Rømt oppdrettslaks – risikovurdering og kunnskapsstatus 2023

1.1. Problemstilling

Laksen i norske oppdrettsanlegg stammer opprinnelig fra en rekke ville laksebestander. Tidlig på 1970-tallet ble det etablert flere avlslinjer for å forbedre produksjonsegenskaper som vekst og kjønnsmodning hos oppdrettslaks. 50 år senere har norsk oppdrettslaks gjennomgått omtrent 15 generasjoner med målrettet avl, og anses nå å være delvis domestisert og tilpasset et liv i fangenskap.

Rømt oppdrettslaks er en av hovedutfordringene for en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring. Hvert år rømmer det titusenvis av laks fra norske oppdrettsanlegg, og i enkelte år har antall rapporterte rømt oppdrettslaks vært høyere enn antall voksen villaks som returnerer til elvene for å gyte. De fleste oppdrettslaks som rømmer, forsvinner i havet. Det er sannsynlig at de dør av sult, sykdom eller blir spist av predatorer. Likevel overlever en liten andel etter rømming, og flere tusen vandrer opp i elvene hvert år. Innkryssing av rømt laks svekker den genetiske integriteten til norsk villaks. I 2021 ble villaksen ført opp på rødlisten under kategorien nær truet og mange bestander er alt redusert. Både forvaltning og næring har en nullvisjon for rømt oppdrettslaks og for ytterligere genetisk endring i de ville bestandene som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks.

Rømt oppdrettslaks har en dårligere gytesuksess enn vill laks, særlig hannfisken, men noen klarer å gyte med andre oppdrettslaks eller med villaks. Når oppdrettslaks gyter med villaks, fører dette til genetiske endringer i de ville laksebestandene. I Norge er det dokumentert og/eller indikert innkryssing i rundt to tredjedeler av 227 undersøkte villaksbestander, og i nærmere 30 % av de undersøkte bestandene er innkryssing av oppdrettslaks vist å være over 10 %. Forskning viser at avkommet til oppdrettslaks, og kryssinger med villaks, har en lavere overlevelse i naturen enn avkom fra villaks. Endringer i livshistorie hos både ungfisk og voksenfisk er også dokumentert i villaksbestander som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks. Innkryssing av rømt oppdrettslaks forandrer egenskapene til de ville laksebestandene, svekker bestandenes evne til å tilpasse seg endringer i miljøet og kan føre til en reduksjon i antall villaks som produseres. Innkryssing av rømt oppdrettslaks vil derfor både kunne svekke bestandene, og i tillegg gjøre dem mindre motstandsdyktige mot framtidig innkryssing av rømt oppdrettslaks.

1.2. Mål og omfang

Målsettingen med denne risikovurderingen er å vurdere risiko for ytterligere genetisk endring av rømt oppdrettslaks i villaksbestander som følge av at rømt oppdrettslaks gyter i elvene.

«Ytterligere genetisk endring» er her definert som videre genetisk endring som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks, framover i tid. Risikovurderingen vil dermed ikke vurdere risiko for at innkryssing som allerede har skjedd, vedvarer gjennom avkom av oppdrettslaks klekket i naturen (oppdrett-vill hybrider eller tilbakekrysninger). Status for genetisk innkryssing blir vurdert gjennom Kvalitetsnormen for villaks. Normen er retningsgivende for vurdering av behov for tiltak mot den samlete effekten av både tidligere genetisk innkryssing og ytterligere innkryssing som følge av rømt oppdrettslaks.

I tidligere utgaver av risikovurderingen, utgitt i perioden 2011-2018, har vi brukt andel rømt oppdrettslaks i vassdragene for å vurdere om det var lav, moderat eller høy sannsynlighet for ytterligere genetisk endring vurdert for ett år om gangen. Denne tilnærmingen var basert på data fra det nasjonale overvåkningsprogrammet for rømt oppdrettslaks og undersøkelser som viser at det er en sammenheng mellom andel rømt oppdrettslaks i et vassdrag og genetisk endring målt som innkryssing med genetiske markører. Dette betyr at jo flere rømte oppdrettslaks det er i et vassdrag, desto høyere er sannsynligheten for genetisk endring grunnet innkryssing.

Den rømte oppdrettslaksens biologiske status ved rømming påvirker evnen til å overleve i naturen, vandre opp i vassdragene og gyte sammen med villaks. Dette omfatter for eksempel livsfase, kjønn, kjønnsmodning, tidspunkt for rømming, lysregime på anlegget før rømming, sykdomsstatus, størrelse, alder og tid i det fri. Siden det finnes lite kunnskap om hvordan oppdrettslaksens biologiske status ved rømming varierer mellom produksjonsområder, har vi per nå ikke inkludert disse faktorene i den nåværende risikovurderingen.

Fra 2019 har vi i risikovurderingen i tillegg til andel rømt oppdrettslaks i vassdragene, i større grad tatt hensyn til villaksbestandenes robusthet, som et estimat for motstandsdyktighet for ny innkryssing. Som indikator for robusthet benyttes kunnskap om genetisk status med tanke på tidligere innkryssing og oppnåelse av gytebestandsmål (mengde hunnlaks som trengs for å utnytte elvens produksjonspotensial) og høstingspotensial til bestandene. Dette begrunnes med at tallrike villaksbestander uten tidligere genetisk innkryssing antakelig er mer robuste overfor rømt oppdrettslaks, som møter stor konkurranse fra bedre tilpassete, ville individer. Motsatt, i svekkede villaksbestander som er tallmessig svake og allerede er genetisk innkrysset med rømt oppdrettslaks, vil rømt oppdrettslaks ha mindre konkurranse fra villaks og dermed større sjanse til å få avkom.

I denne rapporten vurderes alle villaksbestandene innen et produksjonsområde samlet, istedenfor å vurdere risikoen for de enkelte bestandene. En del av risikofaktorene er knyttet til fysisk karakteristikk av det enkelte vassdrag og biologisk karakteristikk av den enkelte bestand. Fordi det innenfor hvert produksjonsområde vil være vassdrag og laksebestander som er ulike med hensyn til disse faktorene, vil aggregering av bestandene innenfor et produksjonsområde ikke nødvendigvis gi et godt uttrykk for tilstand og risiko for enkeltbestander. Der det er behov, har vi trukket fram tilstanden i enkeltvassdrag for å gi et mer nyansert risikobilde i det aktuelle produksjonsområdet. Vurderingen er i hovedsak gjort basert på tilgjengelige data fra perioden 2017-2021.

En utdypning av de ulike risikopåvirkende faktorene inkludert data og faglige referanser finnes i kunnskapsstatus i slutten av rapporten.

I denne risikovurderingen kartlegges og analyseres usikkerhet knyttet til ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks. Risikoanalysen inngår som en del av forvaltningens beslutningsunderlag, og skal bidra til å sikre en bærekraftig utvikling av norsk fiskeoppdrett i tråd med norske og internasjonale bærekraftsmål.

Metodikken som ligger til grunn for risikoresultatene presentert i denne rapporten er utviklet av Havforskningsinstituttet og publisert i Andersen mfl. (2022). I dette kapittelet oppsummeres hovedpunktene i metodikken med fokus på å forstå resultatene av risikovurderingen, hvordan de er fremkommet og hva de bygger på. For detaljer rundt fundamentale forhold og hvordan risikovurderingen gjennomføres henviser vi til artikkelen.

I takt med forskningsfronten innen risikofaget finnes ingen objektive og korrekte risikotall som utgjør en form for fasit, det finnes kun usikkerhet knyttet til hva som ligger foran oss. Og det er nettopp denne usikkerheten fagekspertene sier noe om i denne rapporten. Målet med risikovurderingen er å skape risikoforståelse og risikoerkjennelse hos forvaltningen og andre interessenter som utgangspunkt for prioriteringer og beslutninger om veivalg og tiltak. Det er samtidig avgjørende at beslutningstakere og andre som skal benytte resultatene fra risikovurderingen, forstår at ufullstendig informasjon, utilstrekkelig kunnskap, hypoteser og antakelser er en del av, og i stor grad karakteriserer en slik analyse. Vi har valgt å visualisere resultatet av risikovurderingene i form av grafiske hierarkiske strukturer (risikokart) som er ment å gi en hurtig og intuitiv forståelse for risikokilder, hendelser og mulige konsekvenser med tilhørende usikkerhet knyttet til næringens aktivitet. Det er imidlertid argumentasjonen som ligger til grunn for risikokartene som skal skape tillit og eventuelt overbevise leseren om at risikovurderingen gir mening.

Fundamentale forhold knyttet til risikoanalysefaget som terminologi, definisjoner og metodisk tilnærming forankres i; Society for Risk Analysis, glossary (SRA, 2018); "Risk, Surprises and Black Swans – Fundamental Ideas and Concepts in Risk Assessment and Risk Management» (Aven,2014) og NS-ISO 31000:2018 – Risk management guidelines.

Risiko defineres i tråd med (SRA, 2018) som følger:

Med risiko menes konsekvenser (C) av aktiviteten med tilhørende usikkerhet (U)

Risikobegrepet introduserer dermed «konsekvenser» og «usikkerhet» - (C, U) som to sentrale aspekter som henger sammen. Med «usikkerhet» menes her en kunnskapsbasert usikkerhet (epistemisk) som knyttes til det å ikke vite fremtidige konsekvenser. Risikovurderingene i denne rapporten måler og beskriver usikkerhet ved hjelp av sannsynligheter og kunnskapsstyrke knyttet til ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks. Vi måler og beskriver risiko ved (C’, Q, K) der C’ er spesifikke konsekvenser av aktiviteten, Q er et verktøy for å måle usikkerhet, og K er bakgrunnskunnskapen som vurderinger av C’ og Q bygger på. Vi velger å splitte opp de spesifikke konsekvensene C’, i risikokilder RS’, og hendelser A’. Risiko beskrives da ved de fem variablene (RS’, A’, C’, Q, K). Vi måler usikkerheten Q ved hjelp av subjektive sannsynligheter P og vurderinger av kunnskapsstyrke SoK (Strength of Knowledge). Betraktninger om P og SoK hviler på bakgrunnskunnskapen K, og vi skriver Q (P, SoK, K).

For denne aktuelle problemstillingen relateres usikkerheten eksempelvis til:  

• Hvor mye oppdrettslaks rømmer årlig?
• Hvordan sprer den rømte oppdrettslaksen seg etter at den har rømt fra et anlegg?
• Hvor stor gytesuksess har den rømte oppdrettslaksen på gyteplassen?
• Hvordan påvirker tidligere innkryssing av rømt oppdrettslaks de ville bestandenes robusthet mot ny innkryssing?

Usikkerheten knyttes til hva som kan skje, hvor ofte, samt til omfang og alvorlighetsgrad av konsekvensene. Vi kan måle denne usikkerheten ved hjelp av sannsynlighetsbetraktninger og forventningsverdier forankret i historiske data. Imidlertid vil en tilnærming der vi utelukkende bruker sannsynligheter som mål på usikkerhet, kunne føre til uheldige forenklinger og tap av viktige nyanser. I denne risikovurderingen søker forskerne å legge all tilgjengelig kunnskap til grunn, samt karakterisere denne for å øke innsikt og forståelse. Søkelys på usikkerhet, herunder manglende kunnskap knyttet til mulige kausale sammenhenger og konsekvenser fremover i tid, bidrar til effektiv utnyttelse av all tilgjengelig innsikt og stimulerer til videre utvikling av kunnskapsgrunnlaget.

Styrken til bakgrunnskunnskapen (i forhold til RS’, A’, og C’) vurderes eksplisitt ved SoK, det vil si en vurdering av hvorvidt kunnskapen som danner grunnlaget for en bestemt konklusjon, er sterk eller svak. Resultater som bygger på svak kunnskap, kan skjule deler av risikobildet gjennom eksempelvis feilaktige antakelser. Ved å inkludere en redegjørelse for kunnskapsstyrken i analysen, gis beslutningstakere mulighet til å ta stilling til hvorvidt kunnskapen på et område er tilstrekkelig som fundament for strategiske og operasjonelle veivalg. I motsatt fall vil det være naturlig å vurdere en føre-var strategi og diskutere tiltak som bidrar til å styrke kunnskapsgrunnlaget.

I arbeidet med denne rapporten har vi systematisert og strukturert risikofaktorene (RS’, A’, C’) knyttet til ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks. Det er lagt vekt på å inkludere all tilgjengelig kunnskap som utgangspunkt for å uttrykke og formidle usikkerhet (figur 2.1). Kunnskapsgrunnlaget varierer mellom de ulike risikofaktorene, avhengig av om det er gjennomført mye vitenskapelig forskning og om det eksisterer gode rapporteringssystemer og/eller overvåkningsprogrammer.

Bayesianske nettverk er valgt som et kvalitativt verktøy for å visualisere risiko, herunder; kausale sammenhenger RS, A’ og C’; sannsynligheter P knyttet til hvorvidt disse inntreffer og styrken på kunnskapen SoK disse vurderingene bygger på (figur 2.1). Hensikten er at de grafiske strukturene (kalt risikokart) og tilhørende argumentasjon skal bidra til hurtig og intuitiv risikoforståelse, også blant dem som ikke har bakgrunn fra oppdrettsnæringen.

Risikokartene består av spesifikke risikokilder RS’, hendelser A’, og konsekvenser C’ (kalt noder) og piler som illustrerer årsak–virkning. Usikkerhet knyttet til disse måles ved tripletten (P, SoK, K). P er subjektive sannsynligheter som sier noe om hvorvidt RS’, A’, og C’ inntreffer. I risikokartene benyttes fargekodene grønn, gul og rød farge på en node for å illustrere høy, moderat og lav sannsynlighet. Fargen på sirkelen rundt noden illustrere hvorvidt denne vurderingen bygger på sterk, moderat eller svak kunnskap (SoK).

Forskerne benytter ofte en ønsket tilstand som referansepunkt for å støtte arbeidet med å fastsette sannsynligheter knyttet til RS’, A’ og C’. I figur 2.2 vil eksempelvis ønsket tilstand for risikokilden «Rømming» være lite eller ingen rømming av oppdrettslaks. I eksempelet vurderes tilstanden til denne risikokilden som moderat nært ønsket tilstand og fargekode gul benyttes for å visualisere moderat sannsynlighet for rømming i området. Forskerne argumenterer også for at sannsynlighetsvurderingen av risikokilden «Rømming» bygger på moderat kunnskap, og fargekoden oransje benyttes på sirkelen rundt noden.

Et annet eksempel som vist i figur 2.2 er risikokilden «utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv» som påvirker i hvilken grad rømt oppdrettslaks fjernes fra elvene før den kan bidra til innkryssing på gyteplassene. Ønsket tilstand for denne risikokilden blir da at det årlig gjennomføres et effektivt uttaksfiske i alle elver med mye rømt oppdrettslaks. I eksempelet over er det høy sannsynlighet for at det ikke gjennomføres tilstrekkelig med uttaksfiske, noe som er langt fra vår ønsket tilstand. Sannsynligheten vurderes derfor som høy for at ikke all rømt oppdrettslaks fjernes fra eleven, og fargekode rød benyttes.

Hendelsen «Rømt oppdrettslaks på gyteplassene» påvirkes i all hovedsak av tre underliggende risikokilder der sannsynligheten for at disse skal inntreffe varierer mellom høy og moderat. For å forstå hvordan hendelsen «Rømt oppdrettslaks på gyteplassene » da kan vurderes som høy sannsynlig må man lese forskernes argumentasjon. I dette tilfellet er forklaring at det finnes mye rømt oppdrettslaks i eleven og at utfiskning er lite effektivt. Dette veier da tyngre enn den siste  risikokilden. På samme vis må leseren studere forskernes argumentasjon for å forstå hvordan en samlet vurdering av kunnskapsstyrken knyttet til underliggende risikofaktorer summeres opp til kunnskapsstyrken for en overliggende hendelse.

Effekten av å evaluere bakgrunnskunnskapen blir spesielt tydelig i forbindelse med analyser av potensialet for overraskelser, såkalte «sorte svaner». Begrepet ble første gang presentert i en risikostyringssammenheng av Taleb (2007) og videreutviklet i bl.a. Aven (2014) som beskriver slike hendelser som ekstremt alvorlige, og som dukker opp som totale overraskelser sett i forhold til vår kunnskap og hva vi tror vil kunne skje. Fagmiljøene ved både Havforskningsinstituttet og andre som er involvert i denne risikovurderingen, beskriver potensialet for slike overraskelser der det eksempelvis finnes kombinasjoner av utilstrekkelig kunnskap, hypoteser og svakt funderte antakelser som kan bidra til å skjule risiko. Der risikokilder eller hendelser vurderes å kunne gi opphav til slike overraskelser er disse markert med et «sort svane» merke i risikokartene.

Faktorer som påvirker omfanget av ytterligere genetiske endringer ved innkryssing av oppdrettslaks i villaksbestander, er i første rekke sannsynlighet for å få rømt oppdrettslaks på gyteplassene og bestandenes robusthet for ny innkryssing. Det er i hovedsak følgende tre faktorer som bestemmer sannsynlighet for hvor mye rømt oppdrettslaks det er på gyteplassene: rømming, andel rømt oppdrettslaks i elv og utfisking/fjerning av rømt oppdrettslaks fra elv. Hvor robuste bestandene er for innkryssing av rømt oppdrettslaks, påvirkes av genetisk status hos de ville bestandene og villaksens bestandsstatus (figur 2.1). Hvordan disse faktorene virker inn på risiko for ytterligere genetiske endringer hos villaks, utdypes i teksten under: 

Rømt oppdrettslaks på gyteplassene. Det er godt dokumentert at det er en sammenheng mellom andel rømt oppdrettslaks på gyteplassene over tid og graden av genetisk innkryssing. Andel rømt oppdrettslaks som står på gyteplassene under gytingen forklares i all hovedsak av rømming, andel rømt oppdrettslaks i elv, samt utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. Andel rømt oppdrettslaks i elv og utfisking av rømt oppdrettslaks i elvene er lagt mest vekt på i vurderingen av sannsynlighet for rømt oppdrettslaks på gyteplassene.

Ønsket tilstand vil være få eller ingen rømte oppdrettslaks på gyteplassene.

Rømming. Rømming fra oppdrettsanlegg skal rapporteres til Fiskeridirektoratet, og en oversikt over offisielle rømmingstall er tilgjengelig på deres nettsider. De offisielle rømmingstallene er med all sannsynlighet et underestimat av reell rømming, noe som er vist både i merkestudier og ved gjentatte hendelser hvor en finner rømt oppdrettslaks uten at det er rapportert om rømming. Det er også stokastisk usikkerhet knyttet til resultatet av estimering av antall rømt oppdrettslaks grunnet store mengder laks i merdene. En forsinkelse i tallene kan oppstå grunnet tid mellom rømmingstidspunkt og utslakting. Selv om det er usikkerhet i de offisielle rømmingstallene, har vi gjort en vurdering basert på årlig gjennomsnittlig rapportert rømming i perioden 2017–2021 (se tabell 6.1 i kunnskapsstatus). I dette tidsrommet ble det meldt om totalt 573 128 rømte oppdrettslaks.

Produksjonsområder med inntil noen hundre rapporterte rømte oppdrettslaks per år i perioden 2017–2021 er kategorisert som områder med lite eller ingen rømming (fargekode grønn), områder med noen tusen rapporterte rømte oppdrettslaks per år i perioden 2017–2021 er moderat (fargekode gul) og der årlig rapporterte gjennomsnitt i samme perioden er på titusenvis av rømt fisk, anses dette som områder med mye rømming (fargekode rød). Kunnskapsstyrken for de reelle rømmingstallene er usikker og vurderes som moderat (fargekode gul) for samtlige produksjonsområder på grunn av forhold beskrevet over (figur 2.1). Det er også usikkerhet knyttet til påvirkning fra rømming fra andre produksjonsområder. Det er påvist en sammenheng mellom observasjon av rømt oppdrettslaks i elv innen et gitt produksjonsområde og rapportert antall rømt oppdrettsfisk fra det aktuelle, samt de nærliggende produksjonsområdene. 

Ønsket tilstand vil være lite eller ingen rømming av oppdrettslaks.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. Det er dokumentert en positiv sammenheng mellom den observerte andelen rømt oppdrettslaks i en elv over tid, og graden av genetisk innblanding. Andel rømt oppdrettslaks i elv anses som den mest bestemmende av de tre faktorene som påvirker hvor høy sannsynlighet det er for å finne mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene. Andel rømt oppdrettslaks blir registrert årlig i omtrent 200 vassdrag gjennom det nasjonale overvåkningsprogrammet for rømt oppdrettslaks. Det foreligger derfor gode tall for denne faktoren i mange av produksjonsområdene.

Å klassifisere tilstanden med hensyn til andel rømt oppdrettslaks i et produksjonsområde ut fra gjennomsnittet av de estimerte andelene i undersøkte vassdrag, vil ikke være helt korrekt eller gi en god beskrivelse av tilstanden. Overvåkningsprogrammets vurdering og klassifisering er basert på forskjellige observasjonsmetoder som måler andelen rømt oppdrettslaks i vassdrag på ulike måter, og estimatene fra disse metodene kan dermed gi noe forskjellige andeler. Dette aspektet er grundigere diskutert i rapportene «Rømt oppdrettslaks i vassdrag». I perioden 2014-2017 vurderte prosjektgruppen i overvåkningsprogrammet vassdragene ut fra et forenklet system der vassdragene ble kategorisert til å ha lav til moderat sannsynlighet for ytterligere genetisk endring dersom andel rømt laks var <10 %, moderat sannsynlighet for ytterligere genetisk endring dersom andel rømt oppdrettslaks var rundt 10 %, og høy sannsynlighet når andel rømt oppdrettslaks var >10 %. Siden 2018 har overvåkningsprogrammet klassifisert vassdragene til å ha høyt innslag av rømt oppdrettslaks dersom andelen estimert er >10 %, middels innslag ved estimater mellom 4 og 10 %, og til lavt innslag dersom estimatet er under 4 %. I praksis har denne endringen i klassifisering ikke endret vurderingen av vassdragene i særlig grad. Vurderingene utføres for hvert vassdrag for hvert år og baserer seg på alle tilgjengelige data fra ulike metoder og ekspertkunnskap hos forskerne i prosjektgruppen.

I risikovurderingen har vi brukt klassifiseringene fra overvåkningsprogrammet for de enkelte vassdragene i perioden 2017–2021 innenfor hvert av produksjonsområdene og vurdert disse samlet for å kategorisere tilstanden innenfor hvert produksjonsområde. Dette datagrunnlaget (se tabell 6.2 i kunnskapsstatus) er deretter vurdert opp mot klassifiseringsreglene beskrevet nedenfor. Det er viktig å påpeke at i enkelte tilfeller, der et produksjonsområde kommer ut i grenseland mellom kategoriene, er regelen overstyrt der tilgjengelig kunnskap tilsier at dette vil være riktig. Slike tilfeller er nærmere beskrevet og begrunnet under hvert produksjonsområde.

Lav andel rømt oppdrettslaks i et produksjonsområde (fargekode grønn) defineres som:

• Andelen vassdrag i produksjonsområdet vurdert som «lav» av overvåkningsprogrammet i perioden 2017–2021 må være minst 90 %.
• I tillegg må ingen vassdrag i produksjonsområdet være vurdert som «>10 % rømt oppdrettslaks» i perioden.

Høy andel rømt oppdrettslaks i et produksjonsområde (fargekode rød) defineres som:

• Andelen vassdrag i produksjonsområdet vurdert som «lav» i perioden 2017-2021 er mindre enn 50 %.
• Eller andelen vassdrag i produksjonsområdet vurdert som «>10 % rømt oppdrettslaks» av overvåkningsprogrammet i perioden 2017–2021 er større enn 10 %.

For produksjonsområder som ikke faller innenfor disse klassifiseringene defineres andelen som moderat (fargekode gul).

Kunnskapsstatus med hensyn til rømt oppdrettslaks innenfor hvert produksjonsområde er vurdert ut fra to faktorer som er vektet likt: andel elver i et produksjonsområde som er undersøkt og klassifisert av overvåkningsprogrammet, og andel av samlet gytebestandsmål som overvåkes i programmet. Det blir også tatt hensyn til om de to faktorene (andel elver og andel av gytebestand) gir lik eller ulik vurdering av andel rømt oppdrettslaks i produksjonsområdet.

Ønsket tilstand vil være få eller ingen rømte oppdrettslaks i elvene.

Utfisking og fjerning av rømt oppdrettslaks fra elv. Utfisking av rømt oppdrettslaks gjennomføres i hovedsak i regi av oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettsfisk (OURO) i vassdrag der det nasjonale overvåkningsprogrammet har påvist høye andeler året før, men også etter direkte pålegg fra forvaltningsmyndigheter ved konkrete rømmingshendelser og i vassdrag hvor mye oppdrettslaks blir observert. I risikovurderingen bruker vi antall rømt oppdrettslaks fjernet per produksjonsområde, og tallene hentes fra overvåkningsprogrammet og fra OURO direkte. I perioden 2017 – 2021 er det årlig gjennomført utfiskingstiltak i minst 58-94 vassdrag for å redusere andelen rømt oppdrettslaks. Antall elver med utfisking kan også være noe høyere, da aktivitet i vassdrag som ikke rapporteres til overvåkningsprogrammet kan forekomme. Elver hvor utfisking har vært gjennomført, uten observasjoner av rømt fisk, er også inkludert i datagrunnlaget for utregning av antall elver med utfisking per produksjonsområde. I overvåkningsprogrammet vil kun utfisket oppdrettslaks som er bekreftet gjennom skjellanalyser inngå i datagrunnlaget. Det reelle antallet oppdrettslaks som tas ut vil derfor kunne være noe høyere grunnet manglende eller uleselige skjellprøver.

Utfisking og fjerning av rømt oppdrettslaks er et viktig, og i mange vassdrag et til dels effektivt tiltak, for å redusere risiko for genetisk endring. Tiltaket har likevel en del begrensninger som medfører at risikoen for ytterligere genetisk endring fra rømt oppdrettslaks ikke vil kunne fjernes helt i et produksjonsområde.

Begrensende faktorer er:

• Effekten av utfiskingen vil variere med værforhold og vassdragets vannføring og topografi
• Utfisking er mest effektivt i små vassdrag med god sikt, og ikke i de største laksevassdragene
• All rømt oppdrettslaks fjernes ikke, og det kan heller ikke utelukkes at det kommer inn mer rømt oppdrettslaks etter utfiskingsperioden, men før gytingen er over
• Utfiskingen er rettet mot vassdrag med høy andel rømt oppdrettslaks det foregående året, og derfor kan det i praksis være høy andel rømt oppdrettslaks i et vassdrag uten at det gjennomføres tiltak samme år
• Det gjennomføres få utfiskingstiltak i vassdrag som ikke er en del av overvåkningsprogrammet, og disse vassdragene har en ukjent andel rømt oppdrettslaks
• Utfisking må gjennomføres på en måte som ikke får negative konsekvenser for vill laksefisk i elven

Disse begrensningene i effekten av utfisking er tatt med i vurderingen av denne påvirkningsfaktoren.

Ingen av produksjonsområdene har full dekning gjennom overvåkningsprogrammet, og det faktum at utfiskingen ikke fjerner all rømt oppdrettslaks som kommer til vassdragene sesongen igjennom, gjør at ingen områder vurderes til å ha stor effekt av utfisking (fargekode grønn). I produksjonsområder hvor minst 90 % av vassdragene med høyt innslag også rapporterte om utfisking samme år vurderes effekten av utfiskingen som moderat (fargekode gul). I produksjonsområder hvor under 90 % av vassdragene med høyt innslag også rapporterte om utfisking samme år vurderes effekten av utfiskingen å være lav (fargekode rød). I områder med vassdrag som egner seg dårlig for utfisking kan regelen overstyres, da effektiviteten av utfisking vil reduseres. Slike tilfeller er nærmere beskrevet og begrunnet under hvert produksjonsområde. Kriteriene for vurdering av effekten av utfisking er som i 2020, da kriteriene ble endret fra tidligere vurderinger.

Kunnskapsstyrken settes til god (fargekode grønn) for samtlige produksjonsområder fordi utfiskingstallene anses som sikre (figur 2.1). Datagrunnlaget for vurdering av denne faktoren er tilgjengelig (se tabell 6.3 i kunnskapsstatus).

Ønsket tilstand vil være at det årlig gjennomføres effektiv utfisking i alle elver der det finnes rømt oppdrettslaks.

Bestandenes robusthet for ny innkryssing. Hvor stor gytesuksess voksen rømt oppdrettslaks har på gyteplassene er avhengig av hvor mange ville konkurrenter de har. Bestandenes robusthet for ny innkryssing avhenger av villaksens bestandsstatus og villaksens genetiske status.

Dersom bestandene når sine gytebestandsmål, har de mange nok vill gytelaks på gyteplassene til å kunne utnytte elvens produksjonspotensial og har dermed god bestandsstatus. Konkurransen på gyteplassen blir enda sterkere dersom villaksbestanden er høyere enn gytebestandsmålet. Bestander med høyt høstingspotensial (vesentlig flere voksen hunnlaks kommer tilbake enn det som er nødvendig for å nå gytebestandsmålet) har også større sannsynlighet for å nå gytebestandsmålet i årene som kommer, selv om overlevelsen i havet skulle bli redusert. Konkurransen mellom ungfiskene i elven vil også være større hvis det er mange laks som gyter i vassdraget, og avkom av rømt oppdrettslaks vil gjøre det relativt sett dårligere hvis det er mange ville ungfisk å konkurrere med.

Når villaksen gyter med den rømte oppdrettslaksen vil det oppstå genetiske endringer i avkommene som avviker fra den genetiske strukturen til den enkelte villaksebestanden. Rømt oppdrettslaks har antakeligvis større gytesuksess i konkurranse med innkryssede individer enn med ikke-innkrysset villaks. Avkom av rømt oppdrettslaks har sannsynligvis høyere overlevelse (og større relativ konkurransestyrke) når individene de konkurrerer med er innkrysset. Det er derfor sannsynlig at høy innkryssing av oppdrettslaks i bestandene også vil gjøre dem mindre robuste for innkryssing av rømt oppdrettslaks i framtiden enn bestander som har liten grad av innkryssing.

Vi antar derfor at bestander som både når gytebestandsmålet, har et høyt produksjonspotensial og har liten grad av innkryssing er mer robuste mot ytterligere genetisk endring som følge av rømt oppdrettslaks enn bestander som har lite produksjonspotensial og/eller som ikke når gytebestandsmålet og/eller har høy grad av genetisk endring.

Kunnskapsstyrken om konkurranseforholdene beskrevet ovenfor, og den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status, er begrenset til tross for at vi har relativt god kunnskap om de to underliggende faktorene hver for seg. Styrken på kunnskapen knyttet til «bestandenes robusthet for ny innkryssing» vurderes derfor som moderat i alle produksjonsområdene (fargekode gul) (figur 2.1).

Ønsket tilstand vil være at bestandene er så robuste som mulig mot ny innkryssing.

Villaksens bestandsstatus. Vurdering av villaksens bestandsstatus i produksjonsområdene er basert på beregninger av måloppnåelse for gytebestandsmål og høstingspotensial for den enkelte villaksbestand i perioden 2017–2021. Gjennomsnittlig gytebestandsmåloppnåelse og gjennomsnittlig høstingspotensial ble beregnet for hvert produksjonsområde (se tabell 6.4 i kunnskapsstatus). Grunnlaget for dette er antall bestander i hver av kategoriene fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) sin vurdering innenfor hvert produksjonsområde.

Gjennomsnittene ble beregnet både som uveide gjennomsnitt der hvert vassdrag teller likt uavhengig av størrelse, og som veide gjennomsnitt der vassdragenes gytebestandsmål bestemmer vektingen. I den vektede vurderingen vil vassdrag med store gytebestandsmål telle mer enn vassdrag med små gytebestandsmål i den samlede vurderingen innenfor et produksjonsområde. Hvert produksjonsområde ble så gitt en vurdering som om det var et stort vassdrag. For vassdrag som ikke er vurdert etter delnormen, talte vi opp hvilken forenklet vurdering de ble gitt i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning sin rapport fra 2021. Den forenklede vurderingen gjelder for 2015–2019, og ble bare tillagt vekt dersom en liten del av vassdragene i produksjonsområdet er gitt en full vurdering, eller der veide og uveide vurderinger ga forskjellig resultat.

I denne risikovurderingen blir kategoriene «god» og «svært god» kvalitet i delnorm gytebestandsmål og høstingspotensial fra «Kvalitetsnorm for ville bestander av laks (Salmo salar)» vurdert som god tilstand (fargekode grønn). Tilsvarende blir «moderat» kvalitet etter kvalitetsnormen kategorisert som moderat (fargekode gul), og «dårlig» og «svært dårlig» kvalitet etter normen blir her kategorisert som dårlig tilstand (fargekode rød).

Kunnskapsstyrken vurderes ut ifra andel av gytebestandsmålet som er vurdert innenfor hvert produksjonsområde. Det blir også tatt hensyn til om klassifiseringen blir den samme uavhengig av hvilken klassifiseringsmåte man legger til grunn.

Ønsket tilstand vil være en bestand som oppnår sitt gytebestandsmål og har normalt eller høyt høstingspotensial.

Villaksens genetiske status. Innkryssing av rømt oppdrettslaks har allerede ført til omfattende genetisk endring hos mange villaksbestander. For å identifisere avkom av rømt oppdrettslaks som er klekket i naturen, og har opphav i gyting et eller flere år tidligere, må man gjøre molekylærgenetiske analyser av individene. De molekylærgenetiske metodene beregner graden av genetisk påvirkning av oppdrettslaks på villaksbestander, og hvorvidt den beregnete påvirkningen er statistisk signifikant. Status for genetisk innkryssing fra rømt oppdrettslaks på ville laksebestander er basert på en beskrivelse av genetisk status i 227 ville laksebestander, utført av Norsk institutt for naturforskning og Havforskningsinstituttet i fellesskap. Beskrivelsen publiseres i rapportserien «Genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks på ville laksebestander» og utgjør delnorm genetisk integritet til «Kvalitetsnorm for ville bestander av laks (Salmo salar)». Siste rapport i serien ble publisert i 2020, og ble hensyntatt i risikovurderingen publisert i 2021 og 2022. Årets risikovurdering er derfor basert på samme datagrunnlag som den foregående vurderingen for denne faktoren. En ny rapport i serien er forventet publisert i 2023, og vil bli hensyntatt ved neste risikovurdering.

I kvalitetsnormen er den genetiske påvirkningen av rømt oppdrettslaks på de ulike bestandene av villaks karakterisert som tilstandsklasse «svært god/god» hvis ingen genetiske endringer er observert, «moderat» hvis svake genetiske endringer er indikert (estimert innkryssing på 1 - 4 %), «dårlig» hvis moderate genetiske endringer er påvist (estimert innkryssing på 4 -10 %) eller «svært dårlig» hvis store genetiske endringer er påvist (estimert innkryssing på 10 % eller mer). Det er utarbeidet kvalitative og kvantitative kriterier for hver av de fire tilstandsklassene, og i alt er det undersøkt om lag 52 000 villaks for å beskrive genetisk innkryssing i ville laksebestander. De 227 ville laksebestandene som er undersøkt per 2020 representerer om lag 94 % av den samlede villaksressursen i Norge, som i denne sammenhengen er definert som det totale gytebestandsmålet i Norges 448 lakseelver.

