Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2024

— Produksjonsdødelighet hos oppdrettsfisk og miljøeffekter av norsk fiskeoppdrett

Forfatter(e): Ellen Sofie Grefsrud , , (HI), Ola Diserud NINA, , (HI), Peder Fiske NINA, , Kevin Glover , Bjørn Einar Grøsvik , Kim Halvorsen , Rita Hannisdal , (HI), Kjetil Hindar NINA, Vivian Husa , , Ingrid Askeland Johnsen , Ørjan Karlsen (HI), Sten Karlsson NINA, Abdullah Sami Madhun , Kjell Nedreaas , Jonatan Nilsson , , , , Anne Dagrun Sandvik , Rosa Maria Serra-Llinares , Øystein Skaala , Rasmus Skern , Anne Berit Skiftesvik , Monica F. Solberg , Lars Helge Stien , Elisabeth Stöger , Terje Svåsand , Kjell Rong Utne og Vidar Wennevik (HI)
Redaktør(er): Ellen Sofie Grefsrud , , Bjørn Einar Grøsvik , , Vivian Husa , Ørjan Karlsen , Abdullah Sami Madhun , , , Monica F. Solberg , Lars Helge Stien og Terje Svåsand (HI)

Rapportserie: Rapport fra havforskningen 2024-4 ISSN: 1893-4536 Risikorapport norsk fiskeoppdrett Publisert: 07.02.2024 Oppdatert: 01.03.2024 Prosjektnr: 15742 Oppdragsgiver(e): Nærings- og fiskeridepartementet
Forskningsgruppe(r): Bentiske ressurser og prosesser, Smittespredning og sykdom, Populasjonsgenetikk, Fremmed- og smittestoff (FRES), Reproduksjon og utviklingsbiologi, Dyrevelferd Tema: Laks i oppdrett Program: Miljøeffekter av akvakultur, Fremtidens havbruk
Godkjent av: Forskningsdirektør(er): Geir Lasse Taranger Programleder(e): Terje Svåsand og Robin Ørnsrud

English summary

Risk report Norwegian fish farming 2024

Production mortality in farmed fish and environmental effects of Norwegian fish farming

In this year's report on the risk assessment of Norwegian fin fish aquaculture, we have continued the work of compiling contributions from animal welfare and the environmental impacts considered most significant from Norwegian fish farming concerning the risk of reduced sustainability in the thirteen production areas. This provides an easily accessible overview of the overall risk picture in each area, illustrating how animal welfare and environmental impacts in Norwegian aquaculture vary along the coast. Such a presentation would not have been possible without solid and knowledge-based risk assessments as a foundation. The results in this report are based on the knowledge and scientific references published in the "Risk Report Norwegian Fish Farming 2022 - Knowledge Status" as well as "Escaped Farmed Salmon – Risk Assessment and Knowledge Status 2023" and "Sea Lice – Risk Assessment and Knowledge Status 2023" from last year. The entire report series from 2010 can be read here (all in Norwegian):
Risk Report Norwegian Fish Farming
Knowledge Status Risk Report
In essence, we find the greatest challenges related to environmental sustainability and animal welfare on the West Coast, from Ryfylke to Hustadvika (production areas 2 to 5). In these areas, there is a high risk that sea lice infestation could lead to a reduction in wild salmon stocks and the productivity of sea trout that graze in areas with high lice abundance. There is also a moderate to high risk for more vulnerable wild salmon stocks due to additional interbreeding with farmed salmon in most areas. Low escape numbers have been reported in the last two years, contributing to reduced risk if this proves to be a lasting trend. This year, as in the previous year, the farmers report high mortality rates for farmed salmon in the sea,mainly explained by persistent issues with sea lice and diseases. The attack by string jellyfish in the fall of 2023 has also led to increased mortality. From Nordmøre to Bodø, mortality in farmed salmon decreases somewhat and is around the national average of 15-16%. There is a moderate to high risk associated with negative effects of sea lice, especially for sea trout. Throughout the area, there is a moderate to high risk for more vulnerable wild salmon stocks due to further interbreeding with escaped farmed salmon, but few escaped farmed fish have been reported. From Vestfjorden to West-Finnmark, production area 10, Andøya to Senja, stands out with a moderate risk associated with both negative effects of sea lice on wild salmon, high consumption of de-lousing therapeutants deltamethrin and emamectin, and increased vulnerability of wild salmon stocks due to additional interbreeding with escaped farmed salmon. In the northernmost and southernmost production areas (East-Finnmark and the Swedish border to Jæren), the risk associated with production mortality in farmed salmon is considered moderate. The other environmental impacts are considered to contribute little to reduced sustainability, mainly due to the low production in these areas.

Today's farmed salmon are initially well adapted to life in net pens along the entire coast, but gill issues, diseases, delousing operations, and water conditions contribute to increase the risk of mortality in farmed salmon in open cages at sea. The reported figures to the Norwegian Directorate of Fisheries show that a total of 65 million farmed salmon died or were in such poor condition that they were recorded as discards in 2023. This increase from 58 million in 2022 can largely be explained by string jellyfish attacks in the fall of 2023, culling of salmon in production area 8 to prevent the spread of pancreas disease (PD), and also an increase in the number of salmon transferred to sea in 2023 compared to the previous year. Mortality is an imprecise welfare indicator, but it is reasonable to assume that fish that die have experienced poor welfare before death, thus high mortality is considered a sign of poor welfare. Based on production mortality, a clear picture emerges that there is a high risk associated with poor animal welfare for farmed salmon in open cages in production areas 1–5 (Swedish border to Hustadvika). The production mortality for fish released in 2019-2022 has generally been significantly above 15%, and in production areas 2–4 (Ryfylke to Stadt), mortality has been as high as 23–27%. The high mortality is explained, among other things, by the fact that fish on the West Coast have had more sea lice and disease problems and tolerate de-lousing less effectively than farmed fish further north. Due to high mortality for the 2022 generation of salmon in production area 12 (West-Finnmark), we have upgraded the risk of poor animal welfare in this area from moderate to high in this year's report. Rainbow trout production mainly occurs in production areas 3-5 (Karmøy to Hustadvika). The production mortality per generation here typically ranges between 10 and 15%, which is considerably lower than for salmon in the same areas. The risk associated with mortality in rainbow trout at sea is considered moderate in the three production areas with rainbow trout farming.

