyere konsentrasjoner alltid vil overskride standarden for enkelte stoffer. For disse artene er derfor miljøkvalitetsstandarden dårligere egnet. For andre stoffer var alle indikatorene innenfor miljøkvalitetsstandardene. I 2021 ble det i det nasjonale overvåkingsprogrammet «Miljøgifter i kystområdene – MILKYS» gjort totalt 315 vurderinger av miljøkvalitetsstandarder for 20 miljøgifter, og miljøkvalitetsstandarder ble overskredet for 21% av alle miljøgiftene i blåskjell og for 36% av miljøgiftene i torsk (Schøyen m.fl., 2022).

Det er forskning som tyder på at sjøfugl og sjøpattedyr i Barentshavsområdet er påvirket av miljøgifter, og spesielt sultende isbjørn kan være særlig sårbar for effekter av miljøgifter på fettmetabolismen. I Nordsjøen viser overvåking at fisk nær petroleumsinstallasjoner påvirkes av PAH-forurensning.

Det er fremdeles radioaktiv forurensning i havområdene som skyldes Tsjernobyl-ulykken. Nivået av cesium-137 som måles i både sjøvann, tang og flere fiskearter, er lave og synkende. Nivåene er høyest i sør på grunn av utstrømming fra Østersjøen, og avtar nordover. I tang måles også technetium-99, som i hovedsak stammer fra utslipp fra Sellafield, og også her er det lave og synkende nivåer.

2.6.1 - Kort oppsummering for hvert havområde

Av de tre undersøkte havområdene, er det Barentshavet som generelt sett har de laveste forurensningsnivåene, med unntak av enkelte stoffer som HCB. Overvåkning av isbjørn og sjøfugl i Barentshavet viser likevel at miljøgiftene øker i konsentrasjon oppover i næringskjeden og kan påvirke toppredatorer.

I Norskehavet er konsentrasjonene av de fleste stoffene som overvåkes på nivå med Nordsjøen, Barentshavet eller et sted imellom, men en direkte sammenligning er vanskelig. Det er ukjent hvorfor noen sjømatarter som fiskes i Norskehavet i enkelte tilfeller og områder har uvanlig høye nivåer av miljøgifter, over grenseverdier for mattrygghet.

Nordsjøen og Skagerrak er generelt mer forurenset enn de andre havområdene, men nivåene av de fleste miljøgifter i sjømatarter fra forvaltningsplanområdet er likevel under grenseverdiene for mattrygghet. Det mangler indikatorer for nivåer og effekter av miljøgifter i sårbare toppredatorer som sjøfugl og sjøpattedyr i dette havområdet, og det er heller ingen overvåking av metaller i sedimenter.

2.7 - Endring i rødlistestatus for truede arter og naturtyper

I 2021 kom en ny utgave av rødliste for truede norske arter (Artsdatabanken, 2021). Den avløste rødlista fra 2015 (Artsdatabanken, 2015), som bidro til forrige samlede faglige grunnlag for oppdatering og revisjon av forvaltningsplanene. Siden forrige faglige grunnlag er det også kommet ny utgave av rødliste for truede naturtyper (Artsdatabanken, 2018), som avløste vurderingen fra 2011 (Artsdatabanken, 2011). I tabell 2.7.1 er det gitt en oppsummering av hovedtrekkene i endring i rødlistestatus for pattedyr, sjøfugl og fisk og enkelte andre artsgrupper, samt antall rødlistede naturtyper i de tre havområdene. Det er tatt utgangspunkt i arter og naturtyper som vurderes å være relevante for forvaltningsplanområdene i de tre havområdene. Merk at Artsdatabankens rødlistevurderinger er nasjonale, og at enkelte arter og naturtyper derfor forekommer i flere havområder og følgelig også flere ganger i tabellen. Mer detaljert informasjon er gitt i kapitlene 4.1.8, 4.2.7 og 4.3.5.

Det har vært en klar utvikling i retning av en mer alvorlig situasjon for truede arter og naturtyper siden 2015/2011. For 29 av de totalt 138 oppføringene i tabell 2.7.1 (21%) er det vurdert å ha vært en reell forverring av situasjonen mens det for kun 7 oppføringer (5%) er vurdert å ha vært en reell forbedring. For en rekke arter og naturtyper er rødlistestatus endret fordi en har fått bedre informasjon, og dette fordeler seg relativt jevnt mellom at situasjonen er vurdert som mer alvorlig (20 oppføringer) og som bedre (16 oppføringer).

Utviklingen er samlet sett vurdert som mest negativ for sjøfugl. Av de totalt 50 oppføringene i tabell 2.7.1, er det vurdert å ha vært en reell forverring for 19 (38%) fra 2015 til 2021. For kun 2 oppføringer (4%) er det vurdert å ha vært en reell forbedring av situasjonen. For pattedyr er det vurdert å ha vært en reell forverring for 3 av 18 oppføringer (17%) og forbedring for 1 (6%), mens tallene for fisk er forverring for 4 av 28 oppføringer (14%) og ingen reelle forbedringer. For truede naturtyper er det like mange oppføringer hvor situasjonen er vurdert som reelt sett verre enn som bedre (2 av 18 oppføringer for hver kategori, 11%).

Når man setter sammen en tabelloversikt så vil det følge noe usikkerhet basert på utvalg og representativitet. Rødlistene er nasjonale rødlister, og det følger informasjon om artenes forekomst i havområdene. Artsdatabankens faktaark sammen med rødlistenes søkefunksjoner er brukt til å vurdere representative arter og naturtyper for hvert havområde (Artsdatabanken, 2018, 2021). Likevel er det noe usikkerhet da havforvaltningsplanenes administrative grenser ikke fullstendig tilsvarer artsdatabankens grenser for havområder. I tillegg kan det være kunnskapsmangler om stedlig tilstedeværelse. Ikke alle arter er utelukkende tilknyttet havområdene, for eksempel er det tatt med noen arter; bergand, gulnebblom, sjøorre og stellerand som ikke er typiske sjøfugler da de ikke lever i/av havet (marint miljø) hele året.

2.8 - Fremmede arter

Utvikling i tilstand for fremmede arter er omtalt i kapitlene 4.1.7 (Barentshavet), 4.2.6 (Norskehavet) og 4.3.4 (Nordsjøen og Skagerrak). Her er det gitt en oppsummering av dette med noe tilleggsinformasjon om endringer siden forrige faglige grunnlag.

Det er registrert flest fremmede arter i de kystnære delene av norske havområder. Dette er antakelig en følge av at det er betydelig flere observasjoner langs kysten, og at det er et større tilfang av passende habitater der de fleste fremmede marine arter er tilpasset et liv i kystnære og grunne habitater.

I 2022 er det i Barentshavet registrert seks fremmede arter (Miljøstatus, 2022a). I Norskehavet var det i 2012 registrert 9 fremmede arter (Miljøstatus, 2022c). I 2018 hadde tallet økt til 17, blant annet på grunn av videre spredning av stillehavsøsters (Magallana gigas), pukkellaks (Oncorhynchus gorbuscha) og tre arter mosdyr. Antallet økte ikke videre til 2022, men det er trolig et spørsmål om tid før japansk sjøpung (Didemnum vexillum, «havnespy») spres inn i området. I norsk del av Nordsjøen og Skagerrak var det i 2018 registrert 39 fremmede arter. I 2022 hadde tallet økt til 44. Økningen at flere nye arter for Norge har blitt registrert i dette området de seinere årene, som et resultat av egenspredning eller menneskeskapt spredning fra bestander lenger sør i Europa (Miljøstatus, 2022b). At det er observert betydelig flere fremmede arter langs kysten av Sør-Norge enn Midt-Norge og Nord-Norge, skyldes sannsynligvis mer omfattende skipstrafikk og annen menneskelig aktivitet i sør, samt at havstrømmer i sør i større grad bidrar til spredning av fremmede arter som allerede er etablert andre steder i Europa.

Viktige enkeltarter er pukkellaks, kongekrabbe (Paralithodes camtschaticus), snøkrabbe (Chionoecetes opilio) og stillehavsøsters.

Pukkellaks er en av de få registrerte fremmede artene som finnes i åpent hav. Den er spredd fra Russland, hvor den har blitt overført fra Stillehavet til vestlige områder. I 2017 ble det for første gang gjort betydelig registreringer av pukkellaks i elver og langs kysten av hele Norge (Berntsen m.fl., 2018). I 2019 gikk antall registreringer videre opp i Troms og Finnmark, men ned i områdene fra Nordland og sørover (Berntsen m.fl., 2020). Det er vurdert at bestanden av pukkellaks er så stor at den kan påvirke økosystemet.

Kongekrabben forekommer i all hovedsak i de store fjordene i Øst-Finnmark, og i mindre grad i åpne havområder langs kysten. Det har vært små endringer i utbredelse av kongekrabbe de siste årene. Også for kongekrabbe er det vurdert at bestanden er tilstrekkelig stor til å påvirke økosystemet.

Snøkrabbe ble registrert i det østlige Barentshavet for første gang i 1996 og har siden spredd seg vestover inn i norsk sektor, og er nå utbredt over store deler av Barentshavet. Snøkrabben er hjemmehørende i et område fra vest av Grønland til det nordlige Stillehavet, og det har vært omdiskutert hvordan arten har spredd seg til Barentshavet (se Dahle m.fl. (2022) for en oppsummering). Nye genetiske analyser tyder på at snøkrabben har spredd seg naturlig til Barentshavet og derfor ikke bør klassifiseres som en fremmed art (Dahle m.fl., 2022). Det har ikke vært større endringer i utbredelsen av snøkrabbe i Barentshavet siden 2017.

Stillehavsøsters forekommer på grunne områder og er derfor sterkt kystbundet. Arten kan danne svært tette bestander og endre kystnære habitater. Den er etablert langs kysten av Skagerrak og Nordsjøen opp til Bergen. Langs vestlandskysten kan etableringen være i en tidlig fase (Husa m.fl., 2022). Enkelte individer av arten er funnet på Sunnmøre og grensen til Trøndelag, noe som indikerer at den er i ferd med å spres videre nordover (A. Jelmert (Havforskningsinstituttet), pers. komm.). Kalde vintre og varme somre kan gi forhøyet dødelighet, og arten kan se ut til å ha vært gjennom «flaskehalser» (episoder med lav tetthet) mange steder (Husa m.fl., 2022).

2.9 - Oppsummering

På bakgrunn av lange tidsserier (50-70 år), er det vist at klimaet har endret seg i alle de tre forvaltningsplanområdene som følge av menneskeskapt påvirkning. For Norskehavet og den arktiske (nordlige) delen av Barentshavet er det konkludert med at det er belegg for å si at det er begrenset menneskeskapt påvirkning og for den subarktiske (sørlige) delen av Barentshavet ikke belegg for å si at helheten i økosystemet er påvirket. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til om dette betyr at påvirkningen virkelig er begrenset i disse områdene eller om den i realiteten er betydelig, men ikke er registrert fordi mange av tidsseriene er for korte (mindre enn 20 år) til å fange opp hvordan økosystemene har endret seg som følge av menneskeskapt påvirkning. For Norskehavet mangler også flere sentrale indikatorer. Fordi klimaendringer er identifisert som mulig viktig påvirkningsfaktor for mer enn 80% av indikatorene brukt i vurderingene av økologisk tilstand, er det særlig usikkerhet om mulige endringer i økosystemene som kan ha skjedd fram mot rundt år 2000. I denne perioden endret klimaet seg betydelig, men mye av den biologiske overvåkingen var enda ikke satt i gang. Det er forventet at klimaet vil fortsette å endre seg i stor grad i framtiden, dersom utslippene av klimagasser ikke kuttes betydelig, og at omfattende endringer i så fall vil bli observert også for økosystemene i Barentshavet og Norskehavet. I vurderingen av økologisk tilstand er det konkludert med at økosystemet i den norske delen av Nordsjøen og Skagerrak er betydelig påvirket av dette og andre menneskeskapte aktiviteter, særlig fiskerier. Nordsjøen og Skagerrak er vurdert med lange tidsserier, og det er lite usikkerhet knyttet til denne konklusjonen.

De store fiskebestandene er sentrale for dynamikken i økosystemene og er økonomisk viktige. Tilstanden for disse er gjennomgående god i Barentshavet, men i Norskehavet er de store bestandene av norsk vårgytende sild og makrell påvirket av fiske pver anbefalte kvoter gjennom mange år. Inntil begynnelsen av 2000-tallet var det fisket over anbefalte kvoter gjennom mange år i Nordsjøen og Skagerrak, og flere viktige bestander, som Nordsjøtorsk og Nordsjøsild er ikke blitt gjenoppbygget på grunn av negative effekter av klimaendringer på rekruttering. Også rekebestanden er på et lavt nivå på grunn av sviktende rekruttering. De store bestandene av sjøfugl er interessante indikatorer for endring i økosystemene fordi de er på toppen av næringskjedene. På grunn av den langvarige nedgangen i bestandene som har vart over flere tiår, er de gitt utvidet plass i denne rapporten. Det er ingen tegn til stans i bestandsnedgangene, og for arter som hekker langs kysten av Nordsjøen og Skagerrak er det nå fremlagt nye data som viser dramatisk nedgang i en rekke bestander. Mange av de negative endringene for de fleste sjøfuglartene skyldes redusert næringstilgang, kombinert med klimaendringer. For truede arter og naturtyper, som er sentrale i forvaltningen av biologisk mangfold, har det vært en forverring av tilstanden for en rekke arter fra 2015 til 2021. Flest er registrert for sjøfugl. Det har også vært forbedringer, men for et betydelig lavere antall arter. Fremmede arter kan ha omfattende påvirkning på marine økosystem og er i stor grad observert langs kysten i norske farvann. Antall registrerte fremmede arter er høyest i sør, og har økt de siste ti årene. Også for den siste fireårsperioden er det økning i Nordsjøen og Skagerrak.

Miljøgifter kan påvirke både økosystemene og hvor trygg sjømat er. Nivåene av miljøgifter er generelt høyest i Nordsjøen og lavest i Barentshavet. Tilførselen har gjennomgående minket siden overvåkingen startet fra 1990-tallet og utover, men nedgangen har til dels flatet ut de siste årene. Nedgangen reflekteres bare delvis i nivåene som måles i sedimenter og i biologiske prøver. Sjømat i de norske havområdene har nivåer av miljøgifter stort sett under grenseverdier for mattrygghet. Nivåene øker oppover i næringskjeden og kan påvirke toppredatorer som isbjørn og sjøfugl.

3.1 - Sammendrag

Her presenteres kunnskapsgrunnlaget om blått karbon i forvaltningsplanområdene for Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen og Skagerrak. Store mengder CO₂ tas opp av havet og bindes i plankton og blå skog, som omfatter vegetasjonen i havet som tang, tare og ålegras, gjennom fotosyntesen. Bare en liten del av planktonet og en ukjent del av det organiske materialet fra den blå skogen synker ned på dypt vann og lagres permanent i sedimentene. Beregning av karbonlageret i sedimenter er gjort for Nordsjøen og Skagerrak, men mangler for de to andre havområdene. Det diskuteres kunnskapshull knyttet til prosessene rundt binding, omsetning, transport og lagring av blått karbon samt hvordan disse påvirkes av, og er med på å motvirke, klimaendringer.

3.2 - Innledning

Havet tar opp omtrent en fjerdedel av alt karbon mennesker slipper ut i atmosfæren (IPCC, 2021). Karbondioksid (CO₂) løses opp i havoverflaten og tas opp i sjøvannet gjennom fysiske, kjemiske og biologiske prosesser. Det marine karbonkretsløpet i figur 3.1.1 viser hvordan karbonet beveger seg gjennom levende og ikke-levende deler av det marine miljøet. Nord-Atlanteren er et havområde som tar opp mye CO₂ i forbindelse med dypvannsdannelse, der overflatevann transporterer CO₂ til dypere vannlag. Karbon er en viktig del av en mengde makromolekyler som proteiner, fett, nukleinsyrer og karbohydrater, og er en sentral «byggestein» i levende organismer. I likhet med planter på land omdanner mikroalger (planteplankton), makroalger (tang og tare) og ålegras CO₂ til organisk karbon gjennom fotosyntesen, og er derfor en effektiv mekanisme for å ta opp CO₂ fra atmosfæren. Karbon bindes midlertidig ikke bare i stående biomasse med aktiv omsetning. Det lagres også mer permanent ved at organisk materiale, som ikke spises eller på annen måte omsettes i økosystemene, begraves i sedimenter og lagres der over lang tid. Korttidsbundet og langtidslagret karbon i havet defineres i denne rapporten som blått karbon.

I dette kapittelet har vi gått gjennom kunnskapsgrunnlaget om blått karbon med fokus i plankton og blå skog (tang, tare og ålegras) i Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen og Skagerrak. Karbon i levende og døde organismer defineres som (korttids) bundet, og karbon i havbunnen som ikke omsettes og dermed er deponert i havbunnssedimentene defineres som (langtids) lagret karbon. Organisk karbon i sediment omsettes gjennom bakteriell nedbrytning i de øvre lag og bare ned til en viss dybde, der omdanningsprosessene er langsomme nok til at det organiske karbonet blir langtidslagret. Et annet ord for langtidslagret karbon er karbonsekvestrering.

Plankton spiller en viktig rolle i karbonfiksering i havet og noe av karbonet som bindes av planteplankton synker til dyphavet og fjernes effektivt fra utveksling med atmosfæren. Det meste av planteplanktonet blir imidlertid føde for dyreplankton, som igjen blir spist av større organismer. Under denne prosessen utgjør karbon deler av ekskrementer, detritus eller døde celler som inngår i en vertikal transport mot dypet, en såkalt biologisk karbonpumpe. Dyreplankton (figur 3.3.2) kan redusere den vertikale transporten av karbonholdig materiale ved predasjon på primærprodusentene, men kan også øke den ved å produsere fekalpellets (ekskrementer fra dyreplankton) som synker raskere mot dypet enn planteplanktonet selv (Reigstad m.fl., 2011). Det antas at det globalt sedimenterer 0,1-1 % av det organiske karbon som tas opp ved havoverflaten gjennom fotosyntesen. Det øvrige remineraliseres gjennom respirasjon og CO₂ utveksles med atmosfæren (Bopp m.fl., 2017).