I denne risikovurderingen blir den genetiske påvirkningen av rømt oppdrettslaks på ville laksebestander oppsummert per produksjonsområde (se tabell 6.5 i kunnskapsstatus). Bidragene fra genetisk innkryssing i hver av de undersøkte bestandene i et produksjonsområde blir både gitt som en uveid andel (dvs. alle bestandene teller likt) og som andel vektet slik at store bestander teller mer enn små bestander.

Produksjonsområder med totalvurdering ingen genetiske endringer observert (tilstandsklasse «svært god/god») blir her kategorisert som god status (fargekode grønn).

Produksjonsområder med totalvurdering svake genetiske endringer indikert (tilstandsklasse «moderat», tilsvarende 1-4 % estimert innkryssing) blir her kategorisert som moderat status (fargekode gul).

Produksjonsområder med totalvurdering moderate eller store genetiske endringer påvist (tilstandsklasse «dårlig» og «svært dårlig», tilsvarende estimert innkryssing på 4 % eller mer) blir her kategorisert som dårlig status (fargekode rød).

Kunnskapsstyrken for vurderingene av genetisk status er først og fremst knyttet til hvor stor andel av den samlede villaksressursen i hvert produksjonsområde som er representert ved de undersøkte villaksbestandene i området.

Ønsket tilstand vil være at få eller ingen genetiske endringer er observert.

4.1. Produksjonsområde 1, Svenskegrensen til Jæren

Rømming. Det ble rapportert om 102 rømte oppdrettslaks i PO1 i perioden 2017–2021, og det vurderes at området har lave rømmingstall. De rapporterte rømmingstallene er heftet med usikkerhet, både med tanke på antall rømmingsepisoder og antall rømt oppdrettslaks per episode, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. Det var i snitt ca. 45 % av vassdragene i området (18 av 40) som årlig inngikk i overvåkningsprogrammet i perioden 2017-2021, noe som representerte 83 % av gytebestandsmålet. De fleste (98 %) registreringer i vassdrag i ulike år er vurdert å vise et lavt innslag av rømt oppdrettslaks, mens det i 2020 var to forekomster av vassdrag med høye innslag. Siden de rapporterte rømmingstallene i området har vært lave over tid kan de høye innslagene i 2020 enten forklares med urapporterte rømminger eller at rømt oppdrettsfisk fra andre produksjonsområder har funnet veien opp i vassdragene. Til tross for enkelttilfellene i 2020, ble det ikke registrert vassdrag med høye innslag i perioden 2017-2019, og det ble heller ikke registrert nye tilfeller i 2021. Basert på dette vurderes det derfor å være lav sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i området. Selv om en høy andel av gytebestandsmålet dekkes av overvåkningen, er andelen vassdrag som dekkes, noe lav. Det kan dermed finnes vassdrag i området med ukjent innslag av rømt oppdrettslaks, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. Det ble årlig gjennomført utfiskingstiltak i 1-4 vassdrag i overvåkningsperioden 2017-2021 og det ble fjernet totalt 62 oppdrettslaks. Det er få elver med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i området, og høye innslag ble kun registrert i ett av årene. I 2020 var det to vassdrag med høyt innslag av oppdrettslaks og det ble gjennomført utfisking i begge disse vassdragene samme år. Effekten av utfisking vurderes som moderat ettersom utfisking kun gjennomføres i en begrenset tidsperiode og det vurderes derfor at det er moderat sannsynlighet for at utfiskingen som gjennomføres i området ikke er tilstrekkelig til å fjerne all rømt oppdrettslaks.

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. I perioden 2017-2021 har det totalt sett vært lite rømming i området og lav sannsynlighet for å få rømt oppdrettslaks i elvene. Utfisking av rømt oppdrettslaks vurderes å være moderat i samme periode. Basert på dette vurderes det å være lav sannsynlighet for å finne mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene i PO1. Det er moderat kunnskap om hvor mye rømt oppdrettslaks det er i elvene, da det er en del elver som ikke dekkes av overvåkningsprogrammet. Utfiskingstallene ansees som gode, men det er usikkerhet knyttet til hvor mye oppdrettslaks som har rømt fra anlegg i området. Totalt sett vurderes kunnskapsstyrken derfor som moderat.

Villaksens bestandsstatus. Vassdragene med full vurdering utgjør 85 % av det samlede gytebestandsmålet i produksjonsområdet. Gytebestandsmålet blir nådd for de fleste vassdragene i produksjonsområdet i perioden og det høstbare overskuddet er også godt i de fleste vassdragene. Tilstanden for villaksbestandene i området vurderes som god. Klassifiseringen blir den samme uavhengig av hvilken klassifiseringsmåte man legger til grunn (veid eller uveid), og kunnskapsstyrken for klassifiseringen vurderes derfor som god.

Villaksens genetiske status. Det er ikke observert genetisk endring grunnet innkryssing av rømt oppdrettslaks i to tredjedeler av de 24 undersøkte bestandene. Stor genetisk endring er observert i én bestand, og moderat genetisk endring er vist i den største bestanden (Numedalslågen). Villaksens genetiske status i området vurderes totalt sett til å være i moderat tilstand (svake genetiske endringer indikert). Vurderingen er basert på 24 bestander som til sammen utgjør 97 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål, så kunnskapsstyrken anses som god.

Bestandenes robusthet for ny innkryssing. Tilstanden til villaksbestandene i området vurderes som god og selv om den genetiske statusen vurderes som moderat, vurderes bestandenes robusthet mot innkryssing totalt sett som god. Høy tetthet og konkurranse på gyteplassen antas å gi den rømte oppdrettslaksen lav gytesuksess og vektes derfor tyngre enn den genetiske statusen. Kunnskapen knyttet til både villaksens bestandsstatus og genetiske status vurderes som god. Kunnskap knyttet til den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status er derimot begrenset, så på tross av god kunnskap om begge de underliggende faktorene vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks i PO1. Det antas å være lav sannsynlighet for forekomst av rømt oppdrettslaks på gyteplassene i området og bestandenes robusthet mot ny innkryssing vurderes som god. Totalt sett vurderes derfor villaksbestander i PO1 å ha lav sannsynlighet for ytterligere genetisk endring som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks. I 2020 ble det observert to mindre vassdrag med høyt innslag av rømt laks. Selv om det ikke ble observert vassdrag med høye innslag i 2021, så tyder moderat genetisk status på villaksen i området på at det tidligere har skjedd innkryssing av rømt laks i området. Det er foreløpig en svært begrenset oppdrettsproduksjon i området, men det er noe usikkerhet knyttet til påvirkning fra rømming i andre produksjonsområder med større produksjon. Det er også noe usikkerhet knyttet til hvor mye rømt oppdrettslaks det er på gyteplassene, siden få elver i området er dekket av overvåkningsprogrammet. Kunnskapsstyrken vurderes derfor totalt sett som moderat.

4.2. Produksjonsområde 2, Ryfylke

Rømming. Det ble årlig rapportert fra 1 til 51 rømte oppdrettslaks i PO2 i perioden 2017–2021 med et årlig gjennomsnitt på 18. Området vurderes derfor å ha hatt lave rømmingstall i perioden. De rapporterte rømmingstallene er heftet med usikkerhet, både med tanke på antall rømmingsepisoder og antall rømt oppdrettslaks per episode, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. I området ble i gjennomsnitt 72 % av vassdragene (16 av totalt 22) overvåket årlig i perioden 2017-2021, noe som representerte 95 % av gytebestandsmålet i området. Innslaget av oppdrettslaks var lavt i 96 % av de undersøkte vassdragene, og ingen vassdrag hadde et høyt innslag i perioden 2017–2021. Vi vurderer derfor at det er lav sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elver i området. Et høyt antall vassdrag overvåkes og utgjør mesteparten av gytebestandsmålet i området, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som god.

Utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. I perioden 2017 til 2021 ble det årlig gjennomført utfisking i 4-8 vassdrag i området. Det var ingen vassdrag med høyt innslag, og i alle tre vassdrag med middels innslag av rømt oppdrettslaks ble det gjennomført utfisking samme år. Effekten av utfiskingen for området vurderes som moderat ettersom utfisking kun gjennomføres i en begrenset tidsperiode, og det vurderes derfor at det er moderat sannsynlighet for at utfiskingen som gjennomføres i området ikke er tilstrekkelig til å fjerne all rømt oppdrettslaks.

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. I PO2 er det lite rømming, lav andel rømt oppdrettslaks i elvene og moderat effekt av utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv de siste fem årene. Det vurderes derfor å være lav sannsynlighet for å finne mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene i området. Til tross for at det er god kunnskap om to av de tre underliggende faktorene (andel rømt oppdrettslaks i undersøkte elver og effekten av utfisking), finnes ingen fullstendig oversikt over hvor mye rømt oppdrettslaks det er på gyteplassene i alle vassdragene. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Villaksens bestandsstatus. Gytebestandsmålet blir nådd og det høstbare overskuddet er høyt for de fleste vassdragene i produksjonsområdet. Klassifiseringen blir den samme uavhengig av hvilken klassifiseringsmåte man legger til grunn (veid eller uveid), og tilstanden for bestandsstatus i området vurderes som god. Vassdragene med full vurdering utgjør 94 % av det samlede gytebestandsmålet i produksjonsområdet, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som god.

Villaksens genetiske status. I halvparten av bestandene i området er det ikke observert noen genetisk endring, inkludert de to med høyest gytebestandsmål. Stor genetisk endring er observert i to bestander og tilstanden for området er derfor vurdert totalt sett som moderat (svake genetiske endringer indikert). Vurderingen er basert på 16 bestander som til sammen utgjør 97 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål, så kunnskapsstyrken anses som god.

Bestandenes robusthet for ny innkryssing. Tilstanden for villaksens bestandsstatus vurderes som god mens tilstanden for villaksens genetiske status vurderes som moderat. Totalt sett vurderes likevel tilstanden for bestandenes robusthet mot ny innkryssing som følge av rømt oppdrettslaks som god. Vi antar at høy tetthet og konkurranse på gyteplassen gir den rømte oppdrettslaksen lav gytesuksess i produksjonsområdet. Kunnskapen knyttet til både villaksens bestandsstatus og genetiske status vurderes som god. Kunnskap knyttet til den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status er derimot begrenset, så på tross av god kunnskap om begge de underliggende faktorene vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks i PO2. Sannsynlighet for forekomst av rømt oppdrettslaks på gyteplassene vurderes å være lav i området og bestandenes robusthet vurderes som god. Totalt sett vurderes risiko for ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks som lav i PO2. Til tross for at vi har relativt god kunnskap om flere av de underliggende faktorene hver for seg, mangler det kunnskap knyttet til hvor mye rømt oppdrettslaks det er på gyteplassene og hvor robuste bestandene er for ny innkryssing. Det er også noe usikkerhet knyttet til påvirkning fra rømming i andre produksjonsområder der rømmingstallene er høyere. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

4.3. Produksjonsområde 3, Karmøy til Sotra

Rømming. Det ble årlig rapportert fra 5 til 8 765 rømte oppdrettslaks i PO3 i perioden 2017–2021 med et årlig gjennomsnitt på 3 343. Området vurderes derfor å ha hatt rømming av moderat omfang i perioden. Området har i tidligere år hatt høye rømmingstall, men moderate rømmingstall de siste årene gjør at status for rømming justeres ned fra høy til moderat. De rapporterte rømmingstallene er heftet med usikkerhet, både med tanke på antall rømmingsepisoder og antall rømt oppdrettslaks per episode, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. I området ble i gjennomsnitt 87 % av vassdragene overvåket årlig (16 av totalt 18 vassdrag) i perioden 2017-2021, noe som representerer 93 % av gytebestandsmålet i området. 37 % av de undersøkte vassdragene i området har høye andeler av rømt oppdrettslaks, og det vurderes å være høy sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i produksjonsområdet. Et høyt antall elver overvåkes og store deler av gytebestandsmålet dekkes. Derfor vurderes kunnskapsstyrken som god.

Utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. Det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i området, og dermed stort behov for utfisking (9-17 elver med utfisking årlig) i perioden 2017-2021. Utfisking ble gjennomført i 90 % (26 av 29) av vassdrag der en høy andel rømt laks ble observert samme år, samt i 69 % (9 av 13) av vassdrag med middels innslag samme år. Til sammen er 856 rømte oppdrettslaks fjernet og verifisert fra vassdragene i området i perioden 2017-2021. En stor andel er fanget i fiskefellen i Etne, der det er dokumentert at utfiskingen er svært effektiv. Likevel er det enkelte vassdrag i området hvor utfisking ikke fungerer optimalt på grunn av vannføring, forekomst av innsjø eller generelt vanskelige forhold. På bakgrunn av dette vurderes det at det er moderat sannsynlighet for at utfiskingen som gjennomføres i området ikke er tilstrekkelig til å fjerne all rømt oppdrettslaks.

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. I PO3 er det høy sannsynlighet for rømming og for å få rømt oppdrettslaks i elvene. Utfisking er delvis effektiv. Det vurderes derfor å være høy sannsynlighet for å finne mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene i enkelte av vassdragene i enkelte år. Det er god kunnskap både om utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv og andel rømt oppdrettslaks i elv, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som god.

Villaksens bestandsstatus. Gytebestandsmålet blir nådd for mange av vassdragene i produksjonsområdet. Det høstbare overskuddet er lavt, noe som gjør bestandene utsatt for å komme under gytebestandsmålene i framtiden. To av de større vassdragene i produksjonsområdet, Oselva og Etneelva, har imidlertid høyere høstbart overskudd, noe som trekker opp vurderingen veid med gytebestandsmål. At de små vassdragene har lite høstbart overskudd, trekker totalvurderingen ned og tilstanden for villfiskens bestandsstatus i området vurderes derfor som dårlig. Mange av vassdragene i produksjonsområdet er stengt for fiske, så vassdragene med full vurdering utgjør 69 % av det samlede gytebestandsmålet i produksjonsområdet. Kunnskapsstyrken vurderes totalt sett som god.

Villaksens genetiske status. Stor genetisk endring er påvist i 10 av 12 bestander, deriblant Etneelva. Kun én bestand er uten genetisk endring (Oselva). Villaksens genetiske status i området vurderes til å være i dårlig tilstand (store eller moderate genetiske endringer påvist). Vurderingen er basert på 12 bestander som til sammen utgjør 99 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål, så kunnskapsstyrken anses som god.

Bestandenes robusthet mot innkryssing. Tilstanden for både villaksens bestandsstatus og genetisk status vurderes å være dårlig, og tilstanden for bestandenes robusthet mot innkryssing vurderes derfor som dårlig. Lav konkurranse på gyteplassen kan gi den rømte oppdrettslaksen høyere gytesuksess i produksjonsområdet. Kunnskapen knyttet til villaksens bestandsstatus og genetiske status vurderes som god. Kunnskap knyttet til den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status er derimot begrenset, så på tross av god kunnskap om begge de underliggende faktorene vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks i PO3. Høy sannsynlighet for rømt oppdrettslaks på gyteplassene kombinert med dårlig robusthet mot innkryssing gjør at PO3 fortsatt vurderes å ha høy risiko for ytterligere genetisk endring hos villaksen som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks. Denne konklusjonen støttes av at tilstanden for villaks i PO3 har vært svak så lenge at regjeringen i 2013 bestemte at truete villaksbestander i Hardangerfjorden skulle tas vare på i levende genbank for laks. Innsamling av rogn og melke i elvene i regionen startet høsten 2015. Det ble gjort avtaler for midlertidig oppbevaring av dette materialet fra 2017, og sommeren 2020 ble et bygg for levende genbank ferdigstilt. Sju laksestammer fra Hardangerfjorden er lagt inn i den nye genbanken på Ims, og ytterligere to bestander fra regionen er i genbank andre steder. Det er god kunnskap om alle underliggende faktorer utenom rømming, og selv om det knyttes noe usikkerhet til bestandenes robusthet, vurderes kunnskapsstyrken som god.

4.4. Produksjonsområde 4, Nordhordland til Stadt

Rømming. Det ble årlig rapportert fra 15 til 17 256 rømte oppdrettslaks i PO4 i perioden 2017–2021 med et årlig gjennomsnitt på 4 851. Området vurderes derfor å ha hatt moderate rømmingstall i perioden. De rapporterte rømmingstallene er heftet med usikkerhet, både med tanke på antall rømmingsepisoder og antall rømt oppdrettslaks per episode, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. I området ble i gjennomsnitt 71 % av vassdragene (31 av 43) overvåket årlig i perioden 2017-2021, som representerte 78 % av det samlede gytebestandsmålet. Det er til dels mye rømt oppdrettslaks i elvene i området (17 % og 5 % av undersøkte elver med henholdsvis moderat og høyt innslag). Basert på dette vurderes det derfor å være moderat sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i området. Både andel elver som overvåkes og dekning av gytebestandsmålet i området er noe redusert siden forrige vurdering og kunnskapsstyrken justeres fra god til moderat for området.

Utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. Utfisking er gjennomført i 12-18 vassdrag årlig i perioden 2017 til 2021. Av vassdrag med høyt og middels innslag av rømt laks ble det samme år gjennomført utfisking i gjennomsnitt 71 % (5 av 7) og 58 % (15 av 26) av vassdragene. Effekten av utfisking og tilstanden for området ansees som dårlig, ettersom det er elver med høyt og middels innslag hvor det ikke har vært utfisking. I tillegg er det vassdrag i området hvor utfisking ikke vil fungere optimalt på grunn av stor vannføring, innsjøer eller generelt vanskelige forhold. Det vurderes derfor at det er høy sannsynlighet for at utfiskingen som gjennomføres i området ikke er tilstrekkelig til å fjerne all rømt oppdrettslaks.

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. I PO4 er det moderat med rømming, moderat sannsynlighet for å få rømt oppdrettslaks i elvene, samtidig som at utfisket er lite effektivt. Det vurderes å være moderat sannsynlighet for å finne mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene. Til tross for at det er god kunnskap om to av de tre underliggende faktorene (andel rømt oppdrettslaks i undersøkte elver og effekten av utfisking), finnes ingen fullstendig oversikt over hvor mye rømt oppdrettslaks det er på gyteplassene i alle vassdragene. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Villaksens genetiske status. Gytebestandsmålet blir nådd for de fleste vassdragene i produksjonsområdet. Noen av de større vassdragene (Lærdalselva, Jølstra og Nausta) har lavt høstbart overskudd, noe som trekker vurderingen ned dersom vi veier med gytebestandsmål. Lærdalselva ble stengt for fiske i 2021. Mange av vassdragene i Sognefjorden har hatt lite eller ikke noe høstbart overskudd de seinere årene i vurderingsperioden. Samlet vurdering for området er derfor dårlig tilstand. Vassdragene med full vurdering utgjør 80 % av det samlede gytebestandsmålet i produksjonsområdet. Selv om dette er mye, varierer den samlede vurderingen avhengig av om vassdragene blir veid med gytebestandsmål eller ikke, og det er betydelig variasjon i vurderingen mellom vassdragene i regionen. Kunnskapsstyrken vurderes derfor fortsatt til å være moderat.

Villaksens genetiske status. Stor genetisk endring er påvist i nær halvparten av bestandene. Store eller moderate endringer er påvist i de tre største bestandene. Villaksens genetiske status i området vurderes til å være i dårlig tilstand (store eller moderate genetiske endringer påvist). Vurderingen er basert på 33 bestander som til sammen utgjør 94 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål, så kunnskapsstyrken anses som god.

Bestandenes robusthet mot innkryssing. Tilstanden for både villaksens bestandsstatus og genetisk status vurderes å være dårlig, og tilstanden for bestandenes robusthet mot innkryssing vurderes derfor som dårlig. Lav konkurranse på gyteplassen kan gi den rømte oppdrettslaksen høyere gytesuksess i produksjonsområdet. Kunnskapen knyttet til villaksens bestandsstatus vurderes som moderat, mens kunnskapen knyttet til genetiske status vurderes som god. Kunnskap knyttet til den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status er også begrenset og vurderes derfor som moderat.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks i PO4. Det er moderat sannsynlighet for forekomst av rømt oppdrettslaks på gyteplassene og robustheten vurderes som dårlig for området. Selv om andel rømt oppdrettslaks på gyteplassene er kategorisert som moderat, er risikoen for ytterligere genetisk endring som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks vurdert til å være høy. Dette skyldes den dårlige robustheten av bestandene i området i kombinasjon med at det de tre siste årene har vært elver med høye innslag av rømt oppdrettslaks. Til tross for at vi har relativt god kunnskap om flere av de underliggende faktorene hver for seg, mangler det kunnskap knyttet til hvor mye rømt oppdrettslaks det er på gyteplassene og hvor robuste bestandene er for ny innkryssing. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

4.5. Produksjonsområde 5, Stadt til Hustadvika

Rømming. Det ble årlig rapportert fra 1 til 2200 rømte oppdrettslaks i PO5 i perioden 2017–2021 med et årlig gjennomsnitt på 825. Området vurderes derfor å ha hatt lave rømmingstall i perioden og tilhørende lav sannsynlighet for rømming. De rapporterte rømmingstallene er heftet med usikkerhet, både med tanke på antall rømmingsepisoder og antall rømt oppdrettslaks per episode, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. Det var i snitt 47 % av vassdragene i området (22 av 46) som inngikk i overvåkningsprogrammet, noe som representerte 66 % av gytebestandsmålet. Totalt plasseres 84 %, 13 % og 3 % av vurderte vassdrag henholdsvis i kategorien lavt, moderat og høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Det var ingen vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks de to siste årene (2020-221). Basert på dette vurderes det derfor å være moderat sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i området. Basert på den lave andelen vassdrag som er vurdert i området samt noe lav dekningsgrad på gytebestandsmålet, vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. Utfisking er gjennomført årlig i 4-8 vassdrag i området i perioden 2017 til 2021. Andelen vassdrag med høyt eller middels innslag av rømt oppdrettslaks har ligget lavt i dette området, men var noe høyere i 2019.  I 2021 var det ingen vassdrag med høy andel, og ett vassdrag med moderat andel rømt laks. Av vassdrag med høyt og middels innslag av rømt laks ble det samme år gjennomført utfisking i gjennomsnitt 67 % (2 av 3) og 29 % (4 av 14) av vassdragene. Effekten av utfiskingen vurderes som dårlig, ettersom det er elver med høyt og middels innslag hvor det ikke har vært utfisking. Det vurderes derfor at det er høy sannsynlighet for at utfiskingen som gjennomføres i området ikke er tilstrekkelig til å fjerne all rømt oppdrettslaks.

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. Det har totalt sett vært lite rømming i området og lav sannsynlighet for å finne mye rømt oppdrettslaks i elvene. Effektiviteten av utfisking av rømt oppdrettslaks er lav i dette området. Det vurderes totalt sett å være moderat sannsynlighet for å finne mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene i PO5. Det er moderat kunnskap både om rømming og andel rømt oppdrettslaks i elv og god kunnskap om antallet oppdrettslaks som er fjernet fra elvene under utfisking, og kunnskapsstyrken vurderes totalt sett som moderat.

Villaksens bestandsstatus. Gytebestandsmålet blir nådd for de fleste vassdragene i produksjonsområdet. Det høstbare overskuddet er ytterligere redusert eller nesten borte i flere vassdrag i den sørlige delen av produksjonsområdet, spesielt de siste årene, og den samlede vurderingen justeres fra moderat til dårlig tilstand i området. Vassdragene i Raumaregionen er under reetablering etter behandling mot Gyrodactylus salaris, og er derfor ikke gitt en full vurdering ennå. Vassdragene med full vurdering utgjør kun 55 % av det samlede gytebestandsmålet i produksjonsområdet. Dette skyldes i hovedsak at vassdragene i Raumaregionen ikke blir vurdert fordi de er under oppbygging. Tilstanden blir nå vurdert likt avhengig av om vassdragene blir veid med gytebestandsmål eller ikke, med kunnskapsstyrken er fortsatt moderat for området siden vurderingen kun dekker i overkant av halvparten av det samlede gytebestandsmålet i området.

Villaksens genetiske status. Stor genetisk endring er påvist i nær en fjerdedel av bestandene, inkludert de største bestandene. Villaksens genetiske status i området vurderes til å være i dårlig tilstand (store eller moderate genetiske endringer påvist). Vurderingen er basert på 27 bestander som til sammen utgjør 86 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål, så kunnskapsstyrken anses som god.

Bestandenes robusthet mot innkryssing. Tilstanden for bestandsstatus blir vurdert som dårlig, samtidig som genetisk status også vurderes som dårlig. Den totale vurderingen av tilstanden for bestandenes robusthet mot innkryssing justeres derfor fra moderat til dårlig. Denne justeringen samsvarer med forrige risikovurdering hvor vi påpekte at bestandsstatus var blitt svekket de siste årene i dette området, og at en videre utvikling i samme retning kunne føre til at bestandenes robusthet i området også blir svekket på sikt, slik vi nå ser. Det vurderes derfor å være høy sannsynlighet for redusert robusthet hos villbestandene i området i tiden fremover. Bestandene i Raumaregionen er ikke tatt med i vurderingen, men høy genetisk påvirkning ble funnet i et ungfiskmateriale fra Rauma i 2017.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av rømt innkryssing av oppdrettslaks i PO5. Det antas å være moderat sannsynlighet for forekomst av rømt oppdrettslaks på gyteplassene i området. Bestandenes robusthet mot innkryssing er svekket siden forrige vurdering, og vurderes nå som dårlig. Utviklingen de siste årene (2020-2021) viser at ingen vassdrag har hatt høye forekomster av rømt oppdrettslaks de siste to årene, og risikoen for ytterligere genetisk endring i PO5 som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks vurderes fortsatt som moderat. Til tross for at vi har relativt god kunnskap om noen av de underliggende faktorene hver for seg, så mangler det kunnskap knyttet til hvor mye rømt oppdrettslaks det er på gyteplassene ettersom få elver i området er dekket av overvåkningsprogrammet. Det mangler også kunnskap knyttet til hvor robuste bestandene er for ny innkryssing. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

4.6. Produksjonsområde 6, Nordmøre og Sør-Trøndelag

Rømming. Det ble årlig rapportert fra 893 til 28 481 rømte oppdrettslaks i PO6 i perioden 2017–2021 med et årlig gjennomsnitt på 11 862.  Området vurderes derfor å ha mye rømming. De rapporterte rømmingstallene er heftet med usikkerhet, både med tanke på antall rømmingsepisoder og antall rømt oppdrettslaks per episode, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. Det var i snitt 24 % av vassdragene (18 av 76) i området som ble overvåket årlig, noe som utgjorde 89 % av det samlede gytebestandsmålet i området. Av alle vurderte vassdrag plasseres 83 %, 14 % og 3 % i kategorien lavt, moderat og høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Basert på dette vurderes det derfor å være moderat sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i området. En lav andel vassdrag er overvåket og selv om dette dekker storparten av gytebestandsmålet i området, kan det være flere vassdrag som kan ha moderat eller høyt innslag av rømt oppdrettslaks uten at dette oppdages. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. Antallet elver hvor utfisking er gjennomført har variert fra 2-4 i perioden 2017 til 2021. Av vassdrag med høyt og middels innslag av rømt laks ble det samme år gjennomført utfisking i gjennomsnitt 67 % (2 av 3) og 62 % (8 av 13) av vassdragene, men det er kun tatt ut 30 oppdrettslaks i hele perioden. Effekten av utfiskingen i området vurderes derfor som dårlig, og at det er høy sannsynlighet for at utfiskingen som gjennomføres i området ikke er tilstrekkelig til å fjerne all rømt oppdrettslaks.

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. Det er mye rømming i området, og sannsynlighet for at det er mye rømt laks i elvene i området er moderat. Utfisket er lite effektivt i dette området. På grunn av en fortsatt rapportering fra overvåkningsprogrammet om moderat andel rømt oppdrettslaks i elv, vurderes det fortsatt å være moderat sannsynlighet for å finne mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene i PO6. Til tross for at det er god kunnskap om utfiskingen i området, er det moderat kunnskap om hvor mye oppdrettslaks som rømmer og hvor stor andel av disse som går opp i elvene. Det finnes heller ingen fullstendig oversikt over hvor mye rømt oppdrettslaks det er på gyteplassene i alle vassdragene. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Villaksens bestandsstatus. Gytebestandsmålet blir nådd for mange av vassdragene i produksjonsområdet, likevel har noen av de større vassdragene i produksjonsområdet ikke nådd gytebestandsmålet i enkelte av de siste årene (Orkla og Gaula). Det høstbare overskuddet har også vært lavt, men har bedret seg de senere årene i vurderingsperioden. Vassdragene i Drivaregionen er fortsatt infisert av Gyrodactylus salaris. Den totale vurderingen for området er fortsatt moderat tilstand. Vassdragene med full vurdering utgjør 84 % av det samlede gytebestandsmålet i produksjonsområdet. Tilstanden blir vurdert likt avhengig av om vassdragene blir veid med gytebestandsmål eller ikke, så kunnskapsstyrken er god.

Villaksens genetiske status. Stor genetisk endring er påvist i nær en tredjedel av bestandene, mens i de største bestandene er det ikke observert (eller kun funnet indikasjoner på) genetisk endring. Villaksens genetiske status i området vurderes til å være i moderat tilstand (svake genetiske endringer indikert). Vurderingen er basert på 29 bestander som til sammen utgjør 96 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål, så kunnskapsstyrken anses som god.

Bestandenes robusthet mot innkryssing. Både genetisk status og villaksens bestandsstatus vurderes å ha moderat tilstand. Vurderingen av bestandenes robusthet mot ny innkryssing vurderes derfor som moderat tilstand i PO6. Kunnskapen knyttet til både villaksens bestandsstatus og genetiske status vurderes som god. Kunnskap knyttet til den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status er derimot begrenset, så på tross av god kunnskap om begge de underliggende faktorene vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av rømt innkryssing av oppdrettslaks i PO6. Det vurderes å være moderat sannsynlighet for tilstedeværelse av rømt oppdrettslaks på gyteplassene og robustheten av populasjonene i området vurderes som moderat.  Risikoen for ytterligere genetisk endring hos villaksbestandene som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks vurderes derfor som moderat i PO6. Til tross for at vi har relativt god kunnskap om tre av de underliggende faktorene så mangler det kunnskap knyttet til hvor mye rømt oppdrettslaks det er på gyteplassene, siden få elver i området er dekket av overvåkningsprogrammet. Det mangler også kunnskap om hvor robuste bestandene er for ny innkryssing. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

4.7. Produksjonsområde 7, Nord-Trøndelag med Bindal

Rømming. Det ble årlig rapportert om 0 til 107 635 rømte oppdrettslaks i PO7 i perioden 2017–2021 med et årlig gjennomsnitt på 41 025. Området vurderes derfor å ha hatt høye rømmingstall. De rapporterte rømmingstallene er heftet med usikkerhet, både med tanke på antall rømmingsepisoder og antall rømt oppdrettslaks per episode, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. Det var i snitt 37 % av vassdragene i området (9 av 24) som ble overvåket årlig, noe som representerte 91 % av gytebestandsmålet i området. Totalt falt 68 %, 9 % og 23 % av vurderte vassdrag i kategorien lavt, moderat og høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Basert på dette vurderes det derfor å være høy sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i området. Overvåkningsprogrammet dekker bare i overkant av en tredjedel av vassdragene i området, og selv om dette utgjør en høy andel av gytebestandsmålet, så vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. Utfisking er gjennomført årlig i 3-5 vassdrag i området i perioden 2017 til 2021. Av vassdrag med høyt og middels innslag av rømt laks ble det samme år gjennomført utfisking i gjennomsnitt 100 % (10 av 10) og 75 % (3 av 4) av vassdragene, og det ble tatt ut 284 oppdrettslaks i hele perioden. Effekten av utfiskingen for området vurderes som moderat ettersom utfisking kun gjennomføres i en begrenset tidsperiode, og det vurderes derfor at det er moderat sannsynlighet for at utfiskingen som gjennomføres i området ikke er tilstrekkelig til å fjerne all rømt oppdrettslaks.

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. Det er rapportert mye rømming i området og andel rømt oppdrettslaks i elvene er høy. Samtidig er utfisket delvis effektivt i området. Det vurderes derfor å være høy sannsynlighet for å fortsatt finne mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene i PO7 og tilstanden for området vurderes som dårlig. Kunnskapsstyrken vurderes som god knyttet til utfisket, mens det er moderat kunnskap om rømming og andel rømt oppdrettslaks i elv da det er elver som ikke dekkes av overvåkningsprogrammet. Kunnskapsstyrken vurderes derfor totalt sett som moderat.

Villaksens bestandsstatus. Gytebestandsmålet blir nådd for de fleste vassdragene i regionen, men noen av vassdragene har et redusert høstbart overskudd. Den største bestanden i produksjonsområdet (Namsenvassdraget) har også et relativt stort høstbart overskudd, derfor blir vurderingen ulik om man veier med gytebestandsmål eller ikke. De fleste vassdragene med forenklet vurdering i produksjonsområdet har moderat vurdering. Samlet sett vurderes derfor tilstanden som moderat. Vassdragene med full vurdering utgjør 96 % av det samlede gytebestandsmålet i produksjonsområdet. Vurderingen er avhengig av om det veies med gytebestandsmål eller ikke og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Villaksens genetiske status. Moderate genetiske endringer er påvist i den desidert største bestanden, Namsen, mens tre andre bestander viser ingen observert endring og én bestand viser store endringer. Villaksens genetiske status i området vurderes til å være i moderat tilstand, Tilstanden i området vurderes derfor som moderat. Vurderingen er basert på kun 6 av 24 bestander, men disse utgjør 92 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål, så kunnskapsstyrken anses som moderat.