The risk associated with environmental effects on wild salmonids in this year's report includes further genetic changes resulting from interbreeding with escaped farmed salmon, the impact of sea lice on out-migrating post-smolt salmon and grazing sea trout and sea char, and changes in the occurrence of infectious salmon anemia (ISA) and pancreas disease (PD) in wild fish due to infection from farmed fish.

Five of the production areas are assessed to have a high risk of further genetic changes in wild salmon. This is a downgrade from previous risk assessments, where six production areas had a high risk in the 2023 assessment, and seven in the 2022-2019 assessments. This is because reported escape numbers have decreased, and the National Monitoring Program observes fewer escaped farmed salmon in rivers. However, there are still areas where rivers have a high proportion of escaped farmed salmon (>10%). Both major and minor escape incidents from salmon farming occur regularly, and combined with the innate behavior of salmon, it is likely that some of these escaped farmed salmon will find their way into one or more of our approximately 440 salmon rivers and interbreed with wild salmon in the rivers. Although there is still a lack of knowledge about how much escaped farmed salmon reach the spawning grounds and how robust wild salmon stocks are to interbreeding, we now have a good overview of the degree of interbreeding of farmed salmon in wild salmon populations. Knowledge about why certain salmon stocks seem to be more susceptible to interbreeding than others is limited, but we see that rivers in certain areas are more vulnerable even when escape numbers in the area have been relatively low over time. Escaped farmed salmon can spread over large areas, creating uncertainty about the influence from other production areas. There is a need for more knowledge to identify the origin of escaped farmed salmon recorded in the monitoring program. This will increase our understanding of the dispersal potential of escaped farmed salmon based on the timing and life stage at escape, facilitating more targeted recapture efforts and enhancing understanding of the infection potential in the escape of diseased or infected farmed fish.
Looking at the picture of sea lice infestation on wild salmonids, even though production areas 3 and 4 (Karmøy to Stadt) are particularly vulnerable, there is considered to be a high risk associated with stock-reducing effects on salmon due to high mortality in out-migrating post-smolt salmon caused by sea lice from fish farming in all production areas from 2 to 5 (Ryfylke to Hustadvika), moderate risk in production areas 6-8 (Nordmøre to Bodø) and 10 (Andøya to Senja). In production areas 2–7 (Ryfylke to Nord-Trøndelag with Bindal), the risk of sea lice-induced reduction in productivity of sea trout and sea char is assessed to be high. The fact that there are more areas with high risk for negative effects on sea trout than for out-migrating salmon smolt is not surprising, as sea trout and sea char migrate out and reside in areas with sea lice infestation for a longer period after leaving the rivers. Production areas 2–7 (Ryfylke to Bindal) and production area 10 (Andøya to Senja) encompass the most production-intensive areas along the coast (24–50 tons/km2), and with favorable temperature and salinity conditions for sea lice, this leads to moderate to high lice emissions that increase throughout the summer. For post-smolt salmon, the probability of high lice infestation and subsequent increased mortality will increase with a late migration onset and with increasing distance from the migration start point to open sea. For sea trout and sea char that stay along the coast for an extended period to graze, the infection pressure will be high for much of the grazing season. This is less pronounced in the northernmost production areas where temperatures are lower, and the grazing season is so short that sea lice will develop to adult stages to a lesser extent before the fish return to the river.

The situation of infectious salmon anemia (ISA) shows that for all production areas the risk associated with changes in the occurrence of ISA virus (ISAV) in wild fish due to infection from farmed fish is considered to be low. The complexity and randomness of ISA occurrence in aquaculture make it difficult to determine whether areas with the most outbreaks will also experience more frequent outbreaks in the future, thereby increasing the likelihood of infection to wild fish. For changes in the occurrence of salmonid alphavirus (SAV) causing pancreas disease (PD) in wild fish, the risk is considered low in production areas 1, 2, 5, 7, and 8, moderate in production areas 3 and 4, and high in production area 6. Production areas 2–6 (Ryfylke–Nordmøre and Sør-Trøndelag) are referred to as an "endemic zone" where outbreaks of PD historically have occurred most frequently. Assessments for ISAV and SAV are based on the frequency of reported disease outbreaks, reported escapes in the current production area and adjacent areas, and knowledge from monitoring and mapping of viruses in wild and escaped farmed fish. The knowledge underlying the assessments of changes in the occurrence of infectious salmon anemia (ISA) and pancreas disease (PD) in wild fish is insufficient, and the strength of the knowledge is considered weak for all production areas. There is limited knowledge about the release of ISA virus (ISAV) and salmonid alphavirus (SAV) from the facilities, the robustness of the viruses, the minimum infectious dose, and the degree of spread and dilution of the virus in the areas. While there is some experiential knowledge and data from aquaculture and laboratory experiments with farmed fish, there is none from wild salmonids in their natural habitat. The monitoring by the Institute of Marine Research covers only a limited area, and it is only for out-migrating post-smolt that the monitoring can be said to cover larger parts of the coast.

