Tema: Vågehval

Inntil nylig ble alle klodens vågehvaler regnet som én art, men genetiske og morfologiske undersøkelser er i ferd med å klarlegge en mer komplisert virkelighet. Den dominerende formen på den sydlige halvkule er litt større enn ”vår” vågehval, og mangler dessuten det distinkte hvite båndet på framsveivene. Videre har bardene et fargemønster som ligner på finnhvalen, det vil si at noen av bardene på høyre side er lyse, mens de øvrige er mørke. Denne formen er nå skilt ut som egen art (Balaenoptera bonaerensis) og kan kalles antarktisk vågehval. På den sydlige halvkule finnes også en ”dvergform” som i fargetegning ligner på nordlig vågehval. Dessuten er vågehval i Nord-Atlanteren skilt ut som en egen underart i motsetning til de vågehvalene som lever i det nordlige Stillehavet.

Vågehvalene blir kjønnsmodne rundt seks år for hunner og syv år for hanner. Paring foregår på høst og vinter, og hunnene går drektige i ti måneder før de føder en kalv som er 2,4–2,7 meter lang. Dieperioden varer nærmere et halvt år. Vågehvalene har en årlig reproduksjonssyklus, og tilsynelatende er om lag 90 prosent av de kjønnsmodne hunnene drektige hvert år.

Vandringsmønsteret deres ligner på blåhvalens. Dietten er svært allsidig for bardehval å være, og varierer fra hoppekreps (raudåte) og krill til fisk som lodde, sild, makrell og til dels store torskefisk.

Vågehvalene er meget raske dyr som kan sette stor fart over korte avstander, og de har vanligvis ingen synlig blåst. De er ekstremt strømlinjeformet og synlige på overflaten i korte øyeblikk hver gang de puster. Det vanlige bevegelsesmønsteret er en serie på 3–5 nokså raske blåst før den gjør et langtidsdykk som kan vare i om lag 5 minutter. Gjennomsnittlig er vågehvalen oppe og blåser ca. 50 ganger i løpet av en time.

Vågehvalen er den eneste hvalarten som det er tillatt å fange i Norge. Kjøttet benyttes til konsum og er ettertraktet på fiskerestauranter. Fangsten er regulert med kvoter og overvåkes nøye. DNA-prøver av all vågehval som fanges blir analysert og inngår i et nasjonalt DNA-register. På denne måten er det mulig å spore alt hvalkjøtt som omsettes tilbake til den enkelte hval. Dette er en effektiv måte å føre kontroll med den lovlige fangsten.

Status, råd og fangst

Norge fastsetter fangstkvoter for vågehvalbestandene ved hjelp av en forvaltningsprosedyre utviklet av vitenskapskomiteen i Den internasjonale hvalfangstkommisjon (IWC). Langtidsmålet er at bestanden skal styres mot et nivå på 60 % av den opprinnelige bestanden. Totalkvoten for 2022 var på 917 dyr, svarende til den årlige grunnkvoten for den nye kvoteperioden 2022–2027 med 664 dyr i det nordøstlige bestandsområdet pluss 253 dyr ved Jan Mayen. 

Vågehvalen har et relativt langt livsløp, og det ventes derfor ikke store svingninger i bestandsstørrelse og rekruttering over kortere tid enn 5–10 år. Bestandsestimater basert på anerkjent metodikk finnes bare for en kort periode. På grunnlag av fangststatistikk fra 1920-tallet er det beregnet at bestanden på begynnelsen av 1980-tallet var omkring 70 % av hva den var 30 år tidligere.

Sterk internasjonal kritikk gjorde at norske myndigheter stoppet vågehvalfangsten etter 1987. I 1993 ble det igjen åpnet for kommersiell fangst. De norske hvalfangerne beskatter to bestander. Den viktigste er den nordøstatlantiske bestanden i Nordsjøen, langs norskekysten, i Barentshavet og ved Svalbard.

Det siste estimatet for den nordøstatlantiske bestanden er på 104 700 vågehval, basert på telletokt i perioden 2014–2019. Estimatet er noe høyere enn i de to foregående telleperiodene, og indikerer stabile bestandsforhold. Dette siste estimatet ble endelig godkjent av IWCs vitenskapskomité i 2022. Norske hvalfangere driver også begrenset fangst i den økonomiske sonen rundt Jan Mayen (på sentralbestanden). Bestandsgrunnlaget der, basert på telling i 2016, er 37 000 vågehval, en betydelig oppgang fra 11 000 vågehval fra tellingen i 2010 og også i forhold til tellingene i 1997 og 2005 (26 700 vågehval). For det nordøstlige Atlanterhavet, i områdene øst og nord for Kapp Farvel, ble det beregnet en totalbestand på 184 000 dyr basert på tellinger fra 1995.

Fiskeri

I 2022 ble det fanget 581 vågehval av totalkvoten på 917. Alle dyr ble fangstet i det nordøstatlantiske bestandsområdet. I Jan Mayen-området ble det ikke fanget noen hval av kvoten på 253 dyr, men området er kjent for vanskelige fangstforhold. Det nåværende fangstuttaket er ingen trussel mot vågehvalbestandene i Nord-Atlanteren. Tidligere deltok opp mot 30 fartøyer årlig den norske kommersielle vågehvalfangsten i Nord-Atlanteren, i 2022 var det kun 13 som deltok. Fangsten er regulert ved en konsesjonsordning og gjennomføres om sommeren med granatharpun som krøker dyret og avliver det hurtig. Mange av fartøyene er relativt små, og fangstingen foregår først og fremst i kystnære områder, spesielt fra Vestfjorden/Vesterålen til Finnmark, ved Bjørnøya og ved Spitsbergen. Det viktigste produktet er kjøtt til menneskemat. De siste årene har fangsten årlig vært på om lag 600 dyr og kjøttutbyttet på 700–900 tonn.

Førstehåndsverdien av totalfangsten utgjør ca. 21–28 millioner kroner årlig.

Nøkkeltall:

KVOTE FOR 2024: 1157 vågehval; 904 i Nordøst-Atlanteren og 253 ved Jan Mayen
KVOTE FOR 2023: 1000 vågehval; 747 i Nordøst-Atlanteren og 253 dyr ved Jan Mayen
FØRSTEHÅNDSVERDI I 2008: Om lag 17,5 millioner kroner