Tema: Sjøfjær

Vanlig sjøfjær (Pennatula phosphorea) finnes vanligvis på bløtbunn i fjordene mellom 20 og 100 meters dyp. Den kan bli omtrent 40 cm høy. Fargen er dyp rødfarget, og hvis dyret blir berørt, kan det begynne å lyse (phosphorea). Det er polyppene som lyser, og man tror de er forbundet gjennom et nervenett.

Som de andre sjøfjærene står den festet nede i bløtbunnen, men kan også bevege seg over havbunnen ved hjelp av muskler langs stammen. Den kan altså skifte voksested. Polyppene sitter på grener som vokser oppetter stammen. Stammen og foten er mye bredere og oppsvulmet enn hos piperenserne (se under). Liker sand og mudderbunn.

Arten er vanlig i det nordlige Atlanterhavet og Middelhavet, men den fulle utbredelsen er usikker siden arten lett kan forveksles med nærtstående arter. Den finnes fra Sør-Norge og nord til Nord-Trøndelag.

Stor piperenser (Funiculina quadrangularis) er som navnet antyder den største av sjøfjærene i våre havområder. Den kan bli rundt 2 meter høy og består av en lang og tynn stamme med polypper opp langs det meste av stammen. Polyppene står mot hverandre eller i mer uregelmessige rekker. Nederst er det en rund stilk som er festet nede i bunnen - her er det ikke polypper. Stammen for øvrig er 4-kantet (quadrangularis). Den vokser fra 20 meter og ned til over 2000 meters dyp.

Arten finnes i det nordlige Atlanterhavet og er også registrert i Middelhavet, ved New Zealand og Japan.

Liten piperenser (Virgularia mirabilis) er en art som ligner på stor piperenser, men ser litt fyldigere ut. Den blir opptil 60 cm høy. Stilken er rund og altså ikke firkantet som hos stor piperenser. Stilken ender i en naken spiss.

Den lever i hull på bløtbunn hvor veggene er dekket med slim. Koloniene kan trekke seg helt ned i hullet hvis de blir forstyrret.

I Norge finner vi V. mirabilis langs det meste av kysten, og ellers er den vidt utbredt i Nord-Atlanteren og Middelhavet. Lever på 10 til 360 meters dyp.

Hanefot (Kophobelemnon stelliferum) er vanlig i de dype fjordene og rennene på kontinentalsokkelen hvor den som de andre sjøpennene vokser på bløtbunn. Dette er en av de få artene som stikker seg litt opp og frem nede på fjordbunnen. Den blir vanligvis ikke så stor, men kan bli opptil 75 cm. Polyppene sitter ikke på grener, men vokser rett ut fra stammen.

Hanefot har en vid utbredelse og finnes i Atlanterhavet, Middelhavet og Stillehavet, fra 40 til 3500 meters dyp.

Dyphavssjøfjær (Umbellula encrinus) må nesten nevnes siden den er en del av den spektakulære dyphavsfaunaen som blant annet MAREANO har kartlagt de senere årene. Den kan bli 2 meter høy og ser litt annerledes ut enn de andre sjøfjærene siden den har polypper bare helt i toppen av stilken eller stammen. Det gjør at den kan minne om en skjermplante. Som navnet viser vokser den på dypt vann, 700 m og dypere. På disse dypene av sokkelskråningen er temperaturen bare noen få grader.

Dyphavssjøfjær synes godt når man kommer seilende med en ubemannet ubåt langs bunnen. Ingen andre dyr på vår dyphavsbunn blir så store som disse, så synet av dem er derfor ganske imponerende.