I nordlige farvann er planktonorganismene generelt større enn i sørlige havområder (Benedetti m.fl., 2021), og derfor synker både døde organismer og deres ekskrementer raskere og til større dyp, enn i sørlige områder. Karbon som er fanget i dyphavet forblir der i lang tid på grunn av stratifisering (lagdeling) av vannmassene, som forhindrer karbontransport mellom dyphavet og vannet i havoverflaten. Dersom klimaendringer fører til endringer i artssammensetning av plante- og dyreplankton (figur 3.3.2) og store arter erstattes av mindre, som synker langsommere (Neukermans m.fl., 2018, Brun m.fl., 2019), vil transporten av karbon til dyphavet kunne bli redusert.

Marin vegetasjon i den fotiske sonen av havbunnen i Norge (dvs. de områder hvor lyset kan trenge ned) domineres av brunalger. Brunalger kan være enten tang, som danner smale belter i og rett nedenfor strandsonen, eller tare, som danner tareskoger på grunne hardbunnsområder langs kysten nedenfor tidevannssonen og så langt ned som lyset når, fra 5 til omtrent 30 m. Norge har en stor del av Europas samlede tareskoger (Araújo m.fl., 2016). Sukkertare danner skoger i indre bølgebeskyttede områder, og stortare dominerer på den ytre delen av kysten som er mer bølgeeksponert (figur 3.3.3). Det er også antatt at tare binder mye blått karbon. Enkelte tarearter vokser svært raskt og produserer store mengder organisk materiale, som tilfører kystøkosystemene karbon når algene bytter ut bladet sitt hvert år. Det er i liten grad kjent hvor mye av produksjonen av organisk taremateriale som konsumeres av dyr og mikroorganismer, og transportveiene for taren fra tareskogen til havbunns-sedimentene er i liten grad kvantifisert. For tang er kunnskapen om bidrag til både kort- og langtidslagring av karbon i stor grad ukjent. Tang og tares rolle i det marine karbonkretsløpet og for reguleringen av havets CO₂-opptak, og dermed klimarolle, er uansett antatt å være betydelig globalt sett og har derfor blitt kalt «The elephant in the blue carbon room» (Krause-Jensen m.fl., 2018).

Ålegras er en av de få blomsterplanter som lever i havet. Denne naturtypen danner tette enger i grunne og beskyttede bløtbunnsområder og kan finnes på fin mudderbunn, men også grovere sandbunn (figur 3.3.3). Plantene er flerårige, men visner om høsten og frigir bladene sine, før det vokser fram nye blad på våren. Organisk materiale fra plantene havner på bunnen av ålegrasengene der det brytes ned av bakterier eller begraves uten å nedbrytes. På denne måten bidrar ålegress til karbonlagring i kystnære områder.

Organisk karbon som blir bundet i plankton og planter gjennom fotosyntese går inn i næringskjeden i havet. Det meste av alt organisk karbon som produseres (ca. 50 milliarder tonn C per år globalt) blir konsumert av mikroorganismer og dyr og, veldig forenklet, blir til slutt redusert til uorganisk CO₂ gjennom respirasjonen. En mindre andel synker ned til havbunnen i form av døde planter og dyr. Omsetningen av organisk karbon til uorganisk karbon fortsetter i overflatesedimentet, men denne prosessen blir mindre effektiv over tid og med økende dybde i sedimentet. Bare en brøkdel av det karbonet som blir organisk bundet gjennom fotosyntesen, ca. 0,1 til 1 % av det som produseres globalt, unngår omsetningen tilbake til uorganisk CO₂ og lagres i marine sediment på lang sikt (Bopp m.fl., 2017, Middelburg, 2019). Denne andelen er imidlertid høyere i kystnære strøk (Smeaton og Austin, 2019). På denne måten flyttes karbon fra det aktive overflatekarbonkretsløpet til det langsommere geologiske karbonkretsløpet (Keil, 2017).

3.3 - Kunnskapsgrunnlaget for karbonbinding for Norge

3.3.1 - Marint plankton

Av hovedelementene i bløte deler i plankton er andelen karbon (C) i forhold til nitrogen (N) og fosfor (P), det såkalte C: N: P forholdet, relativt stabilt i planteplankton (108:15.5:1) og i dyreplankton (103:16.5:1) (Redfield m.fl., 1963). Det er beregnet at picofytoplankton (veldig små plankton, <2µ m) står for 90 % av karbonfikseringen i Atlanterhavet (Poulton m.fl., 2006). I utgangspunktet blir størstedelen av karbonet som er bundet i plankton gjennom fotosyntese omsatt og, selv om det alltid vil være en stående biomasse, er potensialet for endringer i planktonets karbonlagringsevne lav. Totalt for norske farvann er primærproduksjonen for planteplankton estimert til drøyt 224 000 000 tonn C per år (tabell 3.2.1.1).

Det finnes få publiserte målinger av primærproduksjon i norske farvann fordi disse er vanskelige og kostbare å gjennomføre. I tillegg varierer produksjonen mye både i tid og rom. Estimatene er dermed hovedsakelig basert på numeriske modeller eller beregnet fra satellittdata. Primærproduksjon oppgis som brutto eller netto primærproduksjon, hvor netto er lik brutto primærproduksjonen minus planktonets egen respirasjon. Estimert netto primærproduksjon i Nordsjøen og Skagerrak er i gjennomsnitt ca. 120-140 g C m^-2 år^-1 over hele området, men med stor romlig variasjon (Skogen og Moll, 2000). Netto primærproduksjonen for Norskehavet er estimert til ca. 80 g C m^-2 år^-1 (Rey, 2004, Skogen m.fl., 2007), mens den er noe høyere i kyststrømmen, ca. 80-120 g C m^-2 år^-1 (Rey, 2004). I Barentshavet varierer anslagene for primærproduksjon mye (44-113 g C m^-2 år^-1) avhengig av hvilken vannmasse og region som er undersøkt (Dalpadado m.fl., 2014). Siden den stående biomassen av planteplankton til enhver tid er relativt lavt sammenlignet med den totale produksjonen gjennom året, er karbon lagret i korttidsbundet biomasse ikke vist i tabell 3.2.1.1.

Økende havtemperatur og issmelting har ført til at produksjonen av planteplankton i arktiske havområder, inklusiv Barentshavet, har økt de siste tiårene (Dalpadado m.fl., 2020, Lewis m.fl., 2020). Disse studiene viser at årsakene til den økte primærproduksjonen er større i områder med åpent vann med en lengre vekstsesong. Økt primærproduksjon i disse områdene vil også kunne føre til økt karboneksport til dypet.

Klimaendringer kan lede til forandringer i fysiske faktorer, som igjen har en innvirkning på biologien i havet. Derfor kan for eksempel en sterk lagdeling av de øvre vannlagene, på grunn av endret isutbredelse og vannsirkulasjon, ha stor betydning for primærproduksjonen og karbonsyklus.

Når det gjelder dyreplankton, har undersøkelser vist at dyreplankton i tempererte områder i Nord-Atlanteren fjerner signifikant mindre CO₂ fra atmosfæren nå enn hva det gjorde for 55 år siden, mest på grunn av lavere biomasse og antall arter per volum (Brun m.fl., 2019). I kalde havområder, hvor det er en stor biomasse av større dyreplanktonarter, finner vi også en relativt større aktiv transport av karbon mot dypet, blant annet på grunn av at noen større dyreplankton overvintrer i dyphavet (Darnis og Fortier, 2012).

3.3.2 - Marin vegetasjon

Beste tilgjengelige kunnskap om utbredelse av tareskog kommer fra romlig sannsynlighetsmodellering basert på miljøforhold og feltdata som har blitt samlet i alle tre havområder (Frigstad m.fl. (2021), H. Gundersen m.fl. (2021); tabell 3.2.2.1). Tallene viser at arealene for tareskog er størst i Norskehavet og mindre i Nordsjøen og Skagerrak og Barentshavet. Modellen er begrenset av kvaliteten på grunnlagsdataene som inngår i den. For eksempel varierer kvaliteten på dybdedata langs kysten (Norderhaug m.fl., 2020b, 2021). Datagrunnlaget er best for stortareskog, som er den dominerende skogdannende tarearten som høstes i Nordsjøen og Skagerrak og Norskehavet. Datagrunnlaget for modellering av utbredelse av sukkertare er svakere. Ålegrasforekomstene i Norge er delvis kartlagt gjennom Nasjonalt program for kartlegging av biologisk mangfold (Bekkby m.fl., 2013). Forekomster av tangsamfunn har ikke vært kartlagt i Norge.

Kunnskapsgrunnlaget om biomasse og produksjon for blå skog Stående biomasse av stortare (korttidsbundet karbon) er bare modellert for mindre områder i Norskehavet (Norderhaug m.fl., 2020b, 2021 van Son m.fl., 2020). Frigstad m.fl. (2021) kombinerte derfor romlig sannsynlighetsmodellering av tare med feltdata om tarens biomasse for å anslå stående biomasse (tabell 3.2.2.1). Det finnes nye data om bundet karbon i ålegrasenger (inkludert stående biomasse i bunnen) fra Skagerrak (tabell 3.2.2.1, Gagnon (Under utarbeidelse) og Norskehavet (Röhr m.fl., 2018). For øvrige havområder og for tangsamfunn mangler det data. Data om årlig produksjon av blått karbon fra tareskog er kjent for Norskehavet (tabell 3.2.2.1; Pedersen m.fl. (2020), Pessarrodona m.fl. (2022)). Produksjonsdata for ålegrasenger og tangsamfunn mangler for alle havområder.

Det er ikke kjent hvor mye karbon fra blå skog som lagres i norske farvann hvert år. Siden tareskog vokser på fjellbunn, og dermed ikke sedimenteres i sitt eget habitat (tabell 3.2.2.1), vil langtidslagringen påvirkes av transport ut av habitatet og omsetningsprosesser. Under 10 % av primærproduksjonen konsumeres av sekundærkonsumenter i tareskoger i Norskehavet (Norderhaug og Christie, 2011). Resten fraktes ut av tareskogen med bølger og strøm. En ukjent del havner i tangvoller, brytes ned av bakterier (Filbee-Dexter m.fl., 2022), spises av kråkeboller (Filbee-Dexter m.fl., 2020a) eller av bunnlevende, detritusspisende organismer (Vilas m.fl., 2020). Transportmønstre avhenger blant annet av størrelsen på tarepartiklene og nærhet til kysten (Wernberg og Filbee-Dexter, 2018, Filbee-Dexter m.fl., 2020a). Nedbrytningshastigheten avhenger av temperatur, og karbonlagringen av blå skog er sannsynligvis større i Arktis enn i varmere hav lengre sør (Filbee-Dexter m.fl., 2022). I en pilotstudie i Frohavet har metoder for kvantifisering av karbon spesifikt fra tare i havbunnen blitt testet via DNA-teknikker (Frigstad m.fl. (2021); tabell 3.2.2.1).

Nye data viser at karbonbeholdningen i den øverste meteren av sedimentene inne i ålegrasenger er høy i Nordsjøen og Skagerrak, med en gjennomsnittsverdi på 280 tonn/ha, men med betydelig variasjon mellom lokaliteter (1,9-509 tonn/ha, Gagnon (Under utarbeidelse)). Det finnes mindre data fra Norskehavet, men en enkelt prøve fra Bodø er tilgjengelig, og her var beholdningen 56 tonn/ha. Data om akkumulasjonsrater i ålegrasenger mangler for Norge. Frigstad m.fl. (2021) brukte beste tilgjengelige kunnskap om tang, tare og ålegress, regelbasert romlig modellering og ekspertbaserte antagelser der data mangler, til å lage et budsjett som indikerer karbonlagringspotensialet for blå skog i Norge og Norden. Det estimeres at norsk blå skog, altså tang, tare og ålegress til sammen, dekker rundt 10 000 km² av havbunnen langs kysten (tabell 3.2.2.1). Den stående biomassen på det beregnede arealet representerer et kortsiktig karbonlager på i underkant av 6 millioner tonn karbon (ca. 150 millioner tonn levende biomasse) og det ble antatt at i overkant av 10 % av dette lagres hvert år.

Over store områder i Vest- og Midt-Norge er tareskogen i god tilstand. I nordlige deler av Norskehavet og i Barentshavet er det meste av tareskogen beitet ned av kråkeboller, sannsynligvis på grunn av overfiske på kråkebollens predatorer fram mot 1970-tallet (Norderhaug m.fl., 2020a). Man forventer at denne situasjonen vil sakte forbedre seg i årene fremover, ettersom klimaendringer og ekspanderende krabbepopulasjoner reduseres (Christie m.fl., 2019b). På grunn av økt nedbrytningshastighet vil imidlertid karbonlagringskapasiteten potensielt reduseres med global oppvarming, (Filbee-Dexter m.fl., 2022). I Nordsjøen og Skagerrak er tareskogen truet av klimaendringer, som hetebølger (Filbee-Dexter m.fl., 2020b) i kombinasjon med økt mengde næringssalter, formørking og nedslamming som resultat av avrenning fra land (Christie m.fl., 2019a).

^{* Tare og tang vokser på fjellbunn der karbon ikke lagres, men fraktes ned på dyp sedimentbunn (tabell 3.2.3.1).}

^{* * For ålegressenger er omsatt karbon og karbon lagret i død biomasse sedimentert i ålegrasenger ikke medregnet}

3.3.3 - Marine sedimenter

Her vurderes bunnsediment på kontinentalsokkelen innen områder for forvaltningsplanene. Unntatt er dyphavet (dyphavsslette og marint fjellandskap) og kystnære områder, inkludert fjorder. Flere globale studier tyder på at fjorder er viktige områder for organisk karbonlagring (Smith m.fl., 2015, Cui m.fl., 2016), selv om estimater av lagringsrater muligens er for høy (Smeaton og Austin, 2019). Dessverre har vi ingen god oversikt over betydningen av norske fjorder for organisk karbonlagring.

Globalt sett er marine sediment et av de største lagrene for organisk karbon og spiller en nøkkelrolle i å regulere klimaendringer på lang sikt. Langtidslagring av organisk karbon i marine sediment er den primære mekanismen som flytter organisk karbon fra det aktive overflatekarbonkretsløpet (i havet, atmosfæren, på land og i overflatesediment på havbunnen) til det langsommere geologiske karbonkretsløpet i dypere havbunnsedimenter (Keil, 2017), som vi her har definert som langtidslagret. På lang sikt fører denne prosessen til netto CO₂-fjerning fra atmosfæren og oksygentilførsel motsatt vei (Berner, 1989).

Av de tre områdene for forvaltningsplanene er Nordsjøen og Skagerrak best undersøkt med hensyn på beholdning og lagring av organisk karbon. Det ble estimert at overflatesedimentene (øverste ti centimeter) i hele Nordsjøen og Skagerrak inneholder 231 millioner tonn organisk karbon (Diesing m.fl., 2021). Av dette finnes 80,7 millioner tonn C i det norske forvaltningsplanområdet for Nordsjøen og Skagerrak (tabell 3.2.3.1). Organisk karbonlagringsraten i hele Nordsjøen og Skagerrak ble estimert til 1,4 millioner tonn per år (Diesing m.fl., 2021) og stemmer godt overens med et tidligere estimat på 1,1 millioner tonn per år (de Haas m.fl., 2002). Størstedelen av denne lagringen skjer i norske havområder (0,96 millioner tonn per år) og særlig i Norskerenna. Samtidig er usikkerheten av disse estimatene høy, med omtrent ±50 % for beholdninger og ±100 % for lagringsrater.

I dag har vi ingen kunnskap om organisk karbonbeholdninger i bunnsediment i Norskehavet og Barentshavet. Lagringsraten av organisk karbon i Norskehavet er ukjent, mens estimater på lagringsraten i Barentshavet varierer sterkt og ligger mellom 2,8 (Stein and Macdonald 2004) og 9,2 millioner tonn per år (Kivimäe m.fl., 2010). Disse estimatene inkluderer russiske farvann, mens det vestlige Barentshavet utgjør 0,33 millioner tonn per år (Pathirana m.fl., 2014). Av samme grunn er status og trender av organisk karbon i bunnsediment ukjent. Det forventes nye estimater av karbonbeholdninger fra Norskehavet og Barentshavet i løpet av året, utviklet under bunnkartleggingsprogrammet Mareano.

Kalsiumkarbonat (CaCO₃)-kretsløpet gir et viktig bidrag til de globale karbonbudsjettene over geologiske tidsskalaer, men dets betydning for CO₂ -lagring er uklar (Macreadie m.fl., 2017). Habitater dominert av kalkdannende organismer (f.eks. korallrev) bidrar til transport av karbon til sedimentene. Dannelsen av kalk frigjør imidlertid CO₂, og derfor er disse økosystemene sannsynligvis netto CO₂ -kilder i stedet for lagringsmiljøer (Lovelock og Duarte, 2019). Økningen i atmosfærisk CO₂ har ført til havforsuring med synkende metning av CaCO₃ (aragonitt og kalsitt). Dette påvirker alle kalkdannende organismer på grunn av redusert kalkdannelse og økt oppløsningshastighet (Doney m.fl., 2009, Andersson og Gledhill, 2013).

Mange aspekter av miljøtilstanden i de norske havområdene er god, men den påvirkes i økende grad av klimaendringer. Dette er særlig observert i Nordsjøen og i Barentshavet, hvor en har den beste overvåkingen av økosystemene (Arneberg m.fl., 2018, Arneberg m.fl., 2020). Påvirkningen fra klimaendringer og havforsuring kommer sannsynligvis til å øke betydelig (Klima- og Miljødepartementet, 2019). Nordsjøen og særlig Skagerrak er blant verdens mest intenst bunntrålte områder (Amoroso m.fl., 2018) og det er kjent at vedvarende bunntråling har negativ påvirkning på biomasse, produksjon og artssammensetning av bunndyr (Jennings m.fl., 2001, Tillin m.fl., 2006, Hiddink m.fl., 2017). En oppsiktsvekkende studie hevdet nylig at påvirkningen av bunntråling på bunnsedimenter også frigjør store mengder av CO₂ hvert år (Sala m.fl., 2021). Dette vil kunne føre til økt havforsuring, redusert bufferkapasitet (evnen til å ta opp CO₂ fra atmosfæren) og utslipp av CO₂ til atmosfæren. Nyere studier peker likevel på at effekten av bunntråling på karbonlagring i bunnsedimenter er mer kompleks (Epstein m.fl., 2022) og organisk karbon er mindre sårbart overfor fysiske forstyrrelser (Smeaton og Austin, 2022) enn som antatt av Sala m.fl. (2021).