The assessments of the three environmental impacts on wild salmonids included in this year's report must also be viewed in the context of the status of the wild salmon populations in the area. In areas where many rivers have low harvestable surplus and/or do not achieve the spawning stock target, wild salmon may be less resilient to additional stress through high sea lice-induced mortality on out-migrating post-smolts and further genetic interbreeding resulting from aquaculture activities in the area. For sea trout and sea char, areas with a high density of sea lice will cause the fish to migrate into freshwater earlier than they would without the intense infection pressure. A hypothesis is that reduced feeding time could lead to lower productivity in the populations through reduced growth and reproduction and increased mortality. Additionally, wild fish with a high infestation of lice are also exposed to reduced welfare through wound formation and issues with water and salt balance.

The production of farmed fish varies between production areas. Looking at the number of tons of fish produced per area within the baseline, production area 2 has the highest at 50 tons/km2 in 2023, an increase from 46.3 tons/km2 in 2022, based on preliminary figures from the Norwegian Directorate of Fisheries for 2023. At the other end of the scale, production area 13 has less than 4 tons/km2. The average production was around 23 tons/km2 in both 2022 and 2023. Most of the production occurs in open sea facilities, and both nutrients, feces, and excess feed are directly released into the water and dispersed into the environment. The risk associated with environmental effects due to emissions of dissolved nutrients from fish farming is considered low for all production areas since the calculated increase in phytoplankton production is assessed as low, ranging from 1.5 to 20.6%. None of the areas with monitoring stations in intensive aquaculture zones report poor environmental conditions for nutrients, phytoplankton or macroalgae on hard bottoms. Norwegian coastal and fjord areas are inherently nutrient-poor, and most aquaculture facilities are located in areas with good water exchange, allowing nutrients to quickly spread and dilute.

The risk associated with bottom impact from the discharge of particulate organic material is considered low for 10 of the production areas, but for production areas 3, 4, and 9, it is assessed as moderate. In these production areas, the proportion of environmental surveys in "very poor" or "poor" condition is higher than the average across all the production areas. In some areas, the poor sites are also more clustered. However, both B and C surveys are closely monitored, and in the case of "very poor" condition, mitigation measures are taken with the expectation of an improved condition at the next measurement. Whether the moderate risk for production areas 3, 4, and 9 is a trend or if the condition will improve will be revealed over time. This year, we have assessed the proportion of samples taken on soft bottoms compared to hard bottoms where the B-surveys do not function well. In five production areas, the proportion of samples on hard bottom is over 27%, causing some uncertainty to the risk assessment. Some fjord areas have reduced bottom water turnover. These areas are more susceptible to having low oxygen concentrations at the bottom and are more vulnerable to organic loading. In production area 4, there is such an area of limited water exchange where a relatively high proportion of environmental surveys are in "very poor" or "poor" condition. In general, the impact can be reduced by preventing the settling of particles, either by dispersion or by collecting the organic material before it escapes from the pens.

Several foreign substances are released into the environment from fish farming facilities, with the use of copper as an antifouling agent on the fish farming nets being the most significant. In 2022, the latest year we have consumption data for, 440 tons of copper were registered for use as an antifouling agent in aquaculture. This represents a 74% decrease from the peak year 2019 (1698 tons). At the same time, the consumption of the substitute tralopyril increased by 86% from 2019 to 2022 (from 53 tons to 98 tons). Two other substitutes; zinc pyrithion and copper pyrithion had a consumption of 10 and 5 tons respectively in 2022, approximately the same amount as in 2019. The increase in the consumption of tralopyril and zinc pyrithion/copper pyrithion means that these substances should also be included in future risk assessments. Although copper consumption has significantly decreased in recent years, environmental surveys show that there are still moderate proportions of fish farms with poor environmental conditions regarding copper levels in production areas 2, 3, and 4. Based on the estimated copper emissions being more than halved from 2021 to 2022, we have assessed the risk of transitioning from high to moderate for reduced biodiversity due to copper emissions from fish farming in production areas 3 and 4, and maintained the risk at a moderate level in production area 2. For production areas 6 and 7, we have changed the risk from moderate in 2021 to low in 2022 due to a reduction in copper consumption and a small proportion of facilities with poor environmental conditions in the transition zone in last year's C-surveys. Production areas 1, 5, 8-13 were assessed to have a low risk of reduced biodiversity due to copper emissions in both 2021 and 2022 based on low emissions and good environmental conditions from C-surveys. More information on operational practices related to flushing and the use of anti-fouling agents at each site in each production area will be crucial to increase knowledge strength, reduce uncertainty, and thus also the risk associated with reduced biodiversity using copper and other substances in fish farming. It is recommended that such information be recorded alongside regulations for salmon lice treatment.

A variety of medications are used in Norwegian fish farming, including treatments for internal parasites, bacteria (antibacterial agents), and sea lice, as well as disinfectants and anesthetics. In this risk assessment, only delousing agents have been evaluated due to the expected low probability of negative effects on non-target species from the other groups of medications. The risk of severe effects on non-target species is based on individual assessments of each delousing agent, the number of treatments, the time of year the treatment was conducted, location (including proximity to spawning and shrimp areas), and uncertainty due to lack of knowledge. The risk was assessed as low for 11 of the production areas, but for production areas 4 (Norhordland to Stadt) and 10 (Andøya to Senja), it is considered moderate. In production area 4, the risk is assessed as moderate based on multiple treatments with flubenzurons in the summer and many treatments with emamectin in both winter and summer. In production area 10, the risk is assessed as moderate based on several treatments with deltamethrin in the summer and many treatments with emamectin in both winter and summer. Although emamectin is assessed to have a low effect, the knowledge is weak, and many treatments will increase uncertainty and thus the risk. The use of deltamethrin and flubenzurons in the summer provides a high probability of severe effects on non-target species; increased use of these delousing agents will lead to increased risk. In general, there is an increased risk with the use of bath treatments in the summer compared to the winter because it increases the likelihood of a serious effect on sensitive species in the pelagic. The risk assessment for severe effects of delousing agents on non-target species is based on consumption in 2022. The results of the risk assessment include a discussion on how changes in consumption and operational procedures could lead to alterations in the risk levels for the various production areas. More data on residual concentrations in nature for feed ingredients, as they spread through organic particles to bottom sediment and can enter the food chain, are needed. Analyses of medications such as flubenzurons and emamectin should be included in the required sediment analyses that the aquaculture industry must perform (MOM surveys), made publicly available, like copper values in sediment.

