Tema: Håbrann

Håbrannen kan bli vel 3 m lang og veie 150–200 kg, omtrent halvparten så stor som hvithaien, men likevel et imponerende syn. Den er den vanligste arten i håbrannfamilien (Lamnidae, også kalt makrellhaier) i nordlige farvann, utbredt i hele Nord-Atlanteren og Middelhavet, men også langs norskekysten til det sørøstlige Barentshavet. Normalt holder den til et stykke ute til havs der den kan opptre jaktende i eller nær overflaten. Om vinteren trekker den trolig dypere, til 200–1000 meters dyp.

Karakteristiske trekk

Som alle aktive svømmere har den konisk snute, torpedoformet kropp (riktignok litt klumpete), stor hale og horisontale kjøler langs den flattrykte halerota. Ryggsiden er blågrå, buken kremhvit, og finnene er lyse i ytterkantene. Fargen på buk og rygg sikrer at den er lite synlig både nedenfra og ovenfra, et karakteristisk trekk den deler med mange aktive svømmere som lever relativt nær havoverflaten. Håbrann har som alle makrellhaiene imponerende tannsett med flere rekker tenner som kommer fram ettersom første rekke slites vekk i kampens hete. Tennene er koniske og flate med glatte kanter, men har en ekstra mindre spiss på hver side. Med dette tannsettet og den imponerende svømmekapasiteten kan håbrannen jakte raske stimfisk som sild, makrell og taggmakrell, samt mange andre fiskearter og blekksprut.

Biologi

Hannene blir kjønnsmodne som 4–5-åringer, hunnene ett år eller to seinere. Da er de om lag 1,5 m lange. I likhet med mange andre haier (f.eks. pigghå) er håbrann såkalt ’ovovivipar’. Etter parringen bevares de befruktede eggene og fostrene inne i hunnens livmor til de er fullt utviklede småhai. Eggene har stor næringsrik plommemasse, dvs. en nistepakke som gjør at fostrene er uavhengig av ytterligere tilskudd av næring fra moren. Drektighetsperioden er trolig ca. 8 måneder. Miniatyrhaiene som fødes i mai–juni er ikke akkurat små; de opptil 4 ungene i hvert kull er ca. 60 cm lange, klare for jakt og vandring. Håbrann har små kull og er dermed ikke særlig produktiv sammenliknet med de fleste andre fisk. Det antas at håbrann kan bli om lag 30 år gammel.

Fiske

Håbrann er en delikatesse, og kjøttet sammenliknes med kalvekjøtt. Det er ingen tradisjon for å spise håbrann i Norge, så norske fangster ble eksportert til Mellom-Europa hvor kjøttet var ettertraktet. Leveren ble i noen grad brukt til tranproduksjon, og skinnet kunne garves til lær. Allerede fra 1920-årene drev norske fiskere håbrannfiske med fløytline med store kroker og agn. Fisket foregikk i Nordsjøen–Skagerrak, ved Shetland–Orknøyene og langs Vestlandet. Årlig norsk fangst var i 1960-årene mellom 1000 og 2000 tonn, en kort periode på 1930-tallet nær 4000 tonn. Fra 1970 og utover falt landingene raskt til lave nivå, og dette spennende fiskeriet er nå bortimot en saga blott. Trolig medvirket fisket til kraftig nedgang i tallrikheten, og håbrann står på internasjonale lister over truede eller sårbare dyrearter. Bestanden har vist tegn til forbedring de siste årene, og ICES har endret sitt kvoteråd fra null siden 2023. Arten er likevel fremdeles totalfredet i Norge og EU. Levedyktig håbrann tatt som bifangst eller i fritidsfiske skal slippes fri.