3.4 - Kunnskapshull

I dette kapittelet har vi avdekket store kunnskapshull i forståelsen av lagring av blått karbon i norske farvann. I tillegg er kunnskapsgrunnlaget for plankton, blå skog og sedimenter forskjellig og lite sammenlignbare. Plankton beregnes som årlig produksjon, mens stående biomasse varierer svært mye og bidrar lite. For blå skog er kunnskapen primært knyttet til stående areal og biomasse av tareskog, mens andre nøkkeltall mangler i stor grad. For både plankton og blå skog er andel lagret karbon i stor grad ukjent. For sedimenter er karbonbeholdninger og lagringsrater i Norskehavet og Barentshavet ukjent og det er vanskelig å skille mellom ulike kilder til karbon i sediment. I tillegg er det betydelige kunnskapshull som er diskutert for hvert tema under.

3.4.1 - Marint plankton

Vi har begrenset kunnskap om hvor stor del av årlig primærproduksjon som synker ned til større dyp og blir lagret i dyphavssedimentene. Vi vet dog at effekten av endringer i planktonets samfunnsstruktur (artssammensetningen) kan ha en effekt på den biologiske pumpen og dermed havets evne til å lagre karbon (se kapittel 3.2.1). Noen grupper av planteplankton (kiselalger og dinoflagellater) danner hvilesporer, som kan synke raskt og til store dyp, men det er ukjent hvilken rolle de har i transporten av karbon til dyphavssedimentene i norske farvann (e.g. Jensen m.fl. (2017)).

3.4.2 - Marin vegetasjon

Det mangler grunnleggende kartlegging, både når det gjelder ålegress (delvis kartlagt) og tang (ikke kartlagt) i Norge. Det marine grunnkartprogrammet og andre kartleggingsprogrammer blir derfor viktige i arbeidet med å forstå blå skogs klimarolle, som antas å være betydelig (Frigstad m.fl., 2021). De viktigste kunnskapshullene for tareskog knyttes til grunnlagsdata for modellering av arealer og biomasse (bundet karbon). Viktige kunnskapshull omfatter videre viten om transport og omsetningsprosesser (som mengden organisk karbon som eksporteres ut av tang- og tareskoger) hvor biomassen transporteres, hvor mye som synker til bunns, og andelen som til slutt langtidslagres i havbunnen.

For ålegras mangler norske tall på nedbrytnings-, sedimenterings- og sekvestreringsrater, noe som antas å variere mye, gitt de mange ulike miljøforholdene ålegras lever under og dataene som foreligger om forskjeller i karbonbeholdning (Gagnon, Under utarbeidelse). I tillegg vet man at marin vegetasjon frigir en betydelig del av primærproduksjonen som løst organisk stoff (gulstoff, oppløste organisk materiale), men prosessene for omsetning, nedbryting og langtidslagring av dette løste stoffet er i store trekk ukjent (Abdullah og Fredriksen, 2004).

3.4.3 - Marine sedimenter

Det mangler gode tall på beholdningen av organisk karbon og lagringsrater i Norskehavet og Barentshavet, men det jobbes med dette under Mareano-programmet. De første estimater av karbonbeholdninger kan forventes i løpet av 2023. Likevel vet vi veldig lite om status og trender i de tre områdene for forvaltningsplanene. Bunnsedimenter i fjordene har sannsynligvis en stor betydning for organisk karbonlagring, men det mangler kvantifisering av beholdninger og lagringsrater. Vi har en del kunnskap om opprinnelsen (ulike marine og terrestriske kilder) av organisk karbon basert på isotopmålinger (f. eks. Faust og Knies (2019)), men det mangler omfattende målinger av miljø-DNA som kan skille ulike kilder av organisk karbon fra hverandre (Ortega m.fl., 2020, d'Auriac, 2021). Vi trenger også mer innsikt i rollen kalkdannende organismer betyr med hensyn til lagring av organisk karbon, og i hvilken grad slike økosystemer utgjør netto lagringsmiljøer eller ikke. Kunnskapen om sårbarhet av organisk karbon lagret i overflatesediment til naturlige og menneskelige forstyrrelser, for eksempel bunntråling, er også begrenset. Sammenhengene er komplekse, og vi trenger mer kunnskap før vi kan kvantifisere påvirkninger av menneskelige fysiske forstyrrelser på organisk karbon i havbunnen (Epstein m.fl., 2022, Smeaton og Austin, 2022).

3.5 - Overvåkning

3.5.1 - Marint plankton

Havforskningsinstituttet gjennomfører den mest omfattende overvåkningen av plankton i norske havområder, hovedsakelig ved å følge den sesongmessige utviklingen av biomasse og artssammensetning. Karboninnhold i organismene er til nå ikke gjenstand for systematisk overvåkning. Nasjonalt har d et vært utført relativt få undersøkelser av karbonbudsjetter og karbonoverføringer mellom trofiske nivåer i norske farvann, og i dag er det ikke etablert noen systematisk overvåkning av karbontransport eller karbonbinding i noen av våre havområder. Undersøkelser i det nordlige Barentshavet (Reigstad m.fl., 2011) viser at mindre planktonorganismer og spesielt mengden av herbivort plankton er viktig for karbontransporten til bunndyr som lever i sedimentene.

Satellittmålinger av klorofyll-a og modellberegninger er godt egnet til å kvantifisere primærproduksjon, og kan i tillegg gi informasjon om viktige fysiske drivere for produktivitet i ulike havområder. I tillegg kan nye, spesifikke feltundersøkelser bidra til økt forståelse av karbontransport og forholdet mellom grupper på lavere trofisk nivå, inkludert partikler som synker ned til bunndyr på dypere vann. En kombinasjon av modellering og feltundersøkelser vil sammen kunne gi økt kunnskap om økologiske koblinger og karbontransport, og en økt forståelse av hvordan fremtidige klimaendringer vil påvirke økosystemene i våre havområder (Skogen m.fl., 2021).

3.5.2 - Marin vegetasjon

Det er per i dag ikke noe etablert nasjonalt program for overvåking av karbonlagring eller omsetning i Norge, hverken for (korttids) binding eller (langtids) lagring. Havforskningsinstituttet overvåker tarebiomasse i forbindelse med taretråling i Nordsjøen sør til Rogaland, og Norskehavet nord til Nordland. Her samles data om biomasse og produksjon fra tare. I Barentshavet har vi ikke slik overvåking. Gjennom ØKOKYST-programmet overvåkes økologisk status for makroalger og ålegress i et fast stasjonsnett (Miljødirektoratet, 2022). Nye metoder for overvåking av utbredelse og biomasse av marin vegetasjon er i rask utvikling (Norderhaug m.fl., 2020b, van Son m.fl., 2020). Både overvåking med akustikk for bestemmelse av tarebiomasse, og bildeanalyse og maskinlæring basert på luftfoto tatt med droner, viser lovende resultater (Norderhaug m.fl. (2021); www.seabee.no). En kombinasjon av modeller og effektive overvåkningsmetoder vil kunne gi storskala overvåkning i fremtiden. I tillegg må det utvikles kvantitative overvåkningsmetoder for å skille opprinnelse for karbon i sedimenter (d'Auriac, 2021).

3.5.3 - Marine sedimenter

Innhold av organisk karbon i bunnsediment måles under Mareano sitt kjemiprogram sammen med en rekke andre parametere som fysiske egenskaper, uorganiske og organiske komponenter. Resultater fra disse analysene blir sammenstilt i årlige rapporter fra Norges geologiske undersøkelser (fysiske egenskaper og uorganiske komponenter) og fra Havforskningsinstituttet (organiske forbindelser). Mareano er et kartleggings- og ikke overvåkningsprogram, men eksisterende data vil kunne brukes som en baseline (https://mareano.no/kart-og-data/kjemidata).

Hvis det etableres et overvåkningsprogram med hensyn på organisk karbon i marine sedimenter er det ønskelig å måle følgende parametere: organisk karboninnhold og tørrvekt av sediment (for å kunne beregne beholdninger), sedimentasjonsrater (for lagringsrater), karbon- og nitrogenisotoper og miljø-DNA (for opprinnelse) og reaktivitet (carbon reactivity index; Smeaton og Austin, 2022). Når det gjelder bunntråling, er det mulig å estimere påvirkningen på havbunnen fra Vessel Monitoring System data. OSPAR har publisert kart over intensiteten av bunntrålingspåvirkningen i årene 2009 – 2017 (odims.ospar.org/) som også omfatter norske havområder

4.1 - Barentshavet

Hovedtrekkene for den økologiske tilstanden i arktisk og subarktisk del av Barentshavet er gitt i kapittel 2, basert på vurdering av økologisk tilstand. For utdypende informasjon for hver enkelt indikator som er vurdert i arbeidet med økologisk tilstand, vises det til tabell 9.2 – 9.5 i appendiks og til de ulike rapportene fra dette arbeidet (Arneberg m.fl., 2023a, b, Siwertsson m.fl., 2023).

For Barentshavet inngår følgende indikatorer i vurderingen av økologisk tilstand og er derfor ikke inkludert i dette kapitlet:

• Temperatur, saltholdighet og næringssalter i Barentshavet (kun egen rapportering på temperatur)

• Havisutbedelse i Barentshavet

• Biomasse og produksjon av planteplankton i Barentshavet

• Våroppblomstring av planteplankton i Barentshavet

• Artssammensetning dyreplankton i Barentshavet

• Dyreplanktonbiomasse i Barentshavet

• Lodde i Barentshavet

• Nordøstarktisk torsk i Barentshavet

• Vanlig uer

• Snabeluer (indikator for økologisk tilstand i Norskehavet)

• Lomvi i Barentshavet

• Polarlomvi i Barentshavet

• Krykkje i Barentshavet

• Lunde i Barentshavet

Forurensningsindikatorene er gitt i Frantzen m.fl., (2022). Dette kapitlet beskriver også annen publisert kunnskap som ikke er tilstrekkelig beskrevet av indikatorer eller gitt i kapittel 2.

4.1.1 - Klima

Status for temperatur og næringssalter i Barentshavet er også inkludert i vurdering av økologisk tilstand, så for indikatoren «Temperatur, saltholdighet og næringssalter i Barentshavet» er bare saltholdighet og næringssalter inkludert i dette kapitlet. Transport av atlanterhavsvann inn i Barentshavet er også tatt med her da det ikke er tatt med i vurderingen av økologisk tilstand i kapittel 2.

Saltholdighet og næringssalter

Som beskrevet i kapittel 2.2, har d en gjennomsnittlige sjøtemperaturen i Barentshavet hatt en generell økning siden 1977. De høyeste havtemperaturene ble observert i 2015-2016, etterfulgt av en periode med avtagende temperatur (0,4-0,5^oC). Saltholdigheten har også økt, men har vært avtagende siden 2011 (figur 4.1.1.1). Årsaken til endringer i havtemperatur og saltholdighet skyldes for det meste observerte endringer i atlanterhavsvannet fra Norskehavet.

Næringssaltene i overflatelaget er brukt opp av planteplanktonet i løpet av våren og sommeren, men nedenfor 200 meters dyp er det bare ytterst små variasjoner. På vinteren er det små forskjeller i næringssaltkonsentrasjonen mellom dypene på grunn av god omrøring av vannmassene. Konsentrasjonen til noen av næringssaltene, (spesielt silikat i atlantisk vann) var nedadgående fram til 2018. Etter det har det vært en svak økning i silikatkonsentrasjonen. Økningen sammenfaller med en stabilisering av sjøtemperatur og saltholdighet. Undersøkelser i Norskehavet og Barentshavet viser at årsaken til nedgangen i silikat kan forklares med blandingsforholdene mellom vannmassene som strømmer inn i De nordiske hav fra Nord-Atlanteren lenger sør (K. Gundersen m.fl., 2021).

Transport av atlanterhavsvann inn i Barentshavet

Innstrømning av vann fra Atlanterhavet til Barentshavet varier mye gjennom året, og mellom forskjellige år (figur 4.1.1.2). Den totale innstrømningen til Barentshavet er på 3 millioner tonn per sekund og mesteparten av dette (ca. 2 millioner tonn per sekund) er atlanterhavsvann. Vanligvis er innstrømmingen størst om vinteren og minst om våren. År med høy vanntransport inn i Barentshavet (figur 4.1.1.2) er ofte fulgt av år med høyere vanntemperatur i Barentshavet. Siden 2015 har vanninnstrømmingen til Barentshavet vært avtagende med tilhørende nedgang i vanntemperatur. Atlanterhavsvannet transporterer dyreplankton og fiskelarver inn i Barentshavet, og variasjonen i innstrømming er en viktig årsak til for eksempel observerte forskjeller i styrken på de ulike årsklassene.

4.1.2 - Plankton

Indikatorvurderingen i dette kapittelet omfatter kun artssammensetning av planteplankton i Barentshavet da indikatoren ikke er tatt med i vurderingen av økologisk tilstand i kapittel 2.

Artssammensetning av planteplankton i Barentshavet

Planteplankton kan grovt deles inn i fire hovedgrupper; kiselalger (diatoméer), dinoflagellater, flagellater/monader og coccolithoforider (kalkalger). På våren i Barentshavet dominerer diatoméer, der slektene Chaetoceros, Fragilariopsis, Skeletonema og Thalassiosira er framtredende. I Barentshavet finner en også flagellaten Phaeocystis pouchetii, som i enkelte år kan forekomme i store mengder. I iskantsonen finner en i tillegg andre slekter som for eksempel Fossulaphycus som kan være blant de dominerende tidlig i en oppblomstring. Om sommeren og høsten blir flagellater (for eksempel Dinobryon) og dinoflagellater (for eksempel slektene Protoperidinium, Scrippsiella, Tripos og Gymnodinium) mer vanlig. Det er imidlertid stor variasjon i tid og rom og enkelte områder kan fortsatt domineres av diatoméer, men da med andre arter enn om våren.

Det finnes fortsatt ingen gode langtids-serier for artssammensetningen til planteplankton i Barentshavet, og det er ikke observert en negativ påvirkning fra skadelige alger i dette havområdet slik som i andre havområder. I åpent hav vil artssammensetningen påvirkes av endringer i innstrømningen av nord-atlantisk og arktisk vann. Barentshavet har derfor en blanding av arktiske kaldtvannsarter (nord-østre delen) og mer varmekjære arter fra Norskehavet (sør-vestre delen). Planteplankton påvirkes av klimaendringer (temperatur og endringer i fysiske forhold), som igjen kan påvirke tilgang til næringssalter og lys brukt i fotosyntesen. Det relative forholdet mellom ulike næringssalter (og spesielt tilgangen til silikat) er med på å bestemme artssammensetningen av planteplankton i Barentshavet («bottom-up control»). Nedbeiting av planteplankton-biomassen er stor («top-down control») og styres av artssammensetning og mengde beitende dyreplankton som er til stede i Barentshavet gjennom året. En god rekruttering og oppvekst av dyreplankton er viktig for vekst hos kommersielle fiskearter som beiter på plankton.

4.1.3 - Havisbiota

Det er ingen indikator for havisbiota, men siden det er en viktig del av økosystemet er det tatt med kunnskap fra WGIBAR (ICES, 2021b, 2022d). Arter på lavere trofisk nivå som er assosiert med havis i hele eller deler av livssyklusen, kalles isbiota. Isbiota er en viktig komponent i det arktiske marine økosystemet og inkluderer artsrike samfunn, der mer enn 2000 arter er identifisert blant gruppene bakterier, archaea og alle hovedgruppene av alger, protozoer (encellede dyr, som ciliater), virvelløse dyr (f.eks. nematoder, flatormer og amfipoder) og fisk (polartorsk)(Hassett og Gradinger, 2016, Bluhm m.fl., 2017a, Bluhm m.fl., 2017b, Ehrlich m.fl., 2020, Gradinger, 2020). Fisk er imidlertid utelatt fra denne beskrivelsen da det dekkes andre steder i rapporten.

Havisegenskaper (f.eks. års- eller flerårsis) og område (f.eks. kyst eller åpent hav) avgjør hvilken type samfunn av isbiota som forekommer (Syvertsen, 1991, Gradinger m.fl., 2010, Fernández-Méndez m.fl., 2018, Hop m.fl., 2020, Hegseth og von Quillfeldt, 2022), selv om isdrift og havstrømmer blander samfunn og gir mer eller mindre sammenlignbare artssammensetninger over store deler av Arktis. Det er ingen regelmessig overvåking av havisbiota. Tilgjengelige data for statusoppdateringer er avhengig av forskningsprogrammer og -prosjekter (f.eks. N-ICE, MOSAiC og Arven etter Nansen), noe som betyr at det er en mangel på baselinedata og at det i tillegg er variabel prøvetakingsinnsats over tid og rom. Tidligere og pågående forskningsaktiviteter inkluderer identifisering av isbiotasamfunn i ulike geografiske områder, beskrivelse av endringer i samfunn i form av produksjon, artsantall og/eller samfunnsstruktur, samt å relatere endringer i isbiota til endringer i relevante miljøfaktorer og integrerte effekter av endringer i økosystemet (f.eks. Poulin m.fl., 2011, Kohlbach m.fl., 2016, Hop m.fl., 2021).

Klimaendringer har ført til en nedgang i havisutbredelse og -tykkelse. Flerårsis blir erstattet med årsis, noe som også har konsekvenser for det isassosierte økosystemet (Melnikov m.fl., 2002, Barber m.fl., 2015, Ehrlich m.fl., 2020). Den tykkere og mer strukturelt komplekse flerårsisen har andre og mer artsrike samfunn enn det som er tilfelle for årsis. Samfunn i årsis har mindre tid til å utvikle seg fordi den reetableres hvert år (Ehrlich m.fl., 2020). Infiltrasjonssamfunn (issamfunn i overgangen mellom snø og isoverflaten) som tidligere var sjeldent i Arktis, observeres nå oftere (McMinn og Hegseth, 2004, Fernández-Méndez m.fl., 2018). Dette skyldes at det er mer overvann på grunn av tynnere is med relativt mer snø oppå enn tidligere. Samtidig forekommer underis-samfunn som er løst festet til undersiden av isen, sjeldnere (Barber m.fl., 2015, Hegseth og von Quillfeldt, 2022). Dette fordi de løsner lett når isen i større grad enn tidligere driver over varmere vann.

Det er velkjent at endringer i haviskonsentrasjon og -tykkelse påvirker det istilknyttede økosystemet, og vi forventer at artssammensetning og livssyklusen til mange av artene vil endres som følge av klimaendringer (Olsen m.fl., 2017). Grunnet den tette koblingen mellom næringsnett i havis og i vannmassene, i tillegg til havbunnen i grunne områder, vil endringer i havis også få konsekvenser for karbondynamikk og pelagiske og bentiske økosystemers funksjon (Kohlbach m.fl., 2016, 2021, Flores m.fl., 2019).