Bestandenes robusthet mot innkryssing. Både genetisk status og villaksens bestandsstatus vurderes å ha moderat tilstand og bestandenes robusthet mot innkryssing vurderes derfor også til å ha moderat tilstand. Kunnskapen knyttet til både villaksens bestandsstatus og genetiske status vurderes som moderat. Kunnskap knyttet til den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status er også begrenset og kunnskapsstyrken vurderes som moderat.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks i PO7. Det antas å være høy sannsynlighet for forekomst av rømt oppdrettslaks på gyteplassene i området, og selv om robustheten vurderes som moderat vurderes risikoen for ytterligere genetisk endring grunnet innkryssing av rømt oppdrettslaks som høy for PO7. Det er moderat usikkerhet knyttet til de fleste av de underliggende faktorene for både rømt oppdrettslaks på gyteplassene og hvor robust bestandene er for ny innkryssing. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

4.8. Produksjonsområde 8, Helgeland til Bodø

Rømming. Det ble årlig rapportert fra 18 til 7 032 rømte oppdrettslaks i PO8 i perioden 2017–2021 med et årlig gjennomsnitt på 2 327. Området vurderes derfor å ha moderat rømming i perioden. De rapporterte rømmingstallene er heftet med usikkerhet, både med tanke på antall rømmingsepisoder og antall rømt oppdrettslaks per episode, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. I gjennomsnitt ble 54 % av vassdragene (16 av 30) i området overvåket årlig i perioden 2017-2021, noe som utgjorde 87 % av gytebestandsmålet i området. Totalt falt 72 %, 19 % og 10 % av vurderte vassdrag i kategorien lavt, moderat og høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Elver med høy andel rømt oppdrettslaks i denne perioden utgjorde totalt 17% av det vurderte gytebestandsmålet i området. Andelen vassdrag med observert høyt innslag av rømt oppdrettslaks har dermed økt sammenlignet med overvåkningsperioden 2016-2020. Andel rømt oppdrettslaks observert i elv justeres derfor fra moderat til høy. Basert på dette vurderes det derfor å være høy sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i området. Overvåkningsprogrammet dekker kun litt over halvparten av elvene i området, og selv om dette dekker en høy andel av gytebestandsmålet i området, så vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. Utfisking er gjennomført årlig i 3-7 vassdrag i området i perioden 2017 til 2021. Av vassdrag med høyt og middels innslag av rømt laks ble det samme år gjennomført utfisking i gjennomsnitt 38 % (3 av 8) og 40 % (6 av 15) av vassdragene, og det ble tatt ut 150 oppdrettslaks i hele perioden. Effekten av utfiskingen for området vurderes som dårlig og det vurderes derfor at det er høy sannsynlighet for at utfiskingen som gjennomføres i området ikke er tilstrekkelig til å fjerne all rømt oppdrettslaks.

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. Nivå på rapporterte rømmingstall er moderat, mens andel rømt oppdrettslaks i elv er justert fra moderat til høy. Utfisking har lav effekt. Basert på dette vurderes det derfor at sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene i PO8 justeres fra moderat til høy. Kunnskapsstyrken vurderes som god knyttet til utfisket, mens det er moderat kunnskap om rømming og andel rømt oppdrettslaks i elv. Kunnskapsstyrken vurderes derfor totalt sett som moderat.

Villaksens bestandsstatus. Gytebestandsmålene blir nådd for mange av vassdragene i produksjonsområdet. Det høstbare overskuddet er imidlertid lavt i mange vassdrag, noe som gjør dem sårbare for at de kan komme under gytebestandsmålene i framtiden. Ni vassdrag i regionen er enten under reetablering- eller under friskmelding etter behandling mot Gyrodactylus salaris. Disse vassdragene er ikke gitt noen vurdering. Den samlede vurderingen gir derfor dårlig tilstand. Vassdragene med full vurdering utgjør bare 39 % av det samlede gytebestandsmålet i regionen og tilstanden blir i tillegg vurdert ulikt avhengig av om vassdragene blir veid med gytebestandsmål eller ikke. Kunnskapsstyrken vurderes derfor til å være moderat.

Villaksens genetiske status. Stor genetisk endring er påvist i nær halvparten av bestandene, inkludert de fleste store bestandene. Villaksens genetiske status i området vurderes til å være i dårlig tilstand (store eller moderate genetiske endringer påvist). Vurderingen er basert på 11 av 30 bestander som samlet utgjør 81 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål, så kunnskapsstyrken anses som moderat.

Bestandenes robusthet mot innkryssing. Tilstanden for både villaksens bestandsstatus og genetisk status vurderes å være dårlig, og tilstanden for bestandenes robusthet mot innkryssing vurderes derfor som dårlig. Lav konkurranse på gyteplassen kan gi den rømte oppdrettslaksen høyere gytesuksess i produksjonsområdet. Kunnskapen knyttet til både villaksens bestandsstatus og genetiske status vurderes som god. Kunnskap knyttet til den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status er derimot begrenset, så på tross av god kunnskap om begge de underliggende faktorene vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks i PO8. Når det tidligere vært vurdert å være moderate mengder rømt oppdrettslaks på gyteplassene, har den gjennomgående dårlige robustheten hos villaksbestandene veid tyngre. I årets vurdering er sannsynlighet for tilstedeværelse av rømt oppdrettslaks på gyteplassene justert opp til høy, og risikoen for ytterligere genetisk endring som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks vurderes derfor fortsatt som høy i PO8. Det er moderat usikkerhet knyttet til de fleste av de underliggende faktorene for både rømt oppdrettslaks på gyteplassene og hvor robust bestandene er for ny innkryssing. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

4.9. Produksjonsområde 9, Vestfjorden og Vesterålen

Rømming. Det ble årlig rapportert fra 3 til 20 480 rømte oppdrettslaks i PO9 i perioden 2017–2021 med et årlig gjennomsnitt på 4 372. Området vurderes derfor å ha hatt moderate rømmingstall i perioden. De rapporterte rømmingstallene er heftet med usikkerhet, både med tanke på antall rømmingsepisoder og antall rømt oppdrettslaks per episode, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. I gjennomsnitt ble 21 % av vassdragene i området (12 av 57) overvåket, noe som utgjorde 37 % av det samlede gytebestandsmålet i området. To tredjedeler av de vurderte vassdragene er vurdert til å ha lavt og 20 % til å ha moderat innslag. Andelen vurderte vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks var 12 %. Basert på dette vurderes det derfor å være moderat sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i området. Overvåkningsprogrammet dekker få elver i området og elvene dekker kun en tredjedel av gytebestandsmålet. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som svak.

Utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. Utfisking er gjennomført årlig i 5-7 vassdrag i området i perioden 2017 til 2021. Av vassdrag med høyt og middels innslag av rømt laks ble det samme år gjennomført utfisking i gjennomsnitt 100 % (7 av 7) og 75 % (9 av 12) av vassdragene, og det ble tatt ut 101 oppdrettslaks i hele perioden. Det er få vassdrag i området som er dekket av overvåkningsprogrammet og det er vassdrag i området hvor utfisking ikke vil fungere optimalt på grunn av vannføring, forekomst av innsjø eller generelt vanskelige forhold. Effekten av utfisking vurderes av den grunn som lav, på tross av gjennomført utfisking i alle elver med høyt innslag. Det vurderes derfor at det er høy sannsynlighet for at utfiskingen som gjennomføres i området ikke er tilstrekkelig til å fjerne all rømt oppdrettslaks.

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. Rømming er moderat, men det er vurdert å være høy sannsynlighet for at det er rømt oppdrettslaks i elvene. Utfisking er lite effektivt i området. Sannsynligheten for å finne mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene vurderes derfor fortsatt som høy for PO9. Det er god kunnskap om utfiskingen i området, men det er moderat kunnskap om hvor mye oppdrettslaks som rømmer, og lite kunnskap om hvor stor andel av disse som går opp i elvene. Kunnskapsstyrken vurderes derfor totalt sett som moderat.

Villaksens bestandsstatus. Gytebestandsmålene blir nådd for mange av vassdragene i produksjonsområdet. Det høstbare overskuddet er fortsatt lavt i en del av vassdragene og vurderingen av området er moderat tilstand. Vurderingen blir den samme enten man veier med gytebestandsmål eller ikke. De fleste småvassdragene som er gitt en forenklet vurdering har moderat eller dårlig status, antall vassdrag med god status ved forenklet vurdering har imidlertid økt fra ett ved forrige vurdering til syv. Vassdragene med full vurdering utgjør 65 % av det samlede gytebestandsmålet i regionen. Dette er et område med mange småvassdrag som har fått en forenklet vurdering. Det er imidlertid gytefisktellinger i mange av disse som ligger til grunn for vurderingen, slik at usikkerheten i de forenklede vurderingene er mindre enn i andre produksjonsområder. Kunnskapsstyrken vurderes derfor samlet sett som moderat.

Villaksens genetiske status. Ingen genetisk endring er observert i fire femtedeler av bestandene, inklusive den største bestanden. Det er påvist stor genetisk endring i to bestander, deriblant den nest største bestanden. Villaksens genetiske status i området vurderes til å være i moderat tilstand (svake genetiske endringer indikert). Vurderingen er basert på 20 bestander som til sammen utgjør 62 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål. Siden mange bestander ikke er vurdert, anses kunnskapsstyrken som moderat.

Bestandenes robusthet mot innkryssing. Tilstanden for bestandsstatus og genetisk status blir begge vurdert som moderat, og den totale vurderingen av bestandenes robusthet mot innkryssing vurderes derfor som moderat. Kunnskapen knyttet til både villaksens bestandsstatus og genetiske status vurderes som god. Kunnskap knyttet til den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status er derimot begrenset, så på tross av god kunnskap om begge de underliggende faktorene vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks i PO9. Det antas å være stor sannsynlighet for at det kan forekomme en høy andel rømt oppdrettslaks på gyteplassene, samtidig som bestandenes robusthet for innkryssing er moderat. Risikoen for ytterligere genetisk endring som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks vurderes derfor som høy i PO9, ettersom den høye andelen av rømt oppdrettslaks veier tyngre. Det er derimot svært mange elver som ikke dekkes av overvåkningsprogrammet, som bidrar med usikkerhet til risikobildet. Det er moderat usikkerhet knyttet til de fleste resterende underliggende faktorene for både rømt oppdrettslaks på gyteplassene og hvor robuste bestandene er for ny innkryssing, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

4.10. Produksjonsområde 10, Andøya til Senja

Rømming. Det ble årlig rapportert fra 2 til 182 417 rømte oppdrettslaks i PO10 i perioden 2017–2021 med et årlig gjennomsnitt på 37 525. Området vurderes derfor å ha hatt høye rømmingstall i perioden. Én enkelt rømmingsepisode på 179 491 ungfisk (13 g) fra et ferskvannsanlegg i juli 2019 påvirker sterkt de observerte rømmingstallene. I etterkant av denne rømmingsepisoden ble det rapportert om en gjenfangst på 104 753 (justert for gjenfangst, har området da hatt et årlig gjennomsnitt på 16 574 rapporterte rømte oppdrettslaks). Dødelighet etter rømming er større for oppdrettslaks som rømmer som ung, i forhold til oppdrettslaks som rømmer som kjønnsmoden eller nær kjønnsmoden, ettersom ungfisken må overleve lengre i naturen før den er kjønnsmoden og kan oppsøke gyteplassene.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. I snitt ble 53 % av vassdragene i området (14 av 26) overvåket, noe som utgjorde 72 % av gytebestandsmålet i området. Andelen vurderte vassdrag med høyt og moderat innslag av rømt oppdrettslaks er henholdsvis 26 % og 7 %. I de to siste årene (2020 og 2021) er det ingen vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Dette kan tyde på at overlevelse hos ungfisken som rømte i 2019 har vært lav, og/eller at den kan ha oppsøkt gyteplasser i andre områder, og/eller at den ikke har nådd kjønnsmoden alder enda. Ettersom det har vært en nedgang i antall vassdrag med høye og moderate andeler av rømt oppdrettslaks i området, og det i perioden 2017-2021 samlet sett er under 10 % av undersøkte vassdrag med høyt innslag, blir den totale vurderingen av observert andel rømt oppdrettslaks i elv justert fra dårlig til moderat tilstand i PO10. Basert på dette vurderes det derfor å være moderat sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i området. Selv om i underkant av tre fjerdedeler av gytebestandsmålet er dekket av overvåkningsprogrammet, er andelen av vassdrag som overvåkes noe lav, og det er dermed vassdrag med ukjent innslag av rømt oppdrettslaks. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. Utfisking er gjennomført årlig i 3-16 vassdrag i området i perioden 2017 til 2021. Av vassdrag med høyt og middels innslag av rømt laks ble det samme år gjennomført utfisking i gjennomsnitt 80 % (4 av 5) og 83 % (15 av 18) av vassdragene, og det ble tatt ut 114 oppdrettslaks i hele perioden. Det er også vassdrag i området som ikke dekkes av overvåkningsprogrammet og/eller hvor utfiskingstiltak ikke kan gjennomføres på en optimal måte på grunn av vannføring, forekomst av innsjø eller andre kompliserende forhold. Effekten av utfiskingen for området vurderes som dårlig og det vurderes derfor at det er høy sannsynlighet for at utfiskingen som gjennomføres i området ikke er tilstrekkelig til å fjerne all rømt oppdrettslaks.

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. De rapporterte rømmingstallene for området er høye, men i hovedsak knyttet til én enkel rømmingsepisode av ungfisk i 2019, med lav forventet overlevelse. Andel rømt oppdrettslaks i elv har gått ned, og sannsynlighet for forekomst av rømt oppdrettslaks i elver i området er justert fra høy til moderate.  Utfisking i området er lite effektivt. Det vurderes derfor å være moderate sannsynlighet for å finne mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene, en nedjustering av risikobildet fra forrige vurdering. Ettersom det er mange vassdrag som ikke inngår i overvåkningsprogrammet vurderes kunnskapsstyrken totalt sett som moderat.

Villaksens bestandsstatus. Gytebestandsmålene blir nådd for mange av vassdragene i produksjonsområdet, men det uveide høstbare overskuddet er lavt i enkelte vassdrag, noe som gjør at den samlede vurderingen av området er moderat tilstand. Det største vassdraget i regionen (Målselv) har normalt høstbart overskudd og trekker vurderingen opp når vi veier med gytebestandsmål. I det nest største vassdraget, Salangselva, er laksebestanden så lav at fiske etter laks har vært forbudt i perioden. Vassdragene som blir vurdert med forenklet vurdering, domineres av dårlig og moderat kvalitet. Det er stor spredning i tilstanden i vassdragene i regionen. Vassdragene med full vurdering utgjør 92 % av det samlede gytebestandsmålet i produksjonsområdet. Vurderingen er ulik om vi vekter med gytebestandsmål eller ikke og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Villaksens genetiske status. Stor genetisk endring er påvist i en tredjedel av bestandene, inklusive de to største bestandene (Målselva og Salangselva). Villaksens genetiske status i området vurderes til å være i dårlig tilstand (store eller moderate genetiske endringer påvist). Vurderingen er basert på 15 bestander som til sammen utgjør 92 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål, så kunnskapsstyrken anses som god.

Bestandenes robusthet mot innkryssing. Tilstanden for villaksens bestandsstatus er moderat, samtidig som genetisk status vurderes å være dårlig. Tilstanden for bestandenes robusthet mot innkryssing vurderes å være moderat, ettersom bestandsstatus tillegges mer vekt enn genetisk status. Høy konkurranse på gyteplassen kan gi den rømte oppdrettslaksen lavere gytesuksess i produksjonsområdet. Kunnskapen knyttet til både villaksens bestandsstatus og genetiske status vurderes som god. Kunnskap knyttet til den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status er derimot begrenset, så på tross av god kunnskap om begge de underliggende faktorene vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks i PO10. Observerte andeler rømt oppdrettslaks i elv er redusert gjennom vurderingsperioden og det antas å være moderat sannsynlighet for å finne mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene. Det er rapportert om høye rømmingstall i området, som i all hovedsak er knyttet til en rømmingsepisode i 2019 hvor et stort antall ungfisk rømte fra et landanlegg, og hvor overlevelse etter rømming er antatt å være lav. Bestandenes robusthet for innkryssing er moderat. Totalt sett vurderes sannsynligheten for ytterligere genetisk endring i PO10 som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks som moderat, redusert fra høy ved forrige vurdering. Det er manglende kunnskap både om rømt oppdrettslaks på gyteplassene og bestandenes robusthet mot innkryssing. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

4.11. Produksjonsområde 11, Kvaløya til Loppa

Rømming. Det ble årlig rapportert om 0 til 641 rømte oppdrettslaks i PO11 i perioden 2017–2021 med et årlig gjennomsnitt på 130. Området vurderes derfor å ha hatt lave rømmingstall i perioden. De rapporterte rømmingstallene er heftet med usikkerhet, både med tanke på antall rømmingsepisoder og antall rømt oppdrettslaks per episode. Det mangler også kunnskap knyttet til påvirkning fra rømming i andre produksjonsområder og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. I gjennomsnitt ble 53 % av vassdragene i området (11 av 20) overvåket i perioden 2017-2021, noe som utgjorde 90 % av det samlede gytebestandsmålet. Andelen undersøkte vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks var 15 %. Basert på dette vurderes det derfor å være høy sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i området. Selv om en stor andel av gytebestandsmålet er dekket av overvåkningen, er kun i overkant av halvparten av vassdragene vurdert, noe som betyr at en ikke kan utelukke at vassdrag som ikke er vurdert kan ha moderat og lavt innslag av rømt oppdrettslaks. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. Utfisking er gjennomført årlig i 2-9 vassdrag i området i perioden 2017 til 2021. Av vassdrag med høyt og middels innslag av rømt oppdrettslaks ble det samme år gjennomført utfisking i gjennomsnitt 88 % (7 av 8) av vassdragene henholdsvis, og det ble fjernet 84 oppdrettslaks i hele perioden. Det er vassdrag i området der utfisking ikke fungerer optimalt på grunn av vannføring, forekomst av innsjø eller andre vanskelige forhold. Effekten av utfiskingen vurderes av den grunn som dårlig og at det er høy sannsynlighet for at utfiskingen som gjennomføres i området ikke er tilstrekkelig til å fjerne all rømt oppdrettslaks.

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. Rapportert rømming i området er lav, mens andel rømt oppdrettslaks i undersøkte elver er høy. Effekten av utfiskingstiltak anses å være lav. Det vurderes derfor at det vil være høy sannsynlighet for å finne mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene i området. Det kan synes som om rømt oppdrettslaks fra nærliggende produksjonsområder går opp i elvene i dette området, siden rapportert rømming i området er lav. Til tross for at det er god kunnskap om utfiskingen i området, er det moderat kunnskap om hvor mye oppdrettslaks som rømmer og hvor stor andel av disse som går opp i elvene. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Villaksens bestandsstatus. Gytebestandsmålene blir nådd for mange av vassdragene i produksjonsområdet. Det høstbare overskuddet er imidlertid lavt i mange vassdrag. Det største vassdraget i produksjonsområdet (Reisaelva) har dårligere status enn de små. Vassdragene i Skibotnregionen er under reetablering etter behandling mot Gyrodactylus salaris og blir derfor ikke gitt noen full vurdering. Samlet vurderes tilstanden som dårlig for området. Vassdragene med full vurdering utgjør 61 % av det samlede gytebestandsmålet i regionen. Vurderingen blir den samme enten vi veier med gytebestandsmål eller ikke og kunnskapsstyrken vurderes derfor som god.

Villaksens genetiske status. Store genetiske endringer er påvist i to tredjedeler av bestandene, inklusive flere store bestander. I den største bestanden er det ikke observert genetiske endringer. Villaksens genetiske status i området vurderes til å være i dårlig tilstand (store eller moderate genetiske endringer påvist). Vurderingen er basert på ni bestander som til sammen utgjør 88 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål, så kunnskapsstyrken anses som god.

Bestandenes robusthet mot innkryssing. Tilstanden for både villaksens bestandsstatus og genetisk status vurderes å være dårlig, og tilstanden for bestandenes robusthet mot innkryssing vurderes derfor som dårlig. Lav konkurranse på gyteplassen kan gi den rømte oppdrettslaksen høyere gytesuksess i produksjonsområdet. Kunnskapen knyttet til både villaksens bestandsstatus og genetiske status vurderes som god. Kunnskap knyttet til den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status er derimot begrenset, så på tross av god kunnskap om begge de underliggende faktorene vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks i PO11. Det er høy sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks på gyteplassene i området, og bestandenes robusthet for innkryssing er vurdert som dårlig. Risikoen for ytterligere genetisk endring i PO11 som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks vurderes derfor som høy. Det mangler kunnskap knyttet til hvor mye rømt oppdrettslaks det er på gyteplassene da overvåkningsprogrammet ikke dekker alle elver i området, og det er usikkerhet knyttet til rømmingstallene. Det er også usikkerhet knyttet til hvor robuste bestandene er for ny innkryssing. Kunnskapsstyrken vurderes derfor totalt sett som moderat.

4.12. Produksjonsområde 12, Vest-Finnmark

Rømming. Det ble årlig rapportert fra 0 til 26 813 rømte oppdrettslaks i PO12 i perioden 2017–2021 med et årlig gjennomsnitt på 8 324. PO12 vurderes derfor å ha hatt moderate rømmingstall i perioden.  De rapporterte rømmingstallene er heftet med usikkerhet, både med tanke på antall rømmingsepisoder og antall rømt oppdrettslaks per episode, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. I snitt ble 37 % av vassdragene i området (10 av 26) overvåket i perioden 2017-2021. Disse utgjorde 87 % av det samlede gytebestandsmålet i området. Totalt falt 83 %, 17 % og 0 % av vurderte vassdrag i kategorien lavt, moderat og høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Basert på dette vurderes det derfor å være moderat sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i området. Overvåkningsprogrammet dekker kun i overkant av en tredjedel av elvene i området, og selv om dette dekker en høy andel av gytebestandsmålet i området, så vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Utfisking og fjerning av rømt oppdrettslaks fra vassdrag. Utfisking er gjennomført årlig i 1-4 vassdrag i området i perioden 2017 til 2021. Det er ingen vassdrag med høyt innslag av rømt laks i området, mens det i vassdrag med middels innslag ble rapportert om utfisking i 75 % (6 av 8) av vassdragene det samme året. Totalt er det i hele perioden kun fjernet 14 rømte oppdrettslaks fra området og effekten av utfisking vurderes av den grunn som dårlig. Det vurderes derfor at det er høy sannsynlighet for at utfiskingen som gjennomføres i området ikke er tilstrekkelig til å fjerne all rømt oppdrettslaks. 

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. Rømming og andelen rømt oppdrettslaks i elv vurderes som moderat og utfiskingstiltak vurderes å ha lav effekt. Det vurderes samlet sett å være moderat sannsynlighet for tilstedeværelse av rømt oppdrettslaks på gyteplassene i PO12. Til tross for at det er god kunnskap om utfiskingen i området, er det moderat kunnskap om hvor mye oppdrettslaks som rømmer og hvor mye rømt oppdrettslaks det er i elvene da overvåkningsprogrammet ikke dekker alle elver i området. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Villaksens bestandsstatus. Gytebestandsmålene blir nådd i de fleste vassdragene i produksjonsområdet. Det høstbare overskuddet er også godt i de fleste vassdragene. Samlet vurderes tilstanden som god. Vassdragene med full vurdering utgjør 95 % av det samlede gytebestandsmålet i produksjonsområdet. Vurderingen er den samme uavhengig av vurderingsmetode og kunnskapsstyrken vurderes derfor som god.

Villaksens genetiske status. Svak genetisk endring er indikert i nær halvparten av bestandene, inklusive de tre største bestandene. Stor genetisk endring er påvist i tre bestander, mens én er uten observert genetisk endring. Villaksens genetiske status i området vurderes derfor samlet sett til å være i moderat tilstand (svake genetiske endringer indikert). Vurderingen er basert på ni bestander som til sammen utgjør 95 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål, så kunnskapsstyrken anses som god.

Bestandenes robusthet mot innkryssing. Siden bestandsstatus har god tilstand, vurderes også bestandenes robusthet mot innkryssing til god tilstand, selv om den genetiske statusen vurderes som moderat. Høy tetthet og konkurranse på gyteplassen antas å gi den rømte oppdrettslaksen lav gytesuksess og vektes derfor tyngre enn den genetiske statusen. Kunnskapen knyttet til både villaksens bestandsstatus og genetiske status vurderes som god. Kunnskap knyttet til den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status er derimot begrenset, så på tross av god kunnskap om begge de underliggende faktorene vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks i PO12. Selv om bestandenes robusthet mot innkryssing vurderes som god, er det moderat sannsynlighet for at det finnes rømt oppdrettslaks på gyteplassene. Sannsynlighet for ytterligere genetisk endring hos villaksbestandene som følge av rømt oppdrettslaks vurderes fortsatt som moderat i PO12. Til tross for at vi har relativt god kunnskap om flere av de underliggende faktorene, så mangler det kunnskap knyttet til hvor mye rømt oppdrettslaks det er på gyteplassene og hvor robuste bestandene er for ny innkryssing. Vurderingen av kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat for området.

4.13. Produksjonsområde 13, Øst-Finnmark

Rømming. Det ble rapportert én rømmingsepisode med 19 rømte oppdrettslaks i PO13 i perioden 2017–2021 med et årlig gjennomsnitt på 4. Området vurderes derfor å ha hatt lave rømmingstall i perioden. Det mangler kunnskap knyttet til omfang av rømming og påvirkning fra rømming i andre produksjonsområder, og kunnskapstyrken vurderes som moderat.

Andel rømt oppdrettslaks i elv. I gjennomsnitt ble 44 % av vassdragene i området (9 av 20) overvåket årlig i perioden 2017-2021, men verken Tana eller Neiden er inkludert. Dette utgjorde kun 13 % av gytebestandsmålet i området. Det er gjennom perioden 2017–2021 ingen vassdrag i kategorien høyt innslag av rømt oppdrettslaks i dette området. Basert på dette vurderes det derfor å være lav sannsynlighet for at det er mye rømt oppdrettslaks i elvene i området. Vi vurderer kunnskapsstyrken som god, fordi det foreligger estimater av andel rømt oppdrettslaks fra andre undersøkelser utført av finske forskere som viser lave andeler i to elver (Tana og Neiden) som ikke er inkludert i overvåkningsprogrammet.

Utfisking av rømt oppdrettslaks fra elv. Utfisking er ikke registrert i området, og det er ikke registrert vassdrag med høyt innslag av rømt laks. Det er totalt sett registrert to vassdrag med moderat innslag av rømt oppdrettslaks, ett i 2017 og ett i 2021. Vi har derfor valgt å ikke vurdere tilstanden for denne risikofaktoren i PO 13.

Rømt oppdrettslaks på gyteplassen. Det er lite rømming og lav andel rømt oppdrettslaks observert i elvene i PO13. Den totale vurderingen er derfor at det lav sannsynligvis for forekomst av rømt oppdrettslaks på gyteplassene i PO13. Det finnes ingen fullstendig oversikt over hvor mye rømt oppdrettslaks som finnes på gyteplassene og rømt oppdrettslaks fra omkringliggende områder kan også gå opp i elvene i området. Kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Villaksens bestandsstatus. Gytebestandsmålene blir nådd i de fleste vassdragene i produksjonsområdet. Det høstbare overskuddet er også godt i de fleste vassdragene. Imidlertid har den største bestanden i produksjonsområdet (Tanavassdraget) redusert gytebestandsmåloppnåelse og redusert høstbart overskudd, trolig som følge av overbeskatning gjennom en årrekke. Siden Tanavassdraget er den desidert største bestanden i området, gjør dette at vurderingene blir svært forskjellig avhengig av om vi veier med gytebestandsmål eller ikke. Siden Tana er det viktigste laksevassdraget i Norge, tillegges det stor vekt, og vi vurderer den samlede tilstanden til å være moderat for området. Vassdragene med full vurdering utgjør 96 % av det samlede gytebestandsmålet i produksjonsområdet. Det er stort sprik i den samlede vurderingen avhengig av hvordan Tanavassdraget vektlegges. Den samlede vurderingen for regionen er derfor ikke robust, selv om vurderingene av de enkelte vassdragene er relativt sikre, og kunnskapsstyrken vurderes derfor som moderat.

Villaksens genetiske status. Tanavassdraget, som er den dominerende bestanden i regionen, er uten observert genetisk endring. I resten av regionen er det en jevn fordeling av bestander med store, moderate, svake og ingen observerte genetiske endringer. Villaksens genetiske status i området vurderes totalt sett til å være i moderat tilstand (svake genetiske endringer indikert). Vurderingen er basert på 16 bestander som til sammen utgjør 99 % av produksjonsområdets totale gytebestandsmål. Vi har svært begrensede prøver fra Tanavassdraget, med kun 41 voksne laks fra perioden 2005–2010 og en analyse av smolt fra 2014. Da det ikke foreligger prøver fra Tanavassdraget fra tiden etter 2014, justeres kunnskapsstyrken ned fra moderat til dårlig.

Bestandenes robusthet mot innkryssing. Både genetisk status og villaksens bestandsstatus vurderes å ha moderat tilstand og bestandenes robusthet mot innkryssing vurderes derfor også til å ha moderat tilstand. Kunnskapen knyttet til både villaksens bestandsstatus og genetiske status vurderes som god. Kunnskap knyttet til den kombinerte effekten av bestandsstatus og genetisk status er derimot begrenset, så på tross av god kunnskap om begge de underliggende faktorene vurderes kunnskapsstyrken som moderat.

Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks i PO13. Selv om bestandenes robusthet i området vurderes som moderat, vektes den lave andelen av rømt oppdrettslaks tyngre og sannsynlighet for ytterligere genetisk endring i PO13 vurderes som lav. Vurderingen for dette produksjonsområdet er noe kompleks i og med at bestandsstatus er annerledes i Tanavassdraget enn i de andre vassdragene i området. Det foreligger heller ikke norske undersøkelser av forekomsten av rømt oppdrettslaks i Tana, men undersøkte prøver viser ingen genetisk endring som følge av innkryssing. Det er også usikkerhet i forhold til utviklingen i akvakultur på russisk side av grensen, hvor det har vært ambisjoner om økning i produksjonen. Det er moderat usikkerhet knyttet de fleste av de underliggende faktorene for både rømt oppdrettslaks på gyteplassene og hvor robust bestandene er for ny innkryssing. Kunnskapsstyrken vurderes derfor samlet sett som moderat.

Risikovurderingen viser at kun de to sørligste (PO1 og PO2), samt det nordøstligste produksjonsområdet (PO13) fortsatt vurderes til å ha lav risiko for ytterligere genetisk endring som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks. Fire av de andre produksjonsområdene (PO5, 6, 10 og 12) vurderes til å ha moderat risiko for ytterligere genetisk endring, mens seks produksjonsområder (PO3, 4, 7, 8, 9 og 11) vurderes til å ha høy risiko for ytterligere genetisk endring som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks. I PO10 er risikobildet justert ned fra høy til moderat risiko, mens for de andre POene er vurderingene uendret fra risikovurderingene gjort i 2019, 2021 og 2022.

 I de siste årene har de offisielle rømmingstallene fra industrien vist en nedgang, og overvåkningsprogrammet for rømt oppdrettslaks har vist lavere andel rømt oppdrettslaks i elvene de siste årene. Denne utviklingen gjenspeiles delvis i året risikorapport, hvor en nedgang i andel rømt oppdrettslaks i elvene i PO10 har resultert i en nedjustering av risikobildet. Det er likevel verdt å merke seg at i PO8 så vurderes andel rømt oppdrettslaks som høy, kontra moderat ved forrige vurdering. I områder med lite rømt oppdrettslaks kan én stor rømming forandre denne situasjonen raskt. Andel rømt oppdrettslaks i gytebestandene er også påvirket av endringer i antall villaks.

Så lenge oppdrettslaks produseres med dagens teknologi som hovedsakelig er åpne merder i sjø, vil risikoen for større rømningshendelser være til stede, og tall fra 2019 viser at nærmere 300 000 laks rømte det året. I 2021 ble det innrapportert nærmere 67 000 rømt oppdrettslaks, mens det i 2022 er blitt rapportert om i overkant av 56 000. Det er derfor stor sannsynlighet for at en også i de neste årene vil kunne få større rømningsepisoder. Det konkluderes derfor med at det også i de kommende år vil være moderat til høy risiko for ytterligere genetisk endring som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks i ville laksebestander i store deler av landet.

Tilgjengelig kunnskap tilsier at genetisk endring i ville laksebestander som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks, kan føre til redusert produksjon av genetisk villaks samt forandringer i viktige biologiske egenskaper i bestander som for eksempel alder og størrelse kjønnsmodning, smoltalder og endringer i utvandringstidspunkt for smolt. Dette kan resultere i mindre robuste bestander med redusert evne til å tilpasse seg til fremtidige utfordringer. Videre tilsier all tilgjengelig kunnskap at nivået av negative biologiske forandringer i de ville bestandene i stor grad vil være bestemt av nivået av genetisk innblanding fra rømt oppdrettslaks. Enkelt forklart betyr mer innkryssing større risiko for negative biologiske konsekvenser.

Sterke villaksbestander vil kunne redusere innkryssing av rømt oppdrettslaks ved økt konkurranse og gjennom en uttynningseffekt. Forvaltning etter gytebestandsmål, hvor man tar sikte på å ha nok vill gytelaks til stede om høsten til at elvene når sitt produksjonspotensial, vil bidra til å minske risikoen for at rømt oppdrettslaks fører til ytterligere genetisk endring. Flere tiltak er iverksatt både fra forvaltningen og næringen selv for å redusere rømming. Økt innsats for å gjøre tiltakene så effektive som mulig i å hindre rømt oppdrettslaks å komme til gyteplassene, vil også redusere risikoen for ytterligere innkryssing. Bruk av steril laks i oppdrett vil hindre videre innkryssing, men det vil imidlertid kunne gå flere år før produksjon av steril laks er klar for oppskalering.

Denne risikovurderingen er gjort på produksjonsområdenivå med mål om å gi et overordnet bilde av risiko knyttet til ytterligere genetisk endring i ville laksebestander som en konsekvens av innkryssing av rømt oppdrettslaks. Siden det innenfor hvert produksjonsområde vil være vassdrag og laksebestander som er ulike med hensyn til disse faktorene, vil aggregering av bestandene innenfor et produksjonsområde ikke nødvendigvis gi et godt uttrykk for tilstand og risiko for enkeltbestander. Neste steg kan være å gjøre en risikovurdering på elvenivå eller lokalisere mindre geografiske områder der risikoen vurderes å være høy, og gjøre en mer detaljert vurdering

I den­ne to­del­te kunn­skaps­sta­tu­sen pre­sen­te­rer vi først en ut­vi­det gjen­nom­gang av fak­to­re­ne knyt­tet til sel­ve ri­si­ko­vur­de­rin­gen; an­del rømt opp­dretts­laks på gy­te­plas­se­ne (røm­ming, an­del rømt oppdretts­laks i elv og ut­fis­king/ fjer­ning av rømt opp­dretts­laks fra elv) og be­stan­de­nes ro­bust­het for ny inn­krys­sing (be­stands­sta­tus og ge­ne­tisk sta­tus). Vi drøf­ter også uli­ke bio­lo­gis­ke fak­to­rer ved den røm­te fis­ken som kan på­vir­ke dens gyte­suk­sess i na­tu­ren, men som på nå­væ­ren­de tids­punkt ikke er in­klu­dert i ri­si­ko­vur­de­rin­gen. Vi­de­re pre­sen­te­rer vi en over­sikt over kon­se­kven­ser av at rømt opp­dretts­laks krys­ser seg med vill­aks og hvilke faktorer som forklarer variasjon i andel rømt oppdrettslaks i elv og grad av innkryssing.