There has been concern about the ecological impact of high fishing intensity of wild wrasse for use in aquaculture and quotas were introduced in 2018. It is still too soon to conclude whether the regional quotas are set at sustainable levels over time since the different wrasse species have very different biology and population dynamics, and not at least because the demand for the different species has been variable as a result of changes in demand and the species-specific size limits. Current evidence supports that there has been little or no change in wrasse populations due to wrasse fishing. In recent years, there has also been a reduction in the transport of wild-caught wrasse into production areas 6 and 7 (Nordmøre to Bindal). Less transport of wrasse over large geographical areas reduces the likelihood of genetic interbreeding in local wrasse populations in case of escape. This issue has been little studied so far, but genetic studies have shown that there has been escape and genetic influence from the Skagerrak population on corkwing wrasse in production areas 6 and 7. However, the transport of wild caught wrasse over large geographical distances with their unknown health status is considered far from the desired state in terms of biosafety. The transport of fish from one area into another is a well-known challenge regarding the introduction and spread of pathogens. Additionally, there is little or no treatment of transport vehicles or transport water before it is discharged into the receiving area. Until now, there have been no major disease outbreaks in farmed or wild fish directly linked to the use of cleaner fish, and the likelihood of disease transmission is assessed somewhat differently between different fishing areas. For the "Sørlandet" fishing area (most of production area 1), the probability is considered low with strong knowledge strength. For the "Vestlandet" and "North of 62 degrees north" fishing areas (northern part of production area 1 through production area 7), the likelihood of disease transmission is considered moderate. The knowledge strength on which these probability considerations are based is considered moderate. Based on experience with other species, we know that the probability of disease transmission during transportation, with subsequent highly severe consequences, should not be considered negligible. Researchers assess that "disease transmission via transport or transport water" is a relevant issue characterized by significant uncertainty and the potential for surprises involving critical consequences. Marked with a black swan in the risk charts.

Finally, it is emphasized that the lack of knowledge in the form of limited monitoring data and research means that we can say little about possible effects of, for example, nutrients, particulate organic material, copper, or delousing agents from fish farming on vulnerable habitats such as mearl beds, eelgrass beds, and kelp forests. The picture becomes even more complex as the effects of climate change are beginning to manifest in marine ecosystems, and current knowledge is weak both on how this will impact different marine species and to what extent environmental stress from aquaculture and other human activities will amplify these changes. Until such knowledge is available and uncertainty is reduced, it is recommended to consider mitigating measures based on the best available knowledge.
The annual report does not include a risk assessment of cod farming. The assessment from 2022 can be read here: Risk Report Norwegian Fish Farming 2022 – Risk assessment

Sammendrag

I årets risikorapport har vi fortsatt arbeidet med å sammenstille bidraget fra dyrevelferd og de antatt viktigste miljøpåvirkningene fra norsk fiskeoppdrett til risiko for redusert bærekraft i de tretten produksjonsområdene. Dette gir en lett tilgjengelig oversikt over det overordnede risikobildet i hvert område, og gir et bilde av hvordan dyrevelferd og miljøpåvirkningene i norsk havbruk varierer langs kysten. En slik fremstilling ville ikke vært mulig uten at det lå solide og kunnskapsbaserte risikovurderinger til grunn. Resultatene i denne rapporten baserer seg på kunnskapsgrunnlaget publisert i «Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2022 - Kunnskapsstatus» samt «Rømt oppdrettslaks – risikovurdering og kunnskapsstatus 2023» og «Lakselus – risikovurdering og kunnskapsstatus 2023» fra i fjor. Hele rapportserien kan leses her:

Risikorapport norsk fiskeoppdrett
Kunnskapsstatus til Risikorapport

I all hovedsak finner vi de største utfordringene knyttet til miljømessig bærekraft og dyrevelferd er på Vestlandet, fra Ryfylke til Hustadvika (produksjonsområde 2 til 5). Her ser vi at det er høy risiko for at lakselussmitten skal føre til en reduksjon i villaksbestandene og produktiviteten til sjøørret som beiter i områder med mye lus. Det er også en moderat til høy risiko for mer sårbare villaksbestander grunnet ytterligere innkryssing av oppdrettslaks i de fleste områdene. Det er rapportert lave rømmingstall de siste to årene, noe som bidrar til redusert risiko hvis dette viser seg å være en varig trend. Også i år ser vi at dødelighetstallene er høye for oppdrettslaks i sjø, hovedsakelig forklart med vedvarende lakselus- og sykdomsproblemer. Også angrep av perlesnormanet høsten 2023 har gitt økt dødelighet. Fra Nordmøre til Bodø går dødeligheten noe ned og ligger rundt landsgjennomsnittet på 15-16 %. Det vurderes å være moderat til høy risiko knyttet til negative effekter av lakselus, spesielt for sjøørreten. I hele området vurderes det å være moderat til høy risiko for mer sårbare villaksbestander grunnet ytterligere innkryssing av rømt oppdrettslaks, men også her har det vært lite rapportering av rømt oppdrettsfisk. Fra Vestfjorden til Vest-Finnmark er det produksjonsområde 10, Andøya til Senja, som peker seg ut med moderat risiko knyttet både til negative effekter av lakselus på vill laksefisk, høyt forbruk av avlusningsmidler (deltametrin og emamektin) og økt sårbarhet hos villaksbestandene grunnet ytterligere innkryssing av rømt oppdrettslaks. I det nordligste og sørligste produksjonsområdet (Øst-Finnmark og Svenskegrensen til Jæren) er det kun forhøyet risiko knyttet til produksjonsdødelighet hos oppdrettslaks, de andre miljøpåvirkningene vurderes å bidra lite til redusert bærekraft, hovedsakelig på grunn av den lave produksjonen i områdene.