4.1.4 - Bunnlevende organismer

Bunnlevende organismer er bare i begrenset grad inkludert i vurderingen av økologisk tilstand i kapittel 2 og er utdypet videre her.

Bunndyr i Barentshavet

Indikatoren bunndyr i Barentshavet har ikke blitt oppdatert siden 2019, men oppdatert kunnskap er kommet frem som resultat av det årlige norsk-russiske økosystemtoktet i Barentshavet senest i 2021, og ble rapportert i rapporten fra WGIBAR i 2022 (ICES, 2022d). Det ble ikke tatt prøver av bunndyr fra midtre del av Barentshavet og det er derfor mangel i datasettet fra 2021. Området hvor det ble identifisert store bunnlevende dyr fra bunntrål i 2021 er vist i figur 4.1.4.1. Figuren viser hovedresultatene for det norsk-russiske økosystemtoktet både i 2021 og 2020. 

Et mindre antall taksonomiske grupper og arter ble registrert i 2021, grunnet mangel på dekning, men den romlige fordelingen av antall arter per stasjon i 2021 var stort sett den samme som langtidsmønsteret. Det ble registrert et høyt antall arter i den nordvestlige delen av Barentshavet, og lave tall i sørøst (figur 4.1.4.1 A). Antall individer per nautisk mil eller stasjon var lavere i 2021 enn i 2020, mens biomassen var høyere. Til tross for de mellomårlige forskjellene i areal dekket av stasjoner under økosystemtoktet, viser overvåkingsserien av den romlige biomassefordelingen av store bunnlevende dyr relativt stabile storskalamønstre.

Det ble i 2021 registrert ti nye arter under det norsk-russiske økosystemtoktet i Barentshavet ((ICES, 2019b, 2022d) og figur 4.1.4.2). Med unntak av to sjøpungarter som tidligere er blitt registrert på kystnære lokaliteter ved Svalbard (Gulliksen m.fl., 1999), var disse arter som ikke tidligere har vært registrert i Barentshavet. To krabbe-arter ble registrert i sørvest og kan ha spredt seg nordover på grunn av en oppvarmingsperiode. Tre av artene som ble registrert er bløtkoraller fra Nephteidae-familien (Duva multiflora, Pseudodrifa racemose, Gersemia mirabilis) som antakeligvis har blitt registrert for første gang grunnet økt taksonomisk kunnskap og ikke nødvendigvis fordi artene er nye i området.

For å beregne hvordan biomassen av store bunnlevende dyr varierer over tid, ble endringer mellom år av gjennomsnittlig biomasse beregnet for det totale Barentshavet og regioner i sørvest og i nordvest (figur 4.1.4.3). Tidsperioden 2006-2021 viser en moderat, positiv trend med økende biomasse av store bunnlevende dyr beregnet for hele Barentshavet og i sørvest, men i litt mindre grad i nordøst (figur 4.1.4.3c).

A)

B)

C)

D)

De største biomassene over tid ble observert nordøst i Barentshavet, fulgt av sørvest, nordvest, og sørøst (figur 4.1.4.3 B og C). Den største økningen i biomasse ses i sørøst og sørvest, etterfulgt av nordvest og minst i nordøst. Svingningene i biomasse av store bunnlevende dyr ser ut til å følge svingningene i temperatur med en tidsforskyvning på 7 år. Økning av biomasse i 2021 kan derfor være et resultat av den økende temperaturen fram til 2015.

Korallrev, hornkoraller og svamper i Barentshavet

Indikatoren korallrev, hornkoraller og svamper i Barentshavet har ikke blitt oppdatert siden 2019, men oppdatert kunnskap er kommet frem som resultat av det årlige norsk-russiske økosystemtoktet i Barentshavet senest i 2021, og ble rapportert i rapporten fra WGIBAR i 2022 (ICES, 2022d). Det er tre grupper bunndyrarter i Barentshavet som karakteriseres som indikatorer for sårbare habitater: svampspikelbunn, korallskoger og sjøfjærbunn (Buhl-Mortensen m.fl., 2019, Kenchington m.fl., 2019, Burgos m.fl., 2020).

Svamper er vidt utbredt i Barentshavet, men er en utfordrende gruppe å identifisere og er derfor vist i biomasse for å se på de årlige variasjonene over tid (figur 4.1.4.4). De største mengdene av svamp er registrert i den sørvestlige delen av sokkelen og i den nordlige sokkelkanten med arter av Geodia slekten, Stryphnus panderosus og Steletta rhaphidiophora. I den sørvestlige delen av sokkelen har tre stasjoner blitt registrert med flere tonn biomasse av svamp per tråling, hvor Geodia barretti og G. macandrewii dominerer.

Overvåkingsserien for korallskoger på Barentshavets sokkel for 2005-2020 viser at korallskoger består av Caryophilia smithii og Flabellum sp., hornkoraller Isidella lofotensis (bambuskorall) og Radicipes sp. (grisehalekorall), og Paragorgia arborea (koralltre) (Fig.4.1.4.5, venstre). I 2021 ble koppkoraller identifisert som Flabellum sp. (79-439 g/nm tråling) og funnet i den sørvestlige delen av sokkelen på 226-393 m dyp (figur 4.1.4.5, høyre). Grisehalekorallen Radicipes sp. og bambuskorallen I. lofotensis ble funnet på øvre delen av kontinentalskråningen nord for Spitsbergen på 773 m dyp (figur 4.1.4.5, høyre).

Det er funnet tre arter av sjøfjær (Pennatulacea) innenfor Barentshavets sokkel: Umbellula encrinus, Funiculina quadrangularis og Virgularia mirabilis (figur 4.1.4.6, venstre). Blant disse artene danner dypvannsjøfjær U. encrinus ganske tette ansamlinger som kan karakteriseres som det sårbare habitatet «dypvann sjøfjærbunn». Hovedfeltene til U. encrinus er lokalisert nord av Barentshavets sokkelkant, innenfor 109-1334 m dyp (hovedsakelig >200–300 m). De tetteste konsentrasjonene av Umbellula ble registrert på Yermak-platået og i området rundt øygruppen Franz Josef Land, hvor biomassen når mer enn 100 kg/nm tråling. F. quadrangularis og V. mirabilis ble kun registrert på noen få stasjoner (få gram og få individer per nautisk mil).

Andre sårbare grupper av store bunnlevende dyr i Barentshavet

Flere andre arter av store bunnlevende dyr er vidt utbredt på Barentshavets sokkel og er sårbare for bunntråling (Jørgensen m.fl., 2015). Blant dem er bløtkorallene fra Nephtheidae-familien (blomkålkoraller), store slangestjerner av slekten Gorgonocephalus (medusehode) og oppreiste og skjøre fjærstjerner (sjøliljer uten stilker) av ordenen Comatulida.

Ifølge Økosystemtoktet 2005–2020 er fire arter av bløtkoraller i Nephtheidae-familien vidt utbredt innenfor hele sokkelen av Barentshavet; Drifa glomerata, Duva florida, Gersemia fruticosa og G. rubiformis (figur 4.1.4.7). I 2021 ble det identifisert sju arter av bløtkoraller i Nephtheidae-familien (figur 4.1.4.7, høyre) blant dem er det tre arter som aldri har blitt registret tidligere; G.mirabilis, D. multiflora og Pseudodrifa racemosa. Årsaken til at disse artene er registrert først nå, er at kunnskapen og verktøyene til å kunne artsbestemme dem har blitt bedre.

Fordelingen av slangestjernearter av slekten Gorgonocephalus (Medusahode) er nært forbundet med bestander av bløtkoraller. Begge disse taksonomiske gruppene er mest tallrike i den nordøstlige delen av Barentshavet (figur 4.1.4.7 og 4.1.4.8). Ifølge Økosystemtoktet 2005–2021 ble det funnet tre arter av Gorgonocephalus -slekten på Barentshavets sokkel, hvor G. arcticus og G. eucnemis var vidt utbredt innenfor hoveddelen av Barentshavet, mens G. lamarckii ble registrert i den sørvestlige delen av sokkelen (figur 4.1.4.8).

En annen gruppe med rike forekomster i Barentshavet er de store, oppreiste og skjøre fjærstjernene (ikke-stilket sjølilje), Comatulida, som åpenbart passer til kriteriene for sårbare taksonomiske grupper. To arter av fjærstjerner er fordelt på sokkelen i Barentshavet. Heliometra glacialis er størst og har størst forekomster i den nordlige og sentrale delen av Barentshavet. Den mindre Poliometra prolixa har færre forekomster og har sin hovedutbredelse i farvannet nord og øst for Spitsbergen (figur 4.1.4.9, venstre). I 2021 ble fjærstjerner registrert på 68 av 254 stasjoner under Økosystemtoktet.

Kongekrabbe

Bestanden av kongekrabbe (Paralithodes camtschaticus) øst for Nordkapp har endret seg lite de siste årene. Det er her i kyst- og fjordområdene det foregår et kvoteregulert fiske etter kongekrabbe. I kystområdet vest for Nordkapp holdes videre spredning og bestanden av kongekrabbe lav ved hjelp av et fritt fiske. Det observeres jevnlig enkeltkrabber i flere områder i Vest-Finnmark og Troms, særlig rundt Tromsø observeres og fanges det kongekrabbe hyppig. Opphavet til denne delen av bestanden er ukjent (figur 4.1.4.10).

Snøkrabbe

Snøkrabben (Chionoecetes opilio) er i dag utbredt over store deler av Barentshavet, og hovedsakelig på russisk sokkel (figur 4.1.4.11). Utbredelse av den delen av bestanden som er på norsk sokkel har ikke endret seg betydelig siden 2017. Det er fortsatt høyest tetthet av snøkrabbe i nord, nordvest og sør for Sentralbanken. I tillegg til den kontinuerlige utbredelsen av snøkrabbe, gjøres det enkeltfunn av arten rundt Spitsbergen.

Dypvannsreke

I den seneste tiårsperioden har bestanden av dypvannsreke (Pandalus borealis) i Barentshavet ligget på et stabilt, middelshøyt nivå. Bestandsvurderingen av reke i Barentshavet har blitt revidert i 2022 (ICES, 2022a), noe som resulterte i mer konservative bestandsestimater og referansepunkter enn tidligere. Totalfangsten i fiskeriet ligger fortsatt under den anbefalte kvoten.

Haneskjell

Undersøkelser i 2019/2020 viste at forekomstene av haneskjell (Chlamys islandica) på tre felt sør og nord av Bjørnøya, og på Spitsbergenbanken er tilbake på et nivå som er sammenlignbart med bestanden før oppstart av fiskeriet i slutten av 1980-årene. Haneskjellfisket ble stengt på 1990-tallet på grunn av overfiske. Tidligere høsting foregikk med skrape, en redskapstype med store påvirkninger på havbunnen og bunnlevende organismer. Et prøvefiske med nyutviklet, mer skånsomme redskap begynte høsten 2022. De neste årene skal bestandenes og bunnsamfunnenes respons på høstingen overvåkes.

4.1.5 - Fiskebestander

Indikatorvurderingene i dette kapittelet omfatter artsindikatorer som ikke er inkludert i økologisk statusvurderingene i kapittel 2. Det er derfor status for et redusert antall artsindikatorer sammenliknet med tidligere statusrapporter. Som presentert i kapittel 2.1 og i ICES-gruppen WGIBAR sine analyser (ICES, 2022d), har det vært store endringer generelt i fiskebestandene i Barentshavet. Her presenteres særlig utviklingen for de kommersielle artene som er oppført som indikatorarter i den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet.

Torskefisk

Torskefiskene, inkludert indikatorarten  nordøstarktisk torsk (Gadus morhua), men også de store kommersielt utnyttede bestandene av sei (Pollachius virens) og hyse (Melanogrammus aeglefinus) har fremdeles sterke bestander. Det er imidlertid forventet at nedgangen som har vært i de siste årene for torsk og hyse vil fortsette i de kommende årene, blant annet på grunn dårlig rekruttering til disse to bestandende. 

Kolmule i Barentshavet

Kolmule (Micromestistius poutassou) forekommer hovedsakelig i Norskehavet, og det er for tiden ubetydelige mengder av den i Barentshavet (figur 4.1.5.1). Kolmulen økte trolig i utbredelse og mengde i Barentshavet fra 1996 til 2004, samtidig som det i samme periode var en betydelig inntrengning av atlantisk vann i det sørvestre Barentshavet. Etter dette har det vært en klar nedgang. Fra 2008 har mengde kolmule variert på et lavt nivå, men med en topp i 2016.

Ungsild i Barentshavet

Antall ungsild i Barentshavet (norsk vårgytende sild, NVG-sild, Clupea harengus) varierer med en nedgang fra 2020 til 2021 i forhold til perioden 2013 til 2019. Biomassen av sild i Barentshavet har også blitt redusert siden 2020 i forhold til samme periode (figur 4.1.5.2). Mendgden sild i Barentshavet er nå på et lavt nivå, etter en midlertidig oppgang på grunn av en sterk årsklasse i 2016 som nå har vandret ut av Barentshavet. 

Blåkveite

Indikatoren for bestanden av blåkveite er felles for både Norskehavet og Barentshavet, da det er samme bestand i de to havområdene. Status for blåkveite er beskrevet i kapittel 4.2.6. Mesteparten av blåkveita i Barentshavet er å finne i dypet langs Eggakanten.

4.1.6 - Sjøpattedyr og sjøfugl

Sjøpattedyr og sjøfugler er omtalt i kapittel 2.3.6. Det er derfor bare romlig fordeling av sjøfugl som er lagt til her med ytterligere informasjon.

Romlig fordeling av sjøfugl i Barentshavet

Denne indikatoren overvåker forekomst og utbredelse av sjøfugl i Barentshavet utenom hekkeperioden. Data innhentes gjennom økosystemtoktet i Barentshavet i september hvert år. På denne tiden er Barentshavet et viktig næringsområde for sjøfugl. Noen arter er overflatebeitende som havhest (Fulmarus glacialis), krykkje og polarmåke, mens alkekonge, lunde, lomvi og polarlomvi er dykkende arter. De overflatebeitende artene blir gjerne tiltrukket av fartøyet og vil derfor bli overestimert, mens de dykkende arter ofte unnviker båten og blir underestimert. Det kan foreløpig ikke korrigeres for disse feilene, så estimatene skal oppfattes som indekser. Forekomsten av havhest, krykkje og gråmåke har minket i det vestlige Barentshavet de siste ti årene mens det ikke er signifikante trender for de andre artene. Endringer i de pelagiske fiskebestandene som lodde, polartorsk og ungsild forventes å påvirke sjøfuglene direkte som viktige næringsemner, og indirekte ved at de påvirker mengden dyreplankton. Overvåkingen viser generelt en nordlig forskyvning av sjøfuglforekomsten i Barentshavet. Dette gjelder spesielt krykkje, havhest og polarmåke, men også polarlomvi og alkekonge. Dette sammenfaller med et varmere hav, mindre is og en generell «borealisering» av økosystemet.

4.1.7 - Fremmede arter

Fremmede arter i Barentshavet

Antallet fremmede arter er ujevnt fordelt langs Norskekysten. Det er betydelig flere fremmede arter langs kysten av Sør-Norge enn Midt-Norge og Nord-Norge. I sørlige deler av landet er også de fremmede artene typisk knyttet til kysten, mens flere av artene i Nord-Norge/Barentshavet også finnes i åpent hav. I Barentshavet var det fram til 2022 registrert 5 fremmede arter, kongekrabbe, snøkrabbe, klengemeduse (Gonionemus vertens) spøkelseskreps (Caprella mutica), og pukkellaks (Oncorhynchus gorbuscha) (Husa m.fl., 2022, Artsdatabanken, 2023).

En ny genetisk undersøkelse av snøkrabben (Dahle m.fl., 2022) tyder på at arten har vandret inn i Barentshavet «ved egen hjelp», og skal dermed ikke regnes som fremmed art (men som en art som har utvidet sitt leveområde). Det er fremdeles noe usikkert om amfipoden Ischyrocerus commensalis er en hjemlig art i Barentshavet, eller om den har fulgt med kongekrabben inn i Barentshavet (Dvoretsky og Dvoretsky, 2009). Arter hvor en ikke kjenner til opprinnelig leveområde kalles «kryptogene». Til sammen utgjør dette 4 fremmede- og 1 kryptogen art. To av disse artene, kongekrabbe og pukkellaks, finnes i stort antall, og kan karakteriseres som AIS, (Aquatic Invasive Species), dette er fremmede arter som har så stor bestand at det klart påvirker økosystemet (Falk-Petersen m.fl., 2011).

Kongekrabbe er samtidig en svært verdifull ressurs, og det er utviklet et fiske etter arten. Dette fisket har lokalt stor betydning i Øst-Finnmark. Kongekrabbe og pukkellaks har sannsynligvis kommet til norsk sektor av Barentshavet ved naturlig egenspredning vestover etter introduksjon i Russland/Sovjetunionen. Spøkelseskreps og klengemeduse har sannsynligvis etablert seg i Barentshavet ved hjelp av naturlig spredning eller ved hjelp av transport fra sør.

4.1.8 - Truede arter og naturtyper

Truede arter og naturtyper i Barentshavet

Tabellene 4.1.8.1 til 4.1.8.6 viser et utvalg arter og naturtyper som vurderes å være relevante for forvaltningsplanområdet og som er vurdert i forhold til hvor truet de er. Alger er utelatt, og av virvelløse dyr er bare koralldyr og leddormer tatt med. Marine naturtyper på grunt vann er ikke tatt med. For fugl har vi holdt oss til arter som lever marint hele året samt et utvalg arter med marin tilknytning deler av året eller i deler av livssyklusen.

Tabellene viser truede arter og hvilken truethetskategori artene ble plassert i rødlistene fra 2006, 2010, 2015 og 2021. Arter vurdert som kritisk truet (CR), sterkt truet (EN) eller sårbare (VU) regnes som truet. Tabellene viser også hva slags menneskelig og naturlig påvirkning som kan ha betydning for artene. For arter som er markert grønn er situasjonen i 2021 vurdert som mindre alvorlig enn i 2015. Det kan skyldes en reell bedring i situasjonen, men ofte at ny informasjon gjør at den er vurdert som mindre alvorlig uten at det har skjedd en reell bedring. For de som er farget med rødt er det vurdert at det har vært en forverring i utviklingen. Også her skyldes det i noen tilfeller at en har fått mer kunnskap. Arter uten fargemarkering har uendret status.