6.1. Fak­to­rer in­klu­dert i ri­si­ko­vur­de­rin­gen

Rømt opp­dretts­laks på gy­te­plas­se­ne

Røm­ming

De of­fi­si­el­le inn­rap­por­ter­te rømmingstallene for laks (www.fiskeridir.no) vi­ser at det si­den 2001 år­lig har rømt fle­re hund­re tu­sen opp­dretts­laks de fles­te år (fi­gur 6.1). I 2017 var det kun rap­por­tert 17 000 rømt oppdrettslaks som er det laveste ni­vå­et i hele pe­ri­oden. Det høy­es­te rap­por­ter­te tal­let var i 2006 da 921 000 oppdrettslaks ble meldt røm­t. Dis­se tal­le­ne er mi­ni­mums­es­ti­ma­ter og de fak­tis­ke rømmingstallene er sann­syn­lig­vis høy­ere enn det som rap­por­te­res, både grunnet urapporterte hendelser og usikkerhet knyttet til fastsetting av antall rømt fisk ved store rømmingsepisoder. Hav­forsk­nings­in­sti­tut­tets DNA-identifisering av urap­por­tert rømt opp­dretts­laks (Glo­ver 2010; Zhang mfl. 2013), og en stør­re stu­die med ut­set­ting av mer­ket laks og mo­del­le­ring vis­te at de fak­tis­ke rømmingstallene for pe­ri­oden 2005–2011 sann­syn­lig­vis var 2–4 gan­ger høy­ere enn den of­fi­si­el­le sta­tis­tik­ken (Skil­brei mfl. 2015a). Det er ikke gjort til­sva­ren­de stu­di­er for sei­ne­re år, og en ny estimering av forskjellen mellom rapporterte og faktiske rømmingstall trengs for å dokumentere effekten av ytterligere tiltak iverksatt for å forhindre rømming i etterkant av 2011. Selv om det er usik­ker­het i de of­fi­si­el­le rømmingstallene, er ri­si­ko­vur­de­rin­gen ba­sert på år­lig gjen­nom­snitt­lig rap­por­tert røm­ming per pro­duk­sjons­om­rå­de i pe­ri­oden 2017–2021 (ta­bell 6.1). I det­te tids­rom­met ble det meldt om to­talt 573 128 røm­te opp­dretts­laks.

Kil­de: www.fiskeridir.no.

Bio­lo­gisk sta­tus ved røm­ming på­vir­ker opp­dretts­lak­sens evne til å over­le­ve i na­tu­ren, vand­re opp i vass­dra­ge­ne og gyte sam­men med vill­aks. Det­te om­fat­ter for eks­em­pel livs­fa­se, kjønn, kjønns­mod­ning, tids­punkt for røm­ming, lys­re­gi­me på an­leg­get før røm­ming, syk­doms­sta­tus, stør­rel­se, al­der og tids­for­løp i det fri. Biologisk status påvirker også hvor langt den rømte oppdrettslaksen kan spre seg. Dis­se fak­to­re­ne dis­ku­te­res her, men er på nå­væ­ren­de tids­punkt ikke in­klu­dert i ri­si­ko­vur­de­rin­gen da det fin­nes lite kunn­skap om opp­dretts­lak­sens bio­lo­gis­ke sta­tus ved rømming og i hvor stor grad den sprer seg fra der den rømmer og til andre pro­duk­sjons­om­rå­der.

Det er stor va­ria­sjon i spred­ning og over­le­ving hos rømt opp­dretts­laks, og rømt opp­dretts­laks kan spre seg over sto­re om­rå­der (Hansen mfl. 1993; Hansen 2006a, b; Jensen mfl. 2013; Quintela mfl. 2016). Års­tid, rømmingslokalitet (eks. fjord vs. kyst), stør­rel­se og al­der ved røm­ming ser ut til å være av­gjø­ren­de for hvor den røm­te fis­ken svøm­mer og i hvil­ken grad de over­le­ver.

Vill­aks leg­ger ut på lan­ge vand­rin­ger, fra el­ven til stor­ha­vet som li­ten smolt og til­ba­ke som kjønns­mo­den laks. Vand­rin­ge­ne er syn­kro­ni­sert med års­ti­de­ne, der smolt vand­rer ut til ha­vet i pe­ri­oden ap­ril-juli, mens kjønns­mo­den laks vand­rer til­ba­ke til el­ve­ne fra sent om vå­ren til utpå høs­ten.

Også laks i opp­drett har dis­se vand­rings­in­stink­te­ne, men både års­tid, stør­rel­se og kjønns­mod­nings­sta­tus til fis­ken når den røm­mer, har be­tyd­ning for hvil­ken at­ferd den får i fri­het. I noen til­fel­ler vil rømt opp­dretts­laks spre seg hur­tig og være lite fang­bare, mens den un­der and­re for­hold vil hol­de seg len­ge i om­rå­det og kan­skje søke opp i nær­lig­gen­de el­ver.

Havforskningsinstituttet har tidligere gjen­nom­ført en se­rie med eks­pe­ri­men­tel­le slipp av opp­dretts­laks for å stu­de­re uli­ke at­ferds­mønst­re. Re­sul­ta­te­ne fra dis­se for­søke­ne er satt sam­men med kunn­skap fra and­re kil­der som også be­skri­ver slipp av mer­ket opp­dretts­laks (Hansen 2006a, b; Chittenden mfl. 2011). Smolt og post­smolt som røm­mer den før­s­te som­me­ren et­ter at de er satt ut i mer­der i sjø­en, vil nor­malt vand­re hur­tig mot ha­vet (Skil­brei 2010; Skil­brei mfl. 2015a). Det­te in­ne­bæ­rer at gjen­fangst blir nær­mest umu­lig. Den­ne fis­ken vok­ser opp i de åpne hav­om­rå­de­ne sam­men med vill­ak­sen, og en li­ten an­del (0,4 % gjen­fangst fra våre ut­slipp) kom­mer til­ba­ke til kys­ten ett til tre år se­ne­re som kjønns­mo­den fisk. Våre un­der­sø­kel­ser vi­ser at en høy an­del av dis­se vil søke til­ba­ke mot fersk­vanns­kil­der i om­rå­det de røm­te fra som smolt, men man­ge vand­rer li­ke­vel opp i el­ver spredd over et om­rå­de på fle­re hund­re ki­lo­me­ter (Skil­brei mfl. 2015a; fi­gur 6.2). Nyere upubliserte analyser at data fra disse eksperimentelle slippene viser at smoltrømming har potensialet til å spre seg mer enn 120 mil fra slipplokasjonen ved retur til ferskvann 1-3 år senere.

Vand­rings­vil­jen til post­smolt som røm­mer om høs­ten re­du­se­res i takt med at da­ge­ne blir kor­te­re. Der­for øker også den lo­ka­le gjen­fangs­ten av post­smolt som røm­mer ut­over høs­ten (13 % gjen­fangst fra våre ut­slipp), blant an­net for­di de er blitt sto­re nok til å bli fan­get i garn og av sports­fis­ke­re (Skil­brei mfl. 2015a).

Der­som fisk røm­mer kort tid et­ter at de har blitt flyt­tet fra kar på et set­te­fisk­an­legg til merd i sjø­en, blir vand­rings­mo­ti­va­sjo­nen på­vir­ket av lys­re­gi­met fis­ken var ut­satt for på set­te­fisk­an­leg­get. Kon­ti­nu­er­lig be­lys­ning svek­ker vand­rings­vil­jen og kan få stor set­te­fisk til å hol­de seg i fjor­den uvan­lig len­ge, selv om de røm­mer om som­me­ren (Skil­brei mfl. 2014). I pro­duk­sjon av høst­smolt kan bruk av kuns­tig økt dag­leng­de på set­te­fisk­an­leg­get få lak­sen til å leg­ge ut på vand­ring mot ha­vet selv om den røm­mer fra mer­den seint om høs­ten. Sjan­sen for at dis­se over­le­ver vin­te­ren i ha­vet er imid­ler­tid lav (Skil­brei 2013), da slipp av høst­smolt ga la­ve­re gjen­fangst som vok­sen (0,004 %) en slipp av vår­smolt (0,17 %). Det er der­med la­ve­re sann­syn­lig­het for at fisk fra den­ne type røm­ming over­le­ver fram til kjønns­mod­ning og vand­rer opp i elv.

Gjen­fangst av vok­sen laks av­hen­ger av rømmingsområdet. Slipp av vok­sen laks fra an­legg på kys­ten har gitt la­ve­re gjen­fangst (4–7 %) enn slipp i fjor­der der fis­ken opp­hol­der seg len­ger og er mer eks­po­nert for fis­ke­red­ska­per (7–33 %). Slipp fra an­legg helt ute i hav­ga­pet har ikke gitt gjen­fangs­ter (Skil­brei mfl. 2015a). Fles­te­par­ten av gjen­fan­get vok­sen laks ble fan­get i må­ne­de­ne et­ter at de ble satt ut, i nær­he­ten av ut­slipps­om­rå­det. Nyere upubliserte analyser at data fra disse eksperimentelle slippene viser likevel at disse voksenrømlingene spredte seg på det meste mer enn 400 km fra slipplokasjonen. Kun 0,09 % ble gjen­fan­get 1–2 år et­ter ut­slip­pet (Skil­brei mfl. 2015a). En med­vir­ken­de år­sak til det­te er mu­li­gens at vok­sen laks som røm­mer har van­s­ker med å lære seg å fan­ge na­tur­lig føde. Un­der­sø­kel­ser av mage­inn­hold til vok­sen rømt opp­dretts­laks fan­get nær nor­ske­kys­ten vi­ser van­lig­vis at de al­ler fles­te er tom­me (Olsen & Skil­brei 2010). Rømt opp­dretts­laks fan­get un­der fis­ket ved Fær­øy­ene har derimot sam­me di­ett som vill­ak­sen der (Jacobsen & Hansen 2001).

Rømminger om høs­ten, uav­hen­gig av al­der på lak­sen, kjen­ne­teg­nes ofte av at man­ge fisk sø­ker mot fersk­vanns­kil­der, både el­ver og kraft­verk som slip­per ut tur­bin­vann. Det­te er som ven­tet når det gjel­der kjønnsmodnende fisk, men det har vist seg at man­ge umod­ne laks også sø­ker inn mot el­ve­o­se­ne og at noen også går opp i ned­re del av el­ven (Mad­hun mfl. 2015). Det er kjent at umo­den laks kan gå opp i fersk­vann (Webb mfl. 2007), men den­ne at­fer­den er ikke godt kart­lagt. Det er mu­lig at noen av de umod­ne fis­ke­ne svøm­mer ut av el­ven igjen et­ter en stund, mens and­re kan stå i el­ven til de blir kjønns­mod­ne.

Som nevnt over har mer­ke­stu­di­e­ne vist at smolt og postmolt som røm­mer kan kom­me til­ba­ke som gy­te­klar laks et­ter 1–3 år i ha­vet, og at vok­sen rømt opp­dretts­laks som gjen­fan­ges som of­test blir gjen­fan­get i lø­pet av det året de røm­te (Skil­brei mfl. 2015a). Un­der­sø­kel­ser av et pig­ment i kjøtt som re­flek­te­rer ulik di­ett mel­lom opp­dretts­mil­jø­et og na­tu­ren, vis­te tid­lig på 90-tal­let at om lag halv­par­ten av den un­der­søk­te røm­te opp­dretts­lak­sen fan­get i elv had­de rømt ny­lig mens den res­te­ren­de halv­par­ten had­de til­brakt mer enn ett år i na­tu­ren (Lura & Sæ­grov 1994). Se­ne­re har fett­sy­re­ana­ly­ser av vok­sen rømt opp­dretts­laks i elv vist at fler­tal­let ny­lig had­de rømt, det­te ba­sert på at de had­de fett­sy­re­pro­fi­ler som var svært lik opp­dretts­fô­ret. En mind­re an­del på rundt 10–30 % av den voks­ne røm­te opp­dretts­lak­sen had­de fett­sy­re­pro­fi­ler som ty­det på at den had­de bei­tet i ha­vet i lang tid og der­med sann­syn­lig­vis had­de rømt som smolt el­ler post­smolt. Det var fær­re ob­ser­va­sjo­ner av vok­sen laks som had­de spist beg­ge ty­per mat; som had­de rømt som re­la­tivt stor laks og der­et­ter klart å finne ville byt­te­dyr (Skil­brei mfl. 2015b; Anon. 2018). Det­te støt­ter an­ta­kel­sen fra mer­ke­stu­di­e­ne om at en stor del av den umod­ne voks­ne opp­dretts­lak­sen som røm­mer sann­syn­lig­vis ikke over­le­ver fram til den blir kjønns­mo­den.

Til­gjen­ge­li­ge data ty­der på at sann­syn­lig­he­ten for at en rømt opp­dretts­laks over­le­ver fram til kjønns­mod­ning og vand­rer opp i elv er størst hvis fis­ken røm­mer som smolt om som­me­ren, el­ler det sam­me året den blir kjønns­mo­den. Sann­syn­lig­he­ten er minst for smolt som røm­mer om høs­ten, og umo­den laks som ikke blir kjønns­mo­den før tid­ligst nes­te år. Et mulig neste steg for denne risikovurderingen vil derfor være å bruke rømmingstallene, i kombinasjon med biologisk data om oppdrettslaks ved rømming, til å vurdere sannsynlighet for overlevelse etter rømming og geografisk spredning.

An­del rømt opp­dretts­laks i elv 

Si­den opp­star­ten av lak­se­opp­drett i Norge har fle­re mil­li­o­ner opp­dretts­laks rømt fra en rek­ke an­legg langs nor­ske­kys­ten. De fles­te av dis­se fis­ke­ne «blir bor­te» i det ma­ri­ne mil­jø­et uten vi­de­re spor, men noen vil vand­re opp i lak­se­el­ver. Det na­sjo­na­le over­vå­knings­pro­gram­met for rømt opp­dretts­laks i vass­drag, som ble ut­for­met og etab­lert på opp­drag fra Fis­ke­ri­di­rek­to­ra­tet et­ter fø­rin­ger fra Næ­rings- og fis­ke­ri­de­par­te­men­tet i 2014, be­reg­net inn­slag av rømt opp­dretts­laks i hen­holds­vis 140 vass­drag ved oppstart (Anon. 2015a). I dag beregnes innslag av rømt oppdrettslaks i gjennomsnittlig 200 vassdrag årlig, 218 på det meste, og antallet vil variere da årlig variasjon i miljømessige forhold vil påvirke datakvaliteten (Anon. 2016a, 2017a, 2018, 2019a, Aronsen mfl. 2020, Wennevik mfl. 2021). I 2021 ble 178 vassdrag vurdert (Wennevik mfl. 2022).

Vass­dra­ge­ne som er over­vå­ket er valgt ut fra en rek­ke kri­te­ri­er; god geo­gra­fisk spred­ning, in­klu­de­ring av de na­sjo­na­le lak­se­vass­dra­ge­ne, re­pre­sen­ta­sjon av vass­drag av ulik stør­rel­se samt å bygge vi­de­re på vass­drag med tids­se­ri­er og med gode lo­ka­le nett­verk, som er etab­lert i uli­ke pro­sjek­ter fi­nan­si­ert av Norges forsk­nings­råd og mil­jø­myn­dig­he­te­ne si­den 1989 (Fiske mfl. 2006; Di­se­rud mfl. 2019a). Data blir sam­let inn fra sports­fis­ke om som­me­ren, høst­fiske, stam­fiske og driv­tel­lin­ger om høs­ten. De tre først­nevn­te me­to­de­ne er i ho­ved­sak ba­sert på stang­fis­ke og skil­ler mel­lom rømt opp­dretts­laks og vill­aks ved å un­der­sø­ke fis­kens skjell, som gir et bil­de av fis­kens vekst­be­tin­gel­ser gjen­nom i li­vet. Driv­tel­lin­ger in­ne­bæ­rer at snor­kle­re fore­tar en vi­su­ell in­spek­sjon av fisk i el­ven, tel­ler opp og ka­rak­te­ri­se­rer vill og rømt opp­dret­tet laks på ba­sis av ut­se­en­de og at­ferd (Mahlum mfl. 2019). I man­ge av el­ve­ne som blir un­der­søkt blir mer enn én me­to­de be­nyt­tet. Inn­sam­le­te data går gjen­nom en kva­li­tets­sik­rings­pro­sess og er blitt en­kelt­vis vur­dert i hen­hold til en rek­ke kri­te­ri­er for å få en to­tal vur­de­ring av da­ta­enes re­pre­sen­ta­ti­vi­tet. Inn­slaget av rømt opp­dretts­laks for hver elv pre­sen­te­res i en år­lig rap­port fra over­vå­knings­pro­gram­met som pro­sent­an­de­le­ne re­gist­rert ved de uli­ke me­to­de­ne, samt som en års­pro­sent som be­reg­nes fra an­del opp­dretts­laks i sports­fis­ke og/el­ler høst­fiske/stam­fiske (Fiske mfl. 2006). Års­pro­sen­ten tar hen­syn til at sports­fis­ket sann­syn­lig­vis gir et for lavt, og høst­fis­ket sann­syn­lig­vis et for høyt es­ti­mat av inn­slaget av rømt opp­dretts­laks. De uli­ke me­to­de­ne som blir be­nyt­tet i de for­skjel­li­ge el­ve­ne har sine styr­ker og svak­he­ter, både i for­hold til prø­ve­stør­rel­se­ne og sik­ker iden­ti­fi­ka­sjon av rømt opp­dretts­laks. At inn­slaget av rømt opp­dretts­laks i vass­dra­ge­ne kan end­re seg i lø­pet av se­son­gen og at rømt opp­dretts­laks til dels har en an­nen at­ferd enn vill­aks, gjør det kre­ven­de både å inn­hen­te gode data og å sam­men­lig­ne data inn­hen­tet med de uli­ke me­to­de­ne. Ved ut­reg­ning av et es­ti­mat for pro­sent­vis an­del opp­dretts­laks i el­ven, kom­mer det i til­legg en sta­tis­tisk usik­ker­het på an­slaget som av­hen­ger av prø­ve­stør­rel­sen og inn­slaget av rømt opp­dretts­laks. Uli­ke kil­der til usik­ker­het i da­ta­ene fra over­vå­knings­pro­gram­met blir dis­ku­tert i rap­por­ten (Wennevik mfl. 2022).

El­ver blir klas­si­fi­sert i ka­te­go­ri­ene <4 %, 4–10 % og >10 %, til­sva­ren­de sy­ste­met fore­slått av Tar­an­ger mfl. (2012). Klas­si­fi­se­rin­gen føl­ger ikke års­pro­sent sla­visk, men er ba­sert på en sam­let vur­de­ring av alle da­ta­kil­de­ne:

• Lavt inn­slag: inn­slag av rømt opp­dretts­laks er es­ti­mert til un­der 4 %.
• Mo­de­rat inn­slag: inn­slag av rømt opp­dretts­laks er es­ti­mert til mel­lom 4 % og 10 %.
• Høyt inn­slag: inn­slag av rømt opp­dretts­laks er es­ti­mert til over 10 %.

Re­sul­ta­te­ne fra over­vå­knings­pro­gram­met er pre­sen­tert på to ni­vå­er. Ho­ved­rap­por­ten re­pre­sen­te­rer en opp­sum­me­ring av ho­ved­re­sul­ta­te­ne, og vi­ser hvil­ke me­to­der som er lagt til grunn (Wennevik mfl. 2022) og er pub­li­sert elek­tro­nisk sam­men med ved­leggs­do­ku­men­ter som vi­ser de­tal­jer­te re­sul­ta­ter for hvert vass­drag. Dis­se ved­leggs­do­ku­men­te­ne er or­ga­ni­sert fyl­kes­vis. I ri­si­ko­vur­de­rin­gen har vi brukt klas­si­fi­se­rin­ge­ne over­vå­knings­pro­gram­met har gjort for de en­kel­te vass­drag i pe­ri­oden 2017–2021 in­nen­for hvert av pro­duk­sjons­om­rå­de­ne og vur­dert dis­se sam­let for å ka­te­go­ri­se­re til­stan­den in­nen­for hvert pro­duk­sjons­om­rå­de (ta­bell 6.2). 

Det ble i 2021 be­reg­net års­pro­sent for 102 el­ver, og det pre­sen­te­res i rap­por­ten fra over­vå­knings­pro­gram­met data fra driv­tel­lin­ger fra 105 el­ver. Resultatene fra overvåkningsprogrammet for 2021 viste at til sammen 140 elver (79 %) ble vurdert til å ha lavt innslag av rømt oppdrettslaks (mindre enn 4 %), 24 vassdrag (14 %) ble vurdert til å ha moderat innslag (mellom 4 og 10 %), mens 14 (8 %) vassdrag ble vurdert til å ha et høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Dette var en svak oppgang fra 2020, hvor 178 elver (82 %) ble vurdert til å ha lavt innslag av rømt oppdrettslaks (mindre enn 4 %), 27 vassdrag (12 %) ble vurdert til å ha moderat innslag (mellom 4 og 10 %), mens 13 (6 %) vassdrag ble vurdert til å ha et høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Det var derimot en nedgang i både an­tall og an­del el­ver med høyt inn­slag i 2020 sam­men­lig­net med 2019 (20 vassdrag, 10 %) og 2018 (19 vass­drag, 9 %). I 2017 var det 15 vassdrag (8 %) med høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Antall vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i perioden 2017-2021 har dermed lagt på 6 -10 %, mens det i 2016 var 12 % av undersøkte vassdrag som hadde et høyt innslag av rømt oppdrettslaks (figur 6.3). 

Innslaget av rømt oppdrettslaks i 2021 varierte langs norskekysten, for eksempel ved at Vestland, som i tidligere år, hadde flere av vassdragene med høyt innslag av rømt oppdrettslaks (4). Det var også vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i Møre og Romsdal (1), Trøndelag (1) og Nordland (8). I Nordland var det en dobling i antall vassdrag med høye innslag, i forhold til året før. Ingen vassdrag med høye innslag av rømt oppdrettslaks ble registrert i Troms og Finnmark, mot ett vassdrag i 2020. Til­stan­den var også god, med lave inn­slag av rømt opp­dretts­laks, på hele strek­nin­gen fra Østfold til Ro­ga­land. De to elvene med høye innslag i dette området i 2020 hadde i 2021 lave innslag av rømt oppdrettslaks (fi­gur 6.4).

Kilde: Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2017, 2018, 2019, 2020 og 2021. Rapporter fra det Nasjonale Overvåkningsprogrammet. Fisken og havet Særnummer 2b 2018, Fisken og havet 2019-4, Fisken og havet 2020-3, Rapport fra havforskningen 2021-27, Rapport fra havforskningen 2022-27.

An­de­len rømt opp­dretts­laks i el­ve­ne har end­ret seg mel­lom år, og det har vært en syn­ken­de ten­dens i re­gist­re­rin­ge­ne gjen­nom de siste åre­ne (figur 6.5). Ni­vå­et av rømt opp­dretts­laks nåd­de i 2020 det la­ves­te ni­vå­et si­den 2006, og størs­te­de­len av ned­gan­gen har skjedd et­ter 2013. Se Di­se­rud mfl. (2019a) for en opp­sum­me­ring av re­sul­ta­te­ne fra over­vå­kin­gen før 2014, og Glo­ver mfl. (2019) for en be­skri­vel­se av det nå­væ­ren­de over­vå­knings­pro­gram­mets ak­ti­vi­te­ter og re­sul­ta­ter.

Ut­fis­king/fjer­ning av rømt opp­dretts­laks fra elv

Data fra det na­sjo­na­le overvåkningsprogrammet kom­mer til di­rek­te an­ven­del­se gjen­nom ut­fis­kings­for­skrif­ten som Næ­rings- og fis­ke­ri­de­par­te­men­tet ved­tok i 2015 (For­skrift om fel­les­an­svar for ut­fis­king mv. av rømt opp­dretts­fisk), der opp­dretts­næ­rin­gens sam­men­slut­ning for ut­fis­king av rømt opp­dretts­fisk (OURO) er hjem­let. Her er det fast­satt at det skal planlegges til­tak for å re­du­se­re meng­de rømt opp­dretts­laks i el­ver med mer enn 10 % inn­slag av opp­dretts­laks, do­ku­men­tert gjen­nom over­vå­knings­pro­gram­met. Tiltakene iverksettes derfor ett år etter at det er observert høye andeler rømt oppdrettslaks i elvene. Ut­fø­ring av på­lag­te opp­ga­ver fra for­skrif­ten ble satt i verk av OURO i 2016. Det ble gjen­nom­ OURO utført til­tak i minst 37 el­ver i 2016, 51 el­ver i 2017, 60 el­ver i 2018, 48 el­ver i 2019, 50 elver i 2020 og 30 elver i 2021 (tallene inkluderer også uttak i kilenøter). Det gjen­nom­fø­res så­le­des ut­fis­king i fle­re el­ver enn de som er vur­dert til å ha > 10 % inn­slag av rømt opp­dretts­laks. I til­legg til ut­fis­kings­til­tak or­ga­ni­sert gjen­nom OURO, or­ga­ni­se­rer også Fis­ke­ri­di­rek­to­ra­tet og andre forvaltningsmyndigheter ut­taks­fiske som av­bø­ten­de til­tak ved akut­te rømmingsepisoder og i vass­drag hvor mye opp­dretts­laks blir ob­ser­vert. For nær­me­re in­for­ma­sjon om ut­fis­kings­til­ta­ke­ne og gjen­nom­fø­ring i de uli­ke vass­dra­ge­ne se også rap­por­ter fra ak­tø­rer som har del­tatt i fis­ket på OURO sine nett­si­der (www.utfisking.no).

I risikovurderingen ser vi på alle elver per produksjonsområde hvor utfisking etter rømt oppdrettslaks har vært gjennomført, og tallene hentes fra overvåkningsprogrammet, fra OURO eller andre utfiskingsaktører direkte (gjelder kun elver med uttaksaktivitet, men hvor det ikke tas ut noe rømt oppdrettslaks, ettersom dette da ikke nødvendigvis rapporteres til Overvåkningsprogrammet). Effekten av utfiske i et produksjonsområde vurderes basert på andel vassdrag med høyt og middels innslag av rømt oppdrettslaks hvor det også ble rapportert om utfisking samme år.

I perioden 2017 – 2021 ble det årlig gjennomført utfiskingstiltak i 58-94 vassdrag for å redusere andelen rømt oppdrettslaks. Antall elver er noe oppjustert fra fjorårets Kunnskapsstatus grunnet tilgang til rapporter fra flere utfiskingsaktører (gjelder 2017 og 2018). I overvåkningsprogrammet vil kun utfisket oppdrettslaks som er bekreftet gjennom skjellanalyser inngå i datagrunnlaget. Det reelle antallet oppdrettslaks som tas ut vil derfor kunne være noe høyere grunnet manglende eller uleselige skjellprøver. Antall elver med utfisking kan også være noe høyere, da aktivitet i vassdrag som ikke rapporteres til overvåkningsprogrammet kan forekomme. Elver hvor vi er kjent med at utfisking har vært gjennomført av OURO eller andre aktører, uten observasjoner av rømt fisk, er dermed inkludert i datagrunnlaget ved utregning av antall elver med utfisking per produksjonsområdet.

An­tall elver med utfisking og antall rømt opp­dretts­laks fjer­net fra el­ver av OURO og andre aktører i hvert pro­duk­sjons­om­rå­de, som rapportert til Overvåkningsprogrammet for rømt laks i vassdrag, i pe­ri­oden 2017–2021 ut­gjør da­ta­grunn­laget for vur­de­ring av den­ne fak­to­ren i ri­si­ko­vur­de­rin­gen (ta­bell 6. 3).

Kilde: Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2017, 2018, 2019, 2020 og 2021. Rapporter fra det Nasjonale Overvåkningsprogrammet. Fisken og havet Særnummer 2b 2018, Fisken og havet 2019-4, Fisken og havet 2020-3, Rapport fra havforskningen 2021-27, Rapport fra havforskningen 2022-27.  Rapporter fra OURO og andre aktører er listet under Referanser (kapittel 8).    

Kilde: Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2017, 2018, 2019, 2020 og 2021. Rapporter fra det Nasjonale Overvåkningsprogrammet. Fisken og havet Særnummer 2b 2018, Fisken og havet 2019-4, Fisken og havet 2020-3, Rapport fra havforskningen 2021-27, Rapport fra havforskningen 2022-27.  Rapporter fra OURO og andre aktører er listet under Referanser (kapittel 8).   

Be­stan­de­nes ro­bust­het for ny inn­krys­sing

Vill­ak­sens be­stands­sta­tus

An­tall gy­te­laks (kilo hunnlaks) som trengs for å ut­nyt­te el­vens pro­duk­sjons­po­ten­si­al kal­les gy­te­be­stands­mål (Hin­dar mfl. 2007). Be­stan­der som både når gy­te­be­stands­må­let og har et høyt pro­duk­sjons­po­ten­si­al er tro­lig mer ro­bus­te mot inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks enn be­stan­der som har lite pro­duk­sjons­po­ten­si­al og/el­ler som ikke når gy­te­be­stands­må­let.

Opp­nå­el­se av gy­te­be­stands­mål og høs­tings­po­ten­si­al til be­stan­de­ne be­reg­nes år­lig av Vi­ten­ska­pe­lig råd for lakse­for­valt­ning (VRL), og bru­kes her som en in­di­ka­tor for villaks­be­stan­dens ro­bust­het for ny inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks. I «Kva­li­tets­norm for ville be­stan­der av laks (Sal­mo sa­lar)», del­norm gy­te­be­stands­mål og høs­tings­po­ten­si­al, blir be­stan­de­ne av VRL delt inn i ka­te­go­ri­ene: «svært god», «god», «mo­de­rat», «dår­lig» og «svær dår­lig» kva­li­tet (Anon. 2019b).

Der­som be­stan­de­ne når sine gy­te­be­stands­mål, har de man­ge nok ville gy­te­laks på gy­te­plas­se­ne til å kun­ne ut­nyt­te el­vens pro­duk­sjons­po­ten­si­al. Kon­kur­ran­sen på gy­te­plas­sen blir enda ster­ke­re der­som fle­re vill­aks enn gy­te­be­stands­må­let er til ste­de på gy­te­plas­sen. Be­stan­der med høyt høs­tings­po­ten­si­al (ve­sent­lig fle­re vok­sen­laks kom­mer til­ba­ke enn det som er nød­ven­dig for å nå gy­te­be­stands­må­let) har også stør­re sann­syn­lig­het for å nå gy­te­be­stands­må­let i åre­ne som kom­mer, selv om over­le­vel­sen i ha­vet skul­le bli re­du­sert. Kon­kur­ran­sen mel­lom ung­fis­ke­ne i el­ven vil også være stør­re hvis det er man­ge fisk som gy­ter i vass­dra­get, og av­kom av rømt opp­dretts­laks vil gjø­re det re­la­tivt sett dår­li­ge­re hvis det er man­ge ville ung­fisk å kon­kur­re­re med (Skaala mfl. 2012). Det an­tas der­for at be­stan­der som både når gy­te­be­stands­må­let og har et høyt pro­duk­sjons­po­ten­si­al (overgår gytebestandsmålet) er mer ro­bus­te mot inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks enn be­stan­der som har lite pro­duk­sjons­po­ten­si­al og/el­ler som ikke når gy­te­be­stands­må­let.

I ri­si­ko­vur­de­rin­gen er vur­de­rin­gen av vill­ak­sens be­stands­sta­tus i pro­duk­sjons­om­rå­de­ne ba­sert på be­reg­nin­ger av mål­opp­nå­el­se for gy­te­be­stands­mål og høs­tings­po­ten­si­al (Anon.  2018b og 2019b, 2020, 2021,2022) for den en­kel­te villaks­be­stand i pe­ri­oden 2016–2020 (ta­bell 6.4).

Kilde: Vitenskapsrådet for lakseforvaltnings vurderinger av enkeltbestander. https://vitenskapsradet.no/VurderingAvEnkeltbestander/#/map

I 2021 ble villaksen ført opp på rødlistet som nært truet (Artsdatabanken, 2021). I perioden 1983-2019 har antall voksne villaks som kommer tilbake fra havet blitt redusert med hele 51%. Det er denne nedgangsraten som er lagt til grunn når villaksens nedgang over tre laksegenerasjoner (15-18 år) er beregnet til mellom 21-25 %, og dermed faller inn under kategorien nært truet. I risikovurderingen er det gytebestanden som inngår i estimatet på bestandsstatus, og dette estimatet har ikke vist samme nedgang i denne perioden, mye grunnet reduksjon i fiske. 

Vill­ak­sens ge­ne­tis­ke sta­tus

Rømt opp­dretts­laks og de­res av­kom har an­ta­ke­lig­vis stør­re suk­sess i kon­kur­ran­se med innkryssede in­di­vi­der enn med ikke-innkrysset vill­aks. Det er der­for sann­syn­lig at høy inn­krys­sing av opp­dretts­laks i be­stan­de­ne vil gjø­re dem mind­re ro­bus­te for inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks i fram­ti­den enn be­stan­der som har li­ten grad av inn­krys­sing.

NINA og Havforskningsinstituttet har i sam­ar­beid pro­du­sert et om­fat­ten­de sett med es­ti­ma­ter for tid­li­ge­re ge­ne­tisk inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks i 239 vassdrag, hvorav 227 er klassifisert som laksbestander av VRL (Di­se­rud mfl. 2020), som re­pre­sen­te­rer om lag 94 % av vill­aks­res­sur­se­ne i Norge (be­reg­net som an­del av det to­ta­le gy­te­be­stands­må­let). Re­sul­ta­te­ne vi­ser at opp­dretts­laks er krys­set inn i et stort an­tall el­ver: sto­re ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger er på­vist i 68 vass­drag (> 10 % end­ring), mo­de­ra­te ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger er på­vist i 22 vass­drag (4-10 % end­ring), sva­ke ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger er in­di­kert i 69 vass­drag (1-4 % end­ring) og in­gen ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger er ob­ser­vert i 80 vass­drag (< 1 % end­ring) (fi­gur 6.6). Det­te vi­ser at ge­ne­tisk inn­krys­sing fore­kom­mer i en stor del av el­ve­ne i Norge da 2/3 de­ler av be­stan­de­ne er plas­sert i ka­te­go­ri­ene sva­ke ge­ne­tisk for­and­rin­ger in­di­kert til sto­re ge­ne­tisk for­and­rin­ger do­ku­men­tert.

Det er ut­ar­bei­det kva­li­ta­ti­ve og kvan­ti­ta­ti­ve kri­te­ri­er for hver av de fire til­stands­klas­se­ne, og i alt er det un­der­søkt om lag 52 000 vill­aks for å be­skri­ve ge­ne­tisk inn­krys­sing i ville lak­se­be­stan­der. Be­skri­vel­sen av ge­ne­tisk sta­tus ut­gjør del­norm ge­ne­tisk in­te­gri­tet til «Kva­li­tets­norm for ville be­stan­der av laks (Sal­mo sa­lar)» og før­s­te sta­tus­rap­port ble pub­li­sert for 125 el­ver i 2016 (Di­se­rud mfl. 2016).