Dagens oppdrettslaks er i utgangspunktet godt tilpasset et liv i merd langs hele kysten, men gjelleproblemer, sykdom, avlusningsoperasjoner og vannmiljø er med på å øke risikoen knyttet til dødelighet hos oppdrettslaks i sjø. De innrapporterte tallene til Fiskeridirektoratet viser at totalt 65 millioner oppdrettslaks døde eller var i så dårlig tilstand at de ble registrert som utkast i 2023. Denne oppgangen fra 58 millioner i 2022 kan i stor grad forklares av perlesnormanetangrep høsten 2023, laks destruert i produksjonsområde 8 for å hindre spredning av pankreassykdom (PD) og en økning i mengde laks i sjø i 2023 i forhold til året før. Dødelighet er en upresis velferdsindikator, men det er rimelig å anta at fisk som dør har opplevd dårlig velferd før de døde, og at høy dødelighet er et tegn på dårlig velferd. Med utgangspunkt i produksjonsdødeligheten tegnes det et tydelig bilde på at det er høy risiko knyttet til dårlig dyrevelferd for oppdrettslaks i sjø i produksjonsområde 1–5 (Svenskegrensen til Hustadvika). Her har produksjonsdødeligheten for fisk satt ut 2019-2022 generelt ligget vesentlig over 15 %, og i produksjonsområdene 2–4 (Ryfylke til Stadt) har dødeligheten vært oppe i 23–27 %. Den høye dødeligheten forklares blant annet av at fisken på Vestlandet har hatt mer lakselus- og sykdomsproblemer og tåler avlusing dårligere enn lenger nord. På grunn av høy dødelighet for 2022-generasjonen av laks i produksjonsområde 12 (Vest-Finnmark) har vi oppjustert risiko for dårlig dyrevelferd i dette område fra moderat til høy i årets rapport. Produksjonen av regnbueørret skjer hovedsakelig i produksjonsområde 3-5 (Karmøy til Hustadvika). Produksjonsdødeligheten per generasjon ligger her typisk mellom 10 og 15 %, som er betydelig lavere enn for laks i de samme områdene. Risiko knyttet til dødelighet hos regnbueørret i sjø vurderes å være moderat i de tre produksjonsområdene med regnbueørretoppdrett.

Risiko knyttet til miljøeffekter på vill laksefisk omfatter i årets rapport ytterligere genetiske endringer som følge av innkryssing fra rømt oppdrettslaks; effekter av lakselus på utvandrende postsmolt laks og beitende sjøørret og sjørøye; og endring i forekomst av infeksiøs lakseanemi (ILA) og PD hos villfisk som følge av smitte fra oppdrettsfisk.

Fem av produksjonsområdene vurderes å ha høy risiko for ytterligere genetiske endringer hos villaksen grunnet mer innkryssing av rømt oppdrettslaks. Dette er en nedjustering fra tidligere risikovurderinger, hvor seks produksjonsområder hadde høy risiko i vurderingen fra 2023 og syv i vurderingene fra 2022-2019. Dette baseres på det faktum at de rapporterte rømmingstallene har gått ned samt at det Nasjonale overvåkningsprogrammet observerer færre rømt oppdrettslaks i vassdragene. Samtidig er det fortsatt områder der noen elver har høyt innslag av rømt oppdrettslaks (>10 %). Både større og mindre rømningshendelser fra lakseoppdrett inntreffer jevnlig, og kombinert med laksens medfødte atferd vil det være sannsynlig at noe av denne rømte oppdrettslaksen finner veien opp i en eller flere av våre rundt 440 lakseelver og krysser seg inn med villaksen i elvene. Selv om det fortsatt er begrenset kunnskap både om hvor mye oppdrettslaks som kommer seg til gyteplassene og hvor robuste villaksbestandene er for innkryssing, har vi etter hvert en god oversikt over graden av innkryssing av oppdrettslaks i villakslaksbestandene. Det er begrenset kunnskap om hvorfor enkelte laksebestander ser ut til å være mer utsatt for innkryssing enn andre, men vi ser at elver i enkelte områder er mer utsatt selv når rømmingstallene i området har vært relativt lave over tid. Rømt oppdrettslaks kan spre seg over store områder, noe som gjør at det er usikkerhet knyttet til hvordan et produksjonsområde påvirkes av rømming i andre produksjonsområder. Det er behov for mer kunnskap for å kunne identifisere opphavslokalitet for oppdrettslaks som registreres i overvåkingsprogrammet. Dette vil øke vår forståelse for spredningspotensialet til rømt oppdrettslaks basert på tidspunkt og livsstadium ved rømming, og vil kunne legge til rette for mer målrettet gjenfangst samt øke forståelsen for smittepotensial ved rømming av syk eller smittet oppdrettsfisk.