Fra 2015 til 2021 har tilstanden blitt forverret for 18 av de 45 artene, 45 % av artene på rødlista for Barentshavet (tabell 4.1.8.1 – 4.1.8.5). Av disse er det 12 sjøfuglarter, to sjøpattedyrarter og fire fiskearter. For til sammen sju av artene skyldes den forverrede statusen ny eller endret kunnskap. Seks arter har tilsynelatende hatt en positiv utvikling, men for fem av disse skyldes det ny eller endret kunnskap. Arter som nå vurderes som sterkt eller kritisk truet inkluderer tre hvalarter (grønlandshval, hvithval og klappmyss), 9 fuglearter og 7 fiskearter.

Bare to naturtyper i Barentshavet ble vurdert i 2011, mens åtte flere truede naturtyper ble lagt til på rødlisten i 2018 (tabell 4.1.8.6). Grisehalekorallbunn fikk fra 2011 til 2018 forverret status fra sårbar til sterkt truet, mens korallrev viste forbedring, fra sårbar til nær truet. 

_{*Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

_{*Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap} 

^{*Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

4.1.9 - Påvirkning av aktivitet i forvaltningsplanområdet

Fiskedødelighet i Barentshavet

Situasjonen er god for alle bestandene, da de i mange år har blitt høstet bærekraftig. De siste årene har fiskedødeligheten for torsk og hyse økt og er nå i overkant av føre-var-nivået. Imidlertid er gytebestanden for begge artene godt over føre-var-nivået.

Bunntråling i Barentshavet

Det har vært en nedgang i antall tråltimer i Barentshavet fra 80-tallet til 2010, deretter en svak økning (figur 4.1.9.2). Nedgangen fra 1987 til 2013 skyldes i første rekke en sterk reduksjon i antall trålere, hovedsakelig som følge av strukturtiltak for å redusere overkapasitet i flåten. Flåten består i dag av vesentlig større og mer moderne og effektive fartøy sammenlignet med årene rundt 1990.

Nedgangen i årene etter 2000 skyldes redusert innsats i trålfisket etter reke pga. økte drivstoffutgifter og lave priser som ga redusert lønnsomhet. Økningen etter 2010 skyldes økt innsats i fisket etter reke og snabeluer, og teinefiske etter snøkrabbe. Fisket foregår særlig på Svalbardbanken, Storbanken og Sentralbanken i tillegg til de kystnære bankene. Mareanos bunnundersøkelser nord og vest av Svalbard sommeren 2022, viste imidlertid trålspor etter en uventet høy trålaktivitet på dyp mellom 200 og 400 m og mellom 600 og 800 m dyp, typisk dyp for rekefisket (P Buhl-Mortensen, HI-nyheter 2022).

Trålaktiviteten påvirkes av størrelsen på de årlige kvoter, som igjen vil være en konsekvens av bestandssituasjonen for de kvotebelagte artene trålerne fisker på. Oppbygging av store bestander av torsk og annen bunnfisk har bidratt til en sterk økning i fangst per tråltime, og tilsvarende reduksjon i antall tråltimer. Denne tendensen er reversert de siste årene. 

Trålaktiviteten i et havområde kan dessuten påvirkes av både vær og tilgjengelighet på fisk, dvs. hvor konsentrert den fiskbare del av bestanden står i havet. Disse forholdene kan dermed gi tilfeldige variasjoner fra år til år i fordelingen av den samlede trålinnsatsen mellom de tre havområdene, slik de er definert i forvaltningsplanarbeidet.

4.2 - Norskehavet

Hovedtrekkene for den økologiske tilstanden i de pelagiske vannmassene i Norskehavet er gitt i kapittel 2, basert på vurderingen av økologisk tilstand. For utdypende informasjon for hver enkelt indikator som er vurdert i arbeidet med økologisk tilstand, vises det til tabell 9.2 – 9.5 i appendiks og til rapporten fra dette arbeidet (Arneberg m.fl., 2023b).

For Norskehavet inngår følgende indikatorer i vurderingen av økologisk tilstand og er derfor ikke inkludert her:

• Temperatur, saltholdighet og næringssalter i Norskehavet (kun egen rapportering på temperatur og næringssalter)

• Havforsuring i Norskehavet

• Biomasse av planteplankton i Norskehavet

• Våroppblomstring av planteplankton i Norskehavet

• Dyreplanktonbiomasse i Norskehavet

• Kolmule i Norskehavet

• Norsk vårgytende sild i Norskehavet

• Snabeluer

• Vanlig uer (indikator i økologisk tilstand for Barentshavet)

• Makrell i Norskehavet

• Krykkje i Norskehavet

• Lomvi i Norskehavet

• Lunde i Norskehavet

Forurensningsindikatorene er gitt i Frantzen m.fl. (2022). Dette kapitlet beskriver også annen publisert kunnskap som ikke er beskrevet av indikatorer eller i kapittel 2.

4.2.1 - Klima

Status for temperatur og næringssalter i Norskehavet er inkludert i vurderingen av økologisk tilstand, så for indikatoren «Temperatur, saltholdighet og næringssalter i Norskehavet» er bare saltholdighet inkludert i dette kapitlet. Transport av atlanterhavsvann inn i Norskehavet er også tatt med her da indikatoren ikke er tatt med i vurderingen av økologisk tilstand i kapittel 2.

Saltholdighet i Norskehavet

I Norskehavet økte temperaturen med 1^oC og saltholdigheten med 0.1 psu fra 1980 til omtrent 2005 og økningen er relatert til sirkulasjonsendringer i Nord-Atlanteren (Hatun et al., 2005). Etter dette har Norskehavet vært relativt varmere enn det kalkulerte gjennomsnittet (1981-2010). Dette på tross av økt innblanding av relativt kaldt og ferskt arktisk vann fra vest (Mork et al., 2019; Holliday et al., 2020; Skagseth et al., 2022) som har ført til nedgang i saltholdigheten, men hvor denne trenden igjen har snudd i de senere årene (figur 4.2.1.1). Årsaken til at det atlantiske vannet ikke har vist tilsvarende nedgang i temperatur som for saltholdighet er at den generelle avkjølingen av det atlantiske vannet på sin vei nordover har blitt redusert (Mork et al., 2019; Skagseth et al., 2020).

Transport av atlanterhavsvann inn i Norskehavet

Vinteren 2021 strømmet det 4,7 Sverdrup (1 million m³ vann = 1 Sverdrup) atlanterhavsvann per sekund inn i Norskehavet. Dette var 0,4 Sverdrup mindre vann per sekund enn middelverdien (figur 4.2.1.2). Fra 2006–2008 til 2018 var det en nedgang i innstrømmingen av atlanterhavsvann om vinteren, der 2016 og 2018 hadde de laveste vinterverdiene i tidsserien. Deretter steg vinterverdiene kraftig de neste to årene, men sank noe igjen i 2021. Sommeren 2021 strømmet det 4,2 Sverdrup atlanterhavsvann per sekund inn i Norskehavet, noe som var like over middelverdien. Også innstrømmingen om sommeren hadde en nedadgående trend fra 2005, men har det siste tiåret vekslet mellom å være over eller under middelverdien. Laveste innstrømming var sommeren 2019, da det strømmet inn 2,8 Sverdrup vann per sekund. Dette var 1,2 Sverdrup mindre vann per sekund enn middelverdien. Året etter steg imidlertid innstrømmingen til over middelverdien.

Innstrømming av atlanterhavsvann inn i Norskehavet påvirkes først og fremst av vindfeltene i Norskehavet og det nordlige Atlanterhavet, og påvirker igjen temperatur, saltholdighet og næringssaltkonsentrasjoner.

4.2.2 - Plankton

Indikatorvurderingen i dette kapittelet omfatter artssammensetning av planteplankton i Norskehavet og varmekjære dyreplankton i Norskehavet, da de ikke er tatt med i vurderingen av økologisk tilstand i kapittel 2.

Artssammensetning av planteplankton i Norskehavet

Planteplankton kan grovt deles inn i fire hovedgrupper; kiselalger (diatoméer), dinoflagellater, flagellater/monader og coccolithophorider (kalkalger). På våren dominerer diatoméer, ofte med slektene Chaetoceros og Thalassiosira. I de nordlige delene av Norskehavet finner vi også masseforekomster av flagellaten Phaeocystis sp. om våren. Om sommeren er planteplanktonsamfunnet dominert av små flagellater, og i enkelte år forekommer også kalkalgen Emiliania huxleii. Om høsten finner vi dinoflagellater (for eksempel Gymnodinium sp., Ceratium sp. og Scrippsiella sp.) i tillegg til kiselalger. Dette er den perioden av året man hyppigst finner varmekjære arter. Det finnes fortsatt ingen gode langtids-serier for artssammensetningen til planteplankton i Norskehavet. Planteplankton kan påvirkes av klimaendringer, forsuring, endringer i næringssaltkonsentrasjoner og miljøgifter. Det er fremdeles ikke helt klart hva som fører til masseoppblomstringer av skadelige planteplanktonarter (Harmful Algal Blooms). Det er rapportert massedød av oppdrettslaks på grunn av skadelige alger utenfor norskekysten, og dette har i noen år hatt store negative konsekvenser for norsk akvakulturnæring.

Varmekjære dyreplankton i Norskehavet

Gode eller dårlige år med vekst hos dyreplankton, eller endringer i artssammensetningen, kan ha betydning for vekst og overlevelse hos kommersielt viktige fiskearter høyere oppe i næringskjeden.
Dyreplanktonet er følsomt for klimaendringer og kan brukes som en økosystem-indikator. Flere arter av hoppekreps (Calocalanus spp., Eucalanus elongatus, Mesocalanus tenuicornis, Pareuchaeta hebes), og vingesneglen Cymbulia peroni, er eksempel på sørlige, varmekjære arter som er observert i Norskehavet. Den varmekjære arten Calanus helgolandicus har økt i antall i Nordsjøen og langs vestlandskysten i senere år. I Norskehavet lever den i utkanten av sitt utbredelsesområde, og C. helgolandicus er derfor ofte brukt som indikator på endringer i havklima. Etter 2006 ble det observert en kraftig økning av sørlige arter i Norskehavet (figur 4.2.2.1). Etter 2011 har det vært en generell nedgang, men vi ser også store forskjeller mellom årene.

Endringene i forekomsten av sørlige, varmekjære arter i Norskehavet kan skyldes økningen i havtemperaturen, blant annet som en følge av økt vanntransport fra Nord-Atlanteren, og dette er med på å skyve utbredelsesområdet til varmekjære arter nordover. Endringene i artssammensetningen av dyreplankton, som er observert de siste ti årene, har i liten grad påvirket resten av økosystemet. Varmekjære arter er foreløpig i mindretall, men dersom havtemperaturen fortsetter å øke så kan disse artene etter hvert også få en økologisk betydning.

4.2.3 - Bunnlevende organismer

Utenom kunnskapen som bunnkartleggingsprogrammet Mareano samler inn er informasjon om dyrelivet på bunnen i norske havområder lite dekket og det finnes per i dag ingen indikator for bunnlevende organismer i Norskehavet. Siden 2017 har Mareano kartlagt flere områder i Norskehavet (figur 4.2.3.1). På kontinentalsokkelen er følgende områder undersøkt med video og prøver tatt med ulike redskaper: Trænadjupet, Trænabanken, Sklinnabanken, Garsholbanken, Haltenbanken, Sula området og Frøyabanken. På sokkelkanten og øvre deler av skråningen er nordlig del av Storegga og Aktivneset undersøkt på samme måter tatt med ulike redskaper: Trænadjupet, Trænabanken, Sklinnabanken, Garsholbanken, Haltenbanken, Sula området og Frøyabanken. På sokkelkanten og øvre deler av skråningen er nordlig del av Storegga og Aktivneset undersøkt på samme måte.

Resultatene er sammenstilt og presentert på karttjenesten til Mareano, med ulike tema for bunnlevende organismer (biomangfold, sårbare arter, sårbare naturtyper, biotoper), og indikatorer for menneskelig påvirkning som antall observerte trålspor og søppel registrert.

Biologisk mangfold

Antall observerte taksonomiske grupper, identifiserte arter og uidentifiserte arter navngitt til laveste mulige taksonomiske nivå, per videolinje er en god indikator for mangfoldet av epifauna på havbunnen (figur 4.2.3.2). Det er særlig i områder med skrånende bunn på kontinentalsokkelen og øvre deler av sokkelskråningen mangfoldet er høyest (figur 4.2.3.2). Områder som peker seg ut er korallrevsområder som Røstbanken, Storegga og Mørebankene.

Korallrev

Siden 2017 har Mareano oppdaget mange nye korallrev og figur 4.2.3.3 viser bekreftede korallrev, områder som er undersøkt med undervannsvideo eller innsamlet med bunnredskap ved tidligere undersøkelser. I tillegg til disse er det indikasjoner på mange flere korallrev fra detaljert dybdekartlegging med multistråleekkolodd, det reelle antallet korallrev er foreløpig ikke kjent, men de dataene som finnes viser tydelig utbredelsen av kjerneområdene for korallrev. Områder med kupert undervannsterreng på mellom 200 og 400 m dyp er spesielt rike på korallrev og slike områder finner vi langs sokkelkanten, på morenerygger og ved andre geologiske strukturer.

Svamphager

Figur 4.2.3.4 viser relativ mengde svamper på Mareanos videolokaliteter. Svamper er en artsrik gruppe og er generelt mer vanlig enn andre arter som danner sårbare naturtyper (f.eks. korallskog, korallrev). En sammenstilling av resultater fra detaljert videoanalyse vil gi bedre grunnlag for å vurdere kjerneområder for svampehabitater.

Hardbunnskorallskog

Hardbunnskorallskog utgjøres av koraller som kan danne korallskog på hardbunn (hovedsakelig Paragorgia arborea, Primnoa resedaeformis, og Paramuricea placomus). Hvor tett slike koraller må forekomme for å kunne kalles korallskog er ikke klart definert, men foreløpige analyser av Mareanos resultater indikerer at i slike områder står det mer enn 10 kolonier per 100 m². Slike tettheter finner man først og fremst i områder med korallrev.

Bløtbunnskorallskog

I Norskehavet er det kun bambuskorall (Isidella lofotensis) som kan danne relativet tette bestander av bløtbunnskorallskog med mer enn 50 kolonier per 100 m². Skjoldryggen peker seg ut som et unikt område hvor man finner de største kjente forekomstene av bambuskorall på kontinentalsokkelen i Norskehavet. Utenom dette området er funn av bambuskorall spredt, og representerer sjelden tettheter som kan kalles korallskog.

Sjøfjærsamfunn

Sjøfjær er en gruppe koralldyr (Anthozoa) som finnes nær sagt over alt på bløt bunn dypere enn ca. 50 m. Langt færre steder opptrer de så tett at man kaller forekomstene for sjøfjærsamfunn. I de senere år har Mareano notert forekomster av sjøfjærsamfunn som områder hvor sjøfjær blir observert hyppigere enn hvert femte sekund ved en fart på 0,7 knop. Disse forekommer først og fremst på bløt bunn (slam og sandig slam) i trau og renner på kontinentalsokkelen og øvre del av sokkelskråningen. På større dyp (>700m) forekommer den store (<2 m høy) sjøfjæren Umbellula encrinus i mer spredt enn de vanligste artene i slektene (Kophobelemnon, Virgularia og Funiculina) som utgjør sjøfjærsamfunn på grunnere vann.

4.2.4 - Fiskebestander

Som presentert i kapittel 2.2 og i siste rapport fra Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) sin arbeidsgruppe for Norskehavet (WGINOR)(ICES, 2022e), har det vært store endringer generelt i fiskebestandene i Norskehavet. Her er det presentert særlig om de kommersielle artene som er oppført som indikatorarter i den helhetlige forvaltningsplanen for Norskehavet, men som ikke er vurdert i fagsystemet for økologisk tilstand.

Blåkveite

Blåkveite (Reinhardtius hippoglossoides) hadde en over gjennomsnittet god rekruttering i 2021, men den langsiktige trenden er svakt nedadgående siden 2014 (figur 4.2.4.1). Den fangstbare mengden blåkveite, definert som fisk på 45 cm eller større, steg i hovedsak jevnt fra 1992 og fram til 2014. 

De siste årene har vi sett en svakt nedadgående trend i biomasse. Fangstene økte kreftig fra 2009 til 2018 men har nå stabilisert seg. Fangstraten er økende. Modellkjøringer viser at dagens fangstrate vil redusere bestanden noe, men ikke til under beregnet føre-var nivå på 500 000 tonn de nærmeste årene. Det er samme bestand i Barentshavet og Norskehavet.

Brosme i Norskehavet

Brosme (Brosme brosme) i Norskehavet ser ut til å ha nedadgående trend i bestandsindeks (fangst per enhet innsats, figur 4.2.4.2) de siste årene. Dataene fra 2000 til 2020 viser en positiv utvikling for brosmen i Norskehavet, men med en liten nedgang i 2018 og 2020. Nedgangen i nordøstarktisk torsk og mindre torskekvoter kan ha ført til økt fiskepress.

Lange i Norskehavet

Lange (Molva molva) i Norskehavet viste økende bestandstall mellom 2004 og 2017 (figur 4.2.4.3). Siden har det vært en negativ trend, som kan skyldes økt fiskepress.

Nordøstarktisk sei i Norskehavet

Nordøstarktisk sei i Norskehavet har en varierende bestand, men er for tiden nesten like stor som i 2007, da den var på et historisk høyt nivå (figur 4.2.3.6). Gytebestanden av nordøstarktisk sei har gått mye opp og ned, men har vært over føre-var-nivået på 220 000 tonn siden 1996. Bestanden har dermed god reproduksjonsevne.

4.2.5 - Sjøpattedyr og sjøfugl

Innenfor temaet sjøpattedyr og sjøfugl i Norskehavet, har Overvåkingsgruppen en indikator for sjøpattedyr, det er klappmyss i Norskehavet. Avsnittet om andre sjøpattedyr i Norskehavet er derfor basert på annen publisert kunnskap. For sjøfugl presenteres indikatorene som ikke er tatt med i vurderingen av økologisk tilstand, det vil si toppskarv (Gulosus aristotelis) i Norskehavet og ærfugl (Somateria mollissima) i Norskehavet.