Over tid vil inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks kun­ne for­and­re egen­ska­pe­ne til de ville lak­se­be­stan­de­ne, re­du­se­re an­tall vill­aks som pro­du­se­res og svek­ke be­stan­de­nes evne til å til­pas­se seg end­rin­ger i mil­jø­et. Inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks vil der­for kun­ne svek­ke be­stan­de­ne og gjø­re dem mind­re ro­bus­te mot fram­ti­dig inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks. I ri­si­ko­vur­de­rin­gen blir den ge­ne­tis­ke på­virk­nin­gen av rømt opp­dretts­laks på ville lak­se­be­stan­der opp­sum­mert per pro­duk­sjons­om­rå­de (ta­bell 6.5).

Kilde: Diserud mfl. 2020. Genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks på ville laksebestander – oppdatert status 2020. NINA Rapport 1926. Norsk institutt for naturforskning.

Så langt er det be­reg­net innkryssingsnivå av rømt opp­dretts­laks i 227 laksebestander i Norge (Diserud mfl. 2020). I tillegg er det undersøkt og dokumentert forekomster av laksunger med slektskap til oppdrettslaks i en rekke mindre vassdrag/sidebekker (Diserud mlf 2020; Pulg mfl. 2021). Det er også dokumentert at norsk oppdrettslaks har krysset seg inn i svenske bestander (Palm mfl. 2021).

6.2. Kon­se­kven­ser av inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks

Kon­se­kven­sen av at opp­dretts­fis­ken røm­mer og gy­ter sam­men med vill­fisk, er at det opp­står en ge­ne­tisk end­ring i de ville be­stan­de­ne av laks. Gjen­nom fle­re in­ter­na­sjo­na­le ar­beid er det godt do­ku­men­tert at rømt opp­dretts­laks kan gyte og et­ter­la­te seg av­kom i na­tu­ren (f.eks. Sæ­grov mfl. 1997; Clif­ford mfl. 1998a; Cro­zier 2000; Glo­ver mfl. 2013; Karls­son mfl. 2016; Syl­ves­ter mlf. 2018, 2019; Wringe mfl.  o2018). Det er også do­ku­men­tert at inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks re­du­se­rer den ge­ne­tis­ke va­ria­sjo­nen som fin­nes na­tur­lig mel­lom be­stan­de­ne (Skaa­la mfl. 2006; Glo­ver mfl. 2013).

At­lan­tisk laks, en art med ge­ne­tisk for­skjel­li­ge be­stan­der

Gjen­nom de siste 40 åre­ne har det vokst fram en om­fat­ten­de vi­ten­ska­pe­lig lit­te­ra­tur om laks som do­ku­men­te­rer en geo­gra­fisk be­stands­struk­tur med sto­re ge­ne­tis­ke for­skjel­ler mel­lom be­stan­der i Nord-Ame­ri­ka og Eu­ro­pa, og med re­gio­na­le og lo­ka­le for­skjel­ler in­nen­for kon­ti­nen­te­ne (Webb mfl. 2007; Bourret mfl. 2013, Ozerov mfl. 2017; Wen­ne­vik mfl. 2019). Geo­gra­fisk opp­de­ling av en art, og va­ria­sjo­ner i livs­mil­jø, bi­drar til ut­vik­ling av ge­ne­tis­ke for­skjel­ler mel­lom be­stan­der. Si­den vi ikke vet hvil­ke ge­ner som nå el­ler i frem­ti­den er vik­ti­ge for in­di­vi­der og be­stan­der, er det et mål å be­va­re den na­tur­li­ge ge­ne­tis­ke va­ria­sjo­nen både in­nen og mel­lom be­stan­der.

De siste åre­ne har den vi­ten­ska­pe­li­ge pro­duk­sjo­nen som do­ku­men­te­rer ge­ne­tis­ke for­skjel­ler mel­lom lak­se­be­stan­der økt be­trak­te­lig, del­vis som føl­ge av den ras­ke ut­vik­lin­gen in­nen­for mo­le­ky­lær­bio­lo­gi og sta­tis­tikk. Et­ter hvert er det også vist og mo­del­lert at av­kom av opp­dretts­laks, både utplantet og naturlig produsert i elv, har la­ve­re over­le­vel­se i na­tu­ren og at oppdrettslaks der­for kan på­vir­ke be­stan­de­ne av vill­aks ne­ga­tivt der de krys­ser seg inn (Hin­dar mfl. 1991; Bour­ke mfl. 1997; McGinnity mfl. 1997; Verspoor 1997; Fle­ming mfl. 2000; Koljonen mfl. 2002; Fraser mfl. 2011; Skaa­la mfl. 2012; Besnier mfl. 2015; Reed mfl. 2015; Bolstad mfl. 2017, Wringe mfl. 2018, Skaa­la mfl. 2019; Wacker mfl. 2021; Bolstad mfl. 2021; Besnier mfl. 2022).

Hvor ulik er vill­aks og opp­dretts­laks?

Den ge­ne­tis­ke på­virk­nin­gen fra rømt opp­dretts­laks på vill­aks er kom­pleks, og er av­hen­gig av man­ge fak­to­rer som va­ri­e­rer i tid og rom. Vik­ti­ge, el­ler sann­syn­lig­vis vik­ti­ge fak­to­rer, in­klu­de­rer blant an­net an­del rømt opp­dretts­laks i de ville be­stan­de­ne (Glo­ver mfl. 2013; Hei­no mfl. 2015; Karls­son mfl. 2016; Diserud mfl. 2022), de­res gyte­suk­sess (Fle­ming mfl. 1996, 2000), gra­den av ge­ne­tisk for­skjell mel­lom opp­dret­tet og vill laks (Fraser mfl. 2010; Islam mfl. 2021a, 2021b; Diserud mfl. 2022) og sta­tus for den ville be­stan­den (Glo­ver mfl. 2012, 2013; Hei­no mfl. 2015; Diserud mfl. 2022). Det er også grunn til å tro at re­spon­sen hos de ville be­stan­de­ne som føl­ge av inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks vil va­ri­e­re fra be­stand til be­stand (Normandeau mfl. 2009; Fraser mfl. 2010; Har­vey mfl. 2016a).

Ge­ne­tis­ke for­skjel­ler mel­lom vill- og opp­dretts­laks kan opp­stå gjen­nom til­fel­di­ge pro­ses­ser (for eks­em­pel be­gren­set an­tall stam­fisk i hver ge­ne­ra­sjon, de­res opp­rin­nel­se og til­pas­ning til opp­dretts­mil­jø­et) og som re­sul­tat av mål­ret­tet se­lek­sjon av egen­ska­per i avls­ar­bei­det. I Norge har man do­mes­ti­sert lak­sen i 50 år, med tid­lig opp­start av mål­ret­tet avl (Gjed­rem mfl. 1991; Gjø­en & Bent­sen 1997; Gjed­rem 2010) for å end­re kom­mer­si­elt vik­ti­ge egen­ska­per som til­vekst, kjønns­mod­ning, fett­for­de­ling og syk­doms­re­si­stens. Se­lek­sjon for en mer øko­no­misk pro­duk­tiv opp­dretts­laks fore­går i avls­pro­gram som opp­rin­ne­lig var ba­sert på vill laks fan­get i en rek­ke nors­ke el­ver tid­lig på 1970-tal­let (Gjed­rem mfl. 1991; Gjø­en & Bent­sen 1997). Un­der kon­trol­ler­te for­hold blir de mest pro­duk­ti­ve fa­mi­li­er og in­di­vi­der se­lek­tert ba­sert på pro­duk­sjons­kri­te­ri­er (f.eks. til­vekst), og dis­se in­di­vi­de­ne blir be­nyt­tet til å føre stam­men vi­de­re. På den­ne må­ten opp­når man en grad­vis do­mes­ti­se­ring av lak­sen der vik­ti­ge kom­mer­si­el­le trekk blir for­and­ret i øns­ket ret­ning.

Glo­ver mfl. (2017) opp­sum­mer­te den om­fat­ten­de kunn­ska­pen som nå er etab­lert om de ge­ne­tis­ke for­skjel­le­ne mel­lom opp­dretts­laks og vill­aks. Opp­dret­te­t og vill laks har vært sam­men­lig­net med uli­ke me­to­der i en lang rek­ke vi­ten­ska­pe­li­ge ar­bei­der, og dis­se om­fat­ter stu­di­er av ge­ne­tisk va­ria­sjon med mo­le­ky­læ­re mar­kø­rer, eks­pe­ri­men­tel­le stu­di­er i la­bo­ra­to­ri­um og kar hvor en har sam­men­lig­net at­ferd, mor­fo­lo­gi og fy­sio­lo­gi, og stu­di­er av over­le­vel­se og vekst i et na­tur­lig mil­jø. Noen eks­pe­ri­men­tel­le stu­di­er er også sup­plert med ana­ly­se av gen­ut­trykk og fy­sio­lo­gisk må­lin­ger.

Sam­men­lig­ning av ge­ne­tisk va­ria­sjon og di­ver­si­tet i opp­dretts­lin­jer og ville lak­se­be­stan­der har blitt gjen­nom­ført over leng­re tid med en rek­ke mo­le­ky­læ­re mar­kø­rer. De tid­lig­ste stu­di­e­ne var ho­ved­sa­ke­lig ba­sert på ana­ly­ser av proteinkodende gen (Verspoor 1988; Cross & Challanain 1991; Mjøl­ne­rød mfl. 1997; Skaa­la mfl. 2005), der det er blitt vist ge­ne­tisk for­skjell mel­lom opp­dretts­laks og de ville ut­gangs­be­stan­de­ne, og re­du­sert nivå av ge­ne­tisk va­ria­sjon i opp­dretts­laks, målt som allelisk di­ver­si­tet (antall varianter av et gen) og heterozygoti (andel individer med to ulike varianter av et gen, kontra individer med to like varianter av genet).

Sei­ne­re har DNA-mar­kø­rer blitt brukt til å sam­men­lig­ne opp­dretts­lin­jer og vill laks, for eks­em­pel med mini- og mikrosatellittmarkører (Mjøl­ne­rød mfl. 1997; Clif­ford mfl. 1998a, b; Norris mfl. 1999; Skaa­la mfl. 2004), mikrosatellittmarkører kom­bi­nert med både mi­to­kond­rie DNA (mtDNA) (Karls­son mfl. 2010), og «sing­le nu­cle­o­tide polymorphism» (SNP) mar­kø­rer (Reng­mark mfl. 2006; Karls­son mfl. 2011). Selv om re­sul­ta­te­ne fra dis­se stu­di­e­ne va­ri­e­rer noe, støt­ter de opp om kon­klu­sjo­ne­ne fra tid­li­ge­re ana­ly­ser ba­sert på proteinkodende gen; det er re­du­sert ge­ne­tisk va­ria­sjon hos den en­kel­te opp­dretts­lin­je sam­men­lig­net med de ville lak­se­be­stan­de­ne.

I en sam­men­lig­ning av fem avls­lin­jer av opp­dretts­laks med fire villaks­be­stan­der fra Nei­den, Nam­sen, Vos­so og Lo­ne­el­va, vis­te alle de 12 un­der­søk­te DNA-mikrosatellittmarkørene re­du­sert allelisk va­ria­sjon i samt­li­ge avls­lin­jer sam­men­lig­net med de ville be­stan­de­ne (Skaa­la mfl. 2004). I gjen­nom­snitt had­de avls­lin­je­ne 58 % av den alleliske va­ria­sjo­nen sam­men­lig­net med prø­ver av vill­aks, og det­te kan for­kla­res av be­gren­set ef­fek­tiv be­stands­stør­rel­se i opp­dretts­lin­je­ne. Sam­ti­dig var es­ti­ma­te­ne for ge­ne­tisk for­skjell fle­re gan­ger høy­ere mel­lom de uli­ke avls­lin­je­ne enn mel­lom de ville lak­se­be­stan­de­ne. And­re stu­di­er har vist at tap av ge­ne­tisk di­ver­si­tet i opp­dretts­lin­jer er mer kom­plekst enn tid­li­ge­re an­tatt (Karls­son mfl. 2010), men det kan li­ke­vel kon­klu­de­res med at opp­dretts­laks har re­du­sert ge­ne­tisk va­ria­sjon i for­hold til ville lak­se­be­stan­der. Det­te sam­sva­rer med til­sva­ren­de ob­ser­va­sjo­ner fra and­re do­mes­ti­ser­te or­ga­nis­mer (se Araki & Schmid 2010), og kan for­kla­res med at det er et be­gren­set an­tall fa­mi­li­er/in­di­vi­der som bi­drar til hver ge­ne­ra­sjon i et avls­pro­gram. Den ef­fek­ti­ve be­stands­stør­rel­sen i nors­ke opp­dretts­lin­jer er tid­li­ge­re blitt es­ti­mert til 33–125 in­di­vi­der (Mork mfl. 1999), noe som teo­re­tisk sett skal føre til lav til mo­de­rat inn­avl over den ak­tu­el­le avlspe­ri­oden. Avlsprogrammene i dag tar derfor hensyn til genetisk slektskap mellom individene som bidrar til neste generasjon, med det mål å forhindre innavl.

På grunn av et mål­ret­tet avls­ar­beid er det ikke uven­tet at opp­dretts­laks vok­ser bedre enn vill­aks i et opp­dretts­mil­jø (Ei­num & Fle­ming 1997; Tho­de­sen mfl. 1999; Fle­ming mfl. 2002; Glo­ver mfl. 2009; Solberg mfl. 2013a, b; Har­vey mfl. 2016a, b, c, d). I et opp­dretts­mil­jø vil vekst­for­hol­det mel­lom opp­dretts­laks og vill­aks være 2-5:1 (Glo­ver mfl. 2017). Også i et na­tur­lig mil­jø kan opp­dretts­laks ha stør­re vekst enn vill­aks (Johns­son & Björnsson1994; Ei­num & Fle­ming 1997; McGinnity mfl. 1997, 2003; Skaa­la mfl. 2012, 2019; Jons­son & Jons­son 2017; Bol­stad mfl. 2017, 2019), men ikke i sam­me grad som i opp­dretts­mil­jø (ty­pisk vekst­for­hold mel­lom opp­dretts­laks og vill­aks i na­tu­ren er 1,0-1,3:1). Opp­dretts­laks har et for­høy­et vekst­po­ten­si­al, re­la­tivt til vill­aks, som den ikke får ut­nyt­tet i na­tu­ren, og det er en kom­bi­na­sjon av plas­ti­si­tet (ulik mat­til­gang mel­lom dis­se mil­jø­ene) og na­tur­lig se­lek­sjon mot hur­tig­vok­sen­de opp­dretts­laks (økt dø­de­lig­het) som er år­sa­ken til de små vekst­for­skjel­le­ne mel­lom opp­dretts­laks og vill­aks i na­tu­ren (Glo­ver mfl. 2018). Vekst hos hy­bri­der mel­lom opp­dretts­laks og vill­aks, inkludert tilbakekrysninger (Perry mfl. 2020), er an­sett å være ad­di­tivt (mel­lom­lig­gen­de til vekst hos vill og opp­drett), men ikke-ad­di­ti­ve ge­ne­tis­ke ef­fek­ter knyt­tet til vekst er ny­lig do­ku­men­tert i At­lan­tisk laks (Besnier mfl. 2020).

Man­ge egen­ska­per som ikke inn­går di­rek­te i avls­ar­bei­det, som ag­gre­sjon, stress- og tem­pe­ra­tur­to­le­ran­se, kan også bli end­ret hos opp­dretts­lak­sen gjen­nom avls­pro­ses­sen (Fle­ming & Ei­num 1997; Houde mfl. 2010; De­bes & Hut­chings 2014; Solberg mfl. 2016). År­sa­ken er at mål­ret­tet se­lek­sjon for blant an­net til­vekst på­vir­ker både ag­gre­sjon og and­re egen­ska­per, for eks­em­pel hor­mon­re­gu­le­ring og at­ferd. I eks­pe­ri­men­tel­le stu­di­er er det vist at til­før­sel av vekst­hor­mon øker ap­pe­tit­ten (Johns­son & Björns­son 1994; Jöns­son mfl. 1996), ag­gre­sjon og ak­ti­vi­tet (Jöns­son mfl. 1998), alt­så at­ferd som sann­syn­lig­vis på­vir­ker over­le­vel­se i na­tu­ren (Johns­son mfl. 1996; Jöns­son mfl. 1996; Martin-Smith mfl. 2004). Det er der­for ikke over­ras­ken­de at opp­dretts­laks er ulik vill­aks i fle­re egen­ska­per som på­vir­ker over­le­vel­se i na­tu­ren, slik som til­vekst, ag­gre­sjon, do­mi­nans og antipredatoratferd (Ei­num & Fle­ming 1997; Fle­ming & Ei­num 1997; Johns­son mfl. 2001; Fle­ming mfl. 2002; Houde mfl. 2010). I til­legg er det av­dek­ket ge­ne­tis­ke for­skjel­ler mel­lom vill- og opp­dretts­laks i egen­ska­per som kjøtt­far­ge, kjønns­mod­ning og fett­inn­hold (Glo­ver mfl. 2009), re­ak­sjons­nor­mer (Darwish & Hut­chings 2009; Solberg mfl. 2013a, b), mor­fo­lo­gi (Fle­ming & Ei­num 1997; Perry mfl. 2019), stress­to­le­ran­se (Solberg mfl. 2013a) og en rek­ke and­re egen­ska­per (Glo­ver mfl. 2017). Selv om rømt oppdrettslaks rapporteres å ha mer prikker en villaks, er det derimot ikke avdekket genetiske arvelige forskjeller i prikkemengde mellom dem (Jørgensen mfl. 2018), og det antas å være forhold i oppdrettsmiljøet som gjør at rømt oppdrettslaks har mer prikker en villaks i naturen.

Det er også do­ku­men­tert ge­ne­tis­ke for­skjel­ler i gen­ut­trykk mel­lom laks av ville- og opp­dretts­for­eld­re, samt hy­bri­der av dis­se (Roberge mfl. 2006, 2008; Solberg mfl. 2012; Bicskei mfl. 2014, 2016). Re­sul­ta­te­ne er også in­ter­es­san­te for­di hy­bri­de­ne ikke all­tid had­de et gen­ut­trykk som lå mel­lom for­eld­re­be­stan­de­ne. Hy­bri­de­ne had­de i noen til­fel­ler gen­ut­trykk som lå høy­ere enn ver­di­ene målt for vill- og opp­dretts­fisk, noe som ty­der på ikke-ad­di­ti­ve ge­ne­tis­ke ef­fek­ter. Do­ku­men­ta­sjon av ikke-ad­di­ti­ve ge­ne­tis­ke ef­fek­ter be­tyr i prak­sis at inn­krys­sing av opp­dretts­fisk i ville be­stan­der i noen til­fel­ler kan gi uven­te­de ef­fek­ter. Hvil­ken end­ring man får i gen­ut­trykk hos hy­bri­der av vill- og opp­dretts­laks er av­hen­gig av hvil­ke ville be­stan­der som krys­ses inn (Normandeau mfl. 2009; Fraser mfl. 2010).

Det er ikke av­dek­ket noen sto­re for­skjel­ler i re­si­stens mot lak­se­lus, ILA (in­fek­si­øs lak­se­ane­mi) el­ler fu­run­ku­lo­se mel­lom vill- og opp­dretts­laks (Glo­ver & Skaa­la 2006; Glo­ver mfl. 2006a, b). Det er hel­ler ikke av­dek­ket ge­ne­tis­ke for­skjel­ler i de­for­mi­te­ter hos smolt av opp­dretts- og vill­aks (Fjell­dal mfl. 2009). For in­fek­si­øs pan­kre­as­nek­ro­se er det fun­net ge­ne­tis­ke mar­kø­rer (så­kalt QTL – Quan­ti­ta­ti­ve Trait Lo­cus) som for­kla­rer en stor grad av to­le­ran­sen for syk­dom­men (Houston mfl. 2008; Moen mfl. 2009) og den­ne kunn­ska­pen er in­klu­dert i avls­ar­beid hos fle­re avls­sel­ska­per. Se­lek­sjon for syk­doms­re­si­stens har derimot vært prak­ti­sert ulikt for de uli­ke opp­dretts­lin­je­ne, og det­te van­ske­lig­gjør sam­men­lig­ning mel­lom lin­jer.

Det er vist at av­kom av rømt opp­dretts­laks har la­ve­re over­le­vel­se i na­tu­ren enn av­kom av vill­aks, men mekanismene bak dette er komplekse og krevende å avdekke. Tid­li­ge­re for­søk i na­tu­ren (Skaa­la mfl. 2014) og un­der eks­pe­ri­men­tel­le for­hold (Fle­ming & Ei­num 1997; De­bes & Hut­chings 2014; Solberg mfl. 2015) har ikke påvist forskjeller i predasjonsdødelighet. I nyere tid er det do­ku­men­tert gjennom forsøk i et semi-naturlig miljø at av­kom av rømt opp­dretts­laks er et let­te­re byt­te for pre­da­to­rer som stør­re ør­ret, noe som un­der­byg­ger de­res la­ve­re over­le­vel­se i na­tu­ren (Solberg mfl. 2020). Det­te re­sul­ta­tet støt­tes av det fak­tum at re­du­sert antipre­da­torat­ferd (Ei­num & Fle­ming 1997; Johns­son mfl. 2001; Houde mfl. 2010), i til­legg til økt to­le­ran­se for pre­da­sjons­re­la­tert stress (De­bes & Hut­chings 2014), tid­li­ge­re har blitt do­ku­men­tert i eks­pe­ri­men­tel­le for­søk. Det er også dokumenter forskjeller i kromosomale strukturvarianter mellom oppdrettslaks og villaks, linket til gener uttrykt i hjernen som er knyttet til nevrologiske lidelser og endret atferd (Bertolotti mfl. 2020). En annen mulig forklaring hvorfor oppdrettslaks er et lettere bytte for predatorer er at de ikke ser like godt som villaksen, og en reduksjon i øyestørrelse hos oppdrettslaks kontra villaks er observert under eksperimentelle forhold (Perry mfl. 2021).

En opp­sum­me­ring av vi­ten­ska­pe­lig lit­te­ra­tur vi­ser at det er til dels sto­re ge­ne­tis­ke for­skjel­ler mel­lom vill- og opp­dretts­laks i kvan­ti­ta­ti­ve egen­ska­per som har di­rek­te el­ler in­di­rek­te be­tyd­ning for over­le­vel­sen av laks i na­tu­ren, og som kan gjøre innkryssede laksebestander mer sårbare mot framtidige klimaendringer (Debes mfl. 2021). Det er grunn til å tro at de ge­ne­tis­ke for­skjel­le­ne kom­mer til å øke for hver avls­ge­ne­ra­sjon. Det­te har blitt ob­ser­vert for til­vekst, der for­skjel­len mel­lom vill- og opp­dretts­laks un­der opp­dretts­be­tin­gel­ser økte yt­ter­li­ge­re fra ge­ne­ra­sjon 8 til 10 (Glo­ver mfl. 2009; Solberg 2013a, b). Genetiske endringer i villaks som følge av økologisk interaksjon med oppdrettslaks, gjennom f.eks. overføring av sykdom og parasitter, eller gjennom konkurranse er også en aktuell problemstilling. Blant an­net har til­ste­de­væ­rel­se av hy­bri­der vist seg å ha en ne­ga­tiv på­virk­ning på over­le­vel­se til vill­fisk (Ro­bert­sen mfl. 2018). Observert og potensielle genetiske endringer grunnet økologiske interaksjoner ble oppsummert av Bradbury mfl. (2020), og forfatterne identifiserer flere eksempler på endret seleksjonspress på villaks grunnet oppdrettsaktivitet, inkludert eksempler på genetiske endringer grunnet overføring av sykdom og parasitter.

Rask veksthastighet hos avkom av oppdrettslaks kan også ha konsekvenser for økosystemnivå. Nylig viste Cucherousset mfl. (2021) at laksunger med kunstig økt vekstpotensiale hadde andre effekter i et bekkeøkosystem enn vanlige laksunger. Laksunger med økt vekstpotensiale viste endringer i habitatbruk, kroppsform og ekskresjonsrate, og disse endringene var forbundet med effekter på invertebratsamfunnet og endringer i økosystemfunksjoner som primærproduksjon og nedbryting (Cucherousset mfl. 2021). Dette tyder på at rømming av oppdrettslaks med økt vekstpotensiale kan ha effekter på økosystemnivå i tillegg til effekter på villaks.  

Ge­ne­tisk på­virk­ning fra rømt opp­dretts­laks – hva for­tel­ler em­pi­ris­ke data oss?

Ved hjelp av uli­ke bio­kje­mis­ke og mo­le­ky­lær­ge­ne­tis­ke me­to­der er det vist at rømt opp­dretts­laks gy­ter i el­ver. Ved un­der­sø­kel­ser av et pig­ment i rogn og yn­gel, som re­flek­te­rer ulik di­ett hos vill­aks og opp­dretts­laks, fant Lura & Sæ­grov (1991) at rømt opp­dretts­laks fak­tisk pro­du­ser­te le­ve­dyk­tig av­kom i en elv. I en skotsk un­der­sø­kel­se fant Webb mfl. (1993) et pig­ment fra rømt opp­dretts­laks i 14 av 16 un­der­søk­te el­ver, med et gjen­nom­snitt­lig inn­slag på 5,1 % fra rømt fisk. I Vos­so ble bi­dra­get fra rømt opp­dretts­laks es­ti­mert til opp mot 80 % ved den­ne me­to­den (Sæ­grov mfl. 1997). Be­vis for at rømt opp­dretts­laks pro­du­ser­te le­ve­dyk­tig av­kom ble også fun­net i Ir­land ved hjelp av ge­ne­tis­ke mar­kø­rer (Clif­ford mfl. 1998a; Cro­zier 1993, 2000). Også langt uten­for det na­tur­li­ge ut­bre­del­ses­om­rå­det til den at­lan­tis­ke lak­sen, i British Co­lum­bia, Ca­na­da, er det vist at rømt opp­dretts­laks kan pro­du­se­re le­ve­dyk­tig av­kom (Vol­pe mfl. 2000).

Det før­s­te ge­ne­tis­ke stu­di­et for å un­der­sø­ke om nors­ke villaks­be­stan­der har end­ret seg ge­ne­tisk over tid som føl­ge av inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks ble pub­li­sert av Skaa­la mfl. (2006). Her ble det laget DNA-pro­fi­ler for de sju lak­se­be­stan­de­ne Nam­sen, Etne, Opo, Vos­so, Gran­vin, Eio og Hå­el­va. Det ble be­nyt­tet gam­le skjell­prø­ver og ma­te­ria­le inn­sam­let i ny­ere tid, et­ter leng­re tids inn­slag av rømt opp­dretts­laks. Hå­el­va på Jæ­ren lig­ger i en re­gi­on der det nes­ten ikke er lak­se­opp­drett, og an­de­len rømt opp­dretts­laks i villaks­be­stan­den har vært lav, tro­lig un­der 5 %. I Hå­el­va ble det ikke fun­net end­ring i de ge­ne­tis­ke pro­fi­le­ne. I tre and­re be­stan­der, Opo, Vos­so og Eio i Hor­da­land, ble det fun­net sig­ni­fi­kan­te end­rin­ger i de ge­ne­tis­ke pro­fi­le­ne over tid. Mer over­ras­ken­de var det li­ke­vel at det ikke ble fun­net end­rin­ger i Et­ne­el­va, Nam­sen el­ler Granvinelva, som alle had­de hatt høye an­de­ler rømt opp­dretts­laks i gy­te­be­stan­de­ne, per­ma­nent el­ler pe­rio­disk

Som en vi­de­re­fø­ring av det­te ar­bei­det (Skaa­la mfl. 2006) ble det gjort en mer om­fat­ten­de ana­ly­se av 21 be­stan­der der his­to­ris­ke og nye prø­ver ble ana­ly­sert for fle­re mikrosatellittmarkører. Un­der­sø­kel­sen om­fat­tet el­ver fra hele lan­det (Glo­ver mfl. 2012) og på­vis­te ge­ne­tis­ke for­and­ring over tid i 6 av 21 el­ver, mens i 15 av be­stan­de­ne ble det ikke fun­net ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger. Som i den før­s­te un­der­sø­kel­sen ut­ført av Skaa­la og kol­le­g­er (2006), var det noen be­stan­der med høye inn­slag av rømt opp­dretts­laks på gy­te­plas­se­ne der det ikke ble på­vist for­and­rin­ger.

I de seks be­stan­de­ne der det ble på­vist for­and­ring, har det vært re­gist­rert rømt opp­dretts­laks i stør­re el­ler mind­re grad. I til­legg ble det fun­net nye gen­va­ri­an­ter som in­di­ke­rer at for­and­rin­ge­ne i dis­se seks el­ve­ne ho­ved­sa­ke­lig skyl­des gen­flyt fra and­re kil­der. Den ge­ne­tis­ke for­skjel­len mel­lom dis­se seks be­stan­de­ne er også blitt re­du­sert over tid. Ba­sert på alle data, ble det kon­klu­dert med at inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks er ho­ved­år­sa­ken til for­and­rin­ge­ne. Det­te er i tråd med si­mu­le­rin­ger fra mo­del­ler som vi­ser at inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks vil re­du­se­re ge­ne­tisk dif­fe­ren­sie­ring mel­lom be­stan­der over tid (Mork 1991; Besnier mfl. 2011).

Det er kjent at mikrosatellittmarkører i noen til­fel­ler vil un­der­es­ti­me­re inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks i ville be­stan­der på grunn av sig­nal­støy når en villaks­be­stand mot­tar opp­dretts­fisk fra fle­re uli­ke avls­be­stan­der (Besnier mfl. 2011). Det be­tyr at an­tall el­ver som er på­vist å være ge­ne­tisk på­vir­ket i den­ne stu­di­en (Glo­ver mfl. 2012), og om­fan­get av de ge­ne­tis­ke for­and­rin­ge­ne i dis­se el­ve­ne, må be­trak­tes som et mi­ni­mums­es­ti­mat. For å få et mer pre­sist svar på om­fan­get av inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks ble en stu­die gjen­nom­ført ba­sert på SNP-mar­kø­rer ut­vik­let for å kun­ne iden­ti­fi­se­re opp­dretts­laks og skjel­ne dem fra vill­aks (Karls­son mfl. 2011). Dis­se SNP-mar­kø­re­ne gir mer pre­sis in­for­ma­sjon om ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger for­år­sa­ket av rømt opp­dretts­laks, og er i mind­re grad på­vir­ket av pro­ble­ma­tik­ken ved at ge­ne­tisk for­and­ring i den en­kel­te villaks­stam­me er van­ske­lig å på­vi­se når inn­krys­sing skjer via opp­dretts­laks fra for­skjel­li­ge avls­lin­jer (Besnier mfl. 2011).

I en stu­die av 20 lak­se­be­stan­der langs hele nor­ske­kys­ten (Glo­ver mfl. 2013) ble dis­se SNP-mar­kø­re­ne brukt til å es­ti­me­re pro­sent inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks. Re­sul­ta­te­ne vis­te at det ge­ne­tis­ke bi­dra­get til noen be­stan­der var nes­ten 50 %, mens es­ti­mert inn­krys­sing av opp­dretts­laks var mye la­ve­re i de fles­te un­der­søk­te el­ve­ne. Ar­bei­det støt­tet opp om kon­klu­sjo­ne­ne til de tid­li­ge­re pub­li­ka­sjo­ne­ne med and­re mar­kør­ty­per (Skaa­la mfl. 2006; Glo­ver mfl. 2012). I til­legg til at det ble do­ku­men­tert ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger i noen villaks­be­stan­der på grunn av inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks, vi­ser alle dis­se tre stu­di­e­ne (Skaa­la mfl. 2006; Glo­ver mfl. 2012, 2013) at den ge­ne­tis­ke for­skjel­len mel­lom noen ville be­stan­der er blitt mind­re over tid. Det­te kan til­skri­ves at de ville be­stan­de­ne som har hatt en be­ty­de­lig inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks, blir mer lik opp­dretts­lak­sen – og der­med også mer lik hver­and­re.

Pa­ral­lelt med det­te ar­bei­det ut­ar­bei­det Karls­son mfl. (2014) en sta­tis­tisk me­to­de der pro­sent­vis inn­krys­sing kun­ne es­ti­me­res i en­kelt­in­di­vi­der og uav­hen­gig av om det fan­tes en his­to­risk prø­ve av den ak­tu­el­le be­stan­den. Me­to­den bruk­te et es­ti­mat av an­de­len «villgenom» i be­stan­den (om­talt som P(wild) = meng­de ar­ve­stoff som stam­mer fra ville for­eld­re kontra opp­dretts­for­eld­re) for å be­reg­ne inn­krys­singen av rømt opp­dretts­laks (Karls­son mfl. 2014).

Den­ne me­to­de­ut­vik­lin­gen gjor­de det mu­lig å es­ti­me­re inn­krys­sing i et stort an­tall ville lak­se­be­stan­der. Karls­son mfl. (2016) stu­der­te 147 lak­se­be­stan­der som til sam­men re­pre­sen­te­rer tre fjer­de­de­ler av de ville lakse­res­sur­se­ne i Norge, og ana­ly­ser­te ge­ne­tisk mer enn 20 000 laks som var klek­ket i na­tu­ren og der­for så ut som vill­aks. Den gjen­nom­snitt­li­ge ge­ne­tis­ke inn­krys­singen i be­stan­de­ne av vok­sen laks var 6,4 % med et spenn fra 0 % til over 40 % inn­krys­sing i en­kel­te be­stan­der. Fors­ker­ne fant også at den ge­ne­tis­ke inn­krys­singen ge­ne­relt var mind­re i na­sjo­na­le lak­se­el­ver og na­sjo­na­le lak­se­fjor­der enn i be­stan­der uten den­ne sær­li­ge be­skyt­tel­sen (Karls­son mfl. 2016). I et ma­te­ria­le av 109 be­stan­der der kun vok­sen laks klek­ket i na­tu­ren ble in­klu­dert i da­ta­ma­te­ria­let, var den ge­ne­tis­ke inn­krys­singen sig­ni­fi­kant for­skjel­lig fra 0 i om­trent halv­par­ten av be­stan­de­ne (Karls­son mfl. 2016). Det sam­me re­sul­ta­tet fikk Karls­son mfl. (2016) om de også tok med et stør­re an­tall el­ver, der en­kel­te es­ti­ma­ter var ba­sert på prø­ver av ung­fisk.