Ser vi på bildet for lakselussmitte på vill laksefisk, selv om produksjonsområde 3 og 4 (Karmøy til Stadt) er spesielt utsatt, så vurderes det å være høy risiko knyttet bestandsreduserende effekt på laks grunnet høy dødelighet hos utvandrende postsmolt laks som følge av smitte av lakselus fra fiskeoppdrett i alle produksjonsområdene fra 2 til 5 (Ryfylke til Hustadvika), moderat risiko i produksjonsområdene 6-8 (Nordmøre til Bodø) og 10 (Andøya til Senja). I produksjonsområde 2–7 (Ryfylke til Nord-Trøndelag med Bindal) vurderes det å være høy risiko knyttet til en lakselusindusert reduksjon i produktiviteten for sjøørret og sjørøye. At det er flere områder med høy risiko for negative effekter på sjøørreten enn det er for utvandrende laksesmolt, er ikke overraskende, da sjøørreten og sjørøya vandrer ut og oppholder seg i områder med lakselussmitte over lengre tid etter å ha forlatt elvene. Produksjonsområde 2–7 (Ryfylke til Bindal) og produksjonsområde 10 (Andøya til Senja) omfatter de mest produksjonsintensive områdene langs kysten (24–50 tonn/km2), og med gunstige temperatur- og salinitetsforhold for lakselusa gjør dette at utslippene av lakselus er moderat til høye og øker utover sommeren. For postsmolt laks vil sannsynligheten for høy lusesmitte og påfølgende økt dødelighet øke med sent utvandringstidspunkt og også med økende avstand fra utvandringspunkt til åpent hav. For sjøørret og sjørøye som oppholder seg langs kysten i en lengre periode for å beite, vil smittepresset være høyt i store deler av beitesesongen. Dette gjelder i mindre grad i de nordligste produksjonsområdene der temperaturene er lavere og beitesesongen så kort at lakselus i mindre grad vil utvikles til voksne stadier før fisken vandrer tilbake til elven.

Situasjonen av infeksiøs lakseanemi (ILA) viser at for alle produksjonsområdene vurderes det å være lav risiko knyttet til endring i forekomst av ILA-virus (ILAV) hos villfisk som følge av smitte fra oppdrettsfisk. Kompleksiteten og tilfeldigheten i forekomst av ILA i oppdrett gjør det vanskelig å si om områdene med flest utbrudd også vil få hyppigere utbrudd i tiden fremover og dermed øke sannsynligheten for smitte til villfisk. For endring i forekomst hos villfisk av Salmonid alfavirus (SAV) som forårsaker pankreassykdom (PD), vurderes det at risikoen er lav i produksjonsområdene 1, 2, 5, 7 og 8, moderat i produksjonsområdene 3 og 4 og høy i produksjonsområde 6. Produksjonsområdene 2–6 (Ryfylke–Nordmøre og Sør-Trøndelag) omtales som «endemisk sone» hvor utbrudd av PD historisk sett har forekommet hyppigst. Vurderingene for ILAV og SAV er basert på hyppigheten av rapporterte sykdomsutbrudd, rapporterte rømminger i gjeldende produksjonsområde og tilstøtende områder og kunnskap fra overvåking- og kartlegging av virus i vill og rømt oppdrettsfisk.
Kunnskapen som ligger til grunn for vurderingene av endringer i forekomst av ILA og PD hos villfisk er mangelfull, og kunnskapsstyrken vurderes som svak for alle produksjonsområdene. Det er begrenset kunnskap om hvor mye ILAV og SAV som slippes ut fra anleggene, virusenes robusthet, minste infeksiøse dose, og graden av spredning og fortynning av viruset i områdene. Det finnes en del erfaringskunnskap og data om konsekvenser fra oppdrett og fra laboratorieforsøk med oppdrettsfisk og noe på villaks, men ingen fra villaks i naturen. Havforskningsinstituttets overvåking dekker kun et begrenset område, og det er bare for utvandrende postsmolt overvåkingen kan sies å dekke større deler av kysten.

Vurderingene av de tre miljøpåvirkningene på villaksen som er inkludert i årets rapport, må også ses i sammenheng med status for villaksbestandene i området. I områder der mange av vassdragene har lavt høstbart overskudd og/eller ikke oppnår gytebestandsmålet, kan villaksen være mindre robust mot ekstra belastning gjennom høy lakselusindusert dødelighet på den utgående postsmolten og ytterligere genetisk innkryssing som følge av oppdrettsaktiviteten i området. For sjøørret og sjørøye vil områder med høy tetthet av lakselus føre til at fisken trekker opp i ferskvann på et tidligere tidspunkt enn den ville gjort uten det intense smittepresset. En hypotese er at redusert beitetid vil kunne føre til lavere produktivitet i bestandene gjennom redusert vekst og reproduksjon og økt dødelighet. I tillegg utsettes også villfisk med høyt påslag av lus for redusert velferd, gjennom sårdannelse og problemer med vann- og saltbalansen.

Produksjonen av oppdrettsfisk varierer mellom produksjonsområdene. Ser vi på hvor mange tonn fisk som produseres per areal innenfor grunnlinjen, så ligger produksjonsområde 2 høyest med 50 tonn/km² i 2023 en økning fra 46,3 tonn/km² i 2022, basert på foreløpige tall fra Fiskeridirektoratet for 2023. I den andre enden av skalaen ligger produksjonsområde 13 med under 4 tonn/km². Gjennomsnittlig produksjon lå på rundt 23 tonn/km² både i 2022 og 2023. Det meste av produksjonen foregår i åpne sjøanlegg, og både næringssalter, fekalier og spillfôr slippes direkte ut i vannmassene og spres ut i miljøet. Risiko knyttet til miljøeffekter som følge av økt tilførsel av næringssalter fra fiskeoppdrett vurderes som lav for alle produksjonsområder, siden den beregnede økningen i planteproduksjon vurderes som lav, og varierer mellom 1,5 og 20,6 %. Det er heller ingen av områdene med overvåkingsstasjoner i oppdrettsintensive områder som rapporterer om dårlig miljøtilstand for næringssalter eller makroalger på hardbunn. Norske kyst- og fjordområder er i utgangspunktet næringsfattige, og de fleste oppdrettsanleggene ligger i områder med god vannutskiftning, noe som gjør at næringssaltene raskt spres og fortynnes.

