Kysttorsk kan bli feilernært av laksefôr

I naturen har laks og kysttorsk til dels ulike dietter. I tillegg inneholder fôr til oppdrettslaks omtrent 70 prosent plantematerialer og dermed fettsyrer og andre stoffer som ikke er naturlige i dietten til torsk.  

– Vi vet at slike plantebaserte fettsyrer kan dominere i torsk og mistenker at en slik unaturlig diett kan ha negativ effekt på reproduksjonen hos kysttorsk, sier forsker John Fredrik Strøm.

Kysttorsken kan få i seg disse fettsyrene både ved å spise spillfôr direkte eller ved at den jakter på mindre byttedyr som har spist slikt fôr.

Forskeren påpeker at siden bestanden av kysttorsk allerede er lav, så er det svært uheldig dersom reproduksjonen blir påvirket negativt. Foreløpig er det lite som kan bevise at kysttorsken blir påvirket, men det er samtidig økende kunnskap og resultat som peker mot at det finnes en slik effekt av lakseoppdrett.

Dette kommer fram i den nye kunnskapsstatusen som forskerne i år har laget om kysttorsk og hvordan den påvirkes av lakseoppdrett. Først neste år vil de gjøre en risikovurdering.

I tillegg til å se på konsekvenser av beiting på spillfôr, har forskerne gått igjennom tilgjengelig kunnskap om andre tema for å ha vurderingsgrunnlag til neste år når de skal gjøre selve risikovurderingen på hvilke effekter lakseoppdrett har på kysttorsk.  

Temaene de har innhentet kunnskap om er: gytevandring, eksponering for skadelige stoffer etter avlusing, og sykdomsforekomst og smitte.  

Gyteplasser for kysttorsk

Gyteplasser for torsk karakteriseres ofte av gunstige strømforhold som forsikrer fordelaktig spredning av egg. Sterk tiltrekning til oppdrettsanlegg for laks kan derfor endre gyteplassene til torsken.

– Undersøkelser i oppdrettsintensive områder har vist at kysttorsk kan tilbringe mye tid rundt laksemerder utenom gytesesongen, men under gyteperioden oppholder de seg på de vanlige gyteplassene. Med forbehold om at laksemerdene ikke er i et tidligere gyteområde, tyder dagens kunnskap på at lakseoppdrett ikke påvirker torskens valg av gyteplasser på lokal skala, sier Strøm.

Avlusingsmidler og sykdom

Forskerne har ikke funnet noe som tilsier at kjemikalier fra avlusing eller sykdomssmitte fra oppdrettslaks har direkte negative effekter på kysttorsken.

– Laks og torsk er helt ulike arter. Det gjør at de fleste sykdommer som oppdrettslaks kan ha, som regel ikke kan smitte torsken, sier Strøm.  

I tillegg har oppdrettslaks fordel av at det finnes effektive vaksiner mot mange sykdommer.

– Vibriose er eksempel på en sykdom som tidligere var vanlig hos oppdrettslaks, og som kan smitte mellom arter. Som følge av effektive vaksiner får ikke oppdrettslaks denne sykdommen lenger, dermed er vaksineringen også en effektiv måte å hindre smitte på, sier han.  

Avlusingsmidler som blir brukt på oppdrettsfisken for at den ikke skal ha lakselus, er trolig ikke direkte skadelige for villfisk. Slike kjemikalier er giftige for lakselus og andre krepsdyr, men bruken av disse stoffene har gått betraktelig ned det siste tiåret som følge av at det er tatt i bruk alternative avlusningsmetoder.  

– Bruk av avlusningsmedikamenter kan påvirke torskens byttedyr, men siden det nåværende omfanget av slik avlusning er forholdsvis lavt, samtidig som torsken har mulighet til å endre beiteområder og diett, har dette trolig ikke noen stor effekt, sier han.