Data fra de 20 be­stan­de­ne som var pub­li­sert av HI i Glo­ver mfl. (2013), samt data fra NINA for et stør­re an­tall be­stan­der (Karls­son mfl. 2016), ble vur­dert sam­men for å do­ku­men­te­re ge­ne­tisk sta­tus for ville lak­se­be­stan­der til «Kva­li­tets­norm for ville be­stan­der av at­lan­tisk laks (Sal­mo sa­lar)», som er en for­skrift av 20. sep­tem­ber 2013 hjem­let i Na­tur­mang­fold­lo­ven. I henhold til Kva­li­tets­nor­men vur­der­te fors­ke­re fra HI og NINA i 2016 ge­ne­tisk sta­tus i 125 lak­se­be­stan­der, ba­sert på es­ti­ma­ter for inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks i be­stan­den (Di­se­rud mfl. 2016). I se­ne­re ut­ga­ver av denne rapporten ble an­tal­let be­stan­der økt til 175 i 2017 og der­et­ter til 225 nors­ke lakse­be­stan­der i 2019 (Di­se­rud mfl. 2017, 2019b). Den hit­til mest om­fat­ten­de vur­de­rin­gen av ge­ne­tisk inn­krys­sing omfatter 227 bestander i 2020 og ga føl­gen­de re­sul­tat (pr. Di­se­rud mfl. 2020): in­gen ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger (76 vass­drag), sva­ke ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger (64 vass­drag), mo­de­rat ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger (21 vass­drag) og sto­re ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger (66 vass­drag). Vur­de­rin­gen av ge­ne­tisk inn­krys­sing i dis­se 227 be­stan­de­ne do­ku­men­te­rer at 2/3 av de ville lak­se­be­stan­de­ne har blitt på­vir­ket av rømt opp­dretts­laks. Arbeidet dekker flere tidligere undersøkte elver (Skaa­la mfl. 2006), og blant annet er det nå påvist store genetiske endringer i Etne og Granvin, og moderate genetisk endringer i Namsen. I tillegg ble tolv vassdrag med forekomst av laks, men som ikke er definerte som egne laksebestander (elleve ikke klassifisert som laksevassdrag og ett sidevassdrag) undersøkt: in­gen ge­ne­tisk end­ring ble ob­ser­vert i fire vassdrag, sva­ke ge­ne­tis­ke end­rin­ger ble in­di­kert i fem vassdrag, mo­de­ra­te ge­ne­tis­ke end­rin­ger ble på­vist i ett vassdrag, mens sto­re ge­ne­tis­ke end­rin­ger ble på­vist i to vassdrag. En annen undersøkelse av 11 mindre kystvassdrag på Vest- og Sørlandet viste i enkelte tilfeller svært høye nivåer av innkryssing (> 90%), og tyder på at mindre vassdrag kan fungere som et formeringssted for rømt laks (Pulg mfl. 2021). Det er også dokumentert at norsk oppdrettslaks har krysset seg inn i svenske bestander (Palm mfl. 2021). Tilsvarende es­ti­ma­ter fra and­re land med lak­se­opp­drett foreligger fra Ca­na­da (Syl­ves­ter 2018, 2019; Wringe 2018) og Skottland (Gilbey mfl. 2021). I Skottland er genetisk integritet til ungfisk fra 237 lokaliteter nylig klassifisert, og tegn på innkryssing av rømt oppdrettslaks ble dokumentert i laks fra 23% av lokalitetene.

Eks­pe­ri­men­ter i na­tu­ren har vist se­lek­sjon mot av­kom av rømt opp­dretts­laks, både i Ir­land (McGinnity mfl. 1997, 2003) og Norge (Fle­ming mfl. 2000; Skaa­la mfl. 2012, 2019). En skul­le der­ved for­ven­te at når én og sam­me års­klas­se (dvs. laks fra sam­me klekkeår) stu­de­res, så vil et ma­te­ria­le av ung­fisk vise høy­ere ge­ne­tisk på­virk­ning av opp­dretts­laks enn et ma­te­ria­le av vok­sen laks. Det­te er også det Karls­son mfl. (2016) fant gjen­nom ana­ly­ser av ung­fisk som var inn­sam­let noen år før et ma­te­ria­le av vok­sen laks fra de sam­me el­ve­ne: ung­fis­ken had­de i gjen­nom­snitt 2,5 % høy­ere grad av ge­ne­tisk inn­krys­sing enn den voks­ne lak­sen. Se­lek­sjon mot av­kom av rømt opp­dretts­laks har også blitt do­ku­men­tert i et­ter­kant av en stør­re rømmingsepisode på New­found­land i Ca­na­da (Wringe mfl. 2018; Syl­ves­ter mfl. 2019) og ved å studere gyteårsklasser av ungfisk ved ulik alder i Altaelva (Wacker mfl. 2021).

Det fore­lig­ger et so­lid grunn­lag for å hev­de at rømt opp­dretts­laks kan på­vir­ke vill­fisk­be­stan­der ne­ga­tivt (Glover mfl. 2017). Den beste do­ku­men­ta­sjo­nen av ef­fek­ter på over­le­vel­se og vik­ti­ge egen­ska­per kom­mer fra eks­pe­ri­men­tel­le stu­di­er ut­ført i tre kon­trol­ler­te el­ver (McGinnity mfl. 1997, 2003; Fle­ming mfl. 2000; Skaa­la mfl. 2012, 2019), samt nyere stu­dier som vi­ser sam­men­hen­ger mel­lom mo­le­ky­lært nivå på inn­krys­sing og vik­ti­ge livs­his­to­rie­trekk i ville be­stan­der (Bol­stad mfl. 2017, 2021; Wacker mfl. 2021; Besnier mfl. 2022).

En di­rek­te og in­for­ma­tiv til­nær­ming til å forstå ef­fek­te­ne av at rømt opp­dretts­laks krys­ser seg inn i villaks­be­stan­der er å sam­men­lig­ne til­vekst, at­ferd og over­le­vel­se hos sam­men­blan­de­de fa­mi­lie­grup­per av opp­dretts­laks, vill­aks og hy­bri­der un­der like for­hold, så­kal­te «com­mon gar­den-stu­di­er», i et na­tur­lig mil­jø. Det­te kan in­ne­bæ­re ut­plan­ting av lak­se­rogn eller utsetting av ungfisk fra DNA-iden­ti­fi­ser­ba­re fa­mi­li­er av opp­dretts­laks, vill­aks og hy­bri­der dem imel­lom (McGinnity mfl. 1997, 2003; Skaa­la mfl. 2012, 2019; Crowley mfl. 2022) el­ler ut­set­ting av kjønns­mod­ne in­di­vi­der med kjen­te ge­ne­tis­ke pro­fi­ler (Fle­ming mfl. 2000) i na­tur­lig elve­mil­jø, der alle av­kom i uli­ke livs­sta­di­er fra rogn til kjønns­mod­ning i et­ter­tid kan iden­ti­fi­se­res ved ge­ne­tis­ke mar­kø­rer. En annen tilnærming vil være å genotype alle anadrome foreldre i en bestand og deretter en representativ del av den utvandrende smolten. Dersom den genetiske profilen på foreldrefisk omfatter grad av innkryssing, vil man kunne beregne individuell reproduktiv suksess hos individer med ulik grad av innkryssing. En slik tilnærming forutsetter god kontroll på både oppvandrende laks og utvandrende smolt, som for eksempel Imsa og Guddalselva.

Det før­s­te common garden pro­sjek­tet som er gjen­nom­ført på det­te fel­tet, ble ut­ført i Burrishoole, Ir­land (McGinnity mfl. 1997, 2003; Ferguson mfl. 2002). I det­te pro­sjek­tet ble til­vekst, over­le­vel­se og po­pu­la­sjons­dy­na­mikk hos vill­aks, opp­dretts­laks og hy­bri­der un­der­søkt gjen­nom to ge­ne­ra­sjo­ner. Et stort an­tall in­di­vi­der fra man­ge fa­mi­li­er av vill­aks, opp­dretts­laks, før­s­te- og and­re­ge­ne­ra­sjons­hy­bri­der og før­s­te­ge­ne­ra­sjons­hy­bri­der tilbakekrysset til hen­holds­vis vill­aks og opp­dretts­laks, ble plan­tet ut i tre års­klas­ser som øye­rogn oven­for fiske­fel­len i Burrishoole. Til­sva­ren­de grup­per ble satt ut som smolt i el­ven for å stu­de­re vekst og over­le­vel­se i sjø­fa­sen.

En om­fat­ten­de inn­sats med inn­sam­ling og ge­no­ty­ping for å iden­ti­fi­se­re opp­ha­vet til alle in­di­vid ble gjen­nom­ført fra yn­gel til gy­te­fisk som kom til­ba­ke fra ha­vet et­ter ett og to år i sjø. I alle tre års­klas­se­ne had­de opp­dretts­lak­sen sig­ni­fi­kant la­ve­re re­pre­sen­ta­sjon enn vill­ak­sen i prø­ver av 0+ parr. Ikke over­ras­ken­de vis­te det seg at opp­dretts­lak­sen voks­te bedre enn vill­ak­sen, og at den stør­re oppdrettsparren for­treng­te den ville parren ned­over elva gjen­nom kon­kur­ran­se. Selv om ung­fisk av opp­dretts­laks voks­te bedre og for­treng­te en del av den ville ung­fis­ken, var smolt­pro­duk­sjo­nen av opp­dretts­laks bare hen­holds­vis 34, 34 og 55 % sam­men­lig­net med vill­ak­sen i de tre års­klas­se­ne. Den gjen­nom­snitt­li­ge gjen­fangs­ten et­ter sjø­opp­hol­det var 0,3 % for opp­dretts­laks og 8 % for vill­aks ut­satt som smolt. Over­le­vel­se hos hy­bri­de­ne vis­te seg ofte å lig­ge mel­lom vill­aks og opp­dretts­laks.

Et lig­nen­de pro­sjekt ble gjen­nom­ført ved NINAs felt­sta­sjon på Ims (Fle­ming mfl. 2000) der alle ned- og oppvandrende fisk kon­trol­le­res i en to­veis fiske­fel­le i el­ven Imsa. Her ble det satt ut kjønns­mod­ne vill­aks fra Imsa og opp­dretts­laks med kjen­te ge­ne­tis­ke pro­fi­ler oven­for fiske­fel­len. De to grup­pe­ne had­de lig­nen­de vand­rings­møns­ter og valg­te de sam­me gy­te­plas­se­ne i el­ven. Vill hann­laks var mer ak­ti­ve i kur­ti­se­ring av hunn­lak­sen enn opp­dretts­han­ne­ne var, og had­de dess­uten mind­re restgonader et­ter gy­ting enn opp­dretts­han­ne­ne had­de. Gyte­suk­ses­sen var mye la­ve­re hos opp­dretts­lak­sen både for han­ner (24 %) og hun­ner (32 %) sam­men­lig­net med vill­ak­sen i et sam­ti­dig for­søk i sto­re gyte­bas­sen­ger med stein­bunn. Gjen­nom fersk­vanns­fa­sen end­ret an­de­len av ge­no­ty­per seg yt­ter­li­ge­re i dis­fa­vør av opp­dretts­lak­sen, og ho­ved­de­len av opp­dretts­bi­dra­get var re­pre­sen­tert i form av hy­bri­der, pro­du­sert av opp­dretts­hun­ner og ville han­ner. Stu­di­er av di­et­ten vis­te be­ty­de­li­ge over­lapp i næ­rings­valg, noe som vi­ser næ­rings­kon­kur­ran­se mel­lom opp­dretts­av­kom og vill­aks­yn­gel. Den to­ta­le smolt­pro­duk­sjo­nen for el­ven var 28 % la­ve­re enn for­ven­tet ut fra rogn­meng­de og det ob­ser­ver­te for­hol­det det nor­malt har vært i Imsa mel­lom meng­de egg og an­tall smolt (Jons­son mfl. 1998). Det var også en til­sva­ren­de re­duk­sjon i for­ven­tet smolt­pro­duk­sjon av den ville gy­te­fis­ken. Opp­dretts­lak­sen smol­ti­fi­ser­te og vand­ret ut tid­li­ge­re og ved la­ve­re al­der enn vill­ak­sen. I mot­set­ning til re­sul­ta­te­ne fra Burrishoolepro­sjek­tet med utsatt smolt, fant en i Imsaprosjektet in­gen for­skjell mel­lom grup­pe­ne i sjø­over­le­vel­se. Se­ne­re eks­pe­ri­men­ter på Ims med ut­set­ting av smolt av vill­aks, opp­dretts­laks og før­s­te­ge­ne­ra­sjons krys­nin­ger mel­lom dem (1996-1998), vis­te sig­ni­fi­kant la­ve­re gjen­fangst av opp­dretts­laks (Hin­dar mfl. 2006). Ut­satt smolt av opp­dretts­laks har også vist høy­ere feilvandringsrate enn ut­satt smolt av Imsalaks på Ims (Jons­son mfl. 2003; Jons­son & Jons­son 2017). Hy­bri­der mel­lom opp­dretts­laks og vill­aks had­de også høy­ere feilvandringsrate sam­men­lig­net med den ville Imsalaksen (Jons­son & Jons­son 2017). Ret­nin­gen på hyb­ri­di­se­rin­gen had­de be­tyd­ning ved at hy­bri­der med vill mor had­de la­ve­re feil­vand­ring enn hy­bri­der med vill far (Jons­son & Jons­son 2017).

Ved Hav­forsk­nings­in­sti­tut­tets felt­sta­sjon i Gud­dals­el­va i Hard­an­ger ble det ini­ti­ert et pro­sjekt ba­sert på opp­set­tet for Burrishoolepro­sjek­tet. Der ble de­fi­ner­te fa­mi­lie­grup­per av vill og opp­dret­tet laks, og hy­bri­der mel­lom dis­se, plan­tet ut som rogn (Skaa­la mfl. 2012). All for­eld­re­fisk var genotypet med DNA-mikrosatellittmarkører. Der­med kun­ne alle in­di­vid som var satt ut som øye­rogn i seks års­klas­ser, ca. 150 fa­mi­li­er i et «com­mon gar­den-stu­die», iden­ti­fi­se­res til fa­mi­lie. Det ble sam­let inn ju­ve­nil laks av alle års­klas­se­ne fra elve­ha­bi­ta­tet, og til­vekst, over­le­ving og di­ett­valg ble un­der­søkt for hver fa­mi­lie.

Re­sul­ta­te­ne fra de tre før­s­te års­klas­se­ne vis­te en over­le­vel­se (fra ut­plan­tet egg til smolt) som va­ri­er­te mel­lom 0,17 og 6,4 % for de 69 for­skjel­li­ge fa­mi­li­e­ne (Skaa­la mfl. 2012). Re­sul­ta­te­ne vis­te at egg­stør­rel­sen had­de stor be­tyd­ning for over­le­vel­sen. I det­te stu­di­et had­de opp­dretts­lak­se­ne stør­re egg enn vill­ak­se­ne. Det­te bi­dro til at noen opp­dretts­fa­mi­li­er had­de en høy over­le­vel­se fra egg til smolt i for­søket. Da det ble kon­trol­lert for egg­stør­rel­se ved å sam­men­lig­ne over­le­vel­se til en opp­dretts­fa­mi­lie og dens halvsøskenfamilie der fars bi­drag kom fra en vill hann, vis­te det seg at 16 av 18 halvsøskenfamilier had­de høy­ere over­le­vel­se med bi­drag fra vill far kontra opp­dretts­far. Det­te vi­ser at det er ad­di­tiv ge­ne­tisk va­ria­sjon for over­le­vel­sen i et na­tur­lig mil­jø og at vill­aks har høy­ere over­le­vel­se, selv om bil­det kan være noe mer kom­pli­sert når det tas hen­syn til egg­stør­rel­se. I til­legg til la­ve­re over­le­vel­se når det tas hen­syn til egg­stør­rel­se, had­de smolt av opp­dretts­for­eld­re noe høy­ere vekst enn hy­bri­der og vill­aks i el­ven (for­holds­tall opp­drett:vill = 1,0-1,3:1).

Re­sul­ta­te­ne fra de tre siste års­klas­se­ne i pe­ri­oden 2008–2016 (Skaa­la mfl. 2019) har i stor grad støt­tet re­sul­ta­ter fra de tre før­s­te års­klas­se­ne, og det ble ob­ser­vert langt la­ve­re over­le­vel­se hos av­kom hos opp­dretts- og hy­brid­laks i for­hold til vill­aks i fersk­vann (1,8 % over­le­vel­se hos opp­dretts­laks mot 3.8 % over­le­vel­se hos vill­aks). I til­legg ble det satt ut to års­klas­ser med opp­dretts-, hy­brid- og vill­smolt i el­ven for å stu­de­re sjø­over­le­vel­sen. Her fant man la­ve­re sjø­over­le­vel­se hos av­kom av opp­dretts­laks enn hos av­kom fra hy­bri­der (gjen­nom­snitt­lig sjø­over­le­vel­se) og vill­aks (0.41 % over­le­vel­se hos opp­dretts­laks mot 0.94 % over­le­vel­se hos vill­aks). Smolt med oppdrettsforeldre var litt større og vandret ut tidligere i sesongen enn villsmolt. Siden en del avkom av oppdrettslaks også overlever gjennom ferskvannsfasen, vil disse konkurrere om tilgjengelige næringsressurser, som er begrenset i ferskvann. Derfor vil avkom av rømt oppdrettslaks også kunne bidra til en redusert produksjon av villsmolt gjennom næringskonkurranse i tillegg til redusert overlevelse på grunn av innkryssing og endrede fitnessrelaterte egenskaper.

I en nyere studier fra Canada ble yngel av oppdrett, vill og hybrid bakgrunn sluppet ut ved tre lokaliteter i Newfoundland i 2018 og gjenfanget som 0+ parr etter deres første sommer (Crowley mfl. 2022). Overlevelsen var generelt høy i alle gruppene, men lavere overlevelse ble observert hos ungfisk med oppdrettsmødre, i forhold til ungfisk med ville mødre. Den ville ungfisken hadde tilnærmet lik overlevelse som deres maternale halvsøsken (hybrider med vill mor). Lavest overlevelse ble sett hos hybrider av oppdrettsmødre, og ikke hos ungfisk med to oppdrettsforeldre.

Når av­kom fra opp­dretts­laks, vill­aks og hy­bri­de­ne kon­kur­re­rer om de sam­me byt­te­dy­re­ne i el­ven, vil inn­krys­sing av opp­dretts­laks kun­ne re­du­se­re den na­tur­li­ge pro­duk­sjo­nen av vill­smolt på grunn av kon­kur­ran­se (Fleming mfl. 2000; Skaala mfl. 2019). Når vi sam­ti­dig ser at av­kom av opp­dretts­laks også har la­ve­re sjø­over­le­vel­se, vil det i sum også kun­ne re­du­se­re an­tall laks som kom­mer til­ba­ke til el­ven. Gyting mellom oppdrettslaks som resulterer i avkom med 100% oppdrettsbakgrunn, vil også kunne påvirke den naturlige produksjonen av villsmolt negativt gjennom næringskonkurranse i elven, til tross for at dette ikke fører til genetisk innkryssing. Produksjon av avkom med 100% oppdrettsbakgrunn ble observert etter at kjønnsmoden oppdrett- og villaks ble satt ut i Imsa (Fleming mfl. 2020), og det er også observert i flere Canadiske elver i etterkant av en større rømmingsepisode (Sylvester mfl. 2018; Wringe mfl. 2018). Avkom av rømt oppdrettslaks som kjønnsmodnes i elv som dverghanner (både avkom med 100% oppdrettsbakgrunn, men også hybrider), kan føre til at innkryssing av oppdrettslaks og effekten av innkryssing framskyndes (Holborn mfl. 2022).

Ut­vik­lin­gen in­nen­for ge­nom­forsk­nin­gen de siste åre­ne gir sta­dig bedre mu­lig­he­ter for å vur­de­re de bio­lo­gis­ke kon­se­kven­sene av inn­krys­sing av opp­dretts­laks i ville be­stan­der. Man vil kun­ne iden­ti­fi­se­re hvil­ke ge­ner som er in­vol­vert i de bio­lo­gis­ke for­skjel­le­ne man ob­ser­ve­rer mel­lom opp­dretts- og vill­aks. En re­la­tivt ny stu­die iden­ti­fi­ser­te om­rå­der i ge­no­met/ar­ve­stof­fet som var knyt­tet til over­le­vel­se i na­tu­ren, selv om det er uvisst hvil­ke ge­ner som var in­vol­vert (Besnier mfl. 2015). Det er for­ven­tet at nye re­sul­ta­ter fra QuantEscapeII-pro­sjek­tet (NFR-pro­sjekt 2016-2020) vil bi­dra til å kart­leg­ge hvor­dan end­rin­ger i ge­no­met opp­står som føl­ge av inn­krys­sing, og hvil­ke bio­lo­gis­ke kon­se­kven­ser det­te kan få for ville be­stan­der.

Inn­til ny­lig fore­lå det ikke do­ku­men­ta­sjon av for­and­rin­ger i livs­his­to­rie­trekk og de­mo­gra­fi i villaks­be­stan­der som kon­se­kvens av ge­ne­tisk inn­krys­sing. Det­te kan skyl­des at en ikke har hatt til­strek­ke­lig gode verk­tøy til å stu­de­re slike end­rin­ger, i til­legg til at det er først re­la­tivt ny­lig at man har klart å do­ku­men­te­re og kvan­ti­fi­se­re inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks i be­stan­der med bruk av ge­ne­tis­ke mar­kø­rer. En an­nen år­sak er at va­ri­e­ren­de for­hold i både ferskvann og i ha­vet, på­vir­ker både livs­his­to­rie og de­mo­gra­fis­ke pa­ra­me­te­re – noe som gjør at det er kre­ven­de å identifisere og kvantifisere den relative betydningen av de ulike påvirkningsfaktorene. Betydningen av slike endringer i havklima for laksens tilvekst er nylig dokumentert av Vollset mfl. (2022) og av Harvey mfl. (2020) som identifiserte både sjøtemperatur, mengde zooplankton og intensiteten av lakselusinfestasjon som viktige påvirkningsfaktorer for laksens tilvekst i havet.

Det første ar­beid som do­ku­men­te­rte for­and­rin­ger i livs­his­to­rie­trekk hos vill­aks ble publisert i 2017 og viste endringer i tilvekst og alder ved kjønnsmodning i et stort an­tall be­stan­der som føl­ge av ge­ne­tisk inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks (Bol­stad mfl. 2017). Bol­stad mfl. (2017) stu­der­te 62 ville lak­se­be­stan­der med in­di­vi­der av ulik grad av ge­ne­tisk slekt­skap til opp­dretts­laks. Det ge­ne­tis­ke slekt­ska­pet ble målt ved bruk av mo­le­ky­lær­ge­ne­tis­ke me­to­der (Karls­son mfl. 2011, 2014). Stu­di­en vi­ser at in­di­vi­der med høy grad av ge­ne­tisk slekt­skap til opp­dretts­laks har end­ret sjø­al­der og stør­rel­se ved kjønns­mod­ning. Dis­se end­rin­ge­ne var for­skjel­li­ge mel­lom kjønn og for uli­ke ty­per lak­se­stam­mer. I stor­laks­el­ver (el­ver med over­vekt av flersjøvinterlaks) ble det ob­ser­vert en øk­ning i an­tall hunn­laks som re­tur­ne­rer fra ha­vet et­ter to vint­re (tosjøvinterlaks), og en ned­gang i an­tall som re­tur­ne­rer et­ter en og tre vint­re, med øken­de grad av ge­ne­tisk slekt­skap til opp­dretts­laks. For hann­laks i de sam­me el­ve­ne var det en øk­ning i ensjøvinterlaks og en til­sva­ren­de ned­gang i to- og tresjøvinterlaks. I små­laks­el­ver (el­ver do­mi­nert av ensjøvinterlaks) ble det ikke ob­ser­vert slike end­rin­ger. Der­imot ble det ob­ser­vert en stør­re øk­ning i al­ders­be­stemt stør­rel­se for lak­sen i små­laks­el­ve­ne enn for lak­sen i stor­laks­el­ve­ne med øken­de grad av slekt­skap til opp­dretts­laks. I små­laks­el­ve­ne økte vek­ten med 19 % fra 0 til 100 % ge­ne­tisk slekt­skap til opp­dretts­laks.

Stu­di­en un­der­søk­te også ef­fek­ten på laks i Finnmark (Bol­stad mfl. 2017). Lak­sen i Finnmark er mer i slekt med lak­sen på Kola­halv­øya i Russ­land enn med res­ten av den nors­ke lak­sen. På grunn av la­ve­re ut­valgs­stør­rel­se var re­sul­ta­te­ne for Finnmark mind­re sik­re enn for res­ten av lan­det, men det kan med sik­ker­het fast­slås at det er ulik ef­fekt av ge­ne­tisk slekt­skap til opp­dretts­laks i de to re­gi­o­ne­ne. Spe­si­elt ble det ob­ser­vert en kraf­tig ef­fekt på an­tall vint­re i sjø­en for hann­laks i små­laks­el­ve­ne i Finnmark, som i øken­de grad ble kjønns­mod­ne et­ter to vint­re i iste­den­for et­ter en. Det ble også ob­ser­vert en dra­ma­tisk øk­ning i al­ders­be­stemt stør­rel­se i små­laks­el­ve­ne i den­ne re­gi­o­nen, med 24 % vekt­øk­ning fra 0 til 50 % ge­ne­tisk slekt­skap til opp­dretts­laks. Det er vik­tig å på­pe­ke at de mål­te end­rin­ge­ne i den­ne stu­di­en er un­der­es­ti­mat (se Bol­stad mfl. 2017 for ut­dy­pen­de for­kla­ring).

I 2021 publiserte Bolstad mfl. en utvidet studie hvor 105 laksebestander ble undersøkt. Studien viser at økende nivå av innkrysning fører til økt vekstrate gjennom hele laksen livssyklus, i tillegg til lavere alder både ved smoltifisering og kjønnsmodning. Kun små forskjeller i vekstrate ble observert i smolt med økende grad av innkrysning, men kombinert med lavere alder ved smoltifisering, tyder studien på at økt vekst bidrar til at individer med økende grad av slektskap til oppdrettslaks forlater elven tidligere enn villaksen (noe som samsvarer med tidligere common garden studier (Skaala m fl 2019)). I sjø var effekten av innkryssing forskjellig mellom ulike bestander og det var i de saktevoksende bestandene at økende grad av slektskap til oppdrettslaks førte til størst økning i vekst. Studien viser at i hurtigvoksende bestander kan innkryssing derimot føre til lavere vekst.

I en studie som viste at økende grad av innkrysning fører til lavere overlevelse hos ungfisk, fant Wacker mfl. (2021) også kun en moderat økning i tilvekst med økende nivå av innkryssing. Studien fra Alta-elven var basert på samme molekylærgenetiske metode som studiene til Bolstad mfl.

Ytterligere én norsk studie har så langt sett på endringer i livshistorie grunnet innkrysning (Besnier mfl. 2022). Ved Havforskningsinstituttet sin forskningsplattform i Etne-elven er all oppvandrende voksenfisk genotypet siden 2013. Samtidig har all rømt oppdrettslaks blitt sortert ut basert på utseende og vekstmønstre i skjell. Bestanden hadde fram til 2013 et gjennomsnittlig nivå av innkryssing av rømt oppdrettslaks på 24 %. Studien av Besnier mfl. baser seg på historiske prøver fra villaks fra starten av 80-tallet (før innkryssing hadde skjedd), prøver fra oppdrettslaks (1989-2012), og prøver av villaks etter at innkrysning hadde skjedd (2013-2016). Prøvene fra villaks før innkryssing, og prøver fra rømt laks tatt i elven i perioden 1989-2012, ble brukt for å utvikle genetiske markører som beregner grad av innkryssing i villaks fra perioden etter 2013. Resultatene viser at økende nivå av innkryssing fører til økende kroppsvekt, både hos smolt og voksenfisk. For hanner ble det i tillegg observert en nedgang i alder ved smoltifisering og ved kjønnsmodning. Studien viser også at individer med økende grad av slektskap til oppdrettslaks returnerte til elven senere i sesongen enn ville individer uten slektskap til oppdrettslaks. Forskjeller i oppvandringstidspunkt kan muligens gi innkrysset laks en fordel, da det reduserer perioden de er utsatt for å bli fanget under sportsfiskesesongen.

Siden tilnærmet all rømt laks har vært fjernet fra Etne-elven siden 2013, gir Etne-elven en unik mulighet til å undersøke hva som skjer i en innkrysset bestand, dersom videre innkryssing av rømt oppdrettslaks opphører (for eksempel på grunn av bruk av steril fisk). På sikt vil resultater fra systemet i Etne kunne belyse i hvilken grad naturlig seleksjon kan rekonstruere laksebestandens egenskaper.

Utenfor Norge er det så langt én studie som har undersøkt forskjeller mellom vill og innkrysset laks (Perriman mfl. 2022). I 2015 og 2016 ble ungfisk fra 18 elver i Newfoundland, Canada, samlet inn og i etterkant klassifisert som vill, oppdrett eller hybrid basert på genetiske markører (Wringe mfl. 2018). Kun små forskjeller ble observert og en morfometrisk analyse viste blant annet at naturlig produserte første generasjons hybrider hadde noe ulik form sammenlignet med den unge villaksen, men ikke den naturlig produserte oppdrettslaksen.

I nyere tid er det også gjennomført flere eksperimentelle forsøk for å undersøke potensielle forskjeller mellom avkom av villaks og laks med ulik grad av ge­ne­tisk slekt­skap til opp­dretts­laks, klekket i naturen. Resultatene fra disse vil kunne gi oss mer kunnskap om kon­se­kvens av ge­ne­tisk inn­krys­sing med tanke på for­and­rin­ger i fenotypiske og livs­his­to­rie­trekk.

Mo­del­le­ring

Mo­del­le­ring av kon­se­kven­ser av inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks gir en mu­lig­het til å es­ti­me­re tids­for­løp og om­fang av ge­ne­tisk for­and­rin­ger i ville lak­se­be­stan­der. Her gjen­nom­gås to pub­li­ser­te mo­del­le­rings­ar­beid. Det før­s­te ar­bei­det av Hin­dar mfl. (2006) var ba­sert på best til­gjen­ge­lig kunn­skap om fit­ness-for­skjel­ler mel­lom rømt opp­dretts­laks, vill­aks og de­res før­s­te- og and­re­ge­ne­ra­sjons av­kom midt på 2000-tal­let, og es­ti­mer­te an­de­len av en villaks­be­stand som er ge­ne­tisk innkrysset med rømt opp­dretts­laks. Det­te ble stu­dert ved for­skjel­li­ge nivå av røm­ming. Ar­bei­det vis­te at ved 20 % inn­slag av rømt opp­dretts­laks på gy­te­plas­se­ne, fikk en sto­re for­skjel­ler i sam­men­set­nin­gen av be­stan­den i lø­pet av 10 lakse­ge­ne­ra­sjo­ner (ca. 40 år). For­fat­ter­ne vis­te også at jo mer rømt opp­dretts­laks i gy­te­be­stan­den, des­to stør­re an­del av den ville be­stan­den ble ge­ne­tisk på­vir­ket av rømt opp­dretts­laks over tid. Mo­del­len ble se­ne­re vi­de­re­ut­vik­let med en populasjonsdynamisk mo­dell for be­stands­stør­rel­se og en øko­no­misk mo­dell for ver­di­en av fis­ke et­ter laks (Liu mfl. 2013). Mo­del­len had­de in­gen fit­ness-funk­sjon på den ville be­stan­den og kun­ne ikke pre­di­ke­re øko­lo­gis­ke kon­se­kven­ser av inn­krys­sing an­net enn i be­stands­stør­rel­se.

En ny mo­dell (IBSEM – In­di­vid­u­al based eco-ge­net­ic model) for å stu­de­re ge­ne­tisk inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks i villaks­be­stan­der er pub­li­sert av Castellani mfl. (2015). Mo­del­len ble ba­sert på best til­gjen­ge­lig kunn­skap om fit­ness­for­skjel­ler mel­lom av­kom av opp­dretts­laks og vill­aks midt på 2010-tal­let. IBSEM er en in­di­vid­ba­sert mo­dell, og in­ne­hol­der en rea­lis­tisk ge­ne­tisk kom­po­nent. Den kan gi et es­ti­mat på eventuelle for­and­rin­ger i ville be­stan­der over tid for pa­ra­me­te­re som an­tall yn­gel, parr, smolt og vok­sen laks i be­stan­den, in­di­vi­du­ell vekst i de for­skjel­li­ge livs­sta­di­er og kjønns­mod­ning. Ved bruk av mo­del­len har vi der­med en mu­lig­het til å es­ti­me­re for­and­rin­ger i ville be­stan­der over tid som føl­ge av fore­komst av rømt opp­dretts­laks på gy­te­plas­se­ne.

Ana­ly­ser ut­ført med IBSEM (Castellani mfl. 2018) vis­te først og fremst at jo fle­re rømt opp­dretts­laks i gy­te­be­stan­den, desto stør­re ge­ne­tisk inn­krys­sing og ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger i den ville be­stan­den (slik mo­del­len til Hin­dar mfl. 2006 også vis­te). Mo­del­len vis­te imid­ler­tid at ved lav til mo­de­rat inn­slag av rømt opp­dretts­laks er for­and­rin­gen i den ville be­stan­den re­la­tivt li­ten. For eks­em­pel, ved 5–10 % inn­slag av rømt opp­dretts­laks på gy­te­plas­se­ne, vis­te de fles­te fe­no­ty­pis­ke og livs­his­to­rie­trekk kun sva­ke for­and­rin­ger i en villaks­be­stand et­ter 50 år med ge­ne­tisk inn­krys­sing. Kun når inn­slag av rømt opp­dretts­laks på gy­te­plas­se­ne ble økt til 30–50 % ble ge­ne­tis­ke for­and­rin­ger i be­stan­dens gjennomsnittlige fe­no­ty­pe og livs­his­to­rie­trekk ty­de­li­ge et­ter 50 år, selv om det på individnivå kan forekomme større endringer. For­fat­ter­ne kon­klu­der­te med at det­te skyl­des at (1) rømt opp­dretts­laks har en la­ve­re gyte­suk­sess enn vill­aks i na­tu­ren (Fle­ming mfl. 1996, 2000), (2) for­di det er en sterk se­lek­sjon mot av­kom av opp­dretts­laks i na­tu­ren (dvs., de har høy­ere dø­de­lig­het enn vill­aks og på­vir­ker der­med be­stan­dens «ka­rak­te­ris­tikk» mind­re enn der­som de had­de over­levd i stør­re grad), og (3) for­di man­ge livs­his­to­rie­trekk i ville be­stan­der er svært plas­tis­ke, og tett­hets­av­hen­gi­ge. For eks­em­pel, det er godt do­ku­men­tert at til tross for at opp­dretts­laks vok­ser langt hur­ti­ge­re enn vill laks un­der opp­dretts­for­hold (Glo­ver mfl. 2017), er det kun fun­net sva­ke el­ler mo­de­ra­te for­skjel­ler i vekst mel­lom dis­se grup­pe­ne i na­tu­ren (McGinnity mfl. 1999; Skaa­la mfl. 2014; Reed mfl. 2015; Jons­son & Jons­son 2017; Glo­ver mfl. 2018). Mo­del­len in­di­ke­rer derfor at mo­de­rat inn­slag av rømt opp­dretts­laks på gy­te­plas­se­ne kun fø­rer til sva­ke el­ler mo­de­ra­te for­and­rin­ger i be­stan­dens gjennomsnittlige fe­no­ty­pe og livs­his­to­rie­trekk.