Sjøpattedyr i Norskehavet

Sjøpattedyrfaunaen i den atlantiske delen av Norskehavet er dominert av hval. Noen oppholder seg i Norskehavet gjennom hele livssyklusen, som nise (Phocoena phocoena, spekkhogger (Orcinus orca), kvitnosdelfin (Lagenorhyncus albirostris) og nebbhval (Hyperoodon ampullatus). Andre er primært er til stede om sommeren, som vågehval (Balaenoptera acutorostrata) og andre bardehvaler. Gjennom de siste ca. 30 årene har det vært gjennomført systematiske sommertellinger av vågehval i alle norske havområder. Dette har gitt informasjon om forekomst og fordelingsmønster både for målarten og mange andre arter (Leonard og Øien, 2020b, a, Solvang og Planque, 2020).

Den totale vågehvalbestanden i Nordøstatlanteren har vært stabil, men forekomsten i Norskehavet har gått noe ned til fordel for Barentshavet i løpet de siste 10–15 årene (Solvang og Planque, 2020). Knølhval (Megaptera novaeanglia) og finnhval (Balaenoptera physalus) har økt markant i Nordøstatlanteren siden de første tellingene på slutten av 1980-tallet (Moore m.fl., 2019), men bestandene i norske farvann har vært stabile over de siste 20 årene (Leonard og Øien, 2020b, a). Blåhvalen (Balaenoptera musculus) er fortsatt på et lavt bestandsnivå i hele Nordøstatlanteren (Pike m.fl., 2009, 2019, Leonard og Øien, 2020a, b). Årsaken til dette er ikke kjent, men denne arten ser ut til å være mer avhengig av tette krepsdyrforekomster enn de tidligere nevnte artene. En annen krepsdyrspesialist er nordatlantisk retthval (Eubalaena glacialis), som primært beiter på raudåte (Calanus finnmarchicus) (Baumgartner m.fl., 2017). Nordatlantisk retthval antas å ha blitt helt borte fra Norskehavet rundt begynnelsen av 1900 tallet på grunn av hvalfangst (Jacobsen m.fl., 2006). I dag finnes det rundt 370 individer av denne arten som lever ved kysten av det nordøstlige USA og i Canada (Pace, 2021). I de senere tiårene har det imidlertid blitt registrert flere individer av Nordatlantisk retthval i gamle sommerbeiteområder rundt Island, Sørøstgrønland og Nord-Norge (Jacobsen m.fl., 2006, Mellinger m.fl., 2011, Monsarrat m.fl., 2015). Teoretisk sett skulle Norskehavet fortsatt være et veldig gunstig habitat for denne arten (Monsarrat m.fl., 2016). Seihval (Balaenoptera borealis) antas også å være spesielt knyttet til raudåte, men har vært fåtallig i Norskehavsområdet siden storhvalfangsten på 1800 og 1900 tallet (Leonard og Øien, 2020b, a). I de senere år er det imidlertid gjort flere observasjoner rundt Svalbard (Storrie m.fl., 2018, Øien, 2023).

Spermhvaler (Physeter macrocephalus), nebbhvaler og grindhvaler (Globicephala melas) er utpregede dypdykkere og denne atferd gir større usikkerhet i bestandsestimatene. Observasjonsraten av spermhval i Norskehavet har tidligere vært stabil, men har de siste 30 årene vært nedadgående. Det er tegn på at nebbhvalbestanden har tatt seg noe opp over de seneste 20 årene (Leonard og Øien, 2020a, b). Høy sårbarhet overfor menneskeskapt støy er årsak til bekymring for denne arten samt for flere andre hvalarter (Sivle m.fl., 2021). Den mest tallrike tannhvalarten i Norskehavet er kvitnos, men den opptrer nesten bare i grenseområdet inn mot Barentshavet. Nise er også forholdsvis tallrik og er mer utbredt i kystområdene som grenser til Norskehavet. Denne arten er spesielt sårbar for bifangst og for Norskehavet isolert sett ser bifangsten ikke ut til å være bærekraftig (NAMMCO-North Atlantic Marine Mammal Commission, 2022).

Bestandsestimater for spekkhogger har vist betydelig variasjon over tid, men ingen klar trend (Leonard og Øien, 2020a, b). Denne arten beiter primært på sild og makrell i Norskehavet, men noen få grupper tar også en del sel. De selspisende spekkhoggerne har veldig høye nivåer av miljøgifter, som kan påvirke disse dyrenes helsetilstand og reproduksjonsevne (Andvik m.fl., 2020). På grunn av høy posisjon i næringskjeden og dårlig evne til å nedbryte en del stoffer er tannhvaler generelt mer utsatt for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter enn andre sjøpattedyr.

Kystområder som grenser til Norskehavet, er viktige habitater for de relativt små norske bestandene av selartene havert (Halichoerus grypus) og steinkobbe (Phoca vitulina). Regelmessig overvåking siden slutten av 1990-tallet viser en generell nedgang i ungeproduksjonen av havert og totalbestanden av steinkobbe innenfor Norskehavsområdet (Øien, 2023). Bifangst i breiflabbgarn antas å være en del av årsaken til denne utviklingen.

Klappmyss i Norskehavet

Modellering av størrelsen av klappmyssbestanden i Vesterisen viser en kraftig nedgang fra 1946 til 1980. Modellen viser en bestand på rundt 1,4 millioner dyr i 1946, men kun 200 000 dyr i 1980 og 90000 ved første fullskala flytelling i 2005. Den siste flytellingen i 2018 ga et bestandsestimat på 80000 og viser dermed ingen tegn på vekst etter fangstforbudet som ble innført fra 2007.

Frem til 1980-tallet har fangsten sannsynligvis vært den viktigste påvirkningsfaktoren for klappmyssbestanden, men deretter skyldes nedgangen sannsynligvis endringer i reproduksjonsrater og naturlig dødelighet. Begge kan påvirkes av endringer i tilgang til byttedyr. Lite er imidlertid kjent om bestandsutviklingen til flere av klappmyssens kjente byttedyrarter, som for eksempel blekksprutarten Gonatus fabricius. Is- og strømforhold er sannsynligvis også av stor betydning for klappmyssbestanden. Minking i isutbredelsen utenfor Nordøstgrønland de siste tiårene har blant annet medvirket til større predasjonstrykk fra isbjørn på klappmyss. Mindre stabilitet i pakkisen kan også øke klappmyssens energikostnader i forbindelse med hårfelling som helst skal foregå utenfor vannet. Tilgang på en stabil hvileplattform er sannsynligvis også viktig for avvente unger, når de skal begynne å finne næring selv.

Toppskarv i Norskehavet

Hekkebestandene av toppskarv har utviklet seg ulikt i de forskjellige koloniene i Norskehavet (figur 4.2.4.1). På Runde i Møre og Romsdal er det registrert en kraftig tilbakegang i hekkebestanden siden 1975 og arten har forsvunnet fra den viktigste hekkeplassen som talte 5000 par i 1975, og hekker nå kun spredt på øya. På Sklinna nord i Trøndelag er hekkebestanden tredoblet siden overvåkingen startet i 1984. Den var på sitt høyeste i 2006 med over 3100 par. Hekkebestanden har vist en svak tilbakegang siden 2010. På Røst har hekkebestanden vært stabil i perioden 1985-2020, men har gått noe tilbake siden 2011. Toppskarven påvirkes av et bredt spekter av mekanismer, men de fleste er en direkte respons på endringer i næringstilgang, som delvis kan være klimapåvirket. Arten er også sårbar for forstyrrelser fra firbeinte rovdyr (oter, mink, hunder og katter) og mennesker. Den forlater reiret hvis den blir forstyrret, slik at reir med egg eller unger blir liggende åpent og tilgjengelig for blant annet kråker og måker.

Ærfugl i Norskehavet

Hekkebestandene av ærfugl i Norskehavet har gått kraftig tilbake på hele strekningen fra Møre og Romsdal til Røst (figur 4.2.4.2). På Mørekysten har hekkebestanden gått tilbake siden midten av 1980-tallet, og tilbakegangen er dobbelt så stor i den siste 10-årsperioden som i perioden fra 1986 til 2021. Bestanden på Mørekysten er nå 15 % av det den var i 1986. I Trondheimsfjorden har hekkebestanden gått tilbake med 90 % siden 1982 mens den i Leka kommune i Trøndelag er redusert med 80 % siden 2001. I de indre delene av Ranafjorden (Indre Helgeland) og i de midtre områdene av Helgelandskysten er bestanden redusert med henholdsvis 90 og 75 % i perioden etter 2000. Hekkebestanden på Røst er redusert med rundt 75 % siden 1988. Ærfuglbestandens størrelse påvirkes direkte eller indirekte av rovdyr og rovfugler som mink, ravn, måker og havørn som tar egg, unger eller voksenfugl. Fra Midt-Norge og nordover eksisterte det en gammel tradisjon med drift av beskyttede egg- og dunvær for ærfugl. Da dette tok slutt, var ikke ærfuglen lenger like beskyttet. Rovdyr og rovfugl er sannsynligvis en stor, men ikke kvantifisert påvirkning. Menneskelige forstyrrelser fører ofte til at rugende hunner forlater reiret og at rovdyr deretter tar egg og unger.

4.2.6 - Fremmede arter

Fremmede arter i Norskehavet

Antallet fremmede arter er ujevnt fordelt langs Norskekysten. Det er betydelig flere fremmede arter langs kysten av Sør-Norge enn Midt-Norge og Nord-Norge. Med unntak av sjøfasen til pukkellaks, er de påviste fremmede artene i Norskehavet stort sett knyttet til kysten, i likhet med fremmede marine arter i Sør-Norge.

I Norskehavet var det fram til 2022 registrert mellom 15 og 20 fremmede arter (Husa et al., 2022). Det ble tatt ett eksemplar av kongekrabbe på Namdalskysten i 2005, (Artsdatabanken), men det ble antatt at dette var et eksemplar fra en ulovlig utsetting. Det hittil sørligste funnet av kongekrabbe som kan være resultat av egenspredning er ved Skrova i Lofoten, men det er diskutabelt om dette tilhører Barentshavet eller Norskehavet. (Artskart, Artsdatabanken).

Det er også gjort enkeltfunn av Amerikansk hummer (Homarus americanus) i Norskehavet ved Ålesund tidlig på 2000-tallet, (Artsdatabanken. Faktaark: Amerikansk hummer), men det er senere ikke gjort flere funn så langt nord.

Enkelte individer av stillehavsøsters (Magallana gigas) er funnet spredt på Sunnmøre og grensen til Trøndelag, noe som indikerer at denne arten er på videre spredning nordover. (A. Jelmert, HI, pers komm).

Japansk sjøpung (Didemnum vexilllum) er foreløpig ikke funnet i Norskehavet, men det er sannsynligvis et spørsmål om tid før den vil spre seg dit. Arten har ett stort spredningspotensial og spres som begroing på skip.

Funn av kongekrabbe i/nær Norskehavet vil sannsynligvis øke sannsynligheten for spredning av amfipoden Ischyrocerus commensalis, som lever på kongekrabbe (Se Dvoretsky og Dvoretsky, 2009)

4.2.7 - Truede arter og naturtyper

Truede arter og naturtyper i Norskehavet

Tabell 4.2.6.1 – 4.2.6.8 viser et uttrekk av arter fra Norsk rødliste vurdert som truet (CR, EN, VU) i en eller flere av vurderingene 2006, 2010, 2015, 2021 og hva slags menneskelig påvirkning som en antar har betydning for artene. Artene markert med grønt hadde en forbedring i utviklingen fra 2015 til 2021. De som er markert med rødt hadde en forverring i utviklingen. For noen av artene som viser endring skyldes dette ny eller endret kunnskap.

En art av sjøpattedyr (havert), 8 sjøfuglarter og 3 fiskearter samt korallen Swiftia pallida fikk forverret sin tilstand fra 2015 til 2021, 28,3 % av totalt 41 arter som er rødlistevurdert. For to av fiskeartene skyldtes dette ny eller endret kunnskap.

Hettemåke, lomvi, storskate og nebbskate er nå vurdert som kritisk truet. Fiskeartene vanlig uer, blålange, brugde og ål ble vurdert som sterkt truet sammen med klappmyss, grønlandshval, fire fuglearter (inkludert lunde) og algen grønnkrans. Norskehavets forekomster av vanlig uer, lundefugl og klappmyss utgjør en viktig andel av artenes totale bestander i europeisk og global målestokk. Forvaltningen av disse forekomstene kan derfor ha betydning for arten også internasjonalt. Målsettingen om at truede og sårbare arter og nasjonale ansvarsarter skal ha livskraftige bestander, er ikke nådd. Det er fremdeles mange sårbare arter og nasjonale ansvarsarter som ikke er på livskraftige nivåer, i henhold til Norsk rødliste for arter 2021.

Tabell 4.2.6.9 viser hvilke naturtyper i Norskehavet-området som er truet. Nordlig sukkertareskog er nå vurdert til sterkt truet. Denne naturtypen er utsatt for intens kråkebollenedbeiting, en regional påvirkning. Tareskogen, inkludert sukkertareskog, er et 3D-system med stort artsmangfold av alger og dyr, og de er blant klodens mest produktive økosystemer.

  ^{* Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

^{* Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

  ^{* Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

^{* Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

  ^{* Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

^{* Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

^{* Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

4.2.8 - Påvirkning av aktivitet i forvaltningsplanområdet

Fiskedødelighet i Norskehavet

Fiskedødelighet er et mål på hvor stor andel av en fiskebestand som fiskes opp (figur 4.2.8.1). Hvis fiskedødeligheten er beregnet til å være lavere enn føre-var-nivået (F_pa), sier vi at bestanden høstes bærekraftig. Hvis den derimot er over føre-var-nivået, men lavere enn det som ICES har definert som kritisk fiskedødelighetsnivå (F_lim), er det en risiko for at bestanden ikke høstes bærekraftig. Da er det økt sjanse for at bestanden kan havne under gytebestandens føre-var nivå.

Fiskepress varierer over tid, og i dag har de fleste store kommersielle fiskebestander i Norskehavet et lavere fiskepress enn på slutten av 1990-tallet (figur 4.2.8.1).

Fiskedødeligheten for nordøstarktisk sei var høyere enn F_lim på 1980-tallet, men har siden begynnelsen av 1990-årene vært godt under F_lim. Fiskedødeligheten for de øvrige indikatorartene NVG-sild, makrell (Scomber scombrus) og kolmule har vært under F_lim i hele perioden fra 1980-tallet og fremover (figur 4.2.8.1). Til tross for at fiskedødeligheten er under grenseverdien viser resultater fra vurderingen av økologisk tilstand, likevel at dagens fiskepress på sild og makrell er så høyt at det over tid kan gi negative effekter på begge bestandene om det ikke reduseres (kapittel 2).

Bunntråling i Norskehavet

Antall timer med bunntråling i Norskehavet avtok betydelig fra 1987 til 2013 (figur 4.2.8.2). Dette skyldtes i første rekke en sterk reduksjon i antall trålere, blant annet som en følge av strukturtiltak for å redusere overkapasitet i flåten. Flåten består i dag av vesentlig større og mer moderne og effektive fartøy sammenlignet med årene rundt 1990. Nedgangen i antall tråltimer har imidlertid fortsatt også etter 2013 og har vist en stabil nedgang også over overgangen fra registrering basert på dagbøker til og med 2009 og digitalt siden 2011.

Trålaktiviteten påvirkes av størrelsen på de årlige kvotene, som igjen vil være en konsekvens av bestandssituasjonen for de kvotebelagte artene trålerne fisker på. Oppbygging av store bestander av torsk og annen bunnfisk har bidratt til en sterk økning i fangst per tråltime, og tilsvarende reduksjon i antall tråltimer.

Trålaktiviteten i et havområde kan dessuten påvirkes av både vær og tilgjengelighet på fisk, det vil si hvor konsentrert den fiskbare delen av bestandene står i havet. Dette er forhold som kan gi tilfeldige variasjoner fra år til år i fordelingen av den samlede trålinnsatsen mellom de tre havområdene, slik de er definert i forvaltningsplanarbeidet.

4.3 - Nordsjøen og Skagerrak

Hovedtrekkene for den økologiske tilstanden i Nordsjøen er gitt i kapittel 2, basert på vurderingen av økologisk tilstand. For utdypende informasjon for hver enkelt indikator som er vurdert i arbeidet med økologisk tilstand, vises det til tabell 9.2 – 9.5 i appendiks og til rapporten fra dette arbeidet (Arneberg m.fl., 2023a).

For Nordsjøen og Skagerrak inngår følgende indikatorer i vurderingen av økologisk tilstand og er derfor ikke inkludert her:

• Havforsuring i Nordsjøen og Skagerrak

• Sjøtemperatur i Nordsjøen og Skagerrak

• Transport av vannmasser i Nordsjøen og Skagerrak

• Næringssalter i Skagerrak

• Biomasse og produksjon av planteplankton i Skagerrak

• Våroppblomstring av planteplankton i Nordsjøen

• Artssammensetning dyreplankton Nordsjøen

• Dyreplanktonbiomasse i Nordsjøen

• Nordsjøsild

• Torsk i Nordsjøen

• Sei i Nordsjøen

• Hyse i Nordsjøen

• Øyepål i Nordsjøen

• Tobis i Nordsjøen

Forurensningsindikatorene er gitt i Frantzen m.fl., (2022). Dette kapitlet beskriver også annen publisert kunnskap som ikke er beskrevet av indikatorer eller i kapittel 2.

4.3.1 - Klima

Indikatorvurderingen i dette kapittelet omfatter kun oksygen i bunnvannet i Skagerrak da indikatoren er ikke tatt med i vurderingen av økologisk tilstand i kapittel 2.

Oksygen i bunnvannet i Skagerrak

Topografi, strømforhold og vannutskiftning vil påvirke oksygenkonsentrasjonen i bunnvann, men det er som oftest gode oksygenforhold i alle våre havområder. Likevel, organiske partikler som akkumuleres, spesielt i dyphavsbassengene der bakterier forbruker oksygen for å bryte ned materialet, kan til tider av året føre til lavere oksygenmengder. Oksygenkonsentrasjonen i bunnvann er en god indikator på den organiske belastningen i et område, og lave oksygenverdier kan også påvirke antall og artssammensetningen av bunndyr. De laveste oksygenkonsentrasjonene måles ofte sent på høsten eller tidlig på vinteren, før nedkjølt, oksygenrikt overflatevann blander seg med bunnvannet.

Oksygenforholdene i bunnvannet i Skagerrak (Norskerenna) må anses som gode. Data fra 1980 og fram til i dag viser at det foregår regelmessige utskiftninger av dypvannet (figur 4.3.1.1). Noen kortere perioder har ikke hatt så mye utskifting (1988-1989, 2005-2008, 2013-2016), men er etterfulgt av perioder der dypvannet er blitt skiftet ut. Hele perioden (1980–2021) viser at det er en generell, men svak nedgang i oksygen i bunnvann i Skagerrak.

4.3.2 - Bunnlevende organismer

Det finnes ingen indikator og ingen fast overvåking av bunndyr i Nordsjøen og Skagerrak, med unntak av dypvannsreker. For bunndyr i Nordsjøen og Skagerrak er det derfor kun tilstanden for dypvannsreker som er vurdert. Bestanden lå på et rekordlavt nivå i 2012, økte fram til 2016, men er i 2022 igjen på et svært lavt nivå. Bestanden har siden 2011 ligget under føre-var-nivået. Rekrutteringen har de siste fjorten årene vært lavere enn tidligere år, med unntak av to gode årsklasser. Det er uvisst hva årsaken til den lavere rekrutteringen er.

I Nordsjøen deles dypvannsreke i tre bestander: én i Norskerenna/Skagerrak, én på Fladengrunn og én i Farndypet (ICES, 2022b). De to sistnevnte bestandene er små og har ikke vært fisket på mange år. Havforskningsinstituttets reketokt dekket Fladengrunnen i 2021 og hadde et par svært gode hal der (ICES, 2021a). Det er ukjent om det fremdeles finnes reker i Farndypet. Det er kun bestanden i Skagerrak/Norskerenna som har en årlig bestandsvurdering (ICES, 2022c). Rekrutteringen har i de siste fjorten årene vært lavere enn i tidligere år, med unntak av gode årsklasser i 2013 og i 2021. Bestanden lå på et rekordlavt nivå i 2012, økte fram til 2016 etter den gode rekrutteringen i 2013, men ligger i 2022 igjen på et svært lavt nivå. Utbredelsen har minket, og tettheten av reker i Norskerenna vest av Rogaland og Hordaland er nå svært lav. Nylige tokt viser at reken også har forsvunnet fra fjordområdene i Vestland fylke (Zimmermann m.fl., 2021). Da arten er kortlivet i Nordsjøområdet trenger bestanden jevnlige gode årsklasser for å bygge seg opp igjen.

4.3.3 - Sjøpattedyr og sjøfugl

Innenfor temaet sjøpattedyr og sjøfugl i Nordsjøen og Skagerrak, har Overvåkingsgruppen ingen indikator for sjøpattedyr. Avsnittet om andre sjøpattedyr i Nordsjøen og Skagerak er derfor basert på annen publisert kunnskap. For sjøfugl presenteres indikatorene som ikke er tatt med i vurderingen av økologisk tilstand, det vil si toppskarv, ærfugl og storskarv (Phalacrocorax carbo) i Nordsjøen og Skagerrak.

Sjøpattedyr i Nordsjøen og Skagerrak

Sjøpattedyrsamfunnet i Nordsjøen domineres av den lille tannhvalen nise med en estimert forekomst på rundt 91000 dyr basert på nyere tellinger (NAMMCO-North Atlantic Marine Mammal Commission, 2022). Særlig hunnene antas å være relativt stedbundne utover året, men tellinger over de siste 30 årene har likevel vist at tyngdepunktet for niseutbredelsen kan endre seg betydelig over ganske få år (f.eks. Hammond m.fl. (2013), Leonard og Øien (2020a, b)). Dette skyldes sannsynligvis primært endringer i byttedyrfordeling, men reelle endringer i tallrikhet kan også spille en rolle. Disse kan for eksempel skyldes bifangst eller variasjon i naturlig dødelighet og reproduksjonsrater (se f.eks. (NAMMCO og Havforskningsinstituttet, 2019)). Basert på tilgjengelige data, ser bifangsten innenfor forvaltningsplanområdet for Nordsjøen og Skagerrak imidlertid ikke ut til å ha ført til bestandsnedgang i dette området (NAMMCO-North Atlantic Marine Mammal Commission, 2022).

Det er bekymring for effekter av miljøgifter på tannhvaler som nise, men det finnes lite data fra norske områder (Jepson m.fl., 2016). Andre tann hvalarter som spekkhoggere og kvitnosdelfiner (Lagenorhyncus albirostris) ses også jevnlig innen området, men er få i antall (Hammond m.fl., 2017, Leonard og Øien, 2020a, b). Sommerforekomsten av vågehval (Balaenoptera acutorostrata) i Nordsjøen er betydelig, men har variert sterkt over de siste 30 årene med tellinger (Øien, 2023). Estimatet for siste telleperiode, 2014-2019, var 17 792, nesten tre ganger høyere enn i de to foregående telleperiodene. Betydelige antall haverter fra den store britiske bestanden forekommer i området og antas å utgjøre 80 % av havertfangstene i området, som utgjør opp til 60 dyr i året (Øigård m.fl., 2012, Øien, 2023). Ungeproduksjonen av havert i forvaltningsplanområdet har siden slutten av 1990-tallet ligget stabilt på rundt 35–40 unger med en estimert totalbestand på rundt 200 dyr (Øien, 2023). Den totale bestanden av steinkobbe i forvaltningsplanområdet ble i 2022 estimert til minimum 1689 dyr, hvilket er over en fordobling fra det siste estimatet fra perioden 2016–2021 (Øien, 2023). Norske myndigheters målnivå for hele forvaltningsplanområdet er 710 steinkobber. Arten forvaltes imidlertid i 6 mindre delområder. Alle disse har bestander over de fastsatte målnivåene med et mulig unntak for Rogalandsområdet, som lå under målnivået ved de siste tellingene.

Toppskarv i Nordsjøen og Skagerrak

Toppskarven er i frammarsj langs Skagerrakkysten. Det finnes nå små hekkebestander i Vestfold og Telemark og i Agder, der det overvåkes to kolonier som samlet har økt i perioden 2011–2021.

Den samlede hekkebestanden i Rogaland har økt siden 1979, mens bestanden på Kjør utenfor Sola var stabil i perioden 2009–2021. Toppskarven påvirkes av et bredt spekter av mekanismer, men de fleste er en direkte respons på endringer i næringstilgang, som delvis kan være klimapåvirket. Arten er også sårbar for forstyrrelser fra firbeinte rovdyr (oter, mink, hunder og katter) og mennesker. Den forlater reiret hvis den blir forstyrret, slik at reir med egg eller unger blir liggende åpent og tilgjengelig for blant annet kråker og måker.

Storskarv i Nordsjøen og Skagerrak

H ele den norske bestanden av en underart av storskarv, mellomskarven, finnes innenfor forvaltningsplanområdet for Nordsjøen og Skagerrak. De første norske koloniene ble etablert i 1997, og de hekker nå i ca. 30 kolonier på til sammen ca. 4000 par på strekningen Østfold – Rogaland. Underarten har økt kraftig i hele Europa de siste 30 årene, sannsynligvis på grunn av økt beskyttelse av hekkekoloniene (figur 4.3.2.1). De norske hekkefuglene har sannsynligvis kommet hit fra danske og svenske kolonier.

Storskarven påvirkes av et bredt spekter av mekanismer, men de fleste er en direkte respons på endringer i næringstilgang, som delvis kan være klimapåvirket. Arten er også sårbar for forstyrrelser fra firbeinte rovdyr (oter, mink, hunder og katter) og mennesker. Den forlater reiret hvis den blir forstyrret, slik at det blir liggende åpent for blant annet kråker og måker. Storskarvkolonier som forstyrres jevnlig sprer seg utover og etablerer nye kolonier.

Ærfugl i Nordsjøen og Skagerrak

Langs Skagerrakkysten var u tviklingen i hekkebestanden av ærfugl i mange av fylkene generelt positiv fram til rundt 2005 (figur 4.3.2.2). Etter dette har den gått noe tilbake, slik at langtidstrenden for Skagerrak samlet i perioden 1988–2021 er stabil. I den siste 10-års perioden har hekkebestandene i Vestfold og Telemark og Agder gått noe tilbake, men vært stabil i de andre fylkene. Hekkebestandene i Oslofjorden (tidligere Oslo og Akershus og Buskerud) har økt i perioden 2010–2020. I Vestland har hekkebestanden gått tilbake i hele overvåkingsperioden fra 2000. Ærfuglbestandens størrelse påvirkes direkte eller indirekte av rovdyr og rovfugler som mink, ravn, måker og havørn som tar egg, unger eller voksenfugl. Menneskelige forstyrrelser fører ofte til at rugende hunner forlater reiret og at rovdyr tar egg og unger.

4.3.4 - Fremmede arter

Fremmede arter i Nordsjøen og Skagerrak

Nordsjøen og Skagerrak er det hav- og kystområdet som har høyest forekomst av fremmede arter i Norge. Dette skyldes sannsynligvis kombinasjonen av to faktorer: 1) Stor antropogen påvirkning (først og fremst stor skipstrafikk) som gir stor tilførsel av fremmede arter, og 2) havstrømmer som bidrar til sekundærspredning av arter som allerede er etablert i andre deler av Europa. Begge faktorer bidrar til høyere tilførsel av spredningsstadier.

En betydelig del av de fremmede artene som er registrert, er knyttet til kystnære hard- og bløtbunnssamfunn (Husa m.fl., 2022). Dette er en trend som også finnes for de fleste andre hav- og kystområder. Det er sannsynligvis en konsekvens av flere faktorer; hyppigere undersøkelser og undersøkelser som dekker større områder, støtte fra publikumsobservasjoner, samt større tilfang av habitater som passer noen organismers transportvei (f.eks. vil påvekstorganismer på skipsskrog være tilpasset grunne hardbunnshabitater).

4.3.5 - Truede arter og naturtyper

Truede arter og naturtyper i Nordsjøen og Skagerrak

Tabell 4.3.5.1 – 4.3.5.7 viser rødlistede arter som forekommer i Nordsjøen og Skagerrak. Kategoriene CR, EN og VU er vurdert som truet. Tabellen inkluderer også arter som var vurdert som truet ved forrige rødlistevurdering, men som i lista fra 2021 er vurdert å ha sikre bestander. Grønn markering angir bedring i tilstand, rød angir forverring.

Antall truede arter i Nordsjøen-Skagerrak økte i perioden 2006–2015 og ytterligere 2021. For 16 arter av 33, 48,5 %, er situasjonen vurdert å være verre i 2021 enn i 2015, åtte av disse er fuglearter, tre fiskearter, en korallart, to krepsdyrart og en leddorm. For 9 av disse er statusen endret på grunn av ny eller endret kunnskap. Situasjonen er fortsatt kritisk for lomvi og storskate og nå er også nebbskate og hettemåke vurdert som kritisk truet. Fiskearter som blålange, vanlig uer, brugde, ål og fuglearter som krykkje, makrellterne, dvergdykker, lunde og havhest, samt to leddormarter er sterkt truet. Ærfugl som før var vanligere, har hatt en ytterligere nedgang og er nå blitt truet.

Flere marine naturtyper på dypt og grunt vann er truet (tabell 4.3.5.8). Bambuskorallskogbunn er nå vurdert i kategorien sterkt truet både i Nordsjøen og Skagerrak. Denne naturtypen domineres av bambuskorall som er begrenset til enkelte dype fjorder og enkelte små forekomster på norsk kontinentalsokkel. I likhet med andre hornkoraller så er bambuskorall en skjør art som lett kan rives opp av bunnen eller brekke ved fysiske forstyrrelser. Det er observert et rikt liv av assosierte arter på og rundt korallen. I Nordsjøen er bunntråling (reketråling) svært vanlig innenfor utbredelsesområdet, derfor kan denne naturtypen lett skades av tråling. Også sukkertareskog er sterkt truet.

^{*Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

^{*Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

^{*Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

^{*Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

^{*Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

^{*Endret kategori på grunn av ny/endret kunnskap}

4.3.6 - Påvirkning av aktivitet i forvaltningsplanområdet

Fiskedødelighet i Nordsjøen og Skagerrak

I dag har de fleste kommersielle fiskebestander i Nordsjøen et lavere fiskepress enn ved årtusenskiftet, men noen bestander har også de siste fem årene hatt et relativt høyt fiskepress (figur 4.3.6.1). Dette gjelder for eksempel nordsjøtorsk.

Fiskedødeligheten for nordsjøhysa har også vært høyere enn kritisk fiskedødelighetsnivå (F_lim), men er avtakende. Derfor er det ingen umiddelbare grunner til å innføre forvaltningstiltak for nordsjøhysa utover de som allerede er på plass. Fiskedødeligheten har gått nedover de siste årene for hyse og er nå på det laveste nivået i tidsserien for alle disse fire bunnfiskbestandene.

Avvikene mellom beregnet fiskedødelighet (F) og de satte grensene for føre-var og kritisk fiskedødelighet er relativt små. Selv om beregnet fiskedødelighet for alle de fire indikatorbestandene torsk, sei, hyse og sild har vært under F_lim det siste tiåret og situasjonen ikke lenger er så bekymringsfull, ligger fortsatt F for nordsjøtorsk og nordsjøhyse relativt ofte rundt eller over føre-var-grensen (F_pa). Fiskedødeligheten har gått nedover de siste årene også for torsk, hvitting og rødspette, og er nå på det laveste nivået i tidsserien for alle disse fire bunnfiskbestandene.

Bunntråling i Nordsjøen og Skagerrak

Antall timer med bunntråling i Nordsjøen avtok betydelig fra 1987 til 2009 (figur 4.3.6.2). Dette skyldes i første rekke en sterk reduksjon i antall torsketrålere og reketrålere, blant annet som en følge av strukturtiltak for å redusere overkapasitet i flåten. Flåten består i dag av vesentlig større og mer moderne fartøy sammenlignet med årene rundt 1990. Det er vanskelig å direkte sammenlikne tråltimer fram til 2009 og etter 2011, da timene ble rapportert fra dagbøker, mens de etter en overgangsperiode i 2010, ber blitt digitalt registrert siden 2011. Deltakelsen i trålfisket etter reke har nesten blitt halvert i løpet av de siste 20 årene.

Trålaktiviteten vil påvirkes av størrelsen på de årlige kvotene, som igjen vil være en konsekvens av bestandssituasjonen for de kvotebelagte artene trålerne fisker på. Trålaktiviteten i et havområde kan dessuten påvirkes av både vær og tilgjengelighet på fisk, dvs. hvor konsentrert den fiskbare del av bestandene står i havet. Disse forholdene kan derfor gi tilfeldige variasjoner fra år til år i fordelingen av den samlede trålinnsatsen mellom de tre havområdene, slik de er definert i forvaltningsplanarbeidet.

5.1 - Klima, havforsuring og forurensning

Utvikling for klima og havforsuring er oppsummert i kapittel 2.2. Utvikling for forurensning er oppsummert i kapittel 2.6, basert på Overvåkingsgruppens separate rapport om temaet (Frantzen m.fl., 2022)

5.2 - Fremmede arter

Fremmede arter er omtalt under økologisk tilstand i kapittel 2.8 og utdypet videre i kapitlene 4.1.7, 4.2.6 og 4.3.4.

Her er det gjengitt kunnskapsbehov slik de er identifisert i vurderingen av tilstand for forurensning  (Frantzen m.fl., 2022) og vurdering av økologisk tilstand  (Arneberg m.fl., 2023a, b, Siwertsson m.fl., 2023).

6.1 -  Kunnskapsbehov knyttet til forurensning

• Det er behov for en regelmessig overvåking av nivåene av metaller i sedimenter i Nordsjøen og Skagerrak.

• Målinger av miljøgifter i sjøvann er mangelfullt i alle områder. Per i dag er det bare regelmessige målinger av radioaktivitet i sjøvann. Målinger av miljøgifter i vann er krevende på grunn av lave konsentrasjoner.

• I tillegg er det for liten kunnskap om konsentrasjoner av miljøgifter på de laveste nivåene i næringskjeden, som i plante- og dyreplankton. Dette er vesentlig kunnskap som kan gi mer informasjon om hvordan stoffene inntrer og overføres oppover i næringskjeden.

• Klimaet er i endring, og økende temperaturer kan påvirke tilførsel og spredning av miljøgifter til havmiljøet, for eksempel ved tining av permafrost eller havis eller ved økt nedbør og avrenning. Samtidig medfører økte temperaturer at arter forflytter seg og økosystemene endrer seg, med medfølgende endringer i dietten til mange arter (Fossheim m.fl. 2015). Det er behov for økt kunnskap og forståelse av hvordan pågående og fremtidige klimaendringer påvirker og vil påvirke nivåer og effekter av miljøgifter i økosystemene.

• Det er et stort behov for å se nærmere på opptak, akkumulering og mulige effekter av radioaktiv forurensning i havmiljøet.

• Vi har fortsatt lite kunnskap om effekter av miljøgifter hos marine pattedyr og sjøfugl. På grunn av praktiske og etiske grunner kan vi ikke studere effekter av miljøgifter i disse høyt utviklede organismegruppene gjennom kontrollerte laboratorieforsøk hvor grupper av dyr får ulike doser av miljøgifter. Dagens kunnskap om effekter av miljøgifter hos marine pattedyr og sjøfugl er basert på sammenhenger mellom miljøgiftnivåer og fysiologiske parameter for eksempel hormonnivåer. Disse er målt i blodprøver (marine pattedyr og sjøfugl) eller fettbiopsier (bare marine pattedyr). Imidlertid er det ofte vanskelig å tolke slike sammenhenger og usikkerhet om årsak-virkningssammenheng. En alternativ tilnærming er å bruke modellorganismer, men en utfordring er at artsspesifikke forskjeller kan føre til feilaktige fortolkninger. Moderne teknikker som cellekulturer og funksjonelle genetiske studier gir bedre muligheter for å etablere årsak-virkning sammenhenger, men gir ikke informasjon om effekter av miljøgifter på populasjonsnivå. Ville dyr er også utsatt for en cocktail av titalls eller hundrevis av forskjellige miljøgifter og deres omdanningsprodukter, noe som gjør det vanskeligere å finne ut hvilke miljøgifter som har størst potensial for å svekke helsen.

• Det er også for liten kunnskap om effekter av de lave nivåene av miljøgifter som vi finner i fisk og andre marine organismer.

• Det har de senere år blitt større og større fokus på marin forsøpling og mikroplast. Det arbeides både med å få overblikk over problemets omfang, utvikling av standardiserte analysemetoder for mikro- og nanoplast samt å se på hvilke effekter problematikken kan ha for marine organismer. Det bør utvikles gode, omforente indikatorer for marin forsøpling og mikroplast for alle norske havområder og iverksettes overvåkingsserier med standardisert metodikk.

• Faglig forum har laget en oversikt over kunnskapsbehov som har kommet fram i tidligere rapporter fra Overvåkingsgruppen eller Faglig forum. I tillegg til kunnskapsbehov som allerede er nevnt her, nevnes en rekke kunnskapsbehov for hvert av havområdene. Blant annet for Norskehavet «Nivåer av forurensning i forskjellige bunndyrsarter i åpent hav» og «Miljøskade av påvirkninger, for eksempel skade på svampsamfunn fra utslipp av borekaks». For Nordsjøen nevnes blant annet «Enkelte stoffer kan foreligge i forskjellige former med varierende grad av biotilgjengelighet. Kunnskap om hvilken form de aktuelle stoffene som måles foreligger i er mangelfull.». Og for Barentshavet «Modellering av hydrokjemiske og biologiske transportprosesser for å få bedre viten om hvor de største risiko til miljøet er fra miljøgifter og forurensende stoffer». Mange av kunnskapsbehovene som er nevnt for ett av havområdene er overførbare også til de andre havområdene.

  ---

  6.2 -  Kunnskapsbehov knyttet til økologisk tilstand

Her er kunnskapsbehovene gjengitt slik de er identifisert i vurderingene av økologisk tilstand i de tre havområdene. Kunnskapsbehovene for hvert hav (kapittel 6.2.1 til 6.2.3), er identifisert gjennom arbeidet med den faglige utredningen om økologisk tilstand og er hentet og oversatt fra fagteksten til økologisk tilstandsmetoden.

• Det har manglet en samordning mellom miljømål for økologisk status, vedtatt i forvaltningsplanene og arbeidet med å utvikle og vedta indikatorer. Det er derfor til dels store problemer å kunne rapportere på måloppnåelse, når det er manglende samsvar mellom det som måles for økologisk tilstand og de målene som er gitt. Det er behov for at indikatorer og målbeskrivelse samordnes.

• Det er ikke dedikert overvåking i SVO-områder spesielt. Kunnskapen som benyttes for å svare opp på måloppnåelse i SVOene baserer seg på større skala overvåking. Dette vil i mange tilfeller være dekkende også for SVOene, men kan gi kunnskapshull for sjeldne, sårbare og truede arter med særlige habitat- og biotopkrav.

6.2.1 - Barentshavet

Vurderingen av økosystemene i Barentshavet er til en stor grad basert på data levert fra den norske delen av det felles norsk-russiske økotoktet i Barentshavet, sammen med historiske tokt som nå inngår i økotoktet, bestandsvurderinger som gjennomføres i ICES Arctic Fisheries Working Group (AFWG), satellittovervåking av sjøis og primærproduksjon, overvåking av sjøfugl (Seapop-programmet), overvåking av polare sjøpattedyr i MOSJ programmet (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen) og snittene Fugløya-Bjørnøya for plante- og dyreplankton samt et nettverk at prøvetakinger av havforsuring. Forlengelse og drift av overvåkingen er avgjørende for å fortsatt kunne gi omfattende økologisk tilstandsvurderinger også framover i tid.

I arbeidet med foreliggende vurderinger, er det identifisert ytterligere potensielle indikatorer som blir anbefalt inkludert i neste vurderingsrunde. Disse er presentert i tabell 6.2.1.1 (arktiske del av Barentshavet) og tabell 6.2.1.2 (subarktisk del av Barentshavet).

Disse tabellene inneholder også en kortfattet vurdering av hvor tilrettelagt hvert indikatorforslag er for direkte inkludering, da en rekke av dem vil trenge ytterligere tilrettelegging (se appendiks 8.1 og 8.2 i Siwertsson m.fl., (2023)). Det vil være en fordel å se på harmonisering med annen marin vurdering i Nord-Atlanteren, som OSPAR. Det må likevel påpekes at mange av OSPAR-indikatorer må vurderes i hvilken grad de er relevante for Barentshavet.

I tillegg er det i denne omgangen utelukket en rekke indikatorer på grunn av kapasitets- og ressursbegrensninger. I disse tilfellene er det tilgjengelig data, og disse bør prioriteres inkludert i neste vurderingsrunde. Dette omfatter indikatorer på biomasse av bunnfisk, biomasse av bentisk infauna (dyr som lever inne i bunnsedimentet), stabilisering av sjøbunnen ved hjelp av bentiske ryggradsløse dyr, fisk systematisert etter hva de beiter på, rekebestand og areal av bunnen som er direkte påvirket av bunntråling (tabellene 6.2.1.1 og 6.2.1.2). Det vil kreve ressurser for å få disse tilrettelagt, som finansiering av organisering og systematisering av tilgjengelig data om bentisk infauna. Noen av de indikatorene er allerede inkludert og vil trenge ytterligere investeringer for å kunne utvikle redusert usikkerhet i analysene, som for eksempel videreutvikling av bestandsestimater for sjøpattedyr i det subarktiske økosystemet i Barentshavet.

For andre indikatorkandidater mangler det data og overvåking. For å inkludere disse, må overvåking etableres. Dette vil gi muligheten for å utvikle indikatorer for indikatorer som gir informasjon om økosystemegenskaper (tabellene 6.2.1.1 og 6.2.1.2). Sentralt i dette behovet er kunnskapshull på grunn av manglende taksonomisk informasjon om plante- og dyreplankton. Slik informasjon ville åpnet for viktige indikatorer som kan gi påvise og gi informasjon om økologiske regimeskift drevet av klimaendringer (Beaugrand m.fl., 2014, Mueter m.fl., 2021). Det kan tenkes at mer systematisk artsidentifikasjon på økotoktet vil gi data som kan benyttes til, med større grad av sikkerhet, å se på forholdet mellom arktiske og atlantiske hoppekrepsarter, i tillegg til kroppsstørrelse og plassering i den nederste delen av næringspyramiden. Sentralt i dette behovet er også kunnskapshull på grunn av mangel på data for den mikrobielle løkken (utbredelse og artssammensetning blant mikroskopiske livsformer), som har en betydelig rolle i karbonsyklusen i havet gjennom ulike årstider, blant annet som en kilde til karbon i næringsinntaket til flercellete dyr (De Laender m.fl., 2010), noe som igjen er relevant for å vurdere flere økosystemegenskaper (tabellene 6.2.1.1 og 6.2.1.2). Dette vil kreve særlig ekspertise i planteplankton, trolig utvikling av ny overvåkingsteknologi, som autonome overvåkingsstasjoner og eDNA (Truelove m.fl., 2022). Mangel på systematisk overvåking og tidsserier på istilknyttede alger og dyr (særlig lavest nede i næringskjeden) hindrer også at dette segmentet i økosystemet kan inkluderes og vurderes. Det samme gjelder mangel på overvåking av små bunnlevende organismer, siden det er mest ryggradsløse dyr av liten størrelse som fanges i fisketråler (De Laender m.fl., 2010, Beaugrand m.fl., 2014, Mueter m.fl., 2021, Truelove m.fl., 2022).

Det er ikke tilgjengelig data som tillater vurdering og tallfesting av funksjoner som sjøpattedyr kan ha på økosystemet. Dette bør være et nytt felt for forskning og overvåking. Det kan tenkes at feltobservasjoner, som i økotoktet, kan gi noe informasjon, mens det ikke er på plass muligheter for å se på sjøpattedyrs rolle i næringssykluser gjennom årstidene uten å måle på vannkjemi sett i sammenheng med sjøpattedyrenes tetthet, fordeling og atferd. Feltobservasjoner av artene bør knyttes til kjent fordeling av byttedyrene (økotoktdata). Systematisk registrering av hvalkadaver kan gi tidlig indikasjoner på hyppighet av dødsfall og hvor det forekommer. En god mulighet for å få økt informasjon, er gjennom bestandsmodeller, basert på tilstrekkelig data om atferd og dødelighet. Forståelse og mulighet for å vurdere graden av ovenfra-og-ned kontroll av sjøpattedyr bør være høyt prioritert i økosystemmodellene.

I den nyutviklede metoden for å vurdere økologisk tilstand, som omfatter økologiske egenskaper, er det behov for å se på muligheter for å utnytte indikatorer for biologisk mangfold, i tillegg til de allerede inkluderte indikatorene for bestandstrender knyttet til arter som er følsomme for menneskelig påvirkninger. For å karakterisere Fordeling av biomasse mellom trofiske nivåer, er flere ulike trender i biomasse benyttet. Dette kan trolig også være en modell for biologisk mangfoldsindikatorer. Dette burde ses nærmere på.

Et siste område det er behov for mer kunnskap, er for å bedre forstå den kombinerte effekten av flere påvirkninger som skjer samtidig i økosystemet. Dette er nødvendig for å forbedre hvordan observert avvik fra referansetilstand på grunn av menneskelig påvirkning skal tolkes med større grad av sikkerhet. Storskala forsøk og numeriske og statistiske modellstudier vil kunne bidra til å integrere den store kunnskapsbasen, som finnes med hypoteser som kan testes i forhold til kombinerte effekter, ikke-lineære responser, synergi og varige effekter. I tillegg vil slike modeller forstå sammenhenger mellom et mangfold av påvirkninger og indikatorer som vil styrke vurderingene av ulike fenomener.  Statistiske modeller som kan gjøre dette finnes i dag, men er avhengige av lange tidsserier. Med korte tidsserier kreves det videre utvikling. En mulighet er å utvikle statistiske enkeltvariable og flervariable indikator-påvirkningsmodeller som fenomenene kan bygge på. Da vil dette kunne bli modeller som også kan benyttes til vurderingen når det bare finnes korte tidsserier.

6.2.2 - Norskehavet

Vurderingen av det pelagiske økosystemet i Norskehavet er basert på data fra de to internasjonale vår- og sommer økosystemtoktene i de nordiske havene (International Ecosystem Survey in the Norwegian SEA – IESNS og the International Ecosystem Summer Survey in the Nordic Seas – IESSNS) og forutgående tokt. I tillegg kommer overvåking av det fysiske miljøet med Argo-bøyer og programmet som spesifikt overvåker havforsuring, bestandsvurderinger fra ICES Working Group for Widely Distributed Stocks (WGWIDE), satellittovervåkning av primærproduksjon, overvåking av sjøfuglbestander (hekkekolonier) i SEAPOP programmet, simuleringer med NORWECOM. E2E økosystemmodellen og data fra overvåking av zooplankton gjennom CPR (Continuous Plankton Recorder) toktene. Vurderingen er muliggjort takket være investeringer i langtids- overvåkingsinitiativer og -programmer, og en videreføring og styrking av disse programmene bør være en vesentlig prioritering for fremtidige vurderinger. I tillegg til dette bør bruk av modeller utvides med målsetting om å styrke både observasjoner og modeller (Skogen m.fl., 2021).

Gjennom arbeidet med vurderingen har det vitenskapelige panelet identifisert tilleggsindikatorer som det anbefales å inkludere i neste vurdering. En oversikt over disse er gitt i tabell 6.2.2.1. I denne tabellen er det også gitt korte begrunnelser for å inkludere hver av de foreslåtte indikatorene i neste vurdering. Fremtidige evalueringer vil også ha nytte av en harmonisering med indikatorene som anvendes her og i Nordøst Atlanteren i OSPAR. I neste vurdering bør en overveie å inkludere indikatorene som anvendes av OSPAR, men relevansen av de forskjellige indikatorene for det pelagiske økosystemet i Norskehavet må evalueres.

Data på dyreplankton med høy taksonomisk oppløsning er nødvendig for å kunne vurdere sentrale effekter av klimaendringene på økosystemet, særlig om store endringer i dyreplanktonsamfunnene som har omfattende effekter av den typen en har sett i Nordsjøen. Her vil korte tidsserier av typen som har vist slike endringer i Nordsjøen (hvor slik overvåking har vært gjennomført siden 1958) være tilgjengelig gjennom CRP-dataene. En forlenging av CRP-programmet i Norskehavet bør være en prioritert aktivitet slik at det kan bygges lengre tidsserier. Havforskningsinstituttet har over lengre tid hatt zooplanktondata, med tilstrekkelig høy oppløsning blant annet i sitt faste snitt fra Svinøy, men på grunn av utilstrekkelig organisering og kvalitetssikring har disse dataene ikke vært tilgjengelig for denne vurderingen. Det bør prioriteres å få gjennomført dette til neste vurdering. Enkelte viktige zooplanktongrupper som krill, amfipoder og geleplankton blir for øyeblikket ikke overvåket i de to tidligere nevnte økosystemprogrammene, og det anbefales at disse blir inkludert.

Nivået på den årlige primærproduksjonen er hovedfaktoren som bestemmer mengden energi som blir tilført økosystemet. For store økosystemer blir primærproduksjonen anslått ved hjelp av satellittdata som er avhengig av in situ-målinger for kalibrering. Slike målinger er sjeldne for nordlige økosystemer, og det er et behov for å øke innsatsen for slike målinger i disse områdene. Det finnes også potensial for å utnytte data fra biogeokjemiske målinger som gjøres med ARGO-bøyene bedre. Data for næringssalter, lys, osv. kan bidra til bedre estimater av primærproduksjonen. Det er behov for bedre overvåking av den mesopelagiske delen av økosystemet, med undersøkelser av tilstrekkelig taksonomisk oppløsning til å registrere endringer i biodiversitet. I tillegg trengs forskning som øker kunnskapen om vekselvirkningene mellom mesopelagiske arter og resten av økosystemet.

Til slutt, det er behov for forskning på den overordnede dynamikken i økosystemet (se f.eks. Huse m.fl., (2012), Planque m.fl. (2022)) som kan forbedre forutsetningene for å forstå hvordan menneskeskapte påvirkninger kan forplante seg gjennom økosystemet. Det bør også inkludere forskning som undersøker mekanismene som styrer tilstrømming av arktisk vann inn i Norskehavet, siden dette kan være en oseanografisk nøkkelprosess med betydning for økosystemet i Norskehavet, Skagseth m.fl., (2022).

6.2.3 - Nordsjøen og Skagerrak

Vurderingen av økologisk tilstand for Nordsjøen og Skagerrak var gjennomførbart pga. lange tidsserier som overlapper perioder der klima var mindre påvirket av klimagassutslipp. Data fra CPR programmet (Continuous Plankton Recorder Survey) har vært særs viktig da det fanger opp betydningsfulle påvirkninger fra klimaendringene fra et stort antall dyreplankton arter, som påvirker en rekke prosesser i økosystemet, inkludert rekrutteringen i store fiskebestander. For å kunne forstå hvordan klimaendringer påvirker økosystemene i Nordsjøen og Skagerrak, også i fremtiden, så er det viktig at denne undersøkelsen fortsetter. Det er viktig å merke seg at CPR prøver er tatt rundt 7 meters dyp, annen informasjon fra andre deler av vannsøylen er nødvendig for å kunne validere CPR data og for å kunne gi informasjon om viktige grupper som ikke er godt nok dekket av CPR prøver, e.g. kjøttetende dyreplankton. Slik data har blitt samlet (med høy taksonomisk oppløsning) siden 2006 på økotoktet for Nordsjøen (Franzè m.fl., 2021) og tre andre områder (Torungen – Hirtshals, Utsira – Orkney Islands and Hanstholm – Aberdeen). Det er avgjørende å kunne fortsette denne overvåkingen for å kunne følge den økologiske tilstanden i Nordsjøen og Skagerrak.

Det er i tillegg viktig å gjennomføre mer forskning for å kunne utvide forståelsen av kaskade effektene disse endringene har på dyreplanktonsamfunnene, samt de trofiske interaksjonene. Det er blant annet, basert på studier av torsk og sild, en god forståelse på hvordan endringene av dyreplankton har en negativ effekt på rekrutteringen av disse artene (Beaugrand, 2004, Beaugrand og Ibanez, 2004, Alvarez-Fernandez m.fl., 2012, Beaugrand m.fl., 2014). Lignende nedganger er observert i flere andre store fiskebestander og reker, men er mindre anerkjent pga. manglende studier. Det er derfor viktig at studier som kombinerer både in-situ observasjoner og økosystemmodellering (Skogen m.fl., 2021) foretas for å kunne bedre og ikke bare øke vår forståelse av nåværende endringsmønstre, men også evnen til å vurdere fremtidige endringer i økosystemet.

Nivået på den årlige primærproduksjonen er en avgjørende faktor for mengden energi som kommer inn i økosystemet. Slike estimater for økosystemet er gjort ved å bruke estimater basert på satellitt data eller økosystemmodellering, hvor begge er avhengig av in-situ målinger av produksjon for kalibrering. Slike estimater er begrenset for økosystemer på nordlige breddegrader og det er derfor viktig med in-situ målinger av produksjon.

Bentiske ryggradsløse dyr er ikke inkludert i vurderingen av økologisk tilstand for Nordsjøen og Skagerrak grunnet mangel på data av høy kvalitet. Det finnes tilgjengelig data fra miljøovervåkingen i petroleumsindustrien, men de er ikke tilstrekkelig for utviklingen av indikatorer som er nødvendige for denne vurderingen (Ellingsen m.fl., 2017). Det er derfor nødvendig å utvikle overvåkingen av bentiske ryggradsløse dyr, noe som kan gjøres ved å blant annet implementere relevante protokoller på IBTS (International Bottom Trawl Survey).

Endringer i forekomsten av geleplankton har potensial til å sette i gang store endringer i økosystemet, inkludert redusere strømmen av energi til høyere trofiske nivåer med negative effekter på fiskebestander (Purcell og Arai, 2001, Pauly m.fl., 2009, Richardson m.fl., 2009, Condon m.fl., 2014, McConville m.fl., 2016). Det er mangel på systematisk overvåking av geleplankton i Nordsjøen grunnet mangel på standardiserte protokoller og taksonomisk kunnskap. Ved å utvikle og implementere standardiserte protokoller for all overvåking (e.g., IBTS og økotoktet for Nordsjøen) kan disse kunnskapshullene dekkes (Aubert m.fl., 2018).

Det bør merkes at IBTS er en kilde til data med god taksonomisk oppløsning for fisk (ICES, 2020). I tillegg til å gi viktig data for overvåkingen av fiskebestander, som har blitt brukt i denne vurderingen, så har det også vært mulig å utvikle indikatorer for fisk som har vært viktige for vurderingen av økosystemegenskaper på funksjonelle grupper innen biologisk mangfold.