Risiko knyttet til bunnpåvirkning fra utslipp av partikulært organisk materiale vurderes som lav for 10 av produksjonsområdene, men for produksjonsområdene 3, 4 og 9 vurderes den som moderat. I disse produksjonsområdene er andelen av miljøundersøkelsene i «meget dårlig» eller «dårlig» tilstand høyere enn gjennomsnittet for alle produksjonsområdene. For noen områder ligger de dårlige lokalitetene også mer samlet. For både B- og C-undersøkelsene gjelder imidlertid at slike lokaliteter blir tett overvåket og i tilfelle av «meget dårlig» tilstand gjøres det tiltak om en forventet forbedring ved neste måling. Lokaliteten vil da komme i en bedre tilstand ved neste måling. Om den moderate risiko for produksjonsområder 3,4 og 9 er en trend eller tilstanden vil bedre seg vil vise seg over tid. I år har vi vurdert hvor stor andel av prøvene som er blitt tatt på bløtbunn i forhold til hardbunn hvor B-undersøkelsen ikke fungerer bra. I fem produksjonsområder ligger andelen av prøver på hardbunn på over 27 % hvilket introduserer en vis usikkerhet som er inkludert i risikovurderingen. Noen fjordområder har redusert utskiftning av bunnvann. Disse områdene blir da mer utsatte for å få lave konsentrasjoner av oksygen på bunnen og er mer sårbare for organisk belastning. I produksjonsområde 4 er det et slik område hvor en relativt høy andel av miljøundersøkelsene er i «meget dårlig» eller «dårlig» tilstand. Generelt kan påvirkning reduseres ved å hindre at partiklene bunnfeller, enten ved spredning eller ved å samle opp det organiske materialet før det forsvinner ut av merdene.

Det finnes en rekke fremmedstoffer som slippes ut i miljøet fra fiskeoppdrettsanlegg, der bruken av kobber som groehemmende middel på oppdrettsnøtene, står for det største. I 2022, som er siste året vi har data på forbruk, ble det registrert 440 tonn kobber til bruk som groehemmende middel i akvakultur. Dette er en nedgang på 74 % fra toppåret 2019 (1698 tonn). Samtidig økte forbruket av erstatningsstoffet tralopyril med 86 % fra 2019 til 2022 (fra 53 tonn til 98 tonn). To andre erstatningsstoff; sinkpyrithion og kobberpyrithion hadde et forbruk på respektivt 10 og 5 tonn i 2022, omtrent samme mengde som ble brukt i 2019. Økningen i forbruk av tralopyril og sinkpyrithion/kobberpyrithion gjør at disse stoffene også bør inkluderes i fremtidige risikovurderinger. Selv om kobberforbruket er betydelig redusert de siste årene viser miljøundersøkelsene at det fortsatt er en moderat andel oppdrettsanlegg med dårlig miljøtilstand med hensyn til kobbernivå i produksjonsområde 2, 3 og 4. Basert på at de estimerte kobberutslippene er mer enn halvert fra 2021 til 2022 har vi vurdert risikoen til å gå fra høy til moderat for redusert artsmangfold som følge av utslipp av kobber fra fiskeoppdrett i produksjonsområde 3 og 4, og beholde risiko til moderat i produksjonsområde 2. For produksjonsområde 6 og 7 har vi endret risiko fra moderat i 2021 til lav i 2022 på grunn av reduksjon i kobberforbruk og liten andel av anlegg som hadde dårlig miljøtilstand i overgangssonen i siste års C-undersøkelser. Produksjonsområdene 1, 5, 8-13 ble vurdert til å ha lav risiko for reduksjon i artsmangfold grunnet utslipp av kobber både i 2021 og 2022 basert på lave utslipp og god miljøtilstand fra C-undersøkelsene. Mer informasjon om operasjonell praksis som gjelder spyling og hvilke antibegroingsmidler som er i bruk på den enkelte lokaliteten i hvert produksjonsområde vil være avgjørende for å øke kunnskapsstyrken, redusere usikkerheten og dermed også risikoen knyttet til redusert artsmangfold ved bruk av kobber og andre stoffer i fiskeoppdrett. Det anbefales at slik informasjon blir registrert på lik linje med forskrivinger av lakselusbehandling.

Det brukes en rekke legemidler i norsk fiskeoppdrett som omfatter midler for behandling mot innvollsorm, bakterier (antibakterielle midler) og lakselus, samt desinfeksjonsmidler og anestesimidler. I denne risikovurderingen er det kun avlusningsmidler som er risikovurdert, dette fordi vi forventer lav sannsynlighet for negative effekter på non-target arter fra de andre gruppene av legemidler. Risiko knyttet til alvorlige effekter på non-target arter, baseres på individuelle vurdering av hvert avlusningsmiddel, antall behandlinger, tid på året behandlingen ble utført, lokasjon (inkludert nærhet til gyte- og rekefelt), og usikkerhet på grunn av mangel på kunnskapen. Risikoen ble vurdert som lav for 11 av produksjonsområdene, men for produksjonsområdene 4 (Norhordland til Stadt) og 10 (Andøya til Senja) vurderes den som moderat. I produksjonsområde 4 er risikoen vurdert som moderat basert på flere behandlinger med flubenzuroner i sommerhalvåret og mange behandlinger med emamektin både i vinter- og sommerhalvåret. I produksjonsområde 10 er risikoen vurdert som moderat basert på flere behandlinger med deltametrin i sommerhalvåret og mange behandlinger med emamektin både i vinter- og sommerhalvåret. Emamektin er vurdert til å ha lav effekt, men kunnskapen er svak og mange behandlinger vil øke usikkerheten og dermed risikoen. Bruk av deltametrin og flubenzuroner i sommerhalvåret gir høy sannsynlighet for alvorlige effekter på non-target arter, økt bruk av disse avlusningsmidlene vil føre til økt risiko. Generelt vil det være økt risiko ved bruk av bademidler i sommerhalvåret sammenlignet med vinterhalvåret, fordi det gir økt sannsynlighet for alvorlig effekt på følsomme arter som befinner seg i de frie vannmassene. Risikovurderingen for alvorlige effekter av avlusningsmidler på non-target arter er basert på forbruket i 2022. Resultatene av risikovurderingen inkluderer en diskusjon knyttet til hvordan endringer i forbruk og opersjonelle rutiner vil kunne medføre endringer i risikonivå for de ulike produksjonsområdene. Det er behov for mer data om restkonsentrasjoner i naturen for fôrmidler siden de spres via organiske partikler til bunnsediment og kan inngå i næringskjeden. Analyser av legemidler som flubenzuroner og emamektin bør inkluderes i de pålagte sedimentanalysene som oppdrettsnæringen må gjennomføre (MOM-undersøkelser), gjøres offentlig tilgjengelig på lik linje som verdier av kobber i sediment.

Det har vært knyttet bekymring til det høye uttaket av vill leppefisk til bruk i fiskeoppdrett, og i 2018 ble fisket i all hovedsak lukket og det ble innført kvoter. Det er ennå for tidlig å si om nivået på kvotene er bærekraftig over tid, siden de ulike leppefiskartene har svært ulik biologi, men det vurderes å være lite eller ubetydelig endring i leppefiskbestandene som følge av fangst av leppefisk. Det har de siste årene også skjedd en reduksjon i transporten av villfanget leppefisk inn i produksjonsområdene 6 og 7 (Nordmøre til Bindal). Mindre transport av leppefisk over store geografiske områder gir redusert sannsynlighet for genetisk innkryssing i de lokale leppefiskbestandene ved rømming. Denne problemstillingen har hittil vært lite undersøkt, men genetiske studier har vist at det har skjedd rømming og genetisk påvirkning fra Skagerrakbestanden hos grønngylt i produksjonsområde 6 og 7. Transport av fisk over store geografiske områder med manglende kontroll både på helsestatus av fisk og transportvann, vurderes derimot å være langt fra ønsket tilstand med tanke på biosikkerheten. Utsett av fisk fra ett område i et annet område er en velkjent utfordring i forhold til introduksjon av patogener. I tillegg er det liten eller ingen behandling av transportmiddel eller transportvannet før det tømmes ut i mottaksområdet. Til nå har vi ikke hatt større sykdomsutbrudd hos oppdrettsfisk eller villfisk som kan knyttes direkte til bruk av rensefisk, og sannsynligheten for smittespredning vurderes noe ulikt mellom de ulike fangstområdene. For fangstsområde “Sørlandet” (største del av produksjonsområde 1) vurderes den som lav med sterk kunnskapsstyrke. For fangstområde “Vestlandet” og «Nord for 62 grader nord» (nordlig del av produksjonsområde1 til og med produksjonsområde 7) vurderes sannsynligheten for smittespredning som moderat. Kunnskapsstyrken disse sannsynlighetsbetraktningene hviler på vurderes som moderat. Basert på erfaring fra andre arter vet vi at sannsynligheten for smittespredning ved transport med påfølgende svært alvorlige konsekvenser ikke bør betraktes som neglisjerbar. Forskerne vurderer at «smittespredning via transportmiddel eller transportvann» er et aktuelt problemområde som preges av svært stor usikkerhet med mulighet for overraskelser som involverer kritiske konsekvenser. Dette er visualisert med en svart svane i risikokartene.

Avslutningsvis poengteres det at manglende kunnskap i form av begrenset overvåkingsdata og forskning, gjør at vi kan si lite om mulige effekter av for eksempel næringssalter, partikulært organisk materiale, kobber eller avlusningsmidler fra fiskeoppdrett på sårbare naturtyper som ruglbunn, ålegressenger og tareskog. Bildet blir enda mer komplekst når effekten av klimaendringene er i ferd med å gjøre seg gjeldende i de marine økosystemene, og den nåværende kunnskapen er svak både om hvordan dette vil slå ut for de ulike marine artene og i hvilken grad miljøbelastningen fra akvakultur og andre menneskelige aktiviteter vil forsterke disse endringene. Inntil slik kunnskap foreligger og usikkerheten dermed reduseres, anbefales det å vurdere avbøtende tiltak basert på best tilgjengelig kunnskap.

Året rapport inkluderer ikke risikovurdering av torskeoppdrett. Vurderingen fra 2022 kan leses her:
"Risiko knyttet til effekter av torskeoppdrett i åpne merder på ville torskebestander"

01.03.2024 - Engelsk versjon av sammendraget ble lagt til, endret på språklige formuleringer, og endret dødelighetsvurdering for regnbueørret i sjø i produksjonsområde 5, fra høy risiko til moderat.