IBSEM in­di­ke­rer li­ke­vel at den stør­ste mål­ba­re ef­fek­ten av inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks er at det kom­mer fær­re fisk til­ba­ke fra ha­vet (se også Hut­chings 1991 og Liu mfl. 2013). En mu­lig for­kla­ring er tett­hets­av­hen­gig dø­de­lig­het, og at en del av el­vens pro­duk­sjons­ka­pa­si­tet bru­kes til å pro­du­se­re av­kom av rømt og ge­ne­tisk-på­vir­ket laks, med høy­ere dø­de­lig­het i ha­vet. Der­med re­du­se­res an­tall laks som vand­rer til­ba­ke til el­ven. Det er li­ke­vel vik­tig å på­pe­ke at mo­del­len, un­der uli­ke sce­na­rio­er, vi­ser at ved­va­ren­de inn­krys­sing av rømt opp­dretts­laks vil på sikt føre til en svek­ket be­stand med re­du­sert pro­duk­sjon av laks av vill av­stam­ning (Castellani mfl. 2018; Syl­ves­ter mfl. 2019; Bradbury mfl. 2020a). Det­te er for­en­lig med all til­gjen­ge­lig kunn­skap om det­te te­ma­et (Glo­ver mfl. 2017). Det er likevel viktig å påpeke at modeller ikke kan ta hensyn til ukjente faktorer, og kan derfor har sine begrensninger.

Faktorer som forklarer variasjon i andel rømt oppdrettslaks i elv og grad av innkryssing

Det er man­ge bio­lo­gis­ke fak­to­rer (be­stan­dens stør­rel­se, tett­het, livs­his­to­rie­ka­rak­te­ris­tikk og ti­ming av kri­tis­ke hen­del­ser som gy­ting) og fy­sis­ke fak­to­rer (elvegradient og leng­de, tem­pe­ra­tur­for­hold, sub­strat, vand­rings­hin­der) som, i til­legg til fore­komst av rømt opp­dretts­laks, vil på­vir­ke gra­den av ge­ne­tisk inn­krys­sing og kon­se­kven­se­ne for den ville be­stan­den.

Innslag av rømt oppdrettslaks i norske elver registreres årlig gjennom overvåkningsprogrammet i gjennomsnittlig 200 vassdrag, og nivå på innkryssing av rømt oppdrettslaks er estimert for nærmere 250 bestander. En omfattende studie har ved bruk av disse to storskala datasettene undersøkt sammenhengen mellom en rekke biologiske, fysiske og menneskeskapte påvirkninger og andel rømt oppdrettslaks og nivå av genetisk innkryssing i norske vassdrag i perioden 2006-2018. Studien av Diserud mfl. (2022) viser at andel rømt oppdrettslaks øker med økende oppdrettsintensitet i regionen, og at økende vannføring tiltrekker seg rømlinger. Samtidig viser studien at en økning i bestandsstørrelse reduserer andelen rømt oppdrettslaks i bestanden, til tross for at det øker det faktiske antallet. Videre viser studien at selv om oppdrettslaks på et overordnet nivå trekkes mot de største bestandene, vil det i områder med bare små bestander være de relativt største bestandene som tiltrekker seg den rømte oppdrettslaksen. 

Den nye studien bygger på og samsvarer med resultatene fra undersøkelsene gjort i for­bin­del­se med 5 og 10-års­eva­lue­rin­gen av ord­nin­gen med na­sjo­na­le lak­se­vass­drag, og -fjor­der, hvor en bl.a. så på hvil­ke ty­per el­ver som til­trak­k seg rømt fisk (Fiske mfl. 2013; Hin­dar mfl. 2018). Disse undersøkelsene viste også at økt vann­fø­ring, stør­re lak­se­be­stand og økt opp­dretts­in­ten­si­tet i re­gi­o­nen, økte an­tal­let rømt opp­dretts­laks i el­ven. An­de­len rømt opp­dretts­laks økte også med økt vann­fø­ring og opp­dretts­in­ten­si­tet i re­gi­o­nen, men av­tok med øken­de be­stands­stør­rel­se av vill­aks. At an­tall/an­del rømt opp­dretts­laks i et vass­drag har en sam­men­heng med nær­het til og om­fan­get av opp­drett sam­men­fal­ler også med tid­li­ge­re ana­ly­ser (Fiske mfl. 2006) og er også do­ku­men­tert i Canada (Key­ser mfl. 2018) og Skottland (Gilbey mfl. 2021). Høy vann­fø­ring (og stor lak­se­be­stand) an­se­es å være vik­tig for­di det til­trek­ker rømt opp­dretts­laks (Mahlum mfl. 2020). I studien til Mahlum mfl. 2020 ble det også dokumentert en positiv sammenheng mellom mengde rømt oppdrettslaks observert i 54 elver på Vestlandet og oppdrettsintensitet i området. Tilsvarende, i en rapport fra Skottland var innkryssing av rømt oppdrettslaks konsentrert rundt områder med oppdrettsanlegg i sjø og ferskvannanlegg tilknyttet smoltproduksjon, mens det utenfor disse områdene var få tegn til innkryssing av rømt oppdrettslaks (Gilbey mfl. 2021).

Hvor stor gyte­suk­sess vok­sen rømt opp­dretts­laks har på gy­te­plas­se­ne er trolig av­hen­gig av hvor man­ge ville kon­kur­ren­ter de har. Rømt opp­dretts­laks har ge­ne­relt sett en la­ve­re gyte­suk­sess enn vill­aks (Fle­ming mfl. 1996, 2000), og et gitt inn­slag av rømt opp­dretts­laks på gy­te­plas­se­ne vil der­for ikke au­to­ma­tisk føre til en til­sva­ren­de pro­sent­vis ge­ne­tisk inn­krys­sing. Det er der­imot grunn til å tro at opp­dretts­lak­sens gyte­suk­sess vil va­ri­e­re i tid og rom, av­hen­gig av blant an­net hvor len­ge den har vært i ha­vet (Fle­ming mfl. 1996, 1997) og kon­kur­ran­sen den mø­ter på gy­te­plas­sen med vill fisk (Glo­ver mfl. 2012). Der­for vil også ge­ne­tisk inn­krys­sing kun­ne va­ri­e­re i tid og mel­lom be­stan­der i uli­ke vass­drag. Li­ke­vel er det do­ku­men­tert en viss sam­men­heng mel­lom ob­ser­vert an­del rømt opp­dretts­laks og be­reg­net ge­ne­tisk inn­krys­sing på vass­drags­nivå. I et ar­beid med 20 vass­drag, fant Glo­ver mfl. (2013) en sam­men­heng mel­lom be­reg­net fore­komst av rømt opp­dretts­laks over tid og be­reg­net inn­krys­sing. De fant at 47 % av va­ri­an­sen i ge­ne­tisk inn­krys­sing ble for­klart av an­del rømt opp­dretts­laks ob­ser­vert (R2 = 0,47). Det­te ble be­kref­tet i en mer om­fat­ten­de ana­ly­se av det sam­me da­ta­grunn­laget av Hei­no mfl. (2015) som også tok hen­syn til be­stands­stør­rel­se (R2 = 0,51).

I 2016 pub­li­ser­te Karls­son mfl. (2016) et ar­beid som vis­te at fore­komst av rømt opp­dretts­laks i pe­ri­oden 1989–2012 (gjen­nom­snitt­lig års­pro­sent, et­ter Di­se­rud mfl. 2013) for­klar­te 24 % av va­ri­an­sen i ge­ne­tisk inn­krys­sing i 77 un­der­søk­te vass­drag. Da for­fat­ter­ne ut­før­te ana­ly­sen på et re­gio­nalt nivå, økte for­kla­rings­styr­ken til 56 %. Opp­sum­mert vi­ser dis­se ana­ly­se­ne at selv om det er en sam­men­heng mel­lom an­del rømt opp­dretts­laks i be­stan­den og ge­ne­tisk inn­krys­sing, så er det også and­re fak­to­rer i el­ven som har be­tyd­ning. En tydelig sammenheng mellom forekomst av rømt laks og nivå av innkryssing ble også bekreftet i studien til Diserud mfl. (2022), som til dags dato er den mest omfattende analysen gjort på dette området. Som nevnt over ble en rekke biologiske, fysiske og menneskeskapte påvirkninger undersøkt (se Diserud mfl. 2022 for mer detaljer), og på et overordnet nivå er grad av genetisk innkryssing i hovedsak styrt av andel rømt laks observert i vassdraget. På elvenivå vil likevel fysiske hindringer i elvemunningen kunne føre til at nivå av innkryssing er lavere enn forventet, fordi den rømte laksen ikke klarer ta seg fram til egnede gyteområder. De nordlige bestandene som er mer i slekt med lak­sen på Kola­halv­øya i Russ­land enn med res­ten av den nors­ke lak­sen, og dermed mindre i slekt med oppdrettslaksen, er mer motstandsdyktig mot innkryssing enn laks fra de sørlige bestandene (men viser også større endringer i livshistorie etter innkryssing; Bolstad mfl. 2017). Bestandene i overgangssonen mellom disse to fylogenetiske gruppene er ekstra sårbar for innkryssing.

Takk til Lasse Berg Andersen, Ellen Sofie Grefsrud, Terje Svåsand og Nina Sandlund for deres bidrag med en generell beskrivelse av metodikken brukt i denne risikovurderingen (Kapittel 2). Takk til Mikko Heino, Geir Bolstad og Terje Svåsand for bidrag til tidligere versjoner av kunnskapsstatusen (Kapittel 6).

Abrantes KG, Lyle JM, Ni­chols PD, Semmens JM. 2011. Do ex­ot­ic salmonids feed on na­ti­ve fau­na af­ter es­caping from aquaculture cages in Tas­ma­nia, Au­stra­lia? Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 68, 1539–51.

Andersen LB, Grefsrud ES, Svåsand T, Sandlund N. 2022. Risk understanding and risk acknowledgement: a new approach to environmental risk assessment in marine aquaculture. ICES Journal of Marine Science.

Anon. 2015a. Rømt opp­dretts­laks i vass­drag i 2014 - rapport fra det na­sjo­na­le over­vå­knings­pro­gram­met. Fis­ken og ha­vet, særnr. 2b–2015.

Anon. 2016a. Rømt opp­dretts­laks i vass­drag i 2015 - rapport fra det na­sjo­na­le over­vå­knings­pro­gram­met. Fis­ken og ha­vet, særnr. 2b–2016.

Anon. 2017a. Rømt opp­dretts­laks i vass­drag i 2016 - rapport fra det na­sjo­na­le over­vå­knings­pro­gram­met. Fis­ken og ha­vet, særnr. 2b–2017.

Anon. 2018. Rømt opp­dretts­laks i vass­drag i 2017 - rapport fra det na­sjo­na­le over­vå­knings­pro­gram­met. Fis­ken og ha­vet, særnr. 2–2018.

Anon. 2019a. Rømt opp­dretts­laks i vass­drag i 2018 - rapport fra det na­sjo­na­le over­vå­knings­pro­gram­met. Fis­ken og ha­vet, nr. 2019–4.

Anon. 2017b. Sta­tus for nors­ke lak­se­be­stan­der i 2017. Rapport fra Vi­ten­ska­pe­lig råd for lakse­for­valt­ning nr. 10.

Anon. 2018b. Sta­tus for nors­ke lak­se­be­stan­der i 2018. Rapport fra Vi­ten­ska­pe­lig råd for lakse­for­valt­ning nr. 11.

Anon. 2019b. Sta­tus for nors­ke lak­se­be­stan­der i 2019. Rapport fra Vi­ten­ska­pe­lig råd for lakse­for­valt­ning nr. 12.

Anon. 2020. Sta­tus for nors­ke lak­se­be­stan­der i 2020. Rapport fra Vi­ten­ska­pe­lig råd for lakse­for­valt­ning nr. 15.

Anon. 2021. Sta­tus for nors­ke lak­se­be­stan­der i 2021. Rapport fra Vi­ten­ska­pe­lig råd for lakse­for­valt­ning nr. 16.

Anon. 2022. Sta­tus for nors­ke lak­se­be­stan­der i 2022. Rapport fra Vi­ten­ska­pe­lig råd for lakse­for­valt­ning nr. 17.

Aven, T. 2014. Risk, Surprises and Black Swans: Fundamental Ideas and Concepts in Risk Assessment and risk management.Routledge, London. 276 s.

Araki H, Schmid C. 2010. Is hatchery stock­ing a help or harm? Ev­i­dence, limitations and fu­tu­re directions in eco­log­i­cal and ge­net­ic surveys. Aquaculture, 38 (Supp. 1): 2–11.

Aronsen mfl. 2020. Rømt opp­dretts­laks i vass­drag i 2019 - rapport fra det na­sjo­na­le over­vå­knings­pro­gram­met. Fis­ken og ha­vet, nr. 2020–3.

Artsdatabanken. 2021. Norsk rødliste for arter 2021. Laks Salmo salar Linnaues, 1758. https://artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/8149

Besnier F, Glo­ver KA, Skaa­la Ø. 2011. In­ves­ti­gating ge­net­ic chan­ges in wild populations: mod­el­ling gene-flow from farm es­cap­ees. Aquaculture En­vi­ron­ment Interactions 2: 75–86.

Besnier F, Glo­ver KA, Lien S, Kent M, Hansen MM, Shen X, Skaa­la Ø. 2015. Iden­ti­fi­ca­tion of quan­ti­ta­ti­ve ge­net­ic components of fit­ness var­i­a­tion in farmed, hy­brid and na­ti­ve sal­mon in the wild. He­red­i­ty 00:1-9.

Besnier F, Solberg MF, Har­vey AC, Carvalho GR, Bek­ke­vold D, Taylor MI, Creer S, Niel­sen EE, Skaa­la Ø, Ayllon F, Dah­le G, Glo­ver KA. 2020. Epistatic reg­u­la­tion of growth in At­lan­tic sal­mon revealed: a QTL study per­formed on the domesticated-wild in­ter­fa­ce. BMC Ge­net­ics 21.

Besnier F, Ayllon F, Skaala Ø, Solberg MF, Fjeldheim PT, Anderson A, Knutar S, Glover KA. 2022. Introgression of domesticated salmon changes life history and phenology of a wild salmon population. Evolutionary Applications.

Bertolotti AC, Layer RM, Gundappa MK, Gallagher MD, Pehlivanoglu E, Nome T, Robledo D, Kent MP, Røsæg LL, Holen MM, Mulugeta TD, Ashton TJ, Hindar K, Sægrov H, Florø-Larsen B, Erkinaro J, Primmer CR, Bernatchez L, Martin SAM, Johnston IA, Sandve SR, Lien S, Macqueen DJ. 2020. The structural variation landscape in 492 Atlantic salmon genomes. Nature Communications 11:5176.

Bicskei B, Bron J, Glo­ver KA, Tag­gart J B. 2014. A com­par­i­son of gene tran­scrip­tion profiles of domesticated and wild At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.) at dif­fe­rent life stages, reared un­der con­trolled con­di­ti­ons. BMC Genomics 15:884.

Bicskei B, Tag­gart JB, Glo­ver KA, Bron JE. 2016. Com­paring the transcriptomes of em­bryos from domesticated and wild At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.) stocks and ex­am­ining fac­tors that infl­uen­ce heritability of gene ex­pres­si­on. Ge­net­ics Se­lec­tion Evo­lu­ti­on, 48(1):1-16.

Bol­stad GH, Hin­dar K, Ro­bert­sen G, Jons­son B, Sæ­grov H, Di­se­rud OH, Fiske P, Jensen AJ, Ur­dal K, Næsje TF. 2017. Gene flow from domesticated es­cap­ees al­ters the life hi­sto­ry of wild At­lan­tic sal­mon. Nature Ecol­o­gy, Evo­lu­ti­on, 1: 0124.

Bolstad GH, Karlsson S, Hagen I, Fiske P, Urdal K, Sægrov H, Florø-Larsen B, Sollien VP, Østborg G, Diserud OH, Jensen A, Hindar K. 2021. "Introgression from farmed escapees affects the full life cycle of wild Atlantic salmon." Science Advances 7(52).

Bour­ke EA, Cough­lan J, Jans­son H, Gal­vin P, Cross TF. 1997. Allozyme var­i­a­tion in populations of At­lan­tic sal­mon lo­cated through­out Eu­ro­pe: di­ver­si­ty that could be com­prom­ised by introductions of reared fish. ICES Journal of Ma­ri­ne Scien­ce 54: 974–985.

Bourret V, Kent MP, Primmer CR, Vasemägi A, Karls­son S, Hin­dar K, McGinnity P, Verspoor E, Bernatchez L, Lien S. 2013. SNP-ar­ray reveals ge­nome-wide pat­terns of geographical and po­ten­ti­al adap­ti­ve di­ver­gence across the na­tu­ral ran­ge of At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar). Mo­lec­u­lar Ecol­o­gy 22: 532–551.

Bradbury IR, Duf­fy S, Leh­nert SJ, Jo­hanns­son R, Frid­riks­son JH, Castellani M. Burgetz I, Syl­ves­ter E, Mess­mer A, Lay­ton K, Kel­ly N, Dempson JB, Fle­ming I.A. 2020a. Model-based eva­lua­ti­on of the ge­net­ic impacts of farm-es­caped At­lan­tic sal­mon on wild populations. Aquaculture En­vi­ron­ment Interactions 12, 45–59.

Bradbury IR, Burgetz I, Coulson MW, Verspoor E, Gilbey J, Lehnert SJ, Kess T, Cross T, Vasemagi A, Solberg MF, Fleming I, McGinnity P. 2020b. Beyond hybridization: the genetic impacts of non-reproductive ecological interactions of salmon aquaculture on wild populations. Aquaculture Environment Interactions 12: 429-445.

Castellani M, Hei­no M, Gil­bey J, Araki H, Svå­sand T, Glo­ver KA. 2015. IBSEM: An in­di­vid­u­al-based At­lan­tic sal­mon pop­u­la­tion model. PLOS One 10(9): e0138444.

Castellani M, Hei­no M, Gil­bey J, Araki H, Svå­sand T, Glo­ver K. 2018. Mod­el­ing fit­ness chan­ges in wild At­lan­tic sal­mon populations faced by spawning in­tru­si­on of domesticated es­cap­ees. Evo­lu­tion­ary Ap­pli­ca­tions, 1–16.

Chittenden CM, Ri­kard­sen AH, Skil­brei OT, Davidsen JG, Halt­tu­nen E, Skard­ha­mar J, McKinley RS. 2011. An ef­fec­tive meth­od for the re­capture of es­caped farmed sal­mon. Aquaculture Environ In­ter­act 2011, 1(3):215-224.

Clif­ford SL, McGinnity P, Ferguson A. 1998a. Ge­net­ic chan­ges in At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar) populations of northwest Irish ri­vers re­sulting from escapes of adult farm sal­mon. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 55: 358–363.

Clif­ford SL, McGinnity P, Ferguson A. 1998b. Ge­net­ic chan­ges in an At­lan­tic sal­mon pop­u­la­tion re­sulting from es­caped ju­ve­ni­le farm sal­mon. Journal of Fish Bi­ol­o­gy 52: 118–127.

Cross TF, Challanain DN. 1991. Ge­net­ic characterisation of At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar) li­nes farmed in Ireland. Aquaculture 98: 209–216.

Crowley SE, Bradbury I, Messmer A, Duffy SJ, Islam SS, Fleming IA. 2020. Common-garden comparison of relative survival and fitness-related traits of wild, farm, and hybrid Atlantic salmon Salmo salar parr in nature. Aquaculture Environment Interactions 14: 35-52.

Cro­zier WW. 1993. Ev­i­dence of ge­net­ic interaction be­tween es­caped farmed sal­mon and wild At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L) in a North­ern Irish ri­ver. Aquaculture 113(1-2):19-29.

Cro­zier WW. 2000. Es­caped farmed sal­mon, Sal­mo sa­lar L., in the Glenarm Ri­ver, North­ern Ireland: ge­net­ic sta­tus of the wild pop­u­la­tion 7 years on. Fisheries Management and Ecol­o­gy, 7: 437–446.

Cucherousset J, Sundt-Hansen LE, Buoro M, Závorka L, Lassus R, Bækkelie KAE, Fleming IA, Björnsson BT, Johnsson JI, Hindar K. 2021. Growth-enhanced salmon modify stream ecosystem functioning. Journal of Fish Biology, 99: 1978-1989.

Darwish TL, Hut­chings JA. 2009. Ge­net­ic variability in re­ac­tion norms be­tween farmed and wild backcrosses of At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar). Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 66: 83–90.

De­bes PV, Hut­chings JA. 2014. Ef­fects of domestication on parr ma­tu­ri­ty, growth, and vulnerability to predation in At­lan­tic sal­mon. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 71, 1371–84.

Debes PV, Solberg MF, Matre IHm Dyrhovden L, Glover KA. 2021. Genetic variation for upper thermal tolerance diminishes within and between populations with increasing acclimation temperature in Atlantic salmon. Heredity 127(5): 455-466.

Di­se­rud OH, Fiske P, Hin­dar K. 2013. For­slag til ka­te­go­ri­se­ring av lak­se­be­stan­der som er på­vir­ket av rømt opp­dretts­laks – Opp­da­te­ring for pe­ri­oden 1989–2012. – NINA Rapport 976. 22 s.

Di­se­rud OH, Hin­dar K, Karls­son S, Glo­ver K, Skaa­la Ø. 2016. Ge­ne­tisk på­virk­ning av rømt opp­dretts­laks på ville lak­se­be­stan­der. Ved­legg No­tat NINA/HI, s. 53–85 i Anon. 2016. Klas­si­fi­se­ring av 104 lak­se­be­stan­der et­ter kva­li­tets­norm for vill­aks. Te­ma­rap­port nr. 4. Vi­ten­ska­pe­lig råd for lakse­for­valt­ning.

Di­se­rud, OH, Hin­dar, K, Karls­son, S, Glo­ver, KA, Skaa­la, Ø. 2017. Ge­ne­tisk på­virk­ning av rømt opp­dretts­laks på ville lak­se­be­stan­der – sta­tus 2017. NINA Rapport 1337. 55 s.

Di­se­rud OH, Fiske P, Sæ­grov H, Ur­dal K, Aron­sen T, Lo H, Bar­laup BT, Nie­me­la E, Orell P, Erkinaro J, Lund RA, Øk­land F, Øst­borg GM, Hansen LP, Hin­dar K. 2019a Fre­quen­cy of es­cap­ees in Nor­we­gi­an ri­vers 1989–2013. Ices Journal of Ma­ri­ne Scien­ce 76, 1140–50.

Di­se­rud OH, Hin­dar K, Karls­son S, Glo­ver KA, Skaa­la Ø. 2019b. Ge­ne­tisk på­virk­ning av rømt opp­dretts­laks på ville lak­se­be­stan­der – opp­da­tert sta­tus 2019. NINA Rapport 1659. 72 s.

Di­se­rud OH, Hin­dar K, Karls­son S, Glo­ver KA, Skaa­la Ø. 2020. Ge­ne­tisk på­virk­ning av rømt opp­dretts­laks på ville lak­se­be­stan­der – opp­da­tert sta­tus 2020. NINA Rapport 1926. Norsk institutt for naturforskning. ISBN: 978-82-426-4702-3

Diserud OH, Fiske P, Karlsson S, Glover KA, Næsje T, Aronsen T, Bakke G, Barlaup BT, Erikanõ J, Florø-Larsen B, Foldvik A, Heino M, Kanstad- Hanssen Ø, Lo H, Lund RA, Muladal R, Niemelã E, Økland F, Østborg GM, Otterå H, Skaala Ø, Skoglund H, Solberg MF, Sollien VP, Sægrov H, Urdal K,Wennevik V, Hindar K. 2022. Natural and anthropogenic drivers of escaped farmed salmon occurrence and introgression into wild Norwegian Atlantic salmon populations. ICES Journal of Marine Science, akseptert for publisering.

Ei­num S, Fle­ming IA. 1997. Ge­net­ic di­ver­gence and interactions in the wild among na­ti­ve, farmed and hy­brid At­lan­tic sal­mon. Journal of Fish Bi­ol­o­gy 50: 634–651.

Ferguson A, McGinnity P, Ba­ker N, Cotter D, Hy­nes R, O’Hara B, O’Maoileidigh N, Prodöhl P, Ro­gan G. 2002. A two-gen­er­a­tion ex­per­i­ment com­paring the fit­ness and life-hi­sto­ry traits of na­ti­ve, ranched, non-na­ti­ve, farmed, and hy­brid At­lan­tic sal­mon un­der na­tu­ral con­di­ti­ons. ICES CM 2002/T:04.

Fiske P, Lund, R A, Hansen, LP. 2006. Re­la­tion­ships be­tween the fre­quen­cy of farmed At­lan­tic sal­mon, Sal­mo sa­lar L., in wild sal­mon populations and fish far­ming ac­tiv­i­ty in Norway 1989–2004. ICES J Mar Sci 63: 1182–1189.

Fiske P, Di­se­rud,OH, Ro­bert­sen G, Fold­vik A, Skil­brei OT, Hei­no M, Hel­land IP, Hin­dar K. 2013. Midtveisvurdering av na­sjo­na­le lak­se­vass­drag og na­sjo­na­le lak­se­fjor­der. Rømt opp­dretts­laks og be­stands­sta­tus. NINA Mini­rap­port, 470: 1–24.

Fiske P. 2013. Over­vå­king av rømt opp­dretts­laks i elv om høs­ten 2010–2012. NINA Rapport 989.

Fiske P, Aron­sen T, Hin­dar K. 2014. Over­vå­king av rømt opp­dretts­laks i el­ver om høs­ten 2013. NINA rap­port 1063. 44 s.

Fjell­dal PG, Glo­ver KA, Skaa­la Ø, Ims­land A, Hansen TJ. 2009. Ver­teb­ral body mineralization and de­for­mi­ties in cul­tured At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.): Ef­fects of ge­net­ics and off-sea­son smolt pro­duc­tion. Aquaculture 296: 36–44.

Fle­ming IA, Jons­son B, Gross MR, Lam­berg A. 1996. An ex­per­i­men­tal study of the re­pro­duc­tive behaviour and suc­cess of farmed and wild At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar). J Appl Ecol 33:893–905.

Fle­ming IA, Lam­berg A, Jons­son B. 1997. Ef­fects of ear­ly ex­pe­ri­en­ce on the re­pro­duc­tive per­for­man­ce of At­lan­tic sal­mon. Behav Ecol 8:470–480.

Fle­ming IA, Ei­num S. 1997. Ex­per­i­men­tal tests of ge­net­ic di­ver­gence of farmed from wild At­lan­tic sal­mon due to domestication. ICES Journal of Ma­ri­ne Scien­ce 54: 1051–1063.

Fle­ming I, Hin­dar K, Mjøl­ne­rød IB, Jons­son B, Bal­stad T, Lam­berg A. 2000. Life­time suc­cess and interactions of farm sal­mon in­vading a na­ti­ve pop­u­la­tion. Proceedings of the Royal Society of Lon­don B. 267: 1517–1523.

Fle­ming IA, Agusts­son T, Fin­stad B, Johns­son JI, Björns­son BT. 2002. Ef­fects of domestication on growth physiology and endocrinology of At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar). Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 59:1323-1330.

For­skrift om fel­les­an­svar for ut­fis­king mv. av rømt opp­dretts­fisk. 2015. Lov­data: FOR-2015-02-05-89. Hen­tet fra: https://lovdata.no/do­ku­ment/SF/for­skrift/2015-02-05-89.

Fraser DJ, Weir LK, Bernatchez L, Hansen MM, Taylor EB. 2011. Ex­tent and scale of lo­cal adap­ta­tion in salmonid fish­es: re­view and meta-anal­y­sis. He­red­i­ty 106: 404–420.

Fraser DJ, Houde ALS, De­bes PV, O’Reil­ly P, Ed­ding­ton JD, Hut­chings JA. 2010. Con­se­quences of farmed-wild hybridization across diver­gent wild populations and mul­tip­le traits in sal­mon. Eco­log­i­cal Ap­pli­ca­tions 20: 935–953.

Gilbey J, Sampayo J, Cauwelier E, Malcolm I, Millidine K, Jackson F, Morris DJ. 2021. A national assessment of the influence of farmed salmon escapes on the genetic integrity of wild Scottish Atlantic salmon populations Scottish Marine and Freshwater Science Vol 12 No 12

Gjed­rem T, Gjø­en HM, Gjerde B.1991. Ge­net­ic or­i­gin of Nor­we­gi­an farmed sal­mon. Aquaculture 98: 41–50.

Gjed­rem T. 2010. The first fam­i­ly-based breed­ing pro­gram in aquaculture. Reviews in Aquaculture 2, 2–15.

Gjø­en HM, Bent­sen HB. 1997. Past, pre­sent, and fu­tu­re of ge­net­ic im­prove­ment in sal­mon aquaculture. ICES Journal of Ma­ri­ne Scien­ce 54: 1009–1014.

Glo­ver KA, Skaa­la, Ø. 2006. Tem­po­ral sta­bil­i­ty of sea louse Lepeophtheirus salmonis Krøy­er populations on At­lan­tic sal­mon Sal­mo sa­lar L. of wild, farm and hy­brid par­ent­age. Journal of Fish Bi­ol­o­gy 68: 1795–1807.

Glo­ver KA, Skar C, Christie KE, Glet­te J, Rudra H, Skaa­la Ø. 2006a. Size-de­pen­dent sus­cep­ti­bil­i­ty to in­fec­tious sal­mon anemia vi­rus (ISAV) in At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.) of farm, hy­brid and wild par­ent­age. Aquaculture 254: 82–91.

Glo­ver KA, Bergh Ø, Rudra H, Skaa­la, Ø. 2006b. Ju­ve­ni­le growth and sus­cep­ti­bil­i­ty to Aeromonas salmonicida subsp. salmonicida in At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.) of farmed, hy­brid, and wild par­ent­age. Aquaculture 254: 72–81.

Glo­ver KA, Ot­terå H, Olsen RE, Slin­de E, Tar­an­ger GL, Skaa­la Ø. 2009. A com­par­i­son of farmed, wild and hy­brid At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.) reared un­der far­ming con­di­ti­ons. Aquaculture 286: 203–210.

Glo­ver KA. 2010. Fo­ren­sic iden­ti­fi­ca­tion of farmed es­cap­ees: a re­view of the Nor­we­gi­an ex­pe­ri­en­ce. Aquaculture En­vi­ron­ment Interactions 1: 1–10.

Glo­ver KA, Quintela, M, Wen­ne­vik V, Besnier F, Sør­vik AGE, Skaa­la Ø. 2012. Three de­cades of farmed es­cap­ees in the wild: A spatio- tem­po­ral anal­y­sis of At­lan­tic sal­mon pop­u­la­tion ge­net­ic structu­re through­out Norway. PloS One 7: e43129.

Glo­ver KA, Pertoldi C, Besnier F, Wen­ne­vik V, Kent M, Skaa­la Ø. 2013. At­lan­tic sal­mon populations in­vaded by farmed es­cap­ees: quantifying ge­net­ic introgression with a Bayesian ap­proach and SNPs. BMC Ge­net­ics, 14.

Glo­ver KA, Solberg MF, McGinnity P, Hin­dar K, Verspoor E, Coul­son MW, Hansen MM, Araki H, Skaa­la Ø, Svå­sand T. 2017. Half a cen­tu­ry of ge­net­ic interaction be­tween farmed and wild At­lan­tic sal­mon: Sta­tus of knowl­edge and un­an­swered ques­tions. Fish and Fisheries 1–38.

Glo­ver KA, Ur­dal K, Næsje T, Skog­lund H, Flo­rø-Larsen B, Ot­terå H, Fiske P, Hei­no M, Aron­sen T, Sæ­grov H, Di­se­rud O, Bar­laup BT, Hin­dar K, Bak­ke G, Solberg I, Lo H, Karls­son S, Skaa­la Ø, Lam­berg A, Kans­tad-Hanssen Ø, Mu­la­dal R, Skil­brei OT, Wen­ne­vik V. 2019. Domesticated es­cap­ees on the run: the sec­ond-gen­er­a­tion mo­ni­to­ring pro­gram re­ports the num­bers and proportions of farmed At­lan­tic sal­mon in >200 ri­vers an­nu­al­ly Ices Journal of Ma­ri­ne Scien­ce 76, 1151–61.

Glo­ver KA, Wen­ne­vik V, Hin­dar K. Skaa­la Ø, Fiske P, Solberg MF, Di­se­rud OH, Svå­sand T, Karls­son S, Andersen L.B, Grefs­rud ES. 2020. The fu­tu­re looks like the past: Introgression of domesticated At­lan­tic sal­mon es­cap­ees in a risk as­sess­ment framework. Fish and Fisheries, ak­sep­tert.

Grefs­rud ES, Svå­sand T, Glo­ver KA, Husa V, Kup­ka-Hansen P, Sa­muel­sen OB, Sand­lund N, Sti­en LH. 2019. Ri­si­ko­rap­port norsk fis­ke­opp­drett 2019. Fis­ken og Ha­vet 2019–5.

Grefs­rud ES, Svå­sand T, Glo­ver KA, Husa V, Kup­ka-Hansen P, Sa­muel­sen OB, Sand­lund N, Sti­en LH. 2021. Ri­si­ko­rap­port norsk fis­ke­opp­drett 2021. Fis­ken og Ha­vet 2019–5.

Hansen LP, Jacobsen JA, Lund RA. 1993. High num­bers of farmed At­lan­tic sal­mon, Sal­mo sa­lar L., ob­served on oce­an­ic wa­ters north of the Faroe Is­lands. Aquaculture and Fisheries Management 24: 777–781.

Hansen LP. 2006a. Mig­ra­ti­on and sur­viv­al of farmed At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.) re­leased from two Nor­we­gi­an fish farms. ICES J Mar Sci 63, 1211–1217.

Hansen LP. 2006b. Vand­ring og spred­ning av rømt opp­dretts­laks. NINA Rapport 162: 1–21.

Har­vey A, Glo­ver KA, Taylor MI, Creer S, Carvalho GR. 2016a. A com­mon gar­den de­sign reveals pop­u­la­tion-spe­cif­ic variability in po­ten­ti­al impacts of hybridization be­tween populations of farmed and wild At­lan­tic sal­mon, Sal­mo sa­lar L. Evo­lu­tion­ary Ap­pli­ca­tions 9, 435–49.

Har­vey A, Juleff G, Carvalho G, Taylor M, Solberg MF, Dyr­hov­den L, Matre IH, Glo­ver KA. 2016b. Does den­si­ty infl­uen­ce re­la­ti­ve growth per­for­man­ce of farm, wild and F1 hy­brid At­lan­tic sal­mon in semi-na­tu­ral and hatchery com­mon gar­den con­di­ti­ons? Royal Society Open Scien­ce 3:16152.

Har­vey A, Solberg MF, Troianou E, Carvalho GR, Taylor M, Creer S, Dyrhovden L, Matre IH, Glo­ver KA. 2016c. Plas­tic­i­ty in growth of farmed and wild At­lan­tic sal­mon: is the in­creased growth rate of farmed sal­mon caused by evo­lu­tion­ary adaptations to the com­mer­ci­al diet? BMC Evo­lu­tion­ary Bi­ol­o­gy 16:264.

Har­vey A, Solberg MF, Glover KA, Taylor MI, Creer S, Carvalho GR. 2016d. Plas­tic­i­ty in response to feed availability: Does feeding regime influence the relative growth performance of domesticated, wild and hybrid At­lan­tic sal­mon Salmo salar parr? Journal of Fish biology 89:3

Harvey AC, Glover KA, Wennevik V, Skaala Ø. 2020. Atlantic salmon and sea trout display synchronized smolt migration relative to linked environmental cues. Scientific reports 10: 3529.

Hei­no M, Svå­sand T, Wen­ne­vik W, Glo­ver KA. 2015. Ge­net­ic introgression of farmed sal­mon in na­ti­ve populations: quantifying the re­la­ti­ve infl­uen­ce of pop­u­la­tion size and fre­quen­cy of es­cap­ees. Aquaculture En­vi­ron­ment Interactions 6: 185–190.

Hin­dar K, Ry­man N, Ut­ter F. 1991. Ge­net­ic ef­fects of cul­tured fish on na­tu­ral fish populations. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 48: 945–57.

Hin­dar K, Fle­ming IA, McGinnity P, Di­se­rud O. 2006. Ge­net­ic and eco­log­i­cal ef­fects of sal­mon far­ming on wild sal­mon: mod­el­ling from ex­per­i­men­tal results. ICES J. Ma­ri­ne Sci. 63: 1234–1247.

Hin­dar K, Di­se­rud OH, Fiske P, For­seth T, Jensen A J, Uge­dal O, Jons­son N, Sloreid S.-E, Ar­ne­kleiv JV, Sal­tveit SJ, Sæ­grov H, Sæt­tem LM. 2007. Gy­te­be­stands­mål for lak­se­be­stan­der i Norge. NINA Rapport 226. 78 s.

Hin­dar K, Di­se­rud OH, Fiske P, Karls­son S, Bol­stad GH, Fold­vik A, Wen­ne­vik V, Brem­set G og Ros­ten C. 2018. Eva­lue­ring av na­sjo­na­le lak­se­vass­drag og na­sjo­na­le lak­se­fjor­der: Rømt opp­dretts­laks, ge­ne­tisk inn­krys­sing og be­stands­sta­tus. NINA Rapport 1461. Norsk in­sti­tutt for na­tur­forsk­ning.

Holborn MK, Crowley SE, Duffy S J, Messmer AM, Kess T, Dempson JB, Wringe BF, Fleming I, Bentzen P og Bradbury I.  2022. Precocial male maturation contributes to the introgression of farmed Atlantic salmon into wild populations. Aquaculture Environment Interactions, 14: 205-218.

Houde ALS, Fraser DJ, Hut­chings JA. 2010. Re­duced anti-pre­da­tor re­sponses in multigenerational hy­brids of farmed and wild At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.). Con­ser­va­tion Ge­net­ics 11: 785–794.

Houston RD, Haley CS, Ha­mil­ton A. 2008 Ma­jor quan­ti­ta­ti­ve trait loci af­fect resis­tance to in­fec­tious pancreatic ne­cro­sis in At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar). Ge­net­ics 178: 1109–1115.

Hut­chings JA. 1991. The threat of ex­tinc­tion to na­ti­ve populations ex­per­iencing spawning intrusions by cul­tured At­lan­tic sal­mon. Aquaculture, 98: 119–132.

ICES. 2016. Re­port of the Work­shop to ad­dress the NAS­CO re­quest for ad­vice on pos­sib­le ef­fects of salmonid aquaculture on wild At­lan­tic sal­mon populations in the North At­lan­tic (WKCULEF), 1–3 March, Co­pen­ha­gen, Den­mark. ICES CM 2016/ACOM 42: 44 pp.

Islam SS, Wringe BF, Bøe K, Bradbury IR, Fleming IA. 2021. Early-life fitness trait variation among divergent European and North American farmed and Newfoundland wild Atlantic salmon populations. Aquaculture Environment Interactions 13: 323-337.            

Islam SS, Xue Xm Cabarello-Solares A, Bradbury IR, Rise M, Fleming IA. 2021. Distinct early life stage gene expression effects of hybridization among European and North American farmed and wild Atlantic salmon populations. Molecular Ecology.

Jacobsen JA, Hansen LP. 2001. Feeding hab­its of wild and es­caped farmed At­lan­tic sal­mon, Sal­mo sa­lar L., in the Northeast At­lan­tic. Ices Journal of Ma­ri­ne Scien­ce 58, 916–33.

Jensen AJ, Karls­son S, Fiske P, Hansen LP, Hin­dar K, Øst­borg G. 2013. Es­caped farmed At­lan­tic sal­mon in the Arc­tic Ocean. Aquaculture En­vi­ron­ment Interactions 3: 223–229.

Johns­son JI, Björns­son BT. 1994. Growth hormo­ne increases growth rate, ap­pe­tite and dom­i­nance in ju­ve­ni­le rain­bow trout, On­cor­hyn­chus mykiss. Ani­mal Be­hav­iour 48: 177–186.

Johns­son JI, Pe­ters­son E, Jöns­son E, Björns­son BT, Jär­vi T. 1996. Domestication and growth hormo­ne al­ter antipredator be­hav­iour and growth pat­terns in ju­ve­ni­le brown trout. Sal­mo trutta. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 53: 1546–1554

Johns­son JI, Höjesjö J, Fle­ming IA. 2001. Behavioural and heart rate re­sponse to predation risk in wild and domesticated At­lan­tic sal­mon. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 58: 788–794.

Jons­son N, Jons­son B, Hansen LP. 1998. The re­la­ti­ve role of den­si­ty-de­pen­dent and densityindependent sur­viv­al in the life cy­cle of At­lan­tic sal­mon Sal­mo sa­lar. Journal of Ani­mal Ecol­o­gy 67: 751–762.

Jons­son B, Jons­son N, Hansen LP. 2003. At­lan­tic sal­mon straying from the Ri­ver Imsa. Journal of Fish Bi­ol­o­gy 62: 641–657.

Jons­son B, Jons­son N. 2017. Ma­ter­nal in­her­i­tance in­flu­ences hom­ing and growth of hy­brid offspring be­tween wild and farmed At­lan­tic sal­mon. Aquaculture En­vi­ron­ment Interactions, 9:231-238.

Jöns­son E, Johns­son JI, Björns­son BT. 1996. Growth hormo­ne increases predation ex­po­sure of rain­bow trout. Proceedings of the Royal Society of Lon­don, Se­ries B, 263: 647–651.

Jöns­son E, Johns­son JI, Björns­son BT. 1998. Growth hormo­ne increases ag­gres­si­ve behavior in ju­ve­ni­le rain­bow trout. Hor­mones and Be­hav­iour 33: 9–15.

Jørgensen KM, Solberg MF, Besnier F, Thorsen A, Fjelldal PG, Skaala O, Malde K, Glover KA. 2018. Judging a salmon by its spots: environmental variation is the primary determinant of spot patterns in Salmo salar. Bmc Ecology 18.

Kanstad-Hanssen Ø, Bjørnbet S, Lamberg A. 2018.  Overvåking av elver og uttak av rømt oppdrettslaks – tiltak etter rømming fra Rauma stamfisk AS i 2017. Rapport nr. 2018-01. 11 s.

Kanstad-Hanssen Ø, Gjertsen V, Bentsen V, Jamtfall E. 2021. Uttak av rømt oppdrettslaks i 18 elver – et oppdrag for OURO i 2020. Rapport nr. 2021-03. 23 s.

Kanstad-Hanssen Ø, Gjertsen V, Bentsen V, Lamberg A. 2020.  Uttak av rømt oppdrettslaks i 17 elver – et oppdrag for OURO i 2019. Rapport nr. 2020-04. 23 s.

Kanstad-Hanssen Ø, Gjertsen V, Lamberg A. 2018. Overvåking av elver og uttak av rømt oppdrettslaks – tiltak etter smoltrømming fra Akvafarm AS i 2016. Rapport nr. 2018-03. 15 s.

Kanstad-Hanssen Ø, Gjertsen V, Lamberg A. 2019. Uttak av rømt oppdrettslaks i 25 elver – et oppdrag for OURO i 2018. Rapport nr. 2019-02. 29 s.

Kanstad-Hanssen Ø, Gjertsen V. 2019. Overvåking av elver og uttak av rømt oppdrettslaks – tiltak etter smoltrømming fra Akvafarm AS i 2016 og rømming av fisk av samme årsklasse fra Wilsgård Fiskeoppdrett AS i 2017. Rapport nr. 2019-03. 13 s.

Kanstad-Hanssen Ø, Lamberg A. 2018. Uttak av rømt oppdrettslaks i 20 elver – et oppdrag for OURO i 2017. Rapport nr. 2018-04. 31 s.

Kanstad-Hanssen Ø, Strand R, Bentsen V, Jamtfall E. 2022. Uttak av rømt oppdrettslaks i 13 elver – et oppdrag for OURO i 2021. SNA-rapport 04/2022. 28 s.

Karls­son S, Moen T, Hin­dar K. 2010. Con­trast­ing pat­terns of gene di­ver­si­ty be­tween microsatellites and mitochondrial SNPs in farm and wild At­lan­tic sal­mon. Con­ser­va­tion Ge­net­ics 11: 571–582.

Karls­son S, Moen T, Lien S, Glo­ver KA, Hin­dar K. 2011. Ge­ner­ic ge­net­ic dif­fer­ences be­tween farmed and wild At­lan­tic sal­mon iden­ti­fied from a 7K SNP-chip. Mo­lec­u­lar Ecol­o­gy Resources 11: 247–253.

Karls­son S, Di­se­rud OH, Moen T, Hin­dar K. 2014. A stan­dard­ized meth­od for quantifying uni­di­rec­tion­al ge­net­ic introgression. Ecol­o­gy and Evo­lu­ti­on 4, 3256–63.

Karls­son S, Di­se­rud O H, Fiske P, Hin­dar K. 2016. Widespread ge­net­ic introgression of es­caped farmed At­lan­tic sal­mon in wild sal­mon populations. Ices Journal of Ma­ri­ne Scien­ce, 73: 2488–2498.

Key­ser F, Wringe BF, Jef­fe­ry NW, Dempson JB, Duf­fy S, Bradbury IR. 2018. Pre­dicting the impacts of es­caped farmed At­lan­tic sal­mon on wild sal­mon populations. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences, 1–7.

Koljonen M-L, Tähtinen J, Säisä M, Koskiniemi J. 2002. Main­te­nance of ge­net­ic di­ver­si­ty of At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar) by capti­ve breed­ing programmes and the ge­o­gra­phic dis­tri­bu­ti­on of microsatellite var­i­a­tion. Aquaculture 212: 69–9.

Liu YJ, Di­se­rud OH, Hin­dar K, Skon­hoft A. 2013. An eco­log­i­cal-eco­nom­ic model on the ef­fects of interactions be­tween es­caped farmed and wild sal­mon (Sal­mo sa­lar). Fish and Fisheries 14, 158–73.

Lura H, Sæ­grov H. 1991. Doc­u­men­ta­tion of suc­cess­ful spawning of es­caped farmed fe­male At­lan­tic sal­mon, Sal­mo sa­lar, in Nor­we­gi­an ri­vers. Aquaculture 98: 151–159.

Lura H, Øk­land F. 1994. Con­tent of syn­thet­ic astaxanthin in es­caped farmed At­lan­tic sal­mon, Sal­mo sa­lar L., as­cend­ing Nor­we­gi­an ri­vers. Fisheries Management and Ecol­o­gy, 1: 205–216.

Mad­hun AS, Karls­bakk E, Isachsen CH, Omdal LM, Sør­vik AGE, Skaa­la Ø, Wen­ne­vik V, Glo­ver KA. 2015. Po­ten­ti­al dis­ease interaction reinforced: Doub­le-vi­rus infected es­caped farmed At­lan­tic sal­mon, Sal­mo sa­lar L., re­captured in a near­by ri­ver. Journal of Fish Diseases 38: 209–219.

Mahlum S, Skoglund H, Wiers T, Norman ES, Barlaup BT, Wennevik V, Glover KA, Urdal K, Bakke G, Volsett KW. 2019. Swimming with the fishes: validating drift diving to identify farmed Atlantic salmon escapees in the wild. Aquaculture Environment Interactions 11: 417-427.

Mahlum S, Vollset KW, Barlaup BT, Skoglund H, Velle G. 2020. Salmon on the lam: Drivers of escape farmed fish abundance in rivers. Journal of Applied Ecology.

Martin-Smith KM, Arm­strong JD, Johns­son JI, Björns­son BT. 2004. Growth hormo­ne increases growth and dom­i­nance of wild ju­ve­ni­le At­lan­tic sal­mon with af­fect­ing space use. Journal of Fish Bi­ol­o­gy 65, Suppl. A: 156–172.

McGinnity P, Stone C, Tag­gart JB, Cooke DD, Cotter D, Hy­nes, R, McCamley C, CrossT, Ferguson A. 1997. Ge­net­ic im­pact of es­caped farmed At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.) on na­ti­ve populations: use of DNA profiling to as­sess freshwater per­for­man­ce of wild, farmed, and hy­brid prog­e­ny in a na­tu­ral ri­ver en­vi­ron­ment. ICES Journal of Ma­ri­ne Scien­ce 54: 998–1008.

McGinnity P, Prodöhl P, Ferguson A, Hy­nes R, Ó Maoiléidigh N, Ba­ker N, Cotter D, O’Hea B, Cooke D, Ro­gan G, Tag­gart J, Cross T. 2003. Fit­ness re­duc­tion and po­ten­ti­al ex­tinc­tion of wild populations of At­lan­tic sal­mon, Sal­mo sa­lar, as a re­sult of interactions with es­caped farm sal­mon. Proceedings of the Royal Society, Lon­don, Se­ries B, 270: 2443–2450.

Mjøl­ne­rød IB, Ref­seth UH, Karl­sen E, Bal­stad T, Ja­kob­sen KS, Hin­dar K. 1997. Ge­net­ic dif­fer­ences be­tween two wild and one farmed pop­u­la­tion of At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar) revealed by three clas­ses of ge­net­ic mar­kers. Hereditas 127: 239–248.

Moen T, Ba­ran­ski M, Sonesson A K, Kjøg­lum S. 2009. Con­fir­ma­tion and fine-map­ping of a ma­jor QTL for resis­tance to in­fec­tious pancreatic ne­cro­sis in At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar): pop­u­la­tion-lev­el associations be­tween mar­kers and trait. BMC Genomics 10: 368.

Mork J. 1991. One-gen­er­a­tion ef­fects of farmed fish im­mig­ra­ti­on on the ge­net­ic dif­fer­en­ti­a­tion of wild At­lan­tic sal­mon in Norway. Aquaculture 98: 267–276.

Mork OI, Bjer­keng B, Rye M. 1999. Ag­gres­si­ve interactions in pure and mix­ed groups of ju­ve­ni­le farmed and hatchery-reared wild At­lan­tic sal­mon Sal­mo sa­lar L. in re­la­ti­on to tank sub­strate. Aquaculture Re­search 30: 571–578.

Muladal R. 2018. Overvåking og uttak av oppdrettslaks i Troms og Finnmark 2017.  Rapport 2‑2018. 26 s.

Muladal R. 2019. Overvåking og uttak av oppdrettslaks i Troms og Finnmark 2018. Rapport 1-2019. 26 s.

Muladal R, Wiersbinski G, Fagard P. 2020.  Overvåking og uttak av oppdrettslaks i Troms og Finnmark 2019.  Rapport 2-2020. 31 s.

Muladal R, Wiersbinski G, Fagard P. 2021. Overvåking og uttak av oppdrettslaks i Troms og Finnmark 2020.  Rapport 2-2020. 31 s.

Muladal R, Wiersbinski G, Fagard P. 2022. Overvåking og uttak av oppdrettslaks i Troms og Finnmark 2021.  Rapport 2-2022. 31 s.

Normandeau E, Hut­chings JA, Fraser DJ, Bernatchez L. 2009. Pop­u­la­tion-spe­cif­ic gene ex­pres­si­on re­sponses to hybridization be­tween farm and wild At­lan­tic sal­mon. Evo­lu­tion­ary Ap­pli­ca­tions 2, 489–503.

Norris AT, Brad­ley DG, Cun­ning­ham EP. 1999. Microsatellite ge­net­ic var­i­a­tion be­tween and with­in farmed and wild At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar) populations. Aquaculture 180: 247–264.

Olsen RE, Skil­brei OT. 2010. Feeding pref­er­ence of re­captured At­lan­tic sal­mon Sal­mo sa­lar fol­low­ing sim­u­lated esca­pe from fish pens du­ring au­tumn. Aquaculture En­vi­ron­ment Interactions 1, 167–74.

Ozerov M, Vähä J-P, Wen­ne­vik V, Sven­ning M-A, Vasemägi A, Diaz Fer­nan­dez R, Un­ne­land L, Haa­pa­nen K, Niemelä E, Fal­ke­gård M, Prusov S, Lyzhov I, Rysakova K, Kalske T, Chris­tian­sen B. 2017. Com­pre­hen­sive microsatellite ba­se­li­ne for ge­net­ic stock iden­ti­fi­ca­tion of At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.) in northernmost Eu­ro­pe. ICES Journal of Ma­ri­ne Scien­ce, 74(8): 2159–2169.

Palm S. Karlsson S, Diserud OH. 2021. Genetic evidence of farmed straying and introgression in Swedish wild salmon populations. Aquaculture Environment Interactions 13: 505-513.              

Perriman B, Betntzen P, Wringe BF, Duffy S, Islam SS, Fleming IA, Solberg MF, Bradbury IR. 2022. Morphological consequences of hybridization between farm and wild Atlantic salmon Salmo salar under both wild and experimental conditions. Aquaculture Environment Interactions. Akseptert for publikasjon, sammendrag publisert.

Perry WB, Solberg MF, Besnier F, Dyr­hov­den L, Matre HH, Fjell­dal PG, Ayllon F, Creer S, Llewellyn M, Taylors MI, Carvalhol G, Glo­ver KA. 2019. Evo­lu­tion­ary dri­vers of kype size in At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar): domestication, age and ge­net­ics. Royal Society Open Scien­ce 6, 14.

Perry WB, Solberg MF, Brodie C, Medina AC, Pillay KG, A. E, Harvey AC, Creer S, Llewellyn M, Taylor AC et al: Disentangling the effects of sex, life history and genetic background in Atlantic salmon: growth, heart and liver under common garden conditions. R Soc Open Sci 2020, 7( 200811)

Perry WB, Kaufamnn J, Solberg MF, Brodie C, Medina AMC, Pillay K, Egerton A, Harvey AC, Philips KP, Coughlan J, Egan F, Geralis R, Hutton S, Leseur F, Ryan S, Poole R, Rogan G, Ryder E, Schaal TP, Waters C, Wynne R, Taylor T, Prodohl P, Creer S, Llewellyn, McGinnity P, Carvalho G, Glover KA. 2021. Domestication-induced reduction in eye size revealed in multiple common garden experiments: The case of Atlantic salmon (Salmo salar L.). Evolutionary Applications 14(9): 2319-2332.

Pulg U, Karlsson S, Diserud OH, Postler C, Stranzl S, Espedal EO, Lennox JR. 2021. Laks i sjøørretbekker – villaks eller oppdrettslaks? NORCE LFI rapport 376. Norwegian Research Center, Bergen

Quintela M, Wen­ne­vik V, Sør­vik AGE, Skaa­la Ø, Skil­brei OT, Ur­dal K, Barloup BT, Glo­ver KA. 2016. Siblingsship tests con­nect two seem­ing­ly in­de­pen­dent farmed At­lan­tic sal­mon esca­pe events to­geth­er. Aquaculture En­vi­ron­ment Interactions 8: 497–509.

Reed TE, Prodohl P, Hy­nes R, Cross T, Ferguson A, McGinnity P. 2015. Quantifying heritable var­i­a­tion in fit­ness-re­lated traits of wild, farmed and hy­brid At­lan­tic sal­mon fa­mi­lies in a wild ri­ver en­vi­ron­ment. He­red­i­ty 115, 173–84.

Reng­mark AH, Slet­tan A, Skaa­la O, Lie O, Ling­aas F. 2006. Ge­net­ic variability in wild and farmed At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar) strains es­ti­mat­ed by SNP and microsatellites. Aquaculture, 253: 229–237.

Roberge C, Ei­num S, Guderley H, Bernatchez L. 2006. Ra­pid pa­ral­lell evo­lu­tion­ary chan­ges of gene tran­scrip­tion profiles in farmed At­lan­tic sal­mon. Mo­lec­u­lar Ecol­o­gy 15: 9–20.

Roberge C, Normandeau E, Ei­num S, Guderley H, Bernatchez, L. 2008. Ge­net­ic con­se­quences of interbreeding be­tween farmed and wild At­lan­tic sal­mon: in­sights from the transcriptome. Mo­lec­u­lar Ecol­o­gy 17: 314–324.

Ro­bert­sen G, Reid D, Ei­num S, Aron­sen T, Fle­ming I, Sundt-Hansen L, Karls­son S, Kvin­ge­dal E, Uge­dal O, Hin­dar K. 2019. Can var­i­a­tion in stan­dard meta­bol­ic rate ex­plain contextdependent per­for­man­ce of farmed sal­mon offspring? Ecol­o­gy and Evo­lu­ti­on 9, 212–22.

Skaa­la Ø, Høy­heim B, Glo­ver KA, Dah­le G. 2004. Microsatellite anal­y­sis in domesticated and wild At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.): allelic di­ver­si­ty and iden­ti­fi­ca­tion of in­di­vi­du­als. Aquaculture 240: 131–143.

Skaa­la Ø, Tag­gart JB, Gun­nes K. 2005. Ge­net­ic dif­fer­ences be­tween five ma­jor domesticated strains of At­lan­tic sal­mon and wild sal­mon Journal of Fish Bi­ol­o­gy 67: 118–128.

Skaa­la Ø, Wen­ne­vik V, Glo­ver KA. 2006. Ev­i­dence of tem­po­ral ge­net­ic chan­ge in wild At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L) populations affected by farmed es­cap­ees. ICES J. Ma­ri­ne Scien­ce 63: 1224–1233.

Skaa­la Ø, Glo­ver KA, Bar­laup BT, Svå­sand T, Besnier F, Hansen MM, Borg­strøm, R. 2012. Per­for­man­ce of farmed, hy­brid and wild At­lan­tic sal­mon fa­mi­lies in a na­tu­ral ri­ver en­vi­ron­ment. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 69: 1994–2006.

Skaa­la Ø, Glo­ver KA, Bar­laup B, Borg­strøm R. 2014. Microsatellite DNA used for par­ent­age iden­ti­fi­ca­tion of part­ly digested At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar) ju­ve­ni­les in a na­tu­ral rivner en­vi­ron­ment. Ma­ri­ne Bi­ol­o­gy Re­search 10: 323–328.

Skaa­la Ø, Besnier F., Borgstrom R., Bar­laup B., Sorvik A.G., Normann E., Øste­bø B.I., Hansen M.M., Glo­ver K.A. 2019. An ex­ten­si­ve com­mon-gar­den study with domesticated and wild At­lan­tic sal­mon in the wild reveals im­pact on smolt pro­duc­tion and shifts in fit­ness traits. Evo­lu­tion­ary Ap­pli­ca­tions 12, 1001–16.

Skil­brei OT. 2010. Re­duced mi­gra­tory per­for­man­ce of sim­u­lated es­caped At­lan­tic sal­mon post­smolts du­ring au­tumn. Aquaculture En­vi­ron­ment Interactions 1: 117–125.

Skil­brei OT. 2013. Mi­gra­tory be­hav­iour and oce­an sur­viv­al of es­caped out-of-sea­son smolts of farmed At­lan­tic sal­mon Sal­mo sa­lar. Aquaculture En­vi­ron­ment Interactions 3:213-221.

Skil­brei OT, Skul­stad OF, Hansen T. 2014. The pro­duc­tion re­gi­me in­flu­ences the mi­gra­tory behavior of es­caped farmed At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.). Aquaculture 424–425, 146–150.

Skil­brei OT, Hei­no M, Svå­sand T. 2015a. Using sim­u­lated esca­pe events to as­sess the an­nu­al num­bers and des­ti­nies of es­caped farmed At­lan­tic sal­mon of dif­fe­rent life stages, from farms si­tes in Norway. ICES Journal of Ma­ri­ne Scien­ce, 72: 670–685.

Skil­brei OT, Normann E, Mei­er S, Olsen RE. 2015b. Use of fat­ty acid profiles to mo­ni­tor the esca­pe hi­sto­ry of farmed At­lan­tic sal­mon. Aquaculture En­vi­ron­ment Interactions 7:1-13.

Skoglund H, Kambestad M, Wiers T, Normann ES, Hellen BA, Lehmann GB, Landro Y, Urdal K. 2018.  Utfisking av rømt oppdrettsfisk på oppdrag for OURO i utvalgte vassdrag i Sør-Norge høsten 2017.  LFI-rapport nr: 303. 23 s.

Skoglund H, Kambestad M, Wiers T, Normann ES, Hellen BA, Urdal K. 2019. Utfisking av rømt oppdrettsfisk på oppdrag for OURO i utvalgte vassdrag i Sør-Norge høsten 2018.  LFI-rapport nr: 335. 23 s.

Skoglund H, Kambestad M, Wiers T, Normann ES, Hellen BA, Urdal K. 2020. Utfisking av rømt oppdrettsfisk på oppdrag for OURO i utvalgte vassdrag i Sør-Norge høsten 2019. LFI-rapport nr: 370. 21 s.

Skoglund H, Wiers T, Normann ES, Furset TT, Hellen BA, Urdal K. 2021. Utfisking av rømt oppdrettsfisk på oppdrag for OURO i utvalgte vassdrag i Sør-Norge høsten 2020.  LFI-rapport nr: 404. 21 s.

Skoglund H, Wiers T, Normann ES, Furset TT, Urdal K. 2022. Utfisking av rømt oppdrettsfisk på oppdrag for OURO i utvalgte vassdrag i Sør-Norge høsten 2021.  LFI-rapport nr: 436. 20 s.

Solberg MF, Kvam­me O, Nilsen F, Glo­ver KA. 2012. Ef­fects of en­vi­ron­men­tal stress on mRNA ex­pres­si­on lev­els of sev­en genes re­lated to oxidative stress and growth in At­lan­tic sal­mon Sal­mo sa­lar L. of farmed, hy­brid and wild or­i­gin. BMC Re­search No­tes 5:672.

Solberg MF, Skaa­la Ø, Nilsen F, Glo­ver KA. 2013a. Does domestication cau­se chan­ges in growth re­ac­tion norms? A study of farmed, wild and hy­brid At­lan­tic sal­mon fa­mi­lies ex­posed to en­vi­ron­men­tal stress. PLoS ONE 8(1): e54469.

Solberg MF, Zhang Z, Nilsen F, Glo­ver KA. 2013b. Growth re­ac­tion norms of domesticated, wild and hy­brid At­lan­tic sal­mon fa­mi­lies in re­sponse to dif­fer­ing so­cial and phys­i­cal environments. BMC Evo­lu­tion­ary Bi­ol­o­gy 13:234.

Solberg MF, Zhang Z, Glo­ver KA. 2015. Are farmed sal­mon more prone to risk than wild sal­mon? Sus­cep­ti­bil­i­ty of ju­ve­ni­le farm, hybrid and wild At­lan­tic sal­mon Sal­mo sa­lar L. to an ar­ti­fi­cial pre­da­tor. Ap­plied Ani­mal Be­hav­iour Scien­ce 162: 67–80.

Solberg MF, Dyr­hov­den L, Matre IH, Glo­ver KA. 2016. Thermal plas­tic­i­ty in farmed, wild and hy­brid At­lan­tic sal­mon: no in­di­ca­tion of domestication-dri­ven di­ver­gence in low­er thermal tol­er­ance du­ring ear­ly de­vel­op­ment. BMC Evo­lu­tion­ary Bi­ol­o­gy 16:38.

Solberg MF, Ro­bert­sen G, Sundt-Hansen LE, Hin­dar K, Glo­ver KA. 2020. Domestication leads to in­creased predation sus­cep­ti­bil­i­ty. Scientific Re­ports 10: 1929.

Syl­ves­ter EVA, Wringe BF, Duf­fy SJ, Ha­mil­ton LC, Fle­ming IA, Bradbury IR. 2018. Mig­ra­ti­on ef­fort and wild pop­u­la­tion size infl­uen­ce the prev­a­lence of hybridization be­tween es­caped farmed and wild At­lan­tic sal­mon. Aquaculture En­vi­ron­ment Interactions 10, 401–11.

Syl­ves­ter EVA, Wringe BF, Duf­fy SJ, Ha­mil­ton LC, Fle­ming IA, Castellani M, Bent­zen P, Bradbury IR. 2019. Es­ti­mating the re­la­ti­ve fit­ness of es­caped farmed sal­mon offspring in the wild and mod­el­ling the con­se­quences of in­va­si­on for wild populations. Evo­lu­tion­ary Ap­pli­ca­tions 12, 705–17.

Sæ­grov H, Hin­dar K, Kål­ås S, Lura H. 1997. Es­caped farmed At­lan­tic sal­mon replace the ori­gi­nal sal­mon stock in the Ri­ver Vos­so, wes­tern Norway. ICES Journal of Ma­ri­ne Scien­ce 54: 1166–1172.

Taleb, NN. 2007. The Black Swan: The Impact of the Highly Improbable, Penguin Books, Limited. London 366 s.

Tar­an­ger GL, Svå­sand T, Bjørn PA, Jansen PA, Heuch PA, Grøn­tvedt RN, Asplin L. 2012. For­slag til før­s­te­ge­ne­ra­sjons må­le­me­to­de for mil­jø­ef­fekt (ef­fekt­in­di­ka­to­rer) med hen­syn til ge­ne­tisk på­virk­ning fra opp­dretts­laks til vill­aks, og på­virk­ning av lak­se­lus fra opp­drett på vilt­le­ven­de lak­se­fisk. Fis­ken og ha­vet, 13-2010, Havforskningsinstituttet; Ve­te­ri­nær­in­sti­tut­tets rap­port­se­rie Nr. 7–2012.

Tar­an­ger GL, Karl­sen O, Ban­nis­ter RJ, Glo­ver KA, Husa V, Karls­bakk E, Kvam­me BO, Box­as­pen KK, Bjørn PA, Fin­stad B, Mad­hun AS, Mor­ton HC, Svå­sand T. 2015. Risk as­sess­ment of the en­vi­ron­men­tal im­pact of Nor­we­gi­an At­lan­tic sal­mon far­ming. Ices Journal of Ma­ri­ne Scien­ce 72, 997–1021.

Tho­de­sen J, Grisdale-Hel­land B, Hel­land SJ, Gjerde B. 1999. Feed in­take, growth and feed uti­li­za­tion of offspring from wild and selected At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar). Aquaculture 180:237-246.

Vollset KW, Urdal K, Utne K, Thorstad EB, Sægrov H, Raunsgard A, Skagseth Ø, Lennox RJ, Østborg GM, Ugedal O, Jensen AJ, Bolstad GH, Fiske P. 2022. Ecological regime shift in the Northeast Atlantic Ocean revealed from the unprecedented reduction in marine growth of Atlantic salmon. Sciences advances 8:9.

Verspoor E. 1988. Re­duced ge­net­ic variability in first-gen­er­a­tion hatchery populations of At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar). In: Verspoor, E., Stradmeyer, L., Niel­sen J.L. (Eds.) The At­lan­tic sal­mon: ge­net­ics, con­ser­va­tion and ma­na­ge­ment. Black­well Publishing, Ox­ford. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 45: 1686–1690.

Verspoor E. 1997. Ge­net­ic di­ver­si­ty among At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar L.) populations. ICES Journal of Ma­ri­ne Scien­ce 54: 965–973.

Vol­pe JP, Taylor EB, Rimmer DW, Glickman BW. 2000. Ev­i­dence of na­tu­ral re­pro­duc­tion of aquaculture es­caped At­lan­tic sal­mon (Sal­mo sa­lar) in a coast­al British Co­lum­bia ri­ver. Con­ser­va­tion Bi­ol­o­gy 14: 899–903.

Wacker S, Aronsen T, Karlsson S, Ugedal, Diserud OH, Ulvan EM, Hindar K, Næsje T. 2021. Selection against individuals from genetic introgression of escaped farmed salmon in a natural population of Atlantic salmon. Evolutionary Applications, 14: 1450-1460.

Wargelius A, Lei­nin­ger S, Skaft­nes­mo KO, Klep­pe L, Andersson E, Tar­an­ger GL, Schulz RW, Edvardsen RB. 2016. Dnd knock­out ablates germ cells and dem­on­strates germ cell in­de­pen­dent sex dif­fer­en­ti­a­tion in At­lan­tic sal­mon. Scientific Re­ports 6:21284.

Webb JH, McLa­ren IS, Do­nag­hy MJ, Youngson AF. 1993. Spawning of farmed At­lan­tic sal­mon, Sal­mo sa­lar L., in the sec­ond year af­ter their esca­pe. Aquaculture and Fisheries Management 24: 557–561.

Webb JH, Verspoor E, Aubin-Horth N, Romakkaniemi A, Amiro P. 2007. The At­lan­tic Sal­mon. Chap­ter 2. In: The At­lan­tic sal­mon: ge­net­ics, con­ser­va­tion and ma­na­ge­ment. Verspoor E., Stradmeyer, L.& Niel­sen J.L.(Eds). Black­well Publishing, Ox­ford, pp. 17–56.

Wen­ne­vik V, Quintela M, Skaa­la Ø, Verspoor E, Prusov S, Glo­ver KA. 2019. Pop­u­la­tion ge­net­ic anal­y­sis reveals a geographically lim­it­ed tran­si­tion zone be­tween two genetically dis­tinct At­lan­tic sal­mon lineages in Norway. Ecol­o­gy and Evo­lu­ti­on 9(12):6901-6921.

Wennevik mfl. Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2020 - rapport fra det na­sjo­na­le over­vå­knings­pro­gram­met.  Rapport fra Havforskningen 2021-27.

Wennevik mfl. Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2021 - rapport fra det na­sjo­na­le over­vå­knings­pro­gram­met.  Rapport fra Havforskningen 2022-21.

Wringe BF, Jef­fe­ry NW, Stanley RRE, Ha­mil­ton LC, Anderson EC, Fle­ming IA, Grant C, Dempson JB, Veinott G, Duf­fy SJ, Bradbury IR. 2018. Ex­ten­si­ve hybridization fol­low­ing a lar­ge esca­pe of domesticated At­lan­tic sal­mon in the Northwest At­lan­tic. Communications Bi­ol­o­gy 1.

Zhang Z, Glo­ver KA, Wen­ne­vik V, Svå­sand T, Sør­vik AGE, Fiske P, Karls­son S, Skaa­la Ø. 2013. Ge­net­ic anal­y­sis of At­lan­tic sal­mon cap­tured in a net­ting sta­ti­on reveals mul­tip­le escapement events from com­mer­ci­al fish farms. Fish Mana­ge Ecol 20